Det livsfarlige hatet

Benjamin Hermansen, drept av nazister i 2001.

Å bekjempe hat med fakler, regnbuer og roser er kanskje naivt, men å tro at man bekjemper det ved å la nazister marsjere i gatene og innta våre felles arenaer er kun ren og skjær idioti.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (32 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Jeg holdt henne så hardt i hånden at det gjorde vondt den dagen da jeg forstod at noen av mine landsmenn hatet henne så høyt at de var villige til å drepe henne for hudfargen hun bar… hun var fire og hun hadde verdens beste smil og akkurat som Benjamin Hermansen så hadde hun brun hud. Blant mine landsmenn så fantes det mennesker som nettopp hadde drept en gutt kun fordi de var fylt med hat mot den han, og den hun, var. Et voldelig, farlig hat som hadde fått vokse seg så stort og kraftig at det tok liv. Det er et ischillende øyeblikk du aldri vil glemme, det øyeblikket da du forstår at det er mennesker der ute som vil drepe barnet ditt, bare fordi hun har brun hud.

Men så smelta frykten litt bort. Folket mitt gikk ut i gatene. Stille, med brennende fakler. Og de skremte frykten ivei. “aldri mer”, sa de. Og jeg tror de mente det. Jeg tok hånden hennes, litt slappere nå, og gikk ned iblant dem og håpte de virkelig mente det. Måtte de virkelig bare mene det. “Aldri, Aldri mer”. Varmen fra faklene gjorde landet mitt godt igjen.

LES OGSÅ av Kjersti Opstad: Veksten i hat etter 22. julil har vært eksplosiv — i går valgte vi å fortsatt gi det næring

Noen år senere kjente jeg den samme ischillen krype opp langs ryggraden og nagle meg fast. VG kjørte en artikkelserie de kalt “Det Nye Norge” og der var det igjen. Det isende, drepende hatet. Det lyste mot meg. Denne gangen var det ikke bare “de brune”, det var først og fremst muslimene de hatet. Jeg så det vokse. Jeg så det spre seg. Jeg så dem kreve at sånne som meg skulle henrettes, eller interneres i fødeleire for å bevare den norske urbefolkningen. Og jeg grep ham så hardt i hånden at det gjorde vondt, ham, muslimen. Den snille mannen som de hatet så sterkt uten å i det hele tatt kjenne. Denne gangen kom ikke menneskene med faklene. De holdt seg hjemme. Og hatet vokste kjempehøyt. I stillhet. Alene. Jeg var isende livredd. Det ville ikke ende godt dette her. Det jeg satt og leste. Det jeg var vitne til at vokste frem.

Så smalt det i Oslo. Og han grep hånden min. Hardt. Vi måtte hjem, i sikkerhet. Vi trodde begge at nå hadde det skjedd det alle fryktet. Det media og PST allerede i flere år hadde sagt at ville skje. Snart. Hvilken dag som helst nå. En muslimsk terrorist hadde angrepet hjertet av Oslo og han fryktet hevnen. Vi måtte hjem. Raskt. Til tryggheten bak veggene våre.

LES OGSÅ: Krig mot islam og gyldighet av vold mot muslimer: Document.no viser sitt sanne ansikt

Og så var det bare nok en gang det samme gamle hatet. Hatet mot de brune. Hatet mot de med en annen religion. Hatet mot jødene. Hatet mot muslimene. Hatet mot sosialistene. Det hatet PST alltid glemmer å advare oss mot. Det hadde drept igjen. Det hadde tatt så ufattelig mange liv. Unge liv. Elskede liv. Når en mann kan hate så mye, sa vi, og glemte rent av at det ikke var bare en manns hat, men at de var mange. Og i varmen av all kjærligheten vi skulle vise og alle rosene vi la ned, så gjemte de seg igjen. De slettet hatet de hadde skrevet, og de gjemte seg igjen. De ble borte i mengden.

Idag er det 17 år siden isnatten da Benjamin Hermansen ble knivdrept, om noen måneder er det syv år siden vi følte sjokkbølgene av den dødeligste høyreekstreme terroraksjonen på europeisk jord. Og drønnene fra marsjerende høyreekstremister kommer stadig nærmere. De marsjerer i gatene våre nå. De vokser. Våre “eksperter” lar dem vokse.

Og jeg er redd. Jeg føler ikke lenger varmen og tryggheten fra fakler og fra roser. Det er nye tider nå. I PSTs trusselvurdering fra 2017 kan vi lese at “Norge ikke har blitt rammet like hardt av islamistisk og høyreekstrem vold og terrorisme som flere av de andre Europeiske landene”, selv om vi altså ble rammet hardest. Bare av feil sort. Og i radioen for noen dager siden kunne vi høre Cathrine Moe Thorleifsson fra Senter for Ekstremismeforskning si at de var så mye mindre voldelige nå, de høyreekstreme, fordi de fikk lov til å ytre seg. Men hvor er forskningen som gir grunnlag for en slik påstand? Hvor er empirien som viser at hun har rett? For at de har rett? Hvilket grunnlag har de for å kunne si at normalisering av rasisme gir mindre voldelige rasister? Hvilken forskning er det de bygger dette tullet sitt på? Disse “ekspertene” gambler med våre liv, med vårt felleskap. Vi fortjener bedre enn denne uendelige rekken av selvmotsigelser og ideologisk basert synsing som de har presentert til nå i sine rapporter. Det er vårt samfunn de gambler med. Våre liv. Våre barns liv. Vår plass i vårt samfunn er også viktig og når man gir plass til nazister og rasister, så skubbes vi vekk og knebles.

LES OGSÅ: Kjærlighet mot høyreekstremisme? Etkritisk blikk på 22. juli og oppgjøret i etterkant

Jeg er redd. Jeg frykter. Hvem av oss er den neste som må ofre livet fordi vi har latt dette hatet få vokse seg stort igjen? Hvem av oss er den neste de dreper? Den neste som mister et barn, en de er glad i, fordi vi igjen har latt hatet vokse. Igjen har vi latt hatet vokse. Tenk at vi igjen har latt dette hatet vokse.

Aldri mer, sa de i varmen fra faklene for 17 år siden. Aldri mer. Mens jeg ser hatet vokse opp rundt meg så savner jeg faklene. Jeg savner til og med rosene og sangene. Å bekjempe hat med fakler, regnbuer og roser er kanskje naivt, men å tro at man bekjemper det ved å la nazister marsjere i gatene og innta våre felles arenaer er kun ren og skjær idioti.

Der tar de feil disse “ekspertene”. Der tar de dødelig, livsfarlig feil. Og i sin feil så gambler de med våre liv. Med våre kjæres liv. Jeg tror ikke at trykkokerteorien har noe for seg og jeg har aldri sett noe empiri som viser at den er riktig. Tvert imot. Det finnes svært mye som tyder på at dette nettopp er: tvert imot!

LES OGSÅ: Den anstedige høyresidas død

Når man tilrettelegger for at ekstremister får en plattform til å ytre seg så skaper man ikke mindre farlige ekstremister, tvert om. Man skaper en plattform hvor de kan egge hverandre opp og bli flere, bli farligere. Man normaliserer rasisme. Man normaliserer hat. Og det vil få konsekvenser. For oss som hates, for oss de ønsker å få bort. Når nazisters ytringsfrihet løftes frem, så knebles vår. Når man gir nazister en plass i våre offentlige rom, så tar man det samme rommet bort fra oss som hates. Derfor har ikke ekstremistenes ytringsfrihetseksperiment noe med ytringsfrihet å gjøre. Det er bare et skifte i hvem av oss som nå løftes frem, hvem av oss som nå støttes. Hvem som gis plass. I Kristiansand i sommer ble vanlige borgere skubbet bort og lagt i jern, for å gi nazister plass til å marsjere.

Aldri mer, sa de… til neste gang, sier jeg. Om du ikke kommer ut og kjemper, om vi ikke snarest endrer kurs, så handler ikke dette om “aldri mer”, det handler om hvem som blir den neste. De er farligere nå enn noen gang før. Og vi står igjen alene. Ubeskyttet. Ofret for en ide om et ytringsfrihetseksperiment.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • JennyDahlBakken

    Takk for dette sterke innlegget, Kjersti.

    Benjamin er det drapet vi husker best, men det er så mange flere. En lang rekke rasistiske drap. Den norsk-pakistanske mannen som ble drept av polske nynazister i Oslo, mens hans gravide samboer satt i leiligheten og var nervøs fordi han ikke hadde kommet hjem. Arve Beheim Karlsen, som ble jaget på elva. Den sovende gutten som døde fordi en rasende, hvit mann skjøt mot asylmottaket hvor han bodde. De er bare tre i en lang rekke. Og alle drapene som kunne ha vært, hvor hatet skadet, men ikke rakk å drepe, fordi de ble forhindra. Safyia som ble knivstukket av to fremmede menn i en park, mens de ropte «jævla svarting» og «muslimfaen». Alt dette hatet, som infiserer samfunnet vårt, som ødelegger det vi har bygd opp, atom for atom.

    Jeg er også redd. Jeg har vokst opp i et område hvor det bor folk fra hele verden, jeg har gått på skole med jøder, muslimer, ateister, hinduister og Smiths venner. Jeg har hatt folk med iransk, chilensk, fransk, indisk, irakisk, somalisk, dansk, afghansk, marokkansk, colombiansk, koreansk bakgrunn som klassekamerater. De folka som hates, er venner og klassekamerater. Det er alt fra folk jeg krangla med på barneskolen, og hadde snøballkrig med, til folk jeg gikk hjem med fra skolen, spiste middag hos og snakka med på telefonen i timevis. Jeg har selv en niese som er litt brunere i huden enn det rasistene kan godta. Jeg klarer ikke forstå hatet, men jeg forstår at det er farlig, og det er nok!

    • Kjersti Opstad

      Jeg forstår heller ikke hatet. Det er jo helt vanlige folk de hater. Venner, klassekamerater, naboer og familie… Og de skremmer meg. Som du sier, det er nok nå!

  • Jallaman

    Hvem er disse personene som forfatter påstår hater andre så mye? Norge er et av verdens minst rasistiske land, så det er nok ikke veldig mange det er snakk om. Det bor fem millioner mennesker i Norge så det er sikkert mulig å finne et eksempel eller to (jada har fått med meg at noen nazister marsjerte i Kristiansand i sommer), men hat er et helt marginal problem i Norge.

    Jeg forstår ikke motivasjonen for å skrive denne artikkelen. Man hater ikke andre mennesker bare fordi man er skeptisk til innvandring og «multikulturell berikelse». Å kjøpe dyre boliger i Oslo til flyktninger er sløsing av penger når man får hjulpet langt flere mennesker for samme beløp i nærområdene.

    Nei, denne artikkelen er bare skremselpropaganda uten substans.