Størst av alt er ytringsfriheten!

Faksimile Trondheimd24, skjrmdump fra facebookpubliseringen.

Samfunnsdebattens Don Quijoter kommer egne ideologiske jomfruer til unnsetning, men er ikke villige til å dø for en advokats rett til å drøfte sosiale problemstillinger i en juridisk kontekst.

Maaz Ahmad
About Maaz Ahmad (1 Articles)
Maaz Ahmad er t-banefører og styremedlem i Rødt Oslo Solidaritet.

I et debattinnlegg 26. november i Trondheim24 gjør advokat Farhad Shariati et klønete forsøk på å introdusere ideen om strafferabatt for såkalte æresdrap. Lokalavisen valgte besynderlig nok å bruke tittelen «Æresdrap bør gi muslimer strafferabatt», dette til tross for at Shariati faktisk ikke tar til orde for å innføre strafferabatt. Han ønsker å diskutere ideen om å innføre det.

Man kan naturligvis kritisere Trondheim24 for å falle for fristelsen til å skvette litt tabloid farge på tittelen, spesielt når temaet er så brennbart og kommer i kjølvannet av SIANS angivelige ytringsfrihetsdemonstrasjon i Kristiansand i oktober. Men det er viktig å huske på at alt som omhandler muslimer er å regne som brisant sprengstoff i mediesammenheng, og når små mediebedrifter får muligheten til å leke med store nyhetsgranater, er det fort gjort å bli overivrig. At uskyldige hverdagsmuslimer blir rammet, er kanskje sivile tap en må regne med i den norske nyhetskrigen.

Når det gjelder selve debattinnlegget til Shariati, forklarer han behovet for å diskutere ideen om strafferabatt, ved å fremlegge en rekke spissborgerlige forestillinger om muslimer. Han spiller på den oppkonstruerte dikotomien mellom muslimer og vesten, der den norske befolkningen deles i to: et lovlydig og sivilisert «oss» på den ene siden, og på den andre et usivilisert «dem» med mer respekt for sine skikker enn norske lover – helt etter oppskrift fra Resett, Document.no og HRS. Shariati svinger fiskestanga, og marken han har plassert på kroken er følgende: Muslimer handler i henhold til verdier fjernt fra våre vestlige, og har et helt annet forhold til fenomener som ære og skam. De forstår ikke bedre – bør det derfor innføres strafferabatt?

At enkelte samfunnsdebattanter og diverse andre kverulanter som svømmer rundt i Facebook-dammen, og som allerede deler de forutinntatte forestillingene fremlagt av Shariati, biter på og sluker agnet med krok, søkke og snøre, er skuffende forutsigbart. Glemt er ytringsfriheten og dialogens høytflyvende faner — faner de normalt vifter febrilsk med i møtet med rasistiske, islamofobe og endog fascistiske uttalelser i samfunnsdebatten og i det offentlige rom. Nei, her er det svært trange kår for ytringsfriheten og knapt noen vilje til dialog, Shariati skal fordømmes og stilnes. Det oppkonstruerte krenkelseshysteriets argeste motstandere klarer på elegant vis å rote bort sine viktigste verdier i eget krenkelseshysteri. Det er sånt som skjer, når man ikke klarer å se muslimen for bare konservative holdninger.

Det spiller kanskje ikke så stor rolle lenger, som en ytringsfrihetens Jason Bourne, kjempet Shariati en forgjeves kamp og måtte til slutt innse at slaget var tapt. Han ble nødt til å be Trondheim24 fjerne debattinnlegget, og slettet også sin egen statusoppdatering om innlegget. Innboksen hans ble nedlesset med ubehagelige meldinger og kommentarfeltet ble etter hvert tungt marinert med en brokete blanding av moralsk indignasjon, godt krydret med innvandringskritiske og rasistiske uttalelser. Hvor var forsvarerne for denne advokatenes Tore Sagen? Hvor var ytringsfrihetsfundamentalistene som til sin død ville forsvart Shariatis rett til å si det han ville? Er det slik at ytringsfrihetens riddere kun løfter lansene sine når de skimter det de tror er muslimske vindmøller i horisonten?

NRK P3s Tore Sagen fikk den ene støttende teksten etter den andre av ytringsfrihetsforkjempere i kjølvannet av sitt rasistiske flauhetsinnslag. Men hvor var støtten for samfunnsdebattant Mina Adampour da Norsk PEN prøvde å kneble ytringsfriheten ved å kalle kritikken hennes for sensur? En internasjonal institusjon med uttalt mål om å kjempe for skribenters rett til ytringsfrihet, prøvde hårreisende nok å kneble en skribent for nettopp å ytre seg. Hvor var Født Fri, LIM og Fritt Ord? Det er påfallende hvordan samfunnsdebattens Don Quijoter kommer egne ideologiske jomfruer til unnsetning. Og i likhet med prosaverkets karakter later de til å ha vanskeligheter med å skille mellom virkelighet og fantasi, der kritikk stadig forveksles med knebling og sensur.

Ytringsfriheten og dialogens faner danner selve grunnlaget for demokratiets flotte flagg. Et flagg som i dag henger på halv stang. Og som vil fortsette å henge på halv stang så lenge alle som er villig til å dø for SIANs rett til å brenne religiøse skrifter, i god nazistisk tradisjon, ikke også er villig til å dø for advokat Shariatis rett til å drøfte sosiale problemstillinger i en juridisk kontekst. Og det uten å bli sabotert av krenkede kulturkrigere som ser muslimsk fundamentalisme i ethvert kontroversielt utsagn fra melaninrike nordmenn. Derfor rekker jeg ut min brune, muslimske hånd, og om du er han, hun eller hen, så inviterer jeg deg til å ta den, slik at vi sammen kan danne en ytringsfrihetens ring rundt Shariati og alle som ham. For nå i førsjulstiden er det viktig å huske på at dialog, samhold og medmenneskelig nestekjærlighet er viktig — men størst av alt er ytringsfriheten!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned