70 år med palestinsk katastrofe – Gazamassakrene markerer fortsettelsen

Palestinsk flyktningleir i Syria, 1948. Foto: Hanini.org

I dag markeres nakba - den palestinske katastrofen. Den etniske rensinga palestinerne blei utsatt for 70 år tilbake ser sin fortsettelse med massakrene av sivile på Gaza.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (117 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Det er sjeldent at en merkedag har hatt en opptakt som så klart viser at markeringa er på sin plass. Ikke ofte kan en si — syv tiår etter — at en tragisk hendelse lever med et folk slik det gjør med palestinerne. Ikke i minnet. Ikke i historieskrivinga. Ikke i kulturen. Eller jo, i de òg naturligvis, men først og fremst i dagliglivet og hvordan de tvinges til å leve det.

14. mai 1948 erklæres staten Israel av David Ben Gurion, Israels første statsminister. Dagen etter er katastrofen et faktum for palestinerne. Om lag 750.000 av dem er jaget bort fra sitt hjemland. Etnisk rensing er det de har blitt utsatt for.

LES OGSÅ: Israel — 70 år med etnisk rensing

På flukt, i segregering under okkupasjon
15. mai 1948 våkner palestinerne opp til et liv som flyktninger, et liv i en stat som per definisjon ikke er deres eller et liv i okkupasjon. I Israel hadde de palestinerne som blei igjen få rettigheter. I en slags militær unntakstilstand var de nærmest frarøvet alle sivile rettigheter. Den etniske rensinga som pågikk under krigen 1948-49 fortsatte innafor det israelske territoriet ved at palestinere blei tvangsflytta for å gi plass til jøder som blei invitert fra Europa, Amerika og omliggende land.

Lederskapet i den sionistiske bevegelsen hadde gjort det klart lenge før staten Israel blei en realitet at denne måtte bestå av et klart flertall jøder. Den nevnte krigen utvida territoriet til Israel med om lag 50 prosent. Den halverte territoriet til den tiltenkte palestinske staten som ennå ikke har blitt noe av. Den eneste måten dette kunne skje samtidig som en klar jødisk majoritet var sikra var ved etnisk rensing. Det var en bevisst strategi fra den sionistiske ledelsen. Her er det muligens noen som vil protestere, men blant fagfolk er det lite tvil om dette. Selv en sterkt nasjonalistisk historiker som Benny Morris — nærmest regna som Israels nasjonalhistoriker — har ingen problemer med å innrømme den etniske rensinga. Det hører med til fortellinga at han også forsvarer den.

Under egyptisk og jordansk okkupasjon, på henholdsvis Gaza og Vestbredden, levde man i skuffelse over at den palestinske statsdannelsen lot vente på seg og at en dramatisk flyktningsituasjon ikke hadde noen ende i sikte. I Libanon og Jordan blei palestinerne stuet inn i flyktningleire i påvente av å returnere til sitt hjemland.

LES OGSÅ: En enkel løsning på Palestinakonflikten

Ny fase av etnisk rensing
Jevnlige militære stikk inn i de okkuperte palestinske områdene avslørte de israelske intensjonene om å utvide sitt territorium. For de som ikke hadde sett det før kom det klart for dage 5. juni 1967 da Israel angrep Egypt. På kort tid tok de over Gaza og Vestbredden i tillegg til den syriske Golanhøyden. Også den egyptiske Sinaihalvøya, et område tre ganger så stort som Israel, blei utsatt for okkupasjon etter seksdagerskrigen.

Amerikansk press førte til at hele Sinai blei levert tilbake til Egypt etter 15 års okkupasjon, noe som aldri skjedde med Golanhøyden. De palestinske områdene er fremdeles under israelsk kontroll. Nå har i tillegg over en halv million kolonister på Vestbredden og et skrekkregime av grensekontroll, kystpatruljering og luftdominans over Gaza innskrenket territoriet betydelig.

Den etniske rensinga markerte ikke sin slutt 15. mai 1948. Den gikk bare inn i en ny fase. Nye kolonier, såkalte bosettinger, godkjennes stadig. Om det er i Israel eller på de okkuperte palestinske områdene fordrives palestinere. Enten sakte og byråkratisk ved hjelp av diskriminering ved byggeløyver og bosettingstillatelser, eller hardt og brutalt med våpenets makt.

En morder og et barn
Drap, tortur, fengsling, ydmykelse. Det er den daglige straffen for å være født i Palestina. Nylig blei den israelske soldaten som skøyt en hard skadet palestiner i hodet — en rein henrettelse — sluppet fri etter bare ni måneder i fengsel, en dom han neppe ville fått hadde det ikke vært for at hendelsen tilfeldigvis blei filma. Han fikk et par dager ekstra rabatt for å rekke bryllupsfeiringa til broren. Morderen hylles som en helt i Israel, også fra regjeringshold.

Palestinske barn har fått fengselsstraffer på over tre år for å ha kastet stein på soldater som okkuperer landet deres. Ahed Tamimi fylte 17 år bak israelske murer. Hun hadde fiket til en okkupasjonssoldat som hadde tatt seg inn på familiens eiendom kort tid etter at hennes fetter hadde blitt skutt i hodet av en av soldatens kollegaer. Etter at videoen som viste hennes motstand blei populær verden over tok israelske myndigheter grep. Hun blei fengslet, bortført til Israel, dømt av en militærdomstol til åtte måneders fengsel og en bot på over 11.000 kroner.

Så mye er livet til en palestiner verdt. Så mye er friheten til palestinske barn verdt. Så mye er stoltheten til en brutal okkupant verdt.

LES OGSÅ: Dømt for henrettelsen av såra palestiner — ni måneder seinere er han fri

Et liv i okkupasjon
Hver dag står palestinere i lange køer for å dra fra sted til sted i sitt eget hjemland. Korte distanser kan bli uoverkommelige fordi en okkupasjonssoldat ved et check point føler for det. Timesvis hver dag, stående på rekke, ventende på beskjeden som snart blir gitt av en inntrenger i ditt land, 18 år gammel med et gevær over skuldra. Det er han som bestemmer om du får dra på jobb i dag, dra på skole, besøka mora di på sykehus. Hver eneste dag. Et helt liv. Mennesker født inn i okkupasjon, som dør uten å ha kjent en annen virkelighet.

Da den israelske staten blei erklært var det uten å fastsette dens grenser. Nå er det gått over 70 år og fremdeles definerer ikke Israel sitt eget territorium. Det er åpenbart at for hver nye ekspansjon vil det også bety enda mer etnisk rensing. En gravid palestinsk kvinne er av staten sett på som en «demografisk trussel». Afrikanske flyktninger kalles for «infiltratører» av landets statsminister.

LES OGSÅ: 16-åringen som fikk verdens øyne opp for Israels forfølgelse av palestinske barn

De innfødtes rastløshet
«The natives are restless». En frase fra det britiske imperiet, et budskap av død for koloniserte befolkninger som nekta å finne seg i undertrykkelse. «Rastløse» palestinere har blitt straffa gang på gang av den israelske kolonistaten. Gjentatte massakrer. Over 1400 mennesker slakta ned i det Amnesty kalte «22 dager med død og ødeleggelse», da Israel tredje juledag gikk inn på Gaza i 2008. I 2014 gikk Israel inn med full styrke igjen. Den gangen måtte over 2200 bøte med livet.

I går markerte landet det de kaller uavhengighetsdagen med nok en massakre på Gazas befolkning. 58 mennesker skutt og drept for å demonstrere mot en ulovlig okkupasjon, for å demonstrere for sin rett som flyktninger til å returnere til sitt eller sine foreldres fødeland, for å demonstrere mot en undertrykkelse som har gått fra ulevelig til enda verre. Det har gitt livet så lite mening at tusenvis, uke etter uke, dag etter dag, er villige til å risikere livet for å si i fra om uretten de utsettes for, er rede til å stå i snikskytteres geværsikter for å si at også vi er mennesker og har krav på å bli behandlet deretter.

Koloniveldets korrosjon
De innfødtes rastløshet blei av engelske koloniherrer tolket som et animalsk instinkt av opprør som bare kunne temmes med knallhard disiplin. Utallige massedrap og generasjoner av tyranni førte imidlertid ikke til ro blant de innfødte. De hadde ingen plass å dra. Videre motstandskamp blei det eneste logiske alternativet. Den moralske korrupsjonen åt seg inn i det britiske samfunnet og protestene tiltok, hjemme som ute — også i omgang med andre nasjoner blei det ei belastning.

Selv om den internasjonale støtta til Israel fremdeles kan virke sterk er motstanden mot denne voksende i folkeopinionen verden rundt. Den europeiske støtta er stadig mer lavmælt. Israel lener seg stadig tyngre på Saudi-Arabia og andre islamistiske oljediktaturer. En vaklende amerikansk president markerte gårsdagen ved ei ambassadeåpning i Jerusalem som er like splittende som resten av hans presidentskap. Ingen vesteuropeiske land, ingen av de USA-troe arabiske diktatorene, selv ikke Canada eller Australia møtte opp til seremonien.

LES OGSÅ: En terrorists drøm

Vennene forsvinner
Det var kanskje symptomatisk både for Israels retning og Trumps opphold i Det hvite hus at presidentens datter og hennes ektemann like før åpninga blei velsigna av en rabbiner mest kjent for å kalle svarte for apekatter. Demokratiske velgere i USA er stadig mindre komfortable med at egne partitopper erklærer støtte til hva nå enn Benjamin Netanyahu måtte finne på.

Selv i Norge — hvor vi har en regjering som dels aktivt gjør kår til kristenfundamentalister som tror jorda går under når jødene vender tilbake til Israel, at det er tida da de skal til himmelen og resten av oss, jødene inkludert, dømmes til evig pine i satans rike — klarer de ikke stille seg bak massakrene. Til og med de skjønner hvor absurd det vil framstå om de nå skulle gjenta floskelen å påberope «Israels rett til å forsvare seg».

I går drepte Israel blant annet en mann i rullestol. Han hadde fått beina sprengt vekk av en israelsk bombe noen år før. I tillegg drepte de en 14 år gammel gutt. Selv for de mest rettroende fundamentalister er slikt vanskelig å forsvare.

Nakba som historisk minne
Jeg sier ikke at forandring er rett rundt hjørnet, men det er håp i hengende snøre. Når Israel svartelister alle fra Palestinakomiteen for innreise ønsker de muligens å framstå som sterke og mektige, men at en liten organisasjon i Norge skal kunne true deres eksistens er først og fremst et tegn på svakhet. Et militærsystem som sprayer kloakkstank over sivile boligområder forteller ikke om innovasjon og kløkt, men om en mangel på medmenneskelighet som til slutt vil slå tilbake på en selv.

Så lenge nakba ikke er en historie om en vanskelig fortid, men heller begynnelsen på en ulevelig nåtid vil Israel måtte belage seg på palestinere som heller vil bli drept for en frihet de aldri får se enn å leve et liv uten verdighet.

De europeiske koloniene døde ut, en etter en. Først og fremst som en følge av befolkningers motstand mot tilværelsen som kolonisert. Det er også denne som vil få slutt på Israels kolonier og okkupasjon. Vi vet imidlertid at internasjonalt press i solidaritet med de undertrykte kan være en viktig hjelp i deres kamp for frihet. Fra kampen mot det sørafrikanske apartheidregimet vet vi hvor effektivt boikott, deinvesteringer og sanksjoner kan være. Alle bekker små gjør en stor å i kampen for at nakba en gang, så fort som mulig, først og fremst blir et vondt minne om en urettferdig fortid.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • NoMiNo

    «Selv i Norge — hvor vi har en regjering som dels aktivt gjør kår til kristenfundamentalister som tror jorda går under når jødene vender tilbake til Israel, at det er tida da de skal til himmelen og resten av oss, jødene inkludert, dømmes til evig pine i satans rike — klarer de ikke stille seg bak massakrene.»

    Eh.. Takk for visitten.

    • Joakim Moellersen

      Her kan du lese om Sylvi Listhaugs rådgiver fra den tida hun var minister som har skrevet bok om hvordan homofile i Norge gjør at landet sliter når jordas undergang kommer, og endetiden, må vite, den er nær. Satan har også gått i pakt med politkerne (bortsett fra Listhaug kan vi regne med)
      https://radikalportal.no/2018/01/23/listhaugs-statssekretaer-vi-lever-i-endetiden-politikere-har-inngatt-pakt-med-satan-og-vil-bygge-ned-grenser/
      Jeg skriver ikke om det i saken over, men det står også en del kreative greier om Israel, samling av jøder og endetiden i boka. Velkommen tilbake 🙂

      • NoMiNo

        Takk. Interessant. Har du noen kritiske artikler om Shoaib Sultan? Jeg mener om hans tidligere ‘uklare’ religiøse holdninger til synd vs. homofili?
        Link gjerne til det du har som omhandler islamkritikk.
        Takk igjen.