En velferdsstat verdt å kjempe for

Marine med to fiskere i en båd i høj sø (1882), av I.E.C Rasmussen.

Vi bruker pekefingre nå. Mot de trygdede. Mot de som har blitt syke, eller gått på en smell. Vi har ikke råd til de fattige. Til flyktninger. Til arbeidere. De kan dessuten skylde seg selv. For fattigdom og kriger. Vi har glemt hvor den kom fra, velferdsstaten noen kjempet så hardt for å bygge.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (32 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Det er ikke bare blod som renner gjennom årene mine. Det er saltvann der også. Ramsalt saltvann og rester av jord. Nedarva fra generasjonene før meg. De som pilka. De som rodde. De som henta fisken hjem. Tørka den og gravde i jorda. De som frakta tørrfisken ut i verden og som kom tilbake med sukker og de livsviktige kaffegrynene. Ryggraden vår. Havet. Den langsomme dunkinga fra en oljesmurt motor, blafringen fra et seil, den stolte sjømannsarven. Jeg kan kjenne det skvulpe innerst inne i min egen ryggrad. Kjenne fremmede havner kalle. Kjenne smaken av saltvann. Gufset fra nordavinden. Kjenne det røske. Kjenne vestavinden bringe med seg fremmede krydder og rytmer. Slik fikk kvinnfolkene kjenne dem også. Rytmene. Fargene. Smakene. Alt golfstrømmen brakte med seg av liv. Kvinnene. De som røkta gårdene og gjette ungene der hjemme. Mens karfolka drev havet. Langt, langt der ute.

LES OGSÅ av Kjersti Opstad: Det livsfarlige hatet

De hadde ikke “Paradise Hotel” mine forfedre. De hadde tørrfisk. Ikke den fine, laga av skrei og tørka på stolte hjeller. Kystens gullbarrer. Nei, de hadde sin egen tørrfisk. Tørka på hesjestreng langt opp under låvetaket. Småsei. Tørka og salta småsei. Århundrene før meg ble oppfostra på småsei og poteter. Den gangen da uer og breiflabb var ufisk og hummer fattigmannskost. Lenge før grandiosaen fikk den rollen. Selv spiser jeg tapas. Tapas på trygdepenger. Mens jeg ser mine landsmenn klage. Syte og klage. Om alt som er galt. Om alt som ble ødelagt den gangen da Ali bestemte seg for å sende seg selv, og ikke bare sin kaffe. Til oss.

Og i ekkoet fra klagemuren går det opp for meg at jeg snart er en av de siste som husker hvor ettermiddagstorsken står. Den man alltid kan stole på når man vil ha ferskfisk til middag. 24 åretak. Noen få favner ned. Ett rykk med angelen. Ett til. Så spreller det på kroken. Middagstorsken. Stekfisken. Den står der enda. Midt mellom de to trærne. 14 meter fra fjæresteinene. Akkurat der, hun visste at den alltid stod akkurat der, bestemor mi, middagsansvarligen. Ingen gikk noen gang sultne fra hennes bord.

Det er glemt nå. Strevet. Slitet. Motbakkene og uårene. Det som fikk 900 000 av våre forfedre til å bli økonomiske migranter. Utvandre. Til Amerika. Det er ingen som lenger husker arbeiderkampen. Den som løfta oss opp fra fattigdommen. Den som fordelte ressursene våre, skapte likhet og muligheter til oss alle.

Min far var den første. Han fikk utdanning. Muligheter. Lærerskole og odelsgård. Den første som ikke skulle leve av det havet hadde å gi. Den første som slapp frykten over det havet igjen kunne ta. De har glemt den nå, kampen. Det er som om den aldri eksisterte. De spiller på børsen nå, 68’erne. Drikker dyr wiskey på destilleritur til Skottland. Tråkker druer i Bordeaux. Spiser pizza på en piazza ikke langt fra der flyktningene fremdeles drukner i mare nostra, vårt hav. De husker ikke strevet. Dagen da vaskemaskinen kom til gards. Rødfargen de en gang bar på har dryppet av dem. Litt etter litt. Rustet. Ligget henslengt på en sydensolseng og blitt brun.

LES OGSÅ: Den gamle mannen og havet… Groruddalsblues og årets første adventslys

De husker ikke stoltheten folket følte da gamlehjemmet ikke lenger var fattighuset. Skamplassen. Å kunne eldest uten å ligge noen til last. Lettelsen. Sikkerheten. Folketrygden ble ikke skjenket oss av øvrigheten. Den ble kjempet fram av oss, folket. Kamp. Arbeiderkamp. Kvinnekamp. Våre minoriteters kamp. De ofret seg, sin tid for å gi meg en fremtid. Muligheter, en verden full av muligheter, til meg. Bare til meg. Muligheter ikke engang min mors generasjon hadde. Muligheter de fleste hverken kvinner eller menn i verden har hatt, ble skjenket til meg i fødselsgave. Og jeg har misbrukt dem. Jeg har glemt å takke. Glemt å hedre de som kjempet dem frem. Jeg har begått enhver latmannssynd vi i denne bortskjemte lille delen av verden kan begå. Jeg har skulket både kvinne- og arbeiderdag. Jeg har tatt mitt privilegium som en selvfølge. Jeg har glemt at det skvulper oljetilsølt saltvann i årene mine, at musklene mine verker av århundrenes jordhakking og steinplukking… i motbakke.

De er ikke lenger en selvfølge. De er truet. Privillegiene mine. Fattigdommen i Norge øker. Vi forsøker ikke lenger å utjevne forskjeller. Vi bruker pekefingre nå. Mot de trygdede. Mot de som har blitt syke, eller gått på en smell. De er en utgiftspost vi ikke har råd til å ha. De koster oss milliarder. Milliarder vi trenger for å kunne bygge stortingstuneller og unngå å skade frimurerfasader. Vi har ikke råd til de fattige. Til flyktninger. Til arbeidere. De kan dessuten skylde seg selv. For fattigdom og kriger. Vi har ikke rom for dem. Vi har nok med å bruke ressursene på våre egne. På de som fortjener dem. De genetisk korrekte. Leiesoldater. Og slike. De som er verdige vår hjelp. Neonblinkende neoliberalisme. Aynd Rand i gullskrift med paljetter på.

For å distrahere oss fra poenget så kappes de politiske partiene om å sette svake grupper opp mot hverandre. De “etnisk norske”, de fortjenende, de blir rammet av nedskjæringer fordi flyktningene er så dyre. Ikke fordi skattelettene til rikingene er så store. Akkurat slik sosial dumping er EØS-arbeidernes skyld. Det handler ikke om en villet politikk for å få ned arbeiderlønninger. For å øke lønnsomheten til eierne. Norske håndverkere var for dyre.

LES OGSÅ: Redningsaksjon for velferdsstaten? Høyreretorikk i et historisk perspektiv

Det finnes ikke norske kokker som ønsker å ta disse jobbene, hørte jeg på en nyhetssending her om dagen. Norge mangler fagarbeidere. Foreldre må si til sine barn at de må søke kokkeyrkene. Har dere forsøkt å betale dem en anstendig lønn for arbeidet, tenkte jeg med meg selv. Hvorfor skal man anbefale sitt barn å bli fagarbeider, når det i dag betyr å jobbe veldig hardt for lite? Når det betyr at deres barn vil vokse opp i fattigdom. Når en kokkelønn i dagens Norge betyr at barnet ditt ikke får spille fotball. Fordi det er for dyrt? En sport for de rike? De som ikke valgte å bli kokker.

Vi er i ferd med å skusle bort arven våre forfedre gav oss. Arven som gav oss muligheter. Den som skapte likhet. Vi skusler den bort fordi vi ikke husker hva den betydde. Vi har glemt hvor vi kom ifra. Hvem vi er og hva vi er laga av. Det er ikke flyktninger, innvandrere som truer den, arven vår. Det er bare noe de sier når de forsøker å lure deg. Divide and conquer. Så lenge man kan holde etniske nordmenn som rammes sinte på de som burde være deres allierte, så kan høyresiden fortsette sin vekst. De rike vil bli rikere og kanskje blir dine barn og barnebarn av de som ikke har råd til å spille fotball. Du ser det skje. Du ser dem slite og du tror på dem. Det må være innvandrernes skyld det hele. De koster oss for mye.
Norge er ikke lenger et land med muligheter til oss alle. Norge er et land hvor forskjellene øker dramatisk. Og hvor de som rammes er sinte. Sinte på dem som ikke har skylden.

Av og til må jeg se havet. Høre hjerteslagene fra en motordur og kjenne saltvannet røske innerst i nesen. Havet er mine røtter. Havet gav mine forfedre liv og ikke så sjeldent tok det ett tilbake også. Mine år på universitetet, på kontorstoler, foran datamaskiner kunne aldri fjerne den. Lengselen etter havet og fjæresteinene jeg en gang kom ifra. Lukten av diesel og smaken av tang. Om så alt jeg får er å se havet flyte forbi fra vinduet på Kielfergas burgerrestaurant. Havet er det likefullt. Lengselen min. Sjela mi. Arven min. Havet vårt. Mare nostra.

De skal flagge ut Kielferga nå. Norske sjøfolk er for dyre. 700 sjøfolk kan miste jobben. 700 sjøfolk, arbeidere, med rettigheter våre forfedre kjempet frem, vil nå bli erstattet med billigere arbeidskraft. Slik så mange sjøfolk har opplevd før dem. Vi er for fine nå, vi nordmenn, herrefolket. Vi skal ikke lenger jobbe bak baren. På sjøen. Vi skal ikke smøre motorer, pusse messing. Vi skal spille på aksjer og bli servert. Vi er eiere nå. cremedelacreme. Og om du er en av våre mange leiearbeidere, en av de mange på korte kontrakter som ikke når opp, så er det din egen feil. Det er du som ikke har vært flink nok, på nok, trent bra nok, sagt ja nok… smisket bra nok… med sjefen… Aynd Rand… en helt…

Gå ikke i fella og kall de nye arbeiderne for streikebrytere. De er ikke det. Du er ikke i streik. Den er avlyst. Eierne syntes det var noe tull hele greia og leide inn et vikarbyrå for å få jobben gjort. Det nytter ikke å protestere. Vær lydig mann, vær lydig. Gå inn i rekka og spill ball. Du må alltid spille ball. Alle må spille ball. Bortsett fra kokkens unger. For dem har fotball blitt for dyrt.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.