Inntrykk og kommentarer fra Palestinabesøk – apartheid og isolasjon

Israel fra dannelse til apartheidstat
Staten Israel ble opprettet ved enstemmig vedtak i FN i 1948. Vedtaket var et resultat av stormakters dårlige samvittighet for Holocaust og ekstrem jødeforfølgelse under andre verdenskrig. Lite tenkte man over hvilken urett dette påførte palestinere og andre som bodde i området. Og knapt noen tenkte at jøder med sin historiske bakgrunn skulle delta i fordrivelse av folk.

Allerede i 1948 startet en lite påaktet fordrivelse av palestinere. 600 landsbyer og byer ble ødelagt av den nye staten Israel. De fleste ble jevnet med jorda og innbyggerne fordrevet som flyktninger. Vi besøkte landsbyen Innaba. Der hadde det bodd 1650 innbyggere. Det var bare steinhauger igjen. Rundt 600.000 palestinere ble fordrevet i denne prosessen.

Den senere tids utvikling starter med Osloavtalen i 1993 som i år fyller 25 år. Jubileet feires ikke av palestinerne, tvert om er «Oslo» hos noen et skjellsord.

Osloavtalen delte palestinske Vestbredden inn i tre soner: A, B og C. Gaza ligger som en egen enklave og har av Israel vært isolert og stengt de siste 10-11 årene, etter at Hamas vant valget. Initiativet «Ship to Gaza» har til det fulle fått merke at blokaden fungerer.

Sønderbombede hus er ikke gjenoppbygd. Kriminalitet, vold og narkotikamisbruk øker. Det samme gjelder familieproblemer og skilsmisser. Området preges av at 80 prosent er fattige og 50 prosent er arbeidsløse. Ifølge opplysninger vi fikk ønsker militæret å oppheve blokaden, men israelske politikere stritter imot. Det er stadige opptøyer og protester i Gaza og flere fryktet for at samfunnet her vil kollapse.

I sone A på Vestbredden har palestinerne full suverenitet, selv om den israelske hæren beveger seg overalt. I sone A er det forbudt for israelere å bevege seg og svære advarselskilt er satt opp. Likevel kan israelsk registrerte biler kjøre overalt.

I sone B skal palestinske sjølstyremyndigheter og israelske myndigheter samarbeide. I praksis dominerer Israel mer og mer.

I sone C er alt under israelsk dominans. Osloavtalen slår fast at området etter hvert skal overdras til palestinerne. Det som skjer er det motsatte, Israel er i ferd med å overta alt.

I samtaler med Dr. Ghassan Khatib (tidligere palestinsk minister) ble det anført tre hovedårsaker til at fredsprossen er historie: a) israelske bosettinger, b) USAs rolle som under dekke av å lede fredsprosessen holdt med Israel og c) svak forhandlingsevne fra palestinerne, blant annet ved ikke å insistere på stans i israelske bosettinger.

I dag er situasjonen helt bakvendt. Israel har gått over til unilateralisme og sluttet å forhandle med de palestinske sjølstyremyndighetene. Israel ønsker full sikkerhetsmyndighet over hele området. Israelske shekel (1 shekel er kr. 2,33) er den eneste valutaen og Israel kontrollerer all inn- og utførsel. En palestinsk businessmann fortalte oss at palestinsk utstyr til eget mobilnett tok tre år før det gikk igjennom israelsk sikkerhetskontroll. Samme utstyret tok israelske bestillere tre uker. Hele tida måtte palestinske myndigheter betale lagerleie. Palestinerne har, på eget område, kun styring med servicefunksjoner som utdanning, velferdstiltak m.m.

Palestinerne er i realiteten omringet av Israel, kontrollposter med ID-kontroll og ransaking samt israelske bosettinger. Israel bygger en 750 km lang mur for å beskytte seg og sine, samt holde beboerne på de palestinske områdene ute. Besøk ut og inn må foregå via kontrollposter som vi mer enn en gang selv fikk merke, med passkontroll, bagasjesjekk og adgangsnekt (kommer tilbake til dette). Ifølge opplysninger vi fikk koster drift av muren 1,4 milliarder dollar i året.

Israel har nylig vedtatt en lov som i praksis slår fast at jødene har rett til å bestemme over historisk palestinsk område og dermed Vestbredden. Bosettingspraksis legaliseres og arabisk anses ikke lenger som offisielt språk. Dette har lenge vært et ønske fra israelsk høyreside, men har ikke tidligere fått flertall i Knesset (det israelske parlamentet). Høyresida og religiøse partier dominerer nå parlamentet. Det ble sagt til oss at et «trendskifte» i Israel kom etter mordet på den israelske statsminister Rabin i 1995. Det er i dag ingen «kritisk masse» i Israel som er uenige i dagens politikk.

Med Trump som amerikansk president er det heller ikke noe press på Israel utenfra. I tillegg struper USA bevilgninger til palestinske flyktningeleirer, sykehus og annen humanitær bistand. Det nevnes at dette årlig utgjør et beløp på rundt 1 milliard dollar. Det finnes fortsatt 5 millioner palestinske flyktninger finansiert via FNs flyktningeorganisasjon UNRWA. Det er mulig at f.eks. Tyskland og Frankrike vil kompensere for deler av den amerikanske støtten, men det vil ta lang tid, om det noen gang skjer.

Med frie tøyler til Israel må vi forvente økende trakassering og militær aktivitet rettet mot både Vestbredden og andre land i området. Ingen må bli overrasket over israelske bombetokt mot Iran, siden USA har sagt opp Iranavtalen og går for regimeskifte i landet.

Israelske bosettere er en historie for seg. På Vestbredden finnes ifølge opplysninger 300 bosettinger med 7-800.000 innbyggere. Disse spenner fra mindre områder som en eller få leiligheter i Øst-Jerusalem, 400 i Hebron sentrum (som passes på av 2000 soldater) og byen Ariel som har 35.000 innbyggere og eget universitet.

Bosetterne, ble det opplyst, får tilgang til vann for en femtedel av prisen og får andre servicetjenester bedre og billigere enn palestinerne. I tillegg blir flere palestinske butikker stengt, 512 bare i Hebron, og eierne sendt vekk. Flere av disse har vært i palestinsk eie i generasjoner. Bosetterne opptrer ofte svært aggressivt, nye områder tas over og vi så flere enkeltvise bosettinger i Jerusalem som var omkranset av israelske sikkerhetsstyrker. I Jerusalem fikk vi opplyst at det bor 330.000 palestinere som utgjør 38 prosent av befolkningen. 80 prosent lever under fattigdomsgrensa. Palestinsk minstelønn er 1450 shekel per måned. Det trengs 2.500 til 3000 shekel for å kjøpe mat til en familie på fem fikk vi vite fra vår guide. Det ble opplyst at israelsk minstelønn var 5000 shekel.

En situasjon som sjelden eller aldri nevnes hos oss er betingelsene for palestinere som må jobbe i Israel og for bosetterne for å ha noe å leve av. Det antas at de utgjør 200.000 legalt og illegalt. Disse arbeidsinnvandrerne må hver dag passere gjennom egne grenseoverganger. Mange står opp 03.00 for å reise til jobben og er først hjemme igjen 19.00 om kvelden. Uten spesielt adgangskort blir man avvist. Normalt skal israelsk arbeidsgiver betale både adgangskort og avgift til staten Israel. Mange tvinges til selv å måtte betale opptil 2700 shekel for å få et adgangskort. Disse formidles via fiktive firma som opererer som en slags bemanningsbyråer.

Klokka 03.00 sto vi opp for å dra til grenseovergangen i Tulkarim. Vi fløt med palestinske arbeidsfolk gjennom sperringene og ble stoppet av israelske sikkerhetsstyrker. Vi var vel de første turister som prøvde dette. Vi ble sikkerhetskontrollert tre ganger, gjennomlyst, passkontrollert (passnummer notert), måtte fjerne mobilfoto som ble tatt av anlegget og forhørt. Vi hadde strengt tatt ikke gjort noe galt og slapp etter en time inn i Israel. Israelske soldater med skarpladde maskingevær passet på oss. Palestinere som må jobbe slik gjør det fordi det ikke eksisterer noe alternativ. Det må ikke glemmes at jobb hos palestinske arbeidsgivere for mange heller ikke er noe gloria. Palestinske menn over 55 og kvinner over 50 år slipper adgangskort. Palestinere har kun rett til å jobbe innen bygg og jordbruk. Vi må anta at mange må ta til takke med lønninger langt under minstelønna som nevnt er 1450 shekel per måned.

På Vestbredden bor også beduinene, et nomadefolk som Israel ønsker å tvangsflytte fordi de står i veien for israelske bosettere. Palestinske sjølstyremyndigheter har gitt beduinene rett til å bo på palestinsk område. Israelsk høyesterett har ifølge opplysninger gitt tillatelse til å tvangsflytte 46 beduinlandsbyer. Rundt 20.000 beduiner bor på Vestbredden. Vi ville besøke landsbyen Khan Al Ahmar som ligger mellom Jerusalem og Jeriko. Israelerne fryktet demonstrasjoner til støtte for landsbyen denne dagen. Minibussen vi brukte ble stoppet og vi ble kommandert til å snu. Vår palestinske guide foreslo en omvei, men her ble vi stoppet for annen gang. Israelske sikkerhetsstyrker ga da beskjed om at fortsatt ferd til Khan Al Ahmar ville bety at minibussen ble konfiskert og sjåføren arrestert. Vi valgte da å dra til Jeriko og først senere på dagen å besøke beduinleiren.

Det finnes også palestinere innen staten Israel som har israelsk statsborgerskap. Palestinere som likevel bosetter seg utenfor israelsk Jerusalem, men som har israelsk ID, kan bli fratatt leiligheten hvis det israelske «boligpolitiet» oppdager det når de foretar husbesøk.

Både Palestinakomiteen og LO i Oslo har vedtatt boikott av den israelske fagbevegelsen Histadrut. Dette fordi denne fagbevegelsen lenge har støttet israelsk politikk.

Det ble opplyst at både Histadrut og den palestinske fagbevegelsen PGFTU får «tariffgebyr» fra palestinske arbeidere som jobber i Israel. Dette uten å løfte en finger.

Litt ukjent for oss var at Histadrut består av ulike politiske fraksjoner. Venstresida (kommunister og andre) har organisert seg som egen fraksjon med egen plattform og egen organisasjon. Venstresida er uenig i Israels politikk. Israels vedtak om opprettelse av en jødisk stat synliggjør motsetningene klart.

Denne strategien ble forklart med at en egen fagbevegelse utenfor Histadrut ville bety splittelse og isolering. Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Det er fortsatt logisk å opprettholde boikott av Histadrut samtidig som vi kan møte fraksjoner som vil en helt annen retning politisk og faglig. Slik kan vi bidra til å styrke de som vil et annet Histadrut eller en ny organisering. Det eksisterer andre og uavhengige fagforeninger.

Før en konkluderer om statens Israels system er det viktige å være klar over følgende: For palestinere å besøke israelske områder kreves eget adgangskort for hver gang. Det er en byråkratisk prosess. Noen ganger gis tillatelse på andre dager enn man hadde tenkt seg. Mange tar derfor sjansen på å passere grenseoverganger uten tillatelse. Oppdages dette kan man miste besøksretten på livstid. Som nevnt kan israelskregistrerte biler passere over alt. Palestinskregistrerte biler kan kun kjøre på veier kontrollert av palestinske sjølstyremyndigheter. De kan ikke passere israelsk område for å kjøre til Gaza. Vi så med sjølsyn egne busstopp for palestinere og israelere og der sistnevnte ble passet på av israelske sikkerhetsstyrker.

Det ble fortalt historier om at palestinere blir anholdt og innesperret over flere år, uten lov og dom, der Israel hvis de ønsker kan bruke militære lover som begrunnelse.

Den tidligere omtalte palestinske businessmann hadde amerikansk statsborgerskap. Han hadde reist ut og inn av Palestina i rundt 15 år og med tre måneders oppholdstillatelse av gangen. Reisen gikk fram og tilbake over Jordan.

Jeg har slått opp i Aschehoug og Gyldendals leksikon fra 1993. Her defineres apartheid med følgende setninger: Apartheid betyr adskillelse – holde ulike folkegrupper adskilt. Hver kultur og språkgruppe skal gis mulighet til å utvikle seg parallelt og selvstendig. I praksis betyr det å bevare det hvite (Sør Afrika) mindretallets økonomiske, politiske og kulturelle herredømme.

Med denne definisjonen fra tida med apartheid i Sør Afrika, er det dekning for å si at dagens Israel framstår som en apartheidstat.

LES OGSÅ: Stjålet frihet – stjålet barndom: palestinske barn i israelske fengsler

Palestinske sjølstyremyndigheter i oppløsning
I samtaler med Raja Khalidi, palestinsk økonom ved Palestine Economic Policy Research Institute – MAS, fikk vi innblikk i en hardt presset palestinsk økonomi. Palestinsk økonomi er knyttet til den israelske med markedsliberalismen, privatiseringer og integrering i en råere kapitalisme. Generelt er den palestinske økonomien et sted mellom tradisjonelt jordbruk og en industrialisering. Servicesektoren er likevel den dominerende og står for 80 prosent av virksomheten. Palestinsk BNP utgjør skarve 15-16 milliarder dollar.

Hebron med 800.000 innbyggere utgjør 40 prosent av palestinsk BNP. Gjennomsnittsinntekten er 1800 dollar. I Israel utgjør denne 37.000 dollar per år.

Palestinerne har ingen statssuverenitet med egen valuta eller annet som normalt tilhører økonomi og stat. Palestina fungerer heller ikke som ett økonomisk område. Vann og mineraler er underlagt israelsk kontroll, der byggestein er det viktigste mineralet. Israel holder penger tilbake når det oppstår uenighet med palestinske sjølstyremyndigheter om vann, strøm m.m. Palestinsk økonomi utgjør med sin eksistens en motvekt mot bosetterøkonomien og israelsk ekspansjon på palestinsk territorium.

Økonomen vi snakket med mente sjølstyremyndighetene kunne gjøre mer for både jordbruk og industrialisering, organisere og regulere markedet bedre, bruke offentlig investeringer for å hjelpe fram privat sektor, samt å se hele det palestinske området under ett. Dette ligner en keynesiansk (sosialdemokratisk) økonomisk politikk.

Khalidi tok til orde for å synliggjøre arbeiderklassen, virket oppgitt over at palestinsk venstreside etter hans mening var død, at fagbevegelsen var blitt en del av sjølstyremyndighetene og ikke en organisasjon som slåss for kollektivavtaler og solidaritet.

I en situasjon med økende økonomisk, politisk og militært press mot Palestina er det ikke merkelig at sjølstyremyndighetene på Ramallah utenfor Jerusalem kommer på defensiven. Mange vi traff hadde liten tillit til den palestinske ledelsen. Flere tok det for gitt at Arafat hadde blitt myrdet og poengterte at palestinsk lederskap ble svekket etter dette. Det ble nevnt at kun 20 prosent støtter Abbas. Det palestinske parlamentet fungerer ikke og «regjeringen» styrer alene. Det forekommer klientellisme og korrupsjon.

Sjølstyremyndighetene er i en defensiv situasjon og slår ned på kritikk fra egne. Dissidenter, journalister og studentaktivister blir arrestert, fikk vi opplyst. Det foregår også en rivalisering mellom palestinske sjølstyremyndigheter på Vestbredden og Hamas-styret på Gaza.

Den palestinske fagbevegelsen, PGFTU, oppfattes av flere som en del av sjølstyremyndighetene, styrt av disse og i realiteten uten å fungere som fagbevegelse i vår forstand. Det ble opplyst at det hadde vært en rekke streiker for å heve minstelønna innen industrien i 2010. PGFTU støttet ikke disse streikene. Vi har fått meldinger om at representanter fra PGFTUs ledelse skal være involvert i korrupsjon.

En påpekte også at israelske angrep og PLOs fordriving fra Libanon til Ramallah i 1982, bidro til en tankemessig splittelse i fagbevegelsen. Fra å være sjølstendig, åpen, analyserende og en fagbevegelse med egne krav, tok man inn «PLO-tenkning» som var preget av militær organisering og ordregiving. Generelt synes fagbevegelsen å spille en rolle i arbeid for helse, miljø og sikkerhet og med folkeopplysninger om arbeidslivets lovverk, men med liten innflytelse angående tradisjonell lønnskamp.

Det ble opplyst at fagbevegelsen står svakere enn menneskerettighetsorganisasjoner og at fagbevegelsen ikke fungerer demokratisk.

Av de vi hadde kontakt med var det et ønske om at palestinsk fagbevegelse ble dyttet nærmere arbeidsfolk og at man ser håp i nye og uavhengige fagforeninger uten at vi fikk nærmere innsikt i disse.

Juridisk er faglige rettigheter slått fast, inkludert streikeretten. I praksis kan det framstå annerledes. Et eksempel på det er den fire måneder lange lærerstreiken som ble gjennomført i 2016.
Streiken mobiliserte svært mange av de 40.000 palestinske lærerne til generalstreik. Kravene var knyttet til faglige rettigheter. Bevegelsen skapte en ny fagforening for lærerne på Vestbredden. Aksjonen ble kraftig motarbeidet av sjølstyremyndighetene, ble anklaget for å true rikets sikkerhet og fikk kun støtte fra enkelte uavhengige fagforeninger.

Streiken led til slutt nederlag. Resultatet er at den nye lærerorganisasjonen ikke lenger fungerer, lærere har mistet jobben og lederen for den nye organisasjonen har reist fra Palestina og underviser i dag i Emiratene.

Streiken som ga et håp om fornying både av samfunn og fagbevegelse, har etterlatt seg stor frustrasjon blant lærere, elever og hele utdanningssystemet. Det ble hevdet at om alle de andre fagbevegelsene i Palestina hadde slått seg sammen ville de bare ha mobilisert en tiendedel av det lærerorganisasjonen klarte med generalstreiken.

Etter det vi hørte må vi som norsk fagbevegelse ha to tanker i hodet samtidig. Den ene er å støtte palestinernes kamp for nasjonal sjølstyre/like rettigheter. Den andre er samtidig å støtte den sosiale kampen internt i Palestina hva angår faglige rettigheter, demokrati og sosial sikkerhet.

LES OGSÅ: En enkel løsning på Palestinakonflikten

To, en og en halv eller en stat og boikott av Israel
Det er allerede nevnt at Israel opptrer som om det er fritt fram. I tillegg kan nevnes at israelsk økonomi per dato fungerer svært godt. Israel er ikke bare totalt dominerende militært, men også økonomisk. Israelsk BNP vokser langt raskere enn det palestinske. Israel ønsker en jødisk stat slik IS vil ha en islamsk stat, ble det sagt.

Dagens situasjon er langt unna den internasjonalt anerkjente to-stats-løsningen. Snarere er det «en-og-en-halv-stat» der det palestinske området er en slags «halv stat». Mange vi snakket med var for en en-stats-løsning der alle hadde like rettigheter. Israel godtar verken en eller to stater, men det må antas at myndighetene er mer redd en-stats-løsning enn kravet om to-stats-løsning slik det ser ut på bakken. Tanken om en stat trenger en modningsprosess både i Palestina, internasjonalt og blant palestinavenner.

Alt vi har opplevd viser at uansett statsløsning må presset på Israel øke. Alle palestinske representanter vi snakket med gikk inn for økonomisk boikott av Israel. Ble kulturell boikott nevnt fikk også det støtte. Vi har palestinsk gehør for å støtte boikott av kommende Melodi Grand Prix i Israel.

LES OGSÅ: Her skyter den israelske soldaten en fredelig palestiner i hodet – til latter og jubel

Hva må gjøres
Det er forståelig at palestinere forlater området og bosetter seg i andre land. Daglig israelsk trakassering, økonomiske problemer og palestinske sjølstyremyndigheter i oppløsning er vanskelig å holde ut. Dette er også en utvikling Israel tilstreber og ønsker.

Muharam Barghouthi, en gammel mann som både var generaldirektør for en palestinsk ungdomsorganisasjon og fagforeningsaktivist, sa det slik: Folk har fundamentale behov som må prioriteres og imøtekommes og trenger ikke representanter fra utenlandske NGOer med middelklassebakgrunn (min tilføying) som skal belære om likestilling og demokrati.

Målet må være at fattige palestinere finner løsninger og får et økonomisk utkomme de kan leve av uten å måtte forlate landet. Barghouthi mente at støttearbeid må ha som mål at folk skal involveres og levevilkår endres.

For Palestinakomiteen, norsk fagbevegelse og fagforeninger er fortsatt solidaritetsarbeid svært viktig. Vi må forsterke boikottkravet av Israel og sende flere faglige delegasjoner.

Er det i tillegg mulig å lage et solidaritetsprosjekt som involverer f.eks. partipolitiske ungdomsorganisasjoner på venstresida i et samarbeid med palestinere?

Er det mulig at vi kan lage samarbeidsprosjekt med palestinsk fagforening som vil noe, f.eks. om skolering i tariffavtaler og forhandlingsteknikk?

Til slutt en stor takk til Palestinakomiteen og faglig utvalg. Jeg tok en uke av ferien min for å kunne delta. Jeg glemmer det ikke.

Besøket var organisert av Palestinakomiteens faglige utvalg. Samarbeidsorganisasjonen i Palestina var PACE. Reisefølge besto av: Per Martinsen (reiseleder fra Palestinakomiteen), Kjell Ness (Norsk Jernbaneforbund), Bengt Mikael Person (Oslo og Akershus NNN), Mona Nilsen (LO i Ofoten), Stig Berntsen (Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd, Oslo), Silje Salomonsen (Trondheim SV), Øystein Kristensen (LO i Drammen), Ola Floberg (Oslo Sporveiers Arbeiderforening), Roy Pedersen (LO i Oslo) og Eirik Iversen (BDS-aktivist).

BDS står for boikott, desinvesteringer og sanksjoner mot Israel og organiseres i en rekke land. Eirik Iversen ble tvangssendt hjem begrunnet med at han er BDS-aktivist og Rødt medlem. Mona Nilsen ble også anholdt, men sto på sitt under avhør med israelske sikkerhetsmyndigheter og slapp inn i Israel og Palestina etter en natts avhør. Mona er aktiv i Narvik Arbeiderparti. I tillegg var journalist Yngvil Mortensen, LO media, med oss i deler av programmet.