Lang Tids Varsel – om Sverre Knudsens Frie og Reptile, Norsk Rasisme 2018

Og man kommer hjem fra ferie og i postkassen, en stor hvit konvolutt fra en viss Sverre Knudsen, Vogts gate i Oslo, og konvolutten er stemplet ”PAMFLETT” med røde bokstaver. Pamflett?  Google sier: ”Etymologi: via engelsk pamphlet ‘lite hefte’, av middelengelsk pamflet, pamfilet, fra mellomfransk pamphilet, en liten trykksak, ofte med kritisk, satirisk innhold, politisk løpeseddel.”  Ja vel, tenker man i det man åpner konvolutten og ikke kan huske å før ha mottatt en pamflett før, noe så spennende!

Og la det være sagt – Sverre Knudsens pamflett ”Frie og Reptile”, med undertittelen ”Norsk Rasisme 2018”, er spennende lesning!  Den er noe så sjeldent som et personlig, originalt, og samtidig aktuelt stykke litteratur. Det å lese denne pamfletten ga meg en følelse av å lytte til en intim betroelse fra en mann som har gått en lang vei, og som har måtte kjempe seg fram til en innsikt han ikke kunne vike unna.  Pamfletten er gjennomillustrert av kunstneren Guttorm Nordø, hvis smågroteske og surrealistiske menneske- og dyrefigurer er virkningsfulle blikkfang og kommentarer, helt i tråd med pamflettens ånd. Den gis ut sammen med CD’en Gud, som inneholder originale Knudsen-komposisjoner om det samme tema.

Pamfletten begynner slik: ”jeg tilbragte ungdomstiden med en skråsikker flakking mellom anarkisme, nihilisme, dadaisme og alkoholisme, helt til punkrocken kom og tok meg sommeren 76.”  Sverre Knudsen (sentral figur i The Aller Værste, et av norsk rocks legendariske band) beskriver hvordan punken gjorde ham litt politisk bevisst, hvordan møtet med kunsten til Francis Bacon utvidet denne bevisstheten, og hvordan det å bli tørrlagt som alkoholiker og samtidig være femti prosent alenefar, tvang fram en helt ny politisk erkjennelse hos ham:

”Det var på tide å bli voksen.  Jeg begynte å kalle meg sosialist. Men det gjorde vondt.”

LES OGSÅ av Tor Jones: Fram fra glemselen? — kollektiv fortrengning etter 22. juli

Et klimaskifte i norsk mentalitet
I sin nye edru tilværelse blir han var et Norge i neoliberalismens malstrøm, noe som medfører at han tidvis føler seg som ”en turist i virkeligheten”. For som Knudsen observerer: ”Neoliberalismen former samfunnet i like stor grad som for eksempel et sosialdemokrati.”  Endringene skjer rett foran øynene på forfatteren: ”Vår grunnleggende tenkemåte endrer seg, og etter hvert blir både sjela og drømmene farget av systemet vi lever i”.  Han er en forbløffet og skremt observatør til et dyptgående klimaskifte i norsk mentalitet.

Knudsen går deretter over til å beskrive rasismens framvekst i Norge, og han presenterer mange parallelle teorier omkring årsakene til en utvikling, hvor grensene for hva som blir akseptert av rasistiske uttrykk i det offentlige rom, utvides kraftig.  Denne delen av pamfletten er interessant som en slags mental kulturhistorie fra vår være fortid, hvor lille Norge går fra en uskyldstilstand til en mye hardere virkelighet.  Knudsen eksemplifiserer dette ved at han sommeren 2014 posta et innlegg som kritiserte Hege Storhaug, og selv om de fleste av vennene hans støttet innlegget, så gjorde det aller mest inntrykk at et par av hans venner, sosialliberale folk han satt stor pris på, støttet Storhaug.  ”Jeg kunne neppe blitt mer overraska om de hadde kommet på besøk i full nazi-regalia”, skriver Knudsen om sin overraskelse.

Når man leser Sverre Knudsens pamflett lyser hans oppriktige engasjement, fortvilelse, og sinne igjennom. Dette er en mann som ikke har tatt lett på den utviklingen han har vært vitne til. Han tar også et oppgjør med de arbeiderne som i disse dager søker seg til venstresidens fiender, høyrepopulistene, for som han slår fast: ”det er godt ute på høyresiden man finner misogynistene, de homofobe og rasistene; identitetspolitikkens fremste motstandere.”

LES OGSÅ: Rasismen skal alltid bli møtt med motstand når den tar til gatene

Sympatister og antipatister
”Vi trenger bedre ord for å beskrive de to partene i debatten om flyktninger, innvandring og rasisme”, hevder Knudsen, ”hvem er vi og hvem er de?” Knudsen kommer etter hvert opp med to begreper han synes er noenlunde nøytrale, og som beskriver vår grunnleggende holdning: ”Møter vi flyktninger og innvandrer med sympati eller antipati?” Ordene blir derfor ”Sympatister” og ”Antipatister”. Knudsen kommer så med en interessant drøfting av hvordan debattene mellom sympatister og antipatister alltid forløper på samme måte, hvor antipatistene framholder at deres holdning bygger på logikk, realisme, fakta og økonomi, mens sympatistene blir beskrevet som drømmere og romantikere.  Knudsen mener at dette er en misforståelse, for som han sier:

”Og om en av partene skulle ha en hyppigere tendens til irrasjonelle og følelsesbaserte valg, er det antipatistene. Se for eksempel på det store sammenfallet mellom antipatister og klimafornektere, et påviselig irrasjonelt standpunkt.  Eller legg merke til hvordan rasjonaliteten gradvis forlater samtalen når antipatister beveger seg i retning rasisme.”

Knudsen viker ikke tilbake for å kalle rasisme for rasisme. ”Vi lever i rasismens tid”, hevder han, og inkluderer i dette ”den skumleste form for rasisme”, den som er pent pakket inn. Han sammenlikner rasismen med en brann, en ild som holdes vedlike av stemmer helt opp i den norske regjeringen. Og i fengselet sitter massemorderen fra Utøya og haker av på punkt etter punkt på sitt ”Manifest”, mens hans overlevende ofre må bo på hemmelig adresse med politibeskyttelse.

”Jeg høres sikkert ut som en gammal raddis, men er egentlig bare gammal.  Som raddis føler jeg meg ganske fersk siden jeg nå – i motsetning til under mine spredte sosialistforsøk, har behov for å delta. Og et sted å stå: Jeg har tro på en moderne form for demokratisk sosialisme.”

Hysterisk muslimfrykt
Det er i det hele tatt et mørkt bilde Sverre Knudsen tegner av Norge anno 2018, og den siste del av pamfletten går med til et kritisk blikk på fire offentlig kjente personer, Hege Storhaug, Kjetil Rolness, Terje Tvedt og Lars Saabye Christensen, personer som, hver på sin måte, har bidratt negativt til det rådende klimaet i Norge anno 2018. Knudsen er hard og direkte i sin kritikk av disse personenes bidrag til det offentlige ordskiftet, men han er likevel saklig og velbegrunnet i sin argumentasjon. Mange passasjer er skarpt og strålende formulert, og tar den lett hysteriske muslimfrykten i Norge på kornet. Dette er for en antirasist til dels kostelig lesning.

Om Hege Storhaug heter det bla:

”Gjennom en uendelig rekke av enkleste ”whodunit-plots” mener hun åpenbart å bevise ”hvordan muslimene er”.  Konklusjonene er trukket for årevis siden,  og all informasjon hun og hennes organisasjon (HRS) oppsporer i sin stats – og milliardstøttede jakt på syndebukker, bekrefter dem.”

 Og om Kjetil Rolness;

”Med støtte i sitt tretti tusen følgere store ekkokammer på Facebook har han utvidet denne infame teknikken til også å bli en moderne gapestokk. Rolness er god til å drite ut folk, det skal han ha, og han evner å såre selv hardhudede debattanter som har dristet seg til å komme med innvendinger.

 Om Terje Tvedt sier Knudsen:

”Tvedt har lykkes godt i å skape entydige fiendebilder med sine fengende og til dels egendefinerte ord og uttrykk.  ”Godhetstyranni” ble altså en umiddelbar hit hos hans aggressivt antipatiske målgruppe, mens ”Det humanitær-politiske komplekset” kanskje ikke har tatt helt av ennå, til tross for at han nevner det 96 ganger i boka.”

 Og om Lars Saabye Christensen:

”Han minnes med gru en hjelpeorganisasjon som moraliserte over nordmenn som la ferieturen til Hellas mens båtflyktningene kom i land på en strand rett ved”  Det var mitt første møte med Lars Saabye Christensen som politisk skribent.  Et A-Magasin på Nesoddbåten, jula 2015, og i ettertid husker jeg det som om denne setningen var den første jeg leste.

     ”Å, nei”, tenkte jeg. ”Han også?” 

Uredd og engasjert
”Frie og Reptile” er velskrevet og lettlest. Den er befriende direkte, og holdt i en stil som er vesensforskjellig fra akademiske tekster om samme tema. Her er det et engasjert og subjektivt menneske som taler, men et subjekt som ser mye og dypt, og som er i stand til å analysere det han ser via et originalt og uredd språk. Under hans forferdelse og uro, og av og til krasse språk, finnes det masse humor så vel som en dyp humanisme. I mine øyne har Sverre Knudsen med ”Frie og Reptile” levert et viktig og meget velkomment bidrag til en ellers fastlåst og litt forutsigbar debatt i Norge. Pamfletten anbefales til alle som har interesse for dette området. Vi trenger slike personlige stemmer, og slike prisverdige innspill fra et uventet hold. Sverre Knudsen avslutter med følgende oppfordring:

”Vi vet så mye i dag.  Vi er eksperter på et eller annet, alle sammen. La oss håpe vi får bruk for det til noe nyttig en dag. Akkurat nå tror jeg ikke det først og fremst er eksperter vi trenger, men alminnelige anstendige mennesker. Som har en normal fornemmelse av rett og galt, og er villige til å snakke om det. Og som er i stand til å si stopp når hat og vold normaliseres.”

(”Frie og Reptile” er til salgs hos Tronsmo Bokhandel, kr 99,-)