Kjeltringstat under USAs vinger

Arabisk tekst: «Ingen arabisk vår her». Illustrasjon:Carlos Latuff

Saudi-Arabia har brukt den arabiske våren til å befeste sin makt.

Kristen Nordhaug
About Kristen Nordhaug (4 Articles)
Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Foto: Carlos Latuff (Arabisk tekst: “Ingen arabisk vår her”)

Det sies ofte at den løfterike «arabiske våren» i 2011 utviklet seg til vinter med stormaktsrivalisering, sekteriske konflikter, borgerkriger. Saudi-Arabia har vært en viktig bidragsyter til denne arabiske vinteren.

I et tidligere innlegg i Radikal Portal skrev jeg om hvordan den arabiske våren hatt et ujevnt nedslagsfelt. Her forsøker jeg å gi en samlet framstilling av Saudi-Arabias overordnede strategi under den arabiske våren: Siden 2011 har myndighetene i Saudi-Arabia forsvart kongedømmer mot omveltninger, de har legitimert Natos inngrep i Libya og støttet islamistiske opprørere mot regjeringen i Syria.

Tilpasningsdyktig versting

Saud-dynastiet forfekter en streng form for wahhabi-islam, eller salafisme og praktiserer sjarialov. Regimet er patent autoritært. I rangeringen til det USA-baserte Freedom House er Saudi-Arabia i en eksklusiv gruppe av ”de verste blant de verste” med bunnplassering både for politiske og sivile rettigheter. Plasseringen deles med Nord-Korea, Turkmenistan, Usbekistan, Sudan, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Syria og Somalia.

Regimet er imidlertid tilpasningsdyktig. Det opprettholder sin legitimitet i befolkningen ved å bruke oljepenger til å finansiere offentlig sysselsetting og velferd for landets borgere. Kongedømmet har velsmurte klientnettverk til sentrale maktgrupperinger, herunder wahhabi-autoriteter og ledende kapitalister. Regimets motstandere er så langt blitt holdt i sjakk av effektive og lojale sikkerhetsstyrker. Sjiamuslimske minoriteter øst i landet demonstrerte i februar og mars 2011, mens internettaktivister trommet sammen til en ”raseriets dag” i hovedstaden Riyadh den 11. mars 2011. Myndighetene reagerte med både gulrot og kjepp. Pressesensuren ble skjerpet og antall arrestasjoner økte. Sikkerhetsstyrkene undertrykte demonstrasjonene i øst uten å forsterke uroen med overdreven voldsbruk. Da ”raseriets dag” skulle markeres var Riyadhs så tettpakket med sikkerhetsstyrker at få våget seg ut i gatene. I tillegg lanserte regjeringen en offentlig velferdspakke med kostnader anslått til 130 milliarder dollar, som blant annet omfattet bygging av 500.000 nye boliger, 100.000 nye jobber i offentlig sektor, økt minstelønn for offentlig ansatte og en ny ledighetsstøtte.

Undertrykkelse i Bahrain
Saudi-Arabias utenrikspolitikk i Midtøsten og Nord-Afrika under den arabiske våren har vært styrt av hensyn til hjemlig stabilitet, av monarkisk solidaritet og av geopolitisk rivalisering med Iran. Et eksempel på hvordan dette kan arte seg er Saudi-Arabias forhold til sin nabo, øystaten Bahrain. Etter Saddam Husseins fall i 2003 er det den eneste arabiske staten der en sunnimuslimsk minoritet hersker over en sjiamuslimsk majoritet. Landets politiske elite er tett sammenvevd med det sunnimuslimske kongehuset. Regimet har forsøkt å styrke sin posisjon gjennom utenlandske forbindelser med Saudi-Arabia og med USA (som har en marinebase på øya).

Protestbevegelsen i Bahrain besto både av sunnier og sjiaer. Den arrangerte demonstrasjoner på Perleplassen i hovedstaden Manama med krav om at kongen skulle utnevne en ny regjering. Innad i kongehuset var det uenighet om hvordan demonstrasjonene skulle håndteres. Statsminister og leder for de væpnede styrkene var begge medlemmer av kongehuset. De hevdet at demonstrantene var agenter for Iran og måtte undertrykkes. Kronprinsen sto for en mykere forhandlingslinje. Han innledet hemmelige forhandlinger med de moderate delene av opposisjonen og USAs utenriksdepartement ble trukket inn for å mekle mellom partene. Haukene nektet imidlertid å godta forhandlingene, og opposisjonen ble radikalisert. Den sjiamuslimske Al-Haq-bevegelsen ble mer framtredende, med krav om at monarkiet skulle avskaffes. Golfsamarbeidsrådet sendte militærstyrker inn i Bahrain med saudiske elitetropper i spissen den 14. mars for å støtte kongedømmet. Samtidig intensiverte politi og sikkerhetsstyrker aksjonene mot demonstrantene på Perleplassen med tåregass og skarpe skudd. Den 15. mars erklærte kongen unntakstilstand, og Perleplassen ble ryddet og sperret med tanks.

Aksjonen i Bahrain falt sammen med FN-intervensjonen i Libya under ledelse av Nato. Aksjonen i Libya ble støttet av Golfsamarbeidsrådet. Qatar og De forente arabiske emirater sendte også militærstyrker til Libya. Det var kjærkomment for Nato som dermed lettere kunne hevde at Libyakrigen var en humanitær intervensjon gjennomført av ”det internasjonale samfunnet”, ikke et vestlig imperialistisk prosjekt. Samtidig ble Vestens oppmerksomhet dreid fra Bahrain mot Libya. USAs utenriksdepartement kritiserte Saudi-Arabia for inngrepet i Bahrainkonflikten, men kritikken var rask overstått. I april 2011 besøkte forsvarsminister Robert Gates Saudi-Arabia for å bedre forholdet til den allierte. De saudiske styrkene i Bahrain var da et ikke-tema. Saudi-Arabia hadde i praksis fått fripass i Bahrain.

Den offisielle saudiske begrunnelsen for å gå inn i Bahrain var at regimets motstandere var Irans agenter. Midtøstenspesialisten Gregory Gause hevder at såkalt monarkisk solidaritet veide tyngre, og at denne solidariteten i siste instans handler om å sikre Saudi-Arabias eget autoritære monarki mot omveltninger.

Stabilitet i nærområdene
Monarkisk solidaritet var også viktig for Saudi-Arabias politikk overfor de to kongedømmene Jordan og Marokko. I disse to fjerntliggende statene var det Saudi-Arabias pengepolitikk som telte, ikke militære inngrep. Som jeg beskrev tidligere her på Radikal Portal, lærte herskerne i Jordan og Marokko av regimeskiftene i Tunisia og Egypt. De brukte blant annet subsidier og offentlige ansettelser for å dempe misnøye. Politikken var kostbar for de to fattige statene, som ikke har inntekter fra oljeeksport. De fikk hjelp ved at Saudi-Arabia fikk innlemmet dem i Golfsamarbeidsrådet, en forsvarsallianse av de seks kongedømmene på den arabiske halvøya. Invitasjonen til Jordan og Marokko gikk sammen med løfter om økonomisk støtte. Støtten kom langsommere enn opprinnelig lovet. Kredittverdigheten til de to kongedømmene ble imidlertid styrket, slik at det ble lettere for dem å holde store budsjettunderskudd.

I republikken Jemen var ikke Saudi-Arabias politikk drevet av monarkisk solidaritet, men at Jemen er et sensitivt nærområde. Forholdet mellom Saud-dynastiet og Jemens president Ali Abdullah Saleh hadde vært langvarig og skiftende. Oppslutning om USAs ”kamp mot terror” bedret forholdet etter 2001, uten at det ble nært. I november 2009 støtte saudisk luftvåpen og artilleri Saleh med angrep mot de såkalte houthi-opprørerne nær grensen til Saudi-Arabia. Under den arabiske våren ble Salehs styre imidlertid et problem for saudiske myndigheter. Protestene i Jemen ble møtt med hard undertrykking. Etter hvert begynte Salehs skjøre koalisjon å gå i oppløsning. Regjeringen mistet kontroll over store deler av de væpnede styrkene, og Salehs maktbase i den mektige Hashidstamme-konføderasjonen ble alvorlig svekket. I mai 2011 erklærte konføderasjonens leder sin støtte til opposisjonen. Det brøt ut kamper mellom hashidenes militser og regjeringens sikkerhetsstyrker i hovedstaden Sanaá. Store deler av de gjenværende lojale militærstyrkene ble beordret til hovedstaden for å forsvare presidenten. Det ga det lokale al-Qaida anledning til å erobre den sørlige provinshovedstaden Zinbijar.

Saudi-Arabia fryktet politisk oppløsning i Jemen og forsøkte å forhandle fram Salehs avgang, men Saleh vred seg stadig unna. I slutten av november 2011 erklærte Saleh endelig at han ville si fra seg makten med Saudi-Arabias kong Abdullah ved sin side. Visepresident Abd Rabbuh Mansur Hadi ble valgt til president den 27. februar 2012. Det gamle regimet besto, selv om Saleh var skiftet ut, og regimet ble igjen forankret i Hashid-konføderasjonen. Det sikret et minstemål av autoritær stabilitet og fortsatt kamp mot al-Qaida.

Geopolitisk rivalisering med Iran
Saudi-Arabia hevdet at dets militære aksjoner i Jemen i 2009 og i Bahrain i 2011 var rettet mot iransk undergraving. Uansett om det stemmer eller ei, pågår det en hard regional rivalisering mellom Saudi-Arabia og Iran. Den arabiske våren brøt ut på et tidspunkt da Saudi-Arabias innflytelse i Midtøsten var svekket, mens Iran var på offensiven. Den regionale maktbalansen i Golfregionen ble rokket da USAs invasjoner i 2001 og 2003 fjernet to av Iraks uforsonlige fiender, talibanregjeringen i Afghanistan og Saddam Husseins styre i Irak. Irans regionale innflytelse økte og myndighetene i Saudi-Arabia var usikre på hvordan de skulle forholde seg til et styrket Iran. I 2007 var det forsøk på å forbedre forbindelsene med forhandlinger og statsbesøk, men forholdet forverret seg raskt deretter. Ifølge dokumenter fra Wikileaks anmodet Kong Abdullah gjentatte ganger USA om å ”hogge av slangens hode” med et angrep mot Irans atomanlegg under et møte i april 2008.

Saudi-Arabias diplomati i Midtøsten gikk på en serie nederlag overfor Iran. Etter USAs invasjon i 2003 ble Saddam Husseins baathregjering med basis hos sunnier erstattet av en regjering dominert av sjiaer. Forholdet mellom Iraks statsminister Nouri al-Maliki og saudiaraberne var notorisk dårlig. Saudi-Arabia støttet Iraqiyya-parti mot Maliki ved valget i 2010. Iraqiyya-parti fikk flest representanter i parlamentet, men Maliki beholdt likevel regjeringsmakten med støtte fra et sjiamuslimsk parti med nære bånd til Teheran. Riyadh har ikke anerkjent Malikis regjering og har ikke diplomatiske forbindelser med Irak. Irans innflytelse vokste også utenfor golfområdet. Iran støttet Hizbollah i Libanon, Hamas i Palestina samt regjeringen i Syria. Alliansen med Syria har vært særlig viktig. Denne alliansen har trukket på felles religiøse identitet. Baathregjeringen og de væpnede styrkene i Syria har sosialt grunnlag i alavittene. Mens alavittene tidligere ble betraktet som kjettere både av sunni- og sjiamuslimer, har de i de seinere årene blitt anerkjent som sjiaer av presteskapet i Iran.

Jihadister i Syria
Med den arabiske våren øynet saudiske myndigheter muligheten til å bli kvitt Baathregjeringen i Syria, som var Irans viktigste regionale allierte. Riyadh var likevel trege med å reagere etter at oppstanden i Syria begynte i mars 2011. Frykten for regional ustabilitet satt i. I august 2011 tok Saudi-Arabia offisielt avstand fra de syriske myndighetenes håndtering av situasjonen, men de diplomatiske forbindelsene ble først brutt i mars 2012. I løpet av 2012 ble Saudi-Arabia en viktig spiller i borgerkrigen i Syria. I rivaliseringen med Iran spiller Saudi-Arabia på de sekteriske motsetningene mellom sunni-islam og sjia-islam. Opprørsbevegelsen i Syria inkluderer både sekulære grupper, forholdsvis moderate muslimbrødre, salafister og utenlandske jihadister. Det muslimske brorskapet har den sterkeste organisasjonen. Saudi-Arabia har i stor grad konsentrert støtten sin til salafister og utenlandske jihadister. Saudi-Arabia har også gitt betydelige bidrag til salafister i Egypt og Tunisia. Håpet er at salafistene vil begrense innflytelsen til Det muslimske brorskapet som både er tilhenger av frie valg og republikanere. Salafistene har derimot tradisjonelt forkastet moderne, demokratisk politikk og har først i de siste årene begynt å organisere seg politisk.

Skaper konflikt
Saudi-Arabia bidrar bevisst til å høyne konfliktnivået mellom sunnier og sjiaer i store deler av Midtøsten. I krigsområder som Syria kan kombinasjonen av salafisme og jihad fremme ekstremistiske bevegelser som en dag vender seg mot sine tidligere støttespillere i Riyadh, slik al-Qaida gjorde. Iranske myndigheter har på sin side forsøkt å stålsette Baathregimet mot dets motstandere. Elitestyrker fra Iran er blitt sendt til Syria for å støtte regjeringen i borgerkrigen. Om regimet i Syria faller, er det mulig at Iran vil støtte alavittiske militser for å destabilisere et syrisk sunnistyre.

Hvordan skal alt dette oppsummeres? Uttrykket «kjeltringstat» brukes ofte som merkelapp på regimer som angivelig undertrykker sin egen befolkning på alvorlig vis og utgjør en sikkerhetstrussel for sine naboland.  Det har i stor grad vært reservert for motstandere av en USA-dominert verdensordning. Hva da med Saudi-Arabia? I tillegg til å undertrykke egen befolkning bruker saudiske myndigheter militærmakt mot demokratibevegelser i andre stater, de støtter anti-demokratiske religiøse fundamentalister og de fremmer sekteriske konflikter. Men til forskjell fra andre ”kjeltringstater” er Saudi-Arabia alliert med USA. Det beskytter dynastiet mot den typen internasjonale sanksjoner som de andre utsettes for. Det amerikanske imperiet gir ly for Saudi-Arabias kjeltringstreker hjemme og ute.

Kilder:

John R. Bradley, After the Arab Spring: How Islamists Hijacked the Middle East Revolts, Palgrave MacMillan, 2012, kap. 3, 4.

F. Gregory Gause III, “Saudi Arabia in the New Middle East”, Council on Foreign Relations, Council Special Report, nr. 63, 2011. http://www.cfr.org/saudi-arabia/saudi-arabia-new-middle-east/p26663

Rapporter fra Stratfor Global Intelligence:

  • “Syrian Opposition Rifts and Saudi Fears”, 17. mai 2012
  • “Iran’s Arc of Influence in Jeopardy”, 3. august 2012
  • “Conflict in Syria: Regional Players’ Motives and Limits”, 19. September 2012“
  • Salafism and Arab Democratization”, 2. oktober 2012
  • “Iran Seeks a Response to Saudi Policy in Syria”, 24. januar 2013.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*