De viktige stemmene i Groruddalen

Foto: Sir James

De viktige stemmene i Groruddalen er den kurdiske eleven som forklarer drivhuseffekten til den tamilske medeleven mens norsk/gambieren og polakken nikker ivrig i bakgrunnen. Det er de vi burde lytte til. De er fremtiden.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (34 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Den siste uken har vi diskutert Groruddalen igjen. Den kjente islammotstanderen Halvor Fosli har skrevet bok. Her intervjuer han det han kaller «den tause majoritet». Fra mitt utsiktstårn i Groruddalen svarer jeg ham. Jeg mener de han snakker med verken er spesielt tause eller representerer noen majoritet.

Jeg satt på verandaen og krympet meg
Hjertet sank i halsen og jeg kjente magen vri seg. Hva hadde vi gjort? Skulle vi virkelig bo her oppe? Blant disse menneskene? Hvorfor hadde vi ikke bare kjøpt den toromsen der nede på Vålerenga? Var virkelig kvadratmeterne så viktig? Vi kunne fint ha sovet på stua i noen år til bare for å kunne fortsette å bo der nede i tryggheten. Der nede hvor vi bare kunne være oss selv. Der nede hvor vi var gode nok? Men så hadde vi altså valgt boarealet, det ekstra soverommet. Hvor ille kan det egentlig være der oppe, hadde vi spurt oss selv. Og så hadde vi hoppet i det. Pakket sammen det trygge, gode livet vårt der nede i indre by og flyttet opp i Groruddalen.

Og nå satt jeg altså her på min nyinnkjøpte veranda og hørte dem prate under meg. De snakket om pakistaneren. Han hadde rotet med søppelsorteringen og nå var de innfødte i harnisk. De forbannet ham og alle de andre pakistanere herfra til Islamabad. Søppelsortering tas alvorlig i Groruddalens borettslag. Særlig om pakistaneren gjør feil. Det forsto jeg raskt.

Det rare er at jeg nesten fem år senere enda ikke har funnet denne pakistaneren. Jeg har funnet inderen, tamilen, polakken, etiopieren, kubaneseren, gambieren, somalieren, en rekke nyinnflytta sykepleierstudenter fra Kristiansand, samt hele tre familier fra Balkan. Og de er veldig hyggelige alle sammen, men jeg har altså ikke funnet denne pakistaneren.

Har blitt glad i Groruddalen
I løpet av disse 5 årene her oppe har jeg blitt glad i Groruddalen. Jeg elsker Lillomarka, de trøtte folka på linje 5-banen og 31-bussen som daffer av gårde opp gjennom dalen, dag som natt, sommer som vinter. Jeg elsker plassen, utsikten, verandaen og den veldig grønne stua mi. Jeg føler meg til og med hjemme blant folka her oppe, mer og mer. Men jeg er fremdeles redd disse stemmene. De som har bodd her lenge og som møtes på hjørnet og snakker høyt-hviskende om pakistaneren. De smiler til meg. Forsikrer meg om hvor hyggelig det er at vi bor her. Vi som er så stille, og ikke bråker og som sorterer søpla vår. De ber om hjelp fra mannen min når de skal løfte ting og skryter av ham. Hvor var det han kom fra igjen? Afrikaneren. Han er jo så hyggelig og så sterk og dessuten så er det ingen som vasker vaskekjelleren så ren som det han gjør etter bruk. Det er nesten som man føler at man får høre til. Sånn aller nådigst, i vårt eget nabolag. Men jeg vet jo hva de egentlig tenker og sier om pakistaneren og om oss andre. Når de står der sammen på hjørnet og høyt-hvisker om oss. Det er jo vi som har ødelagt idyllen deres. Tatt dalen fra dem og fått deres kjære naboer til å flytte. Det er vi som er «de andre», innflytterne.

LES OGSÅ: Forfatter angriper politikere for å la Oslo bli en stadig mer delt by

Idyllen som ble ødelagt
Det var jo så hyggelig her oppe før vi flyttet inn, sier de. Ja, ikke meg altså. Jeg er etnisk norsk og bra nok, men mitt barn er visst et innvandringsproblem som sikkert har dårlig språk og alt annet enn salami på brødskiva i lunsjen (mest trolig har hun laget pastasalat. Ungdommen nå til dags gjør ofte det om morgenen). Og min mann, muslimen, er i alle fall et problem. Et digert et. Det vet både Fosli og hans informanter: de viktige stemmene i Groruddalen. De som bringer med seg slik et viktig perspektiv. De som er viktige stemmer i debatten. Stemmer det er viktig at vi lytter til. De som har viktige beretninger om alt det som var her før, før vi kom flyttende hit og ødela hele idyllen.

Vi andre, vi er visst ikke like viktige. Vi er visst et problem, vi. Alle som en av oss. Vi med vårt dårlige språk, usiviliserte fremtreden og velfylte krydderhyller (der er jeg skyldig. Romsdaling aldri så mye. Krydderhylla mi er diger). Selv om vi møter til både dugnader og foreldremøter, selv om vi har høyere utdanning, jobber og er mindre sosioøkonomisk belastet enn våre helhvite naboer, selv om vi aldri tramper i oppgangen og aldri lar den velsorterte søpla vår stå utenfor inngangsdøra. Selv om vi snakker skitgodt norsk. Selv da vil vi alltid være et problem. Brunt barn er tross alt brunt barn. Sånn er det bare med den saken. Og skal man få til en god 90 prosent skole så er det viktig å telle alle riktig.

Selv når vår helhvite studentnabo pusser opp og lar kjøkkenrestene forsøple fellesinngangen en hel sommer, selv når vår helnorske nabo står på verandaen om ettermiddagen, temmelig bedugget, og slenger rasistiske kommentarer over balkonggjerdet, før han går inn og slår litt på kona, kommer ut igjen og synger «in the ghetto» med høy og ikke så fin sangstemme over balkonggjerdet, selv da er det vi som er et problem. Vi hører dere. Vi hører dere høyt og tydelig. Vi er et problem. Vi ødelegger nabolagene deres. Og dere er viktige, viktige stemmer i debatten. Kjempeviktige.

Groruddalen er multietnisk og religiøs pluralitet, ikke ghetto og muslimsk enklave
Dere snakker om oss, men dere har ikke forstått at skillet i Groruddalen ikke går mellom hvem som er muslim og ikke. Det går mellom dere og oss. Dere som lengter tilbake til den ensarta fortiden, da alle var like, og vi som først blomstrer når vi kan puste fritt midt i en multietnisk pluralitet. Vi som først er hjemme når menneskene rundt oss kommer fra over alt, men bor her hos oss. Vi som føler oss litt mer hjemme hver gang vi ser en abaya-kledd somalsk kvinne. For oss har de blitt et symbol på sivilisasjon og tilhørighet. Der de er, føler vi oss litt mer hjemme. Litt mer trygge. Der dere gjør oss utrygge og fremmedgjort.

Dere har ikke forstått den multietniske og multireligiøse inkluderingen som skjer på skolene her. Dere har ikke fått med dere at vennskapsgjengene her oppe går på tvers av alt det dere ser på som barrierer. Dere har ikke forstått at de 10 prosentene og 90 prosentene fungerer helt fint sammen. At de ikke ser det dere ser. At de ikke forstår hva dere snakker om. At det dere bruker deres viktige stemmer på å si, er deres stereotyperte humor og at ungdommene her oppe mest av alt er fra Groruddalen, alle av dem, hvor enn slektningene deres en gang kom fra og hvilken guddom de tror på.

I Groruddalen er det ikke flaut å være brun
Dere har ikke forstått hvor viktig det var for den lille gutten som en gang kom på besøk hit og som fikk puste ut et lite øyeblikk og hviske så fritt og stille: «her var det ikke flaut å være brun». Han hadde bodd her i Norge i så alt for mange år før han fikk komme hit til oss og puste litt. Være her i tryggheten vår litt. Han var kristen, ikke muslim, likevel var det her i det dere kaller en muslimsk enklave hvor kristne blir mobbet at han fikk tilbake sin frihet og trygghet der deres viktige stemmer hadde gjort ham flau over sin egen hudfarge.

Våre ungdommer vitser om mangel på penger og om etnisitet og de henger sammen i store multietniske klynger, og de gjør det overraskende godt på skolen. Alle sammen av dem. For dem er Groruddalen først og fremst et godt sted å vokse opp i. Et sted med synkende kriminalitet på tross av økende innvandrerandel. Groruddalen er et sted hvor folk flest bare bor og trives. Uansett hva vår etniske og religiøse bakgrunn en gang var. I Groruddalen er ikke dere representanter for en taus majoritet. Vi er – og jeg mener våre stemmer er – viktige. De viser en retning inn i fremtiden. Jeg mener vi har noe viktig å lære dere. Jeg mener våre ungdommer har noe viktig å lære dere. De er farge- og religionsblinde og de er sammen på tvers. Alltid.

De viktige stemmene i Groruddalen er den kurdiske eleven som forklarer drivhuseffekten til den tamilske medeleven mens norsk/gambieren og polakken nikker ivrig i bakgrunnen. Det er de som er bærere av stemmene vi burde lytte til. Det er de som er fremtiden.

LES OGSÅ: Demokraturet – noen tanker til diskusjon

Groruddalen har utfordringer
Levekårsundersøkelser levner likevel ingen tvil om at Groruddalen har utfordringer. Ikke bare i form av en stadig strøm av nyankomne flyktninger og innvandrere. Det skal vi klare. Men vi lever i en delt by. Og de økonomiske levevilkårene i vår del av byen er veldig annerledes enn vilkårene på vestkanten. Vi har en brøkdel av ressursene og en overveldende andel av de sosiale problemene. Men slik har det vel vært lenge. Groruddalen ble betegnet som ghetto allerede på 70-tallet. Tveitagjengen var rotnorske. Og hvor mange av bydelens unge hadde problemer med rus, lenge før innvandrerne begynte å få boliglån og kjøpe sine egne boliger her oppe?

Groruddalens problemer er ikke av nyere dato. Faktisk har kriminaliteten gått ned her oppe de siste årene. Likevel skal vi ikke skyve alle problemer under teppet og hevde alt er bra. Oslo er en delt by, og vi er byens økonomiske tapere. Selvfølgelig har Groruddalen store utfordringer. Men det er ingenting i Foslis viktige stemmer som bidrar til å løse disse. Tvert imot bidrar deres fokus på Groruddalen som et sted hvor «det har gått for langt» og hvor «idyllen er borte» til å forsterke problemene. Vi påvirkes av det vi leser og ingen vil vel, om de har et valg, velge å bo i en del av byen som svartmales på en slik måte. Groruddalen er ofte et sted man havner, ikke et sted man velger å flytte til.

Ønsker reell debatt velkommen
Vi snakker om 90-prosent skolene og om språkopplæring. Vi snakker ikke om man for å få til en 90 prosent skole må telle både etnisk-norske brune barn (ja, det er mulig) og tredje og fjerde generasjon som har norsk som morsmål og som ofte er ressurser i sitt nærmiljø. En 90 prosent skole betyr ikke 90 prosent nyankomne innvandrere med språklige utfordringer og som bedriver religiøs segregering. Virkeligheten er nyansert, også der.

Om vi hadde lyttet litt mindre til Foslis viktige stemmer og diskutert litt mer hva fakta og forskning viser, så kunne vi ha fått til en god og nyansert debatt om Groruddalen. Både om hva vi får til og om hvilke utfordringer vi faktisk har. Det er en viktig debatt og den ønskes velkommen.

Å snakke om Groruddalens utfordringer er å snakke om økonomi og sosial dumping. Det er å snakke om forskjells-Norge og om inkludering. Det er å snakke om store bråkete veier og om felles verdier. Det er å snakke om forbrukskulturen og om barnefattigdom. Det er å snakke om det som lykkes og om alt det vi ikke får til. Men det er ikke å snakke om idyllen som brast. Og det er ikke å snakke om muslimer og om at innvandrere ikke møter på foreldremøter. Kanskje gjorde de ikke det på 80-tallet, men i 2015 er de der. De er på dugnad også. Minst like ofte som andre nordmenn er. Og om du ikke har sett dem der, så var det kanskje du som lot være å møte opp?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.