Et kaldt asylsystem!

Foto: Eric The Fish, Flickr.

Regjeringens asylpolitikk handler ikke om rettferdighet. Den handler om å score politiske poeng.

Mohamed Ganam
Om Mohamed Ganam (1 artikler)
Mohamed Ganam er en dataingeniør fra Gaza som flyktet til Norge i 2010 etter å ha vært fengslet av Hamas. Har vært aktivt medlem i The Palestinian National Liberation Movement - Fatah siden 2001. Er styremedlem og talsperson for Palestinerleir.

De siste årene har den norske regjeringen forsøkt å overbevise offentligheten om at deres asylpolitikk er basert på idealisme, rettferdighet og objektivitet. Hvis noen avgjørelser virker tøffe, skal offentligheten forsikres om at det er gjort for å styrke og bevare legitimiteten til asylinstituttet.

Men det er ikke lenger en hemmelighet at den politiske debatten om asylpolitikken har lite å gjøre med humanitære aspekter eller rettferdighet mot asylsøkerne. For de fleste politiske partiene er asylpolitikk noe som blir brukt for å tiltrekke velgere, og for å gi politikerne den publisiteten de ønsker – ikke å sikre en rettferdig behandling av asylsøkerne eller å styrke asylinstituttet.

Urettferdig behandling

Et vendepunkt kom da Utlendingsdirektoratet (UDI) i 2008, i tillegg til andre nye restriksjoner, foreslo å endre behandlingen av de fleste asylsakene fra det de kalte kollektiv til en individuell behandling – noe de påstod skulle gi mer ”objektivitet”. Denne objektiviteten førte til at mange asylsøkere fra noen av verdens mest krigsherjede områder ble kriminalisert. Disse asylsøkerne var nok ikke enige i at Gaza er trygt, at israelske bosettere ikke er farlige, at palestinerne lever fritt på Vestbredden, at det er trygt å returnere til Afghanistan eller Irak, eller at Etiopia har et rettferdig system. Utlendingspolitiet startet tvungen deportasjon til blant annet Irak, Afghanistan og Vestbredden, og regjeringen sang sitt sedvanlige refreng om ”streng, men rettferdig”.

Abraham Lincoln antas å ha sagt: «Du kan lure hele folket en del av tiden, og noen folk hele tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden». Heldigvis er ikke alle i Norge lettlurte. Motstanden mot den strenge asylpolitikken øker stadig, ettersom sjokkerende historier om asylsøkere presenteres i media. Menneskerettighetsaktivister lager støy, og for noen nordmenn lyder statsministerens ord om «mer demokrati og åpenhet” etter 22. juli hult.

Kontrollpolitikk

Selv kjenner jeg denne politiske strategien godt fra Midtøsten. Der hevder lederne at de lytter til opposisjonen på demokratisk vis, mens de i virkeligheten forsøker å kontrollere eller kvitte seg med den brysomme opposisjonen. Denne prosessen starter med marginalisering. Dette opplevde 120 palestinske flyktninger da de samlet seg for å protestere utenfor Stortinget den 5. april 2011. Den første etappen av protesten varte i 75 dager. I løpet av denne perioden var det bare én politiker, fra SV, som kom ut for å snakke med flyktningene. Den offisielle kommentaren fra regjeringen til asylsøkerne var det kjente mantraet: «Vi er strenge, men rettferdige», og publikum ble bedt om å tro at avvisning og utvisning er viktig for å styrke asylinstituttet.

Men motstanden fortsatte, og vi etablerte Palestinerleiren utenfor Kulturkirken Jakob i Oslo den 27 mai 2011. Da møtte vi et aspekt ved kontrollpolitikken: utvisning og utkastelse. Vi brukte alle tilgjengelige virkemidler for å opprettholde en fredelig sit-in, stilt overfor et byråkratisk system som omringet leiren. Oslo kommune presset stadig på for riving av leiren, og utlendingspolitiet startet tvungne deportasjoner av innbyggerne i leiren ved å ta Mohammed Abu Arman rett fra gaten da han var på vei til en demonstrasjon mot rasisme i Oslo. En enorm støtte fra Kulturkirken Jakob, frivillige organisasjoner, noen politikere, og hundrevis av nordmenn hjalp oss gjennom.

Til slutt gjorde byrådslederen sammen med Venstre-politiker Ola Elvestuen en formell avtale med leiren, slik at leiren og flyktningene kunne protestere lovlig fram til påske 2012. Vi rev ned leiren i henhold til avtalen, og prøvde å finne andre måter å protestere på. Men etter en stund besluttet vi å komme tilbake. Utenfor leiren ble vi nesten usynlige, og både støttespillere og politikere glemte vår kamp for rettferdighet. Da vi kom tilbake ble vi møtt med rød tape fra Oslo kommune. Vi ble oppfordret til å søke om en formell byggetillatelse. Vi målte og tegnet leiren i henhold til arkitektoniske standarder, vi fylte ut skjemaer og sendte formelle brev til naboene til leiren. Alt dette ble gjort forgjeves, og 6. september 2012 ble leirens siste dag.

Men de palestinske flyktningenes protest er bare ett av mange tiltak fra avviste asylsøkere. Etiopiere, iranere, og afghanere har iscenesatt kraftige protester. Samtidig har grasrotbevegelser blant nordmenn blitt etablert. Menneskerettighetsaktivister og forsvarere av rettighetene til barn som anses som ”irregulære” hever nå sine stemmer.

Kooptering

Etter at palestinerleiren ble lagt ned – etter det som hadde blitt den lengste sammenhengende demonstrasjon i Norgeshistorien – etablerte vi i stedet organisasjonen ”Palestinerleir” den 17. september 2012. Men da opplevde vi et nytt aspekt ved kontrollpolitkken: Koopterings-prosessen.

Utlendingsdirektoratet startet en serie med frokost-seminarer, og prøvde å forklare media, frivillige organisasjoner, og allmennheten hvor objektivt og rettferdig deres system er. Det ironiske i det hele var at myndighetene brukte enkelthistorier å bevise sine påstander, samtidig som Grete Faremo og asyl-pitbull Pål Lønseth anklaget media for å bruke enkeltsaker. Når myndighetene bruker enkeltsaker er det visstnok troverdig, men når asylsøkere eller aktivister bruker enkeltsaker betyr det at de ikke kan stoles på.

Systemet i Utlendingsnemnda (UNE), altså det som skal være et kontrollorgan over UDI, er bygget opp slik at frivillige og humanitære organisasjoner kan oppnevne UNE-medlemmer. Nye UNE-medlemmer ble nylig oppnevnt, men det er betydelig motstand blant organisasjonene. Organisasjonene har kritisert UNE ved flere anledninger, men aldri blitt hørt. Mange av organisasjonene føler seg urolige over å være en del av beslutningsprosesser i UNE der deres innflytelse mest er symbolsk. Selv mener jeg at dette systemet bare er et annet av kontrollpolitikkens mange ansikt.

Det er noe grunnleggende i denne prosessen som de fleste i dette systemet nekter å forstå: dette handler ikke om tall, statistikk, avsnitt, eller et asylinstitutt skrevet på et stykke papir. Det handler om mennesker. Når saksbehandlerne behandler en sak med et DUF-nummer, altså saksnummeret alle asylsøkere og flyktninger får, diskuterer de faktisk mennesker, mennesker som ble forfulgt i sine hjemland, som kom til Norge og ber om beskyttelse. Søknader deres blir ofte avvist på grunn av innbilte forestillinger om ”objektivitet”. Videre hindrer Dublin-konvensjonen de som har DUF-tall fra å søke om om beskyttelse i andre europeiske land, og det norske systemet fratar dem retten til utdanning, retten til å motta helsehjelp, retten til arbeid, retten til ekteskap og til å etablere en familie.

Roper  på rettferdighet

I et kort møte med Pål Lønseth spurte jeg ham om han mener at Gaza er så trygt som UDI hevder. Han sa: «Jeg forstår at situasjonen i Gaza er vanskelig, men det finnes farligere områder enn Gaza». Han la til at: «UDI er et godt system og det fungerer veldig bra».

Mitt svar til ham er dette: Dette er et kaldt system, som er langt fra humant. Det bryter menneskerettighetene, og i mange tilfeller fungerer det ikke i tråd med begrepene demokrati og åpenhet. Vi har kjempet mot dette systemet, og vil fortsette å kjempe. Du hevder ”objektivitet”, men vi roper etter rettferdighet. Vi vil aldri gi opp!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.