Fram fra glemselen? – kollektiv fortrengning etter 22. juli

Blomster og lys utenfor Oslo Domkirke, 23. juli 2011. Foto: Chooi Guan Lim, Wikimedia Commons.

Allerede et par timer etter terrorangrepet sa Jens Stoltenberg: ”Ingen skal få bombe oss til taushet, ingen skal få skyte oss til taushet, ingen skal skremme oss fra å være Norge”.  I ettertid er  det dessverre mye som tyder på at nettopp dette har skjedd. 

Tor Jones
Om Tor Jones (5 artikler)
Tor Jones er miljøarbeider og antirasist.

Herostratos het en ung mann som bodde i byen Efesos i Lilleasia. I år 356 f.Kr. tente han på og brant ned Artemistempelet, en av oldtidens syv underverker  Hans motiv skal visstnok ha vært et ønske om å bli berømt og husket. Herostratos ble arrestert, torturert, og henrettet for sin forbrytelse. Byens borgere bestemte at han i tillegg skulle straffes med glemsel. Det ble strengt forbudt å nevne hans navn eller hans dåd. Denne dommen ble imidlertid grunnlaget for uttrykket ”herostratisk berømmelse”, og forbryteren oppnådde i døden nøyaktig det hans dommere så gjerne ville forhindre. Hans groteske ugjerning gjorde ham berømt.

Det er ikke vanskelig å forstå at menneskene trosset forbudet, og fortsatte å snakke om Herostratos. Hans forbrytelse må ha vært et sjokk, en uhørt hendelse, som må ha rystet innbyggerne i Efesos kraftig, og de må ha følt et behov for å snakke om hendelsen. For slike voldsomme hendelser kan etterlate seg kollektive traumer, følelsesmessige sår i sinnet, og slike sår kan bare leges i den grad man er i stand til å bearbeide dem. Og når det kommer til det å bearbeide traumer er det ingen vei utenom åpne samtaler om det som har skjedd.

LES OGSÅ: Kjærlighet mot høyreekstremisme? Et kritisk blikk på 22. juli og oppgjøret i etterkant

En påfallende taushet
Sett i lys av denne historien er det for mange av oss underlig å oppleve den påfallende tausheten som har hvilt over Norge etter det groteske terrorangrepet 22. juli 2011. Allerede et par timer etter terrorangrepet hadde daværende Statsminister, Jens Stoltenberg, følgende beskjed til den på det tidspunktet ukjente gjerningsmannen: ”Ingen skal få bombe oss til taushet, ingen skal få skyte oss til taushet, ingen skal skremme oss fra å være Norge”. I ettertid er det dessverre mye som tyder på at det nettopp er dette som har skjedd. Terroristen Anders Behring Breivik har blitt som Voldemort i Harry Potter, ham hvis navn ikke skal nevnes.

Men Anders Behring Breivik ble ikke dømt til glemsel! Han ble tvert imot dømt til å skulle huskes – huskes, slik at hans grusomme gjerning aldri skulle skje igjen. Og likevel har 22. juli-terroren nesten vært fraværende i den norske offentligheten. Inntrykket er at folk flest utad framstår nærmest som uberørte, og ikke er særlig opptatt av det som skjedde 22 juli. Det kan virke som om vi nordmenn ubevisst har valgt en slags kollektiv glemsel i forhold til Utøya-terroren, en slags unnvikelsesstrategi, med en taus og underforstått enighet om at akkurat det temaet skal unngås? Det faktum at gjerningsmannen var ”en av oss” gjør det muligens ekstra vanskelig å snakke om dette, uten samtidig å berøre ubehaget i vår egen kultur og tenkning?

LES OGSÅ: Veksten i hat etter 22 juli har vært eksplosiv — i går valgte vi å fortsatt gi det næring

Å ønske å glemme
Da kommunal-og moderniseringsdepartementet for noen år siden offentliggjorde at det nasjonale minnestedet etter terroren 22.juli skulle stå klart på Sørbråten i Hole kommune i 2017, varslet naboene at de ville gå rettens vei for å få stanset dette. Ifølge avisen VG ønsket naboene ”ikke å se dette minnesmerket hver dag – de ville helst bare glemme det som skjedde”. Men ifølge Marcela Douglas, som har tatt doktorgrad på traumebearbeiding i Chile, er slike minnesmerker av en helt avgjørende betydning. Erfaringene fra Latin-Amerika viser at det er viktig for storsamfunnet at nasjonale minnesmerker blir bygget, som en arena for refleksjon, og på den måten sikre at det som har skjedd ikke blir glemt for fremtiden. ”Dette blir et bidrag til storsamfunnet for å bearbeide det som har skjedd, og jeg ser ikke for meg et mer egnet sted enn på selve øya”, uttaler Marcela Douglas.

LES OGSÅ: Har PST glemt 22. juli? Påstår at Norge ikke har blitt hardt rammet av høyreekstrem terrorisme

Manglende oppgjør med en paranoid fantasi
I vår iver etter å legge denne groteske terrorhandlingen bak oss, kan det virke som vi havnet i morderens skygge. Vi har forsømt refleksjonen, unnveket samtalene og den kollektive følelsesmessige bearbeidingen av det som skjedde, og glemt oppgjøret med ideologien som gjorde denne forbrytelsen mulig. Breiviks paranoide fantasi om et Europa som blir invadert og overtatt av muslimer, er en fantasi som foruroligende mange europeere deler.

I et forsøk på å forstå den overraskende framgangen til det tyske høyreekstreme partiet AfD (Alternative für Deutschland) festet man seg fort ved de påfallende store regionale forskjellene, hvor AfD hadde en mye større oppslutning i det tidligere Øst-Tyskland. Dette ble forklart på ulikt vis, men mange mente at kjernen i denne velgeratferden var en forskjell i det kollektive minnet mellom befolkningene i øst og vest. Befolkningen i øst var ikke, som de i vest, blitt sosialisert til å kunne forstå og å bearbeide den tyske katastrofen, og de følte seg derfor mye mer frakoblet fra sin egen historie.  

Vi må snakke om ideologien
Den nylig avgåtte Justisminister Sylvi Listhaugs famøse Facebook-bilde, hvor hun gjentar konspirasjonen rundt Arbeiderpartiet som de islamistiske terroristenes beskytter, har hatt den viktige bivirkning at man igjen har begynt å snakke om 22. juli – også om den ideologien som utløste terrorhandlingene. Flere av de som nå står fram gir uttrykk for at det alt for lenge har vært lagt lokk på denne diskusjonen, og at denne tausheten har vært tung å bære. Listhaugs Facebook-bilde sammenfalt også med at Erik Poppes film om grufullhetene på Utøya ble satt opp på norske kinoer.  22. juli-traumet ble på nytt tvunget fram i nordmenns bevissthet, etter å ha slumret i en slags villet kollektiv glemsel i  syv lange år.

Og det var på høy tid! I introduksjonen til sin bok ”Shared Traumas, Silent Loss, Public and Private Mourning” (Karnac 2017) kommer den norske filosofen Lene Auestad  med følgende påminnelse; ”In today’s busy and instrumentalised society, focused on instant gratification or definable goals, there is little space for rememberance, retrospection, and mourning.  A lack of time to reflect and a lack of access to critical alternative perspectives of past events may have paved the way for today’s fundamentalisms, where idealised, mythical narrations replace realistic and nuanced historiography.  In so far as the past has not been worked through, the violence it initiated carries on, unreflectively, in the present.”

Vi trenger fortsatt å jobbe oss gjennom vår sorg og vårt sinne etter 22. juli.  Den jobben er vi ikke ferdig med.  Den groteske terroren som rammet oss må finne sin selvfølgelige plass i vår kollektive hukommelse, som en levende advarsel, og en buffer mot at  rasistiske voldsideologier igjen skal kunne vokse innenfor vår glemsel.  Vi har fortsatt mye å snakke om.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Thomas Johansen

    «Da kommunal-og moderniseringsdepartementet for noen år siden offentliggjorde at det nasjonale minnestedet etter terroren 22.juli skulle stå klart på Sørbråten i Hole kommune i 2017, varslet naboene at de ville gå rettens vei for å få stanset dette. Ifølge avisen VG ønsket naboene ”ikke å se dette minnesmerket hver dag – de ville helst bare glemme det som skjedde”.»

    «Naboene» har selvsagt aldri gitt uttrykk for noe som skulle tilsi at «de» helst bare vil glemme det som skjedde.

    At lokalbefolkningens ønsker ikke respekteres er én ting, men det skulle ikke være mye å forvente at man ikke dikter opp ting de ikke har sagt og bruker det mot dem.

    Anser artikkelforfatteren i det hele tatt lokalbefolkningen som en part i saken?

    https://www.vg.no/nyheter/innenriks/terrorangrepet-22-juli/departementet-sier-ja-til-omdiskutert-22-juli-minnesmerke/a/23640029/

    • Knut Konsulent

      Som du ser så er det ikke diktning.

      https://www.nrk.no/kultur/naboer-raser-mot-minnesmerket-1.11603123

      «Det skal bli en park der folk kan minnes, men naboene på Sørbråten i Hole vil helst glemme det som skjedde den 22. juli 2011.»

    • torjones

      Lokalbefolkningen er selvsagt en part i saken, og deres meninger skal selvsagt bli hørt og vektlegges. Utøya-terroren har imidlertid en dimensjon som går langt utover det lokale. Det er av nasjonal interesse at det anlegges et monument som kan minne oss om det som skjedde, og det bør anlegges der det skjedde. I slike saker bør det nasjonale trumfe det lokale.

  • Jeg glemmer aldri at den sinnssyke og gale norske massemorderen og barnemorderen og bombeterroristen ikke bør dyrkes som en superkjendis.
    Jeg glemmer aldri at det er feil å gi en massemorder og en barne-morder og en bombeterrorist berømmelse og kjendis-status slik kaos-pressen gjør det nå.
    Jeg glemmer heller ikke at minst ett av ofrene klaget over mangel på hjelp etterpå. Da formulerer jeg meg ytterst forsiktig.
    Jeg glemmer heller ikke den innsnevringen av ekte ytringsfrihet som kom etter terrorangrepet.
    Jeg glemmer heller ikke hva daværende statsminister sa om åpenhet og demokrati.
    Og det er faktisk en viktig grunn til at jeg skriver her nå.
    For jeg mener det.
    Jeg vil ha mer og bedre åpenhet og mer og bedre demokrati og ytringsfrihet til annet enn såpe og reklame og underholdningsindustri.
    Når jeg vil ha løsninger og løsninger for å hindre terrorisme og vold og drap, må jeg skrive mine forslag og vurderinger på egen blogg og på hjemmesiden.
    Men vis meg gjerne hvor det er seriøse løsninger og seriøse debatter om løsningene.