«Departementet foreslår å innføre underholdskrav og krav om fire års arbeid eller utdanning i Norge før familiegjenforening kan finne sted med en referanseperson som er flyktning.»
Dette er å lese i Justisdepartementets høringsbrev av 29.12.15 om endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II).
De svakeste rammes
Dette vil ramme de mest sårbare svært hardt. La meg ta et eksempel: Ei mor med ei ettårig lita jente, en treåring og en femåring. Hun må ta seg av dem alene, for mannen har reist til Norge for å redde familien fra krig. Landet han har flyktet til har ikke til hensikt å oppfylle barnas rett, nedfelt i barnekonvensjonen, til å bo med foreldrene. Mor og barn er i stor fare for å bli utsatt for vold, overgrep og krigshandlinger. I Norge sitter far med hjertet utenpå kroppen. Han gjør alt han kan, men for å få jobb, må han først lære norsk. Det er mye venting før han i det hele tatt får oppholdstillatelse og blir bosatt. Han tenker hele tiden på kone og barn, bekymrer seg syk. Blir deprimert, prøver å skaffe seg jobb, men målet der framme virker helt umulig. Fire år! Hva vil skje med hans kone og barn på de fire årene? Han blir redd, han blir sorgfull, han blir til slutt apatisk. Han tenker på ettåringen. Har hun nok mat?
Vi bør også tenke på ettåringen. Hvordan står det til med barnets utvikling? Får hun nok mat? Får hun nok kjærlighet? Eller blir mor voldtatt, slått, og traumatisert slik at hun ikke klarer å se datterens behov og triste øyne? Hva med treåringen og femåringen? Er det kanskje femåringen som må ta seg av de to yngste? Gråter de mye? Savner de faren sin, som sitter og venter med hjertet utenpå kroppen her i vårt land, Norge?
Enslige menn? La dem forbli enslige!
Mange av flyktningene som har kommet til Norge er menn, enslige menn. Dette er det mange på ytterste høyre fløy som har gjentatt og gjentatt- hvor er kvinnene? Hvor er barna?
De samme menneskene som har stilt spørsmål til dette ivrer nå for at mennene må forbli enslige. Deres barn og ektefeller, som ble igjen i krig og flyktningleirer, blant annet fordi de vanskeligere kunne klare den farlige flukten, må forbli der. Der, hvor enslige kvinner og deres barn står i stor fare for vold, overgrep, krigshandlinger og nye traumer, der skal de bli. I årevis.
Det er noe som heter at det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Når disse barna endelig en dag kanskje får komme til Norge, har de blitt frastjålet fundamentale rettigheter, år av sine liv. Da skal det norske samfunnet prøve å reparere dem Norge har sviktet.
Det er ingen steder som er farligere for en kvinne enn et asylmottak. I Tyskland kalles flyktningleirene for Europas største bordell.
Mannen kunne dratt til nærmeste flykningeleir og vært i sikkerhet sammen med kone og barn. Men det er gjerne der han har dratt fra. Så kan Norge bruke noen millioner på han, mens FN og andre får enda mindre penger til å hjelp 100 andre familier i den samme situasjon i den samme leiren.
Hva om Norge hjalp familien i leiren med med skole og en anstendig tilværelse slik at de en dag kan vende tilbake til sitt hjemland hvor de har sine slektninger og røtter. Samtidig så kan et titals andre familier hjelpes for den samme summen. Og alle slipper å legge ut på en risikabel reise over Middelhavet.
Hvorfor går det ikke an å fokusere hjelp og assistanse i nærområdene? Med et godt organisert hjelpeapparat vil vi kunne sysselsette mange arbeidsledige nordmenn og asylsøkere som vil kunne bygge opp kompetanse for et videre liv i sine hjemlige trakter. Vi sløser ikke bare med de pekuniære ressursene men også med de menneskelige. Kan vi ikke nå se forbi den smålige politikken her hjemme å begynne et fremtidsrettet arbeid for å hjelpe flest mulig der det virkelig trengs mest – i nærområdene. Tror det ville være en vinn vinn situasjon for alle involverte. Istedenfor sitter vi i skyttergravene våre og krangler om hvem som har retten på sin side i polemikken rundt asylantene. Europa, inkludert Norge, har utviklet seg til dysfunksjonelle samfunn hvor man ikke er i stand til å ville se at løsningen ligger i nærområdene og det å hjelpe der samtidig som verdenssamfunnet arbeider innstendig for å få slutt på krigen(e) i Midtøsten. Slik vil man stoppe menneskesmuglernes kyniske søken etter profitt og strømmen av utsatte flyktninger over Middelhavet og gjennom Europa til et paradis som i realiteten ikke finnes.