Tyrkias invasjon fører Syriakrigen inn i ny fase

Akkurat i det IS er på vei til å bli fullstendig nedkjempa og de fleste syriske opprørsgruppene har innsett at de ikke er i stand til å vinne over den syriske regjeringshæren, gjør Tyrkias invasjon av Afrin at krigen skjerper seg på andre fronter og mellom andre aktører. Krigen i Syria er på en måte som en virkelighetens morbide versjon av Game of Thrones. Intrigene er så mange og alliansene så skiftende at det er vanskelig å forstå hva som skjer dersom en går glipp av en eneste episode. Den siste utviklinga tyder på at krigen er på vei inn i en ny fase, som kan være like farlig som de foregående.

I denne artikkelen legger jeg hovedvekten på den siste tidas utvikling, og legger til grunn at Syriakrigen nå primært dreier seg om en stormaktskrig via stedfortredende lokale aktører. Ikke fordi de lokale aktørene ikke har egne ambisjoner og motivasjoner, det har de definitivt, men fordi ingen av dem er i stand til å opptre slagkraftig uten direkte støtte fra utenlandske intervensjonsmakter.

Mitt politiske utgangspunkt er at det desidert viktigste målet for åssen vi analyserer og utvikler politikk, må være å få slutt på krigshandlingene, og at det viktigste redskapet for å oppnå det er respekt for folkerettens forbud mot aggresjon som krenker andre staters suverenitet og innblanding i deres interne anliggender. For en oversikt over tidligere faser i Syriakrigen viser jeg til mine artikler Vestens ansvar for blodbadet i Syria fra 2015 og Norge på full fart inn i Syriakrigen fra 2016.

Uten IS, ingen allianse mot IS
Det ene hovedtrekket i utviklinga før den tyrkiske invasjonen er at grunnlaget for den taktiske alliansen mange aktører hadde mot IS nå er i ferd med å forsvinne. Den ene seierherren etter kampen mot IS er den syriske regjeringshæren, som støttes med fly fra Russland og bakkestyrker fra Iran. Den andre er det kurdiske partiet PYD, deres militære fløy YPG/YPJ og deres arabiske allierte i Syrias Demokratiske Styrker (SDF), støtta av fly og militære rådgivere fra USA.

Politisk kart over Nordvest-Syria per 28.01.18. Gule områder kontrollert av YPG/SDF, røde av Assad-regjeringa, lysegrønne av opprørsgrupper, mørkegrønne av Hayat Tahrir al-Sham, grå-grønne av Tyrkia. Afrin er til venstre på kartet, Manbij til høyre. Bildet er henta fra nettstedet https://syria.liveuamap.com/.

USAs tilstedeværelse er i motsetning til Russlands og Irans i strid med folkeretten, fordi USA befinner seg i Syria i strid med ønskene til landets internasjonalt anerkjente regjering i Damaskus. Krigen mot IS fortona seg mot slutten som et kappløp om å sikre seg flest mulig strategiske områder, der YPG og SDF avanserte langt sør for sine opprinnelige kjerneområder. YPG har ellers lenge vært i en taktisk allianse med den syriske regjeringa ved at syriske regjeringsstyrker for det meste har trukket seg ut av Nord-Syria og latt YPG overta der, samtidig som begge parter har kontrollert enklaver innenfor hverandres territorium. De har hatt felles fiender i IS og andre islamistiske opprørsgrupper.

Det andre hovedtrekket er det snodige strategiske samarbeidet mellom Russland, Tyrkia og Iran. Tyrkia har gjennom hele krigen støtta islamistiske opprørsgrupper som har kjempa for å styrte regjeringa i Damaskus, regjeringa som Iran og Russland støtter. En av grunnene til at Tyrkia har innlatt seg på dette samarbeidet kan ha vært at de har innsett at strategien om voldelig regimeendring var i ferd med å mislykkes, en annen at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan mistenker USA for å ha støtta det mislykka kuppforsøket mot ham i juli 2016. Samtidig har Tyrkia endra fokus fra å styrte regimet i Damaskus til å bekjempe den kurdiske sjølstyrebevegelsen i Nord-Syria.

Hovedresultatet av samarbeidet mellom Tyrkia, Iran og Russland har vært opprettelsen av «de-eskaleringssoner» fra mai 2017, som betød at kampene til en viss grad opphørte mellom regjeringa og tyrkisk-støtta opprørsgrupper, nødhjelp kunne sendes inn og syriske regjeringsstyrker kunne prioritere kampen mot IS og al-Qaida-tilknytta Hayat Tahrir al-Sham, som ikke er en del av fredsavtalen.

De gjenværende sunnimuslimske opprørsgruppene har fortsatt kontroll over mesteparten av Idlibregionen i nordvest, i tillegg til spredte lommer sør i landet, særlig langs grensene til Jordan og Israel. Hoveddelen av Idlib, inkludert regionhovedstaden, kontrolleres av Tahrir al-Sham.

USA spilte høyt og tapte
Tyrkia har lenge protestert høylydt mot USAs nære samarbeid med YPG i krigen mot IS. USA har gitt YPG og frontorganisasjonen SDF flystøtte, militær opplæring og store våpenforsyninger. Tyrkia anser YPG for å være terrorister fordi de er nært knytta til den tyrkisk-kurdiske geriljaen PKK som ligger i krig med den tyrkiske staten. Begeret rant over for tyrkerne da den amerikanske presseoffiseren Thomas Veale 13. januar i år fortalte at USA holdt på å trene og opprette en lokal grensevaktstyrke på 30 000 lokale soldater, hvorav 15 000 veteraner fra SDF. Disse skulle blant annet kontrollere den syriske grensa mot Tyrkia, Irak og Jordan, og i tråd med den etniske sammensetninga i området ville grensekontrollen mot Tyrkia for en stor del bestå av YPG. Tyrkias president Erdoğan kommenterte rasende beslutninga med at Tyrkia ville svare på dannelsen av «terroristhæren» med å kvele den ved fødselen.

Kort tid etter erklærte USAs utenriksminister Rex Tillerson at USA ville beholde 2000 amerikanske tropper i Nord-Syria delvis for å bekjempe gjenværende IS-celler, men også for å svekke Iran og hindre den syriske regjeringa i å gjenvinne kontroll over disse områdene. Å opprettholde militære baser i et fremmed land for å svekke landets regjering er et soleklart brudd med folkeretten, og en voldsom provokasjon mot Syria og Russland som begynte å anse YPG som amerikanske marionetter. The Independents erfarne Midtøstenkorrespondent Patrick Cockburn skriver at mens kurderne tidligere hadde forsøkt å balansere mellom Russland og USA, tolka både Russland, Syria og Iran Tillersons uttalelser som at «de syrisk-kurdiske lederne nå hadde gått helhjerta inn for en allianse med USA». Cockburn skriver videre at en permanent tilstedeværelse av amerikanske soldater i Nord-Syria de facto «vil bruke militærmakt til å garantere en i praksis uavhengig kurdisk statsdannelse i Nord- og Øst-Syria». Også Robert Fisk skriver i The Independent at disse avgjørelsene skapte frykt både i Ankara og Damaskus for opprettelsen av en kurdisk stat, og ga presidentene Erdoğan, Assad og Putin en felles interesse i å knuse USAs politiske ambisjoner for Syria.

Dette tilsynelatende linjeskiftet i PYDs alliansetilhørighet fikk igjen Russland til å trekke sine militære observatørstyrker ut av Afrin, med påfølgende anklager fra PYD om russisk «forræderi». På et møte mellom YPG og Russland like i forkant av invasjonen skal russerne ha tilbudt å garantere Afrins sikkerhet dersom YPG tillot syriske regjeringssoldater å rykke inn i området, men dette blei avvist av YPG. Erdoğan hevder at Tyrkia diskuterte planene sine med russerne på forhånd, og «har en avtale med dem».

Tyrkia angriper
Tyrkiske styrker kryssa grensa mot Syria 20. januar 2018 og avanserer nå mot kurdiske YPG-styrker med mål om å erobre Afrin i den vestlige delen av den selverklærte autonome konføderasjonen i Nord-Syria. Tyrkia kontrollerer, sammen med sine allierte sunnimuslimske opprørsgrupper, allerede betydelige deler av Nord-Syria som de erobra delvis fra IS og delvis fra SDF i 2016-17. Målet den gang var å erobre byen Manbij, men de måtte gi det opp fordi Russland framforhandla en avtale der SDF overlot grenselandsbyer til den syriske regjeringshæren, landsbyer som lå mellom Manbij og det tyrkisk-kontrollerte territoriet. Tyrkia kunne ikke risikere direkte trefninger med syriske regjeringsstyrker fordi det kunne ført dem inn i en alvorlig konflikt med Russland.

Ifølge Wikipedia består den tyrkiske invasjonsstyrken av 6000 tyrkiske soldater og 10 000 – 25 000 syriske opprørssoldater, mens YPG har snaut 10 000 forsvarsstyrker. Det skal være 200 000 sivile i Afrin, som ikke slipper ut.

Så langt rapporteres det at kurdiske styrker holder stand mot den tyrkiske invasjonen. Men ingen ting tyder på at YPG vil få noen direkte støtte hverken fra USA eller Russland. USA vil ikke støte sin NATO-allierte Tyrkia enda lengre fra seg, og Russland har ingen interesse av å risikere egen sikkerhet så lenge de anser YPG som en stedfortrederhær for USA. Syrias regjering har likevel vist velvilje ved å tillate YPG å sende forsterkninger gjennom regjeringskontrollert territorium, og den syriske regjeringa har skarpt fordømt Tyrkias invasjon som brudd på Syrias suverenitet og støtte til terrorisme. Den syriske Nasjonalkoalisjonen, som Norge anerkjente i 2012 som «den legitime representanten for det syriske folk», støtter derimot invasjonen. Tyrkias hær slåss også side om side med deler av Den Frie Syriske Hær. USA støtta Den frie syriske hær fram til juli 2017.

Også Iran har fordømt invasjonen, mens USA har nøyd seg med å oppfordre til tilbakeholdenhet. Russlands uttalelser etter Tyrkias invasjon har primært dreid seg rundt å fordømme USA for å oppmuntre til separatistiske holdninger blant kurderne og ikke respektere Syrias territorielle suverenitet.

I Tyrkia har minst 24 skribenter og journalister blitt arrestert for å kritisere den tyrkiske invasjonen. Venstreradikale og pro-kurdiske HDP fordømmer invasjonen som et angrep på kurdiske frihetsambisjoner, mens Tyrkias Kommunistiske Parti fordømmer invasjonen som en imperialistisk aggresjon for å dele opp Syria.

Tyrkia ønsker å utvide invasjonen til også å ramme Manbij i øst, der USA har militær tilstedeværelse, og har lagt fram krav om at USA må forlate byen og stanse den militære støtten til YPG. For USA er åpenbart balansegangen mellom sin nominelt allierte Tyrkia og sin reelle allierte SDF svært vanskelig å håndtere.

Mens Russland kan ha interesse av at NATO-alliansen mellom Tyrkia og USA slår ytterligere sprekker, ønsker ikke de, og i alle fall ikke regjeringa i Damaskus, en permanent tyrkisk okkupasjon av Nord-Syria. Russlands foretrukne utfall av konflikten er trolig å drive YPG bort fra USA til å søke beskyttelse fra Moskva og Damaskus. Othman al-Sheik Issa fra Afrins lokale styringsråd har allerede bedt Syrias regjering om å konfrontere Tyrkia og gjøre det klart at de ikke tillater tyrkiske krigsfly å ta seg inn over syrisk luftrom.

Veien ut
Systemet i PYD og SDFs selverklærte autonome Demokratiske Føderasjonen i Nord-Syria er basert på progressive prinsipper om likestilling mellom kjønn og etnisiteter, direkte demokrati og desentralisering. På den andre sida hevder en Chatham House-rapport basert på anonyme lokale aktivister, skrevet av Rana Khalaf i i desember 2016, at PYD i deler av lokalbefolkninga blir ansett som å være autoritære og brutale, og at de undertrykker opposisjonelle medier og politiske grupper – om enn i mindre grad enn de andre stridende partene i Syria. PYDs målsetning er at systemet de bygger opp skal kunne spres over hele Syria. Syrias president Bashar al-Assad har på sin side uttrykt ønske om å gjenerobre hele Syria med makt. Det regjerende Ba’athpartiet sto før krigen for en hard undertrykkelse av kurdiske språklige og politiske rettigheter, og PYD vil aldri godta å underlegge seg det nåværende regimet i Damaskus.

Russland er det eneste landet som inntil nylig har hatt gode forbindelser til både PYD og den syriske regjeringa. PYD har hatt et representantskapskontor i Moskva siden februar 2016. Russland forsøkte høsten 2016 å få Syrias regjering til å godta et avtaleutkast som innebar å innføre et føderalt system i Syria, anerkjenne sjølstyre i de daværende kurdisk-kontrollerte områdene, anerkjenne de kurdiske militære styrkene som en del av den nasjonale hæren, garantere kurdiske og andre minoritets-rettigheter i grunnloven, og endre statens navn fra «Den syriske arabiske republikk» til «Den syriske demokratiske republikk». Forslaget blei da avvist av Damaskus.

Motsetningene mellom PYD og Damaskus er tilsynelatende uforenlige, men vil trolig kunne la seg løse dersom Russlands forslag om autonomi for de kurdiske regionene blir godtatt. Tyrkia kan tenkes å godta en slik løsning dersom det innebærer at den militære kontrollen langs den syrisk-tyrkiske grensa overføres fra YPG til den syriske regjeringshæren. Syrias regjering har uansett ikke mulighet til å gjenerobre områdene kontrollert av SDF uten støtte fra Russland, og det er ingen ting som tyder på at Russland har interesse av en slik utvidelse av krigen.

For USA (og Israel) er hovedmålet etter bekjempelsen av IS å demme opp for innflytelsen til Iran, som er alliert med Assad. Deres planer lar seg ikke forene med Russlands forslag. Om YPG og SDF ville lene seg mindre på amerikansk og mer på russisk støtte til å løse konflikten, vil USA miste sin militære tilstedeværelse i Syria. SDF vil trolig måtte gi fra seg betydelige deler av de arabiskdominerte områdene de det siste året har erobra fra IS, men spørsmålet er om de har noen reelle alternativer til å samarbeide med Russland. USA har tydelig vist ved flere anledninger at de ikke løfter en finger for å beskytte kurderne dersom det ikke er i tråd med deres egne interesser.

Hent soldatene hjem
Problemene med Tyrkias invasjon er mange. For det første representerer det en aggressiv opptrapping av en krig som mange håpa nå var i ferd med å nærme seg slutten. For det andre er det et knusende slag mot de kurdiske sjølstyreambisjonene i Syria, som også kan føre til intensivering av de etniske motsetningene i Tyrkia. For det tredje setter det mengder av sivile i fare i hittil trygge områder som har tjent som oppholdssted for mange tusen flyktninger fra andre deler av Syria. For det fjerde er angrepet et soleklart brudd mot folkeretten og en krenkelse av Syrias territoriale suverenitet. Sist men ikke minst øker det faren for en direkte konflikt mellom stormaktene.

Derfor bør alle fredselskende mennesker slutte opp om kravet om at Tyrkia må trekke seg ut av Afrin og de andre områdene de har okkupert av Nord-Syria. Den norske regjering må stille krav overfor sin allierte Tyrkia om å avslutte invasjonen og trekke seg tilbake innenfor egne grenser. Norsk våpeneksport til Tyrkia bør opphøre så lenge okkupasjonen pågår.

Samtidig bør vi også stille krav om at USAs ulovlige militære tilstedeværelse i Nord-Syria opphører, og at planene om å bygge opp en permanent grensestyrke oppgis. Dette er en folkerettsstridig innblanding i Syrias indre anliggender som bidrar til å destabilisere situasjonen i landet og regionen. Det var den utløsende årsaken for Tyrkias angrep på Afrin, og Russlands tilsynelatende aksept for det tyrkiske angrepet.

Norge er innblanda i prosjektet med å bygge opp en amerikansk-kontrollert grensestyrke gjennom at våre soldater driver trening av syriske opprørskrigere under USAs ledelse i Jordan, og ifølge syriske medier har norske soldater vært inne i Syria for å slåss sammen med de opprørsgruppene som kontrollerer grenseovergangen Al-Tanf mellom Syria og Irak. Ved å delta i dette ulovlige prosjektet bidrar Norge til å undergrave folkeretten og destabilisere situasjonen i Syria. Om ikke det var ulovlig i utgangspunktet, noe jeg mener at det var, så er Norges offisielle begrunnelse for tilstedeværelsen, å bekjempe IS, utgått nå som IS er i ferd med å bli borte. UDs egne jurister har understreket at det ikke foreligger noe mandat for å delta i kampen mot den syriske regjeringa. Det viktigste Norge kan gjøre for situasjonen i Syria er å hente de norske soldatene hjem.