14. februar 2015: Dette er dagen da Norge «viser muskler og kaster ut» ei 9 år gammel jente ved navn Farida Khurami og hennes foreldre – etter at de har bodd her i nesten 4 år. Faridas eneste «forbrytelse» er at hun er «født på flukt», trengte et trygt sted å bo – og som fant akkurat det på Dokka – et fantastisk lokalsamfunn som tok i mot den lille familien med åpne armer og et varmt hjerte. Men i stedet for å la denne jenta fortsette å leve et godt og trygt liv i Norge – så velger norske myndigheter altså å sende henne til et totalt ukjent – og svært utrygt land – med et fremmed folk, språk og kultur.
9. november 2015: Rettssaken om Farida og foreldrene skal få bo i Norge eller ikke kommer nå opp i Tingretten, og der resultatet er krystallklart: UNEs vedtak er ugyldig. Det betyr at Farida og hennes foreldre vinner på alle punkter. En knusende seier som betyr at Farida og foreldrene skal få komme hjem til Norge igjen.
21. desember 2015: UNE gir seg ikke – og anker saken til lagsmansretten. Og selv om Farida og foreldrene altså vant i Tingretten på alle punkter så må de fortsatt vente i en liten leilighet i et av verdens farligste land til ankesaken kommer opp. Resultatet av dette er at Farida, som på Dokka var ei livsglad og blid jente, nå sitter helt ensom og uendelig trist på et gulv i en leilighet i Kabul. Ingen venner. Ingen aktiviteter å være med på. Rett og slett ei ung jente som «visner» innvendig – mens Norge ser på. Landet vårt som engang var tuftet på solidaritet, varme og medmenneskelighet – men som nå tilsynelatende kun har fokus på – «først meg selv, så meg selv og til slutt meg selv».
LES OGSÅ: Når staten blir overgripers forlengede arm
24. oktober 2016: Dagen før ankesaken i Lagmannsretten endelig skal starte – ca 11 måneder etter at familien vant i Tingretten – så skjer det helt absurde og utenkelige. For nå blir hele ankesaken utsatt i flere måneder fordi en person hos Regjeringsadvokaten har fått omgangssyke. Et helt embete i den norske stat blir altså satt «sjakk matt» av en av de meste hverdagslige sykdommene som finnes. Og ikke bare det – men det er fortsatt ingen fra norske myndigheters side eller domstolene – som tar til orde for at Farida og foreldrene skal få komme tilbake til Norge mens de venter på at saken kommer opp igjen. Dette til tross for at familien vant i Tingretten – og dette til tross for at Norge gjennom Grunnlovens § 104 og FNs barnekonvensjon er forpliktet til å ta hensyn til barnets beste.
14. juni 2017: Endelig starter så ankesaken i Borgarting Lagmannsrett – nesten 8 måneder etter utsettelsen på grunn av en persons omgangssyke. Og hvor retten blant annet får høre et ufattelig sterkt vitnemål fra ei 11 år gammel jente – på skype – fra Kabul – som rett og slett trygler om å få komme hjem til Norge igjen.
27. juni 2017: Borgarting Lagmannsrett forkaster anken til UNE, og igjen vinner Farida og foreldrene på alle punkter. Saken er endelig avsluttet – og gleden er ubeskrivelig! Gleden går imidlertid raskt over til en praktisk tankegang på å få Farida hjem til skolestart i august på Dokka barneskole. Dette er tross alt ei jente – som til tross for all motgang og sorg – hele tiden har vært klar på at skolearbeid er både gøy og viktig. Og som sammen med «lærer-Kari», «rektor-Bjørn» og resten av skolen/støttegruppa helt siden hun ble «kastet ut» av Norge – har klart å holde seg ajour på skolearbeidet og holde kontakten med sine klassekamerater.
13. juli 2017: Men tydeligvis er det noen som ikke skjønner at nå er det på tide å gi seg – og som er godt porsjonert med frekkhetens nådegave – og derfor sender UNE denne dagen ut en pressemelding om at de ønsker å anke saken til Høyesterett. Det til tross for at de har tapt klart i to rettsrunder – og ikke minst med tanke på den særdeles skamfulle måten de i snart 2 ½ år har behandlet ei 11 år gammel jente på. Og selv om anken pr. i dag ikke er formelt innlevert skriftlig – så har dette på nytt totalt ødelagt framtidsutsiktene og livsgnisten for Farida og hennes kjære mamma og pappa! For nå må en eventuell anke fra UNE leveres før ca 15. september 2017 – og deretter så vil det ta nye 3-4 måneder før Høyesterett tar en avgjørelse på om de vil behandle saken eller forkaster anken fra UNE.
LES OGSÅ: Da solidariteten tok slutt
25. august 2017: I dag skrives så denne «Skammens tidslinje» i Farida saken. For dette vil virkelig gå inn som en «skamplett» i norsk historie – hvis ikke norske myndigheter, norske politikere og norsk rettsvesen nå tar til umiddelbar fornuft og avslutter denne saken. Og jeg må bare minne på at – at selv om Farida og hennes foreldre nå har vunnet i 2 (!) rettsrunder om retten til å bo fast i Norge – så er det tydeligvis fortsatt ikke et tema at Farida og foreldrene skal få komme hjem til Norge i påvente av at denne saken endelig avsluttes. Det er så tragisk, uverdig og urettferdig at det finnes nesten ikke ord.
Og i mellomtiden så sitter det fortsatt ei trist og ensom jente på et gulv i en liten leilighet i Kabul – og i klasserommet til 7B på Dokka barneskole står det fortsatt en tom skolepult. SKJERP OSS, NORGE!
