En sterk påminnelse om flyktningkrisens tragiske sannheter

Daha (oversatt tittel More) ble vist på Film Fra Sør-festivalen i Oslo i november. Basert på romanen med samme tittel av Hakan Günday, er Daha et sosialrealistisk portrett av Gaza, tenåringssønnen til en tyrkisk menneskesmugler. I farens øyne er flyktningene ingenting mer enn en forretningsmulighet, mens Gaza derimot sliter med å bistå farens arbeid da han kjenner sympati for dem. Hverdagen til flyktningene og Gaza står i en dyster kontrast til hverandre, mens fremtidsutsiktene til begge egentlig er like usikre.

Thomas Hill
Om Thomas Hill (7 artikler)
Thomas Hill er kulturskribent og utdannet litteraturviter.

En menneskesmuglers tilblivelse
I tillegg til å være en kritisk kommentar til flyktningkrisen, er Daha like mye en studie i destruktiv machokultur. Gaza har kun menn i sin omgangskrets, som alle tvinger ham inn i en spiral av trusler, slåsskamper og rus. Det blir aldri forklart hvor moren er blitt av, men faren gjør det veldig tydelig at han vil at Gaza skal overta arbeidet hans når han blir eldre, selv om han gjør det så bra på skolen at han har blitt tilbudt plass på en skole i Istanbul. Ikke bare holder faren hans sårbare mennesker innesperret i kjelleren over lang tid uten dagslys eller frisk luft, men han lar også kompisene sine voldta kvinnene han skjuler, mot betaling. At menneskesmuglere er noen av de verste menneskene som finnes, blir gjentatte ganger understreket av karakteren til Gaza sin far, og av kollegene hans. Det store spørsmålet forblir hvorvidt Gaza selv kommer til å bli et slikt menneske – og i hvilken grad han står fritt til å forme seg selv, uten å bli formet i farens bilde. Dynamikken mellom Gaza og faren gir filmen en kompleksitet som gjør volden tålelig – tilogmed interessant, til tider. Etterhvert utvikler Gaza et eget voldsmantra fra en tekst han har hørt noen lokale ungdommer rappe på gaten. Det er noe autentisk over denne måten å miste sin uskyld på – å både dyrke og dempe ens eget sinne med sinte vers.

LES OGSÅ: EUs behandling av flyktninger nærmer seg ondskap

Flukt og oppvekst
Visst er regissør Onur Saylak sin debutfilm en påminnelse om flyktningkrisens tragiske sannheter, men flukt-tematikken inngår også i noe mer universelt, mindre politisert – nemlig Gazas egen pubertet. Ønsket hans om å flykte fra faren og iaktta studier i storbyen er noe kanskje de fleste kan relatere seg til, men som får en underlig parallell i håpene til de desperate menneskene Gaza og faren skjuler. I tillegg får denne problematikken en ekstra vri når Gaza forelsker seg i en av kvinnene han holder skjult, og etterhvert bestemmer seg for å trosse farens regler og lar henne bli med ham ut i fri luft. Men hver minste ting han foretar seg får harde konsekvenser fra farens side. På et tidspunkt sier Gaza det best selv: “Det er ikke enkelt å flykte fra et fengsel hvor man selv er fangevokteren.”

Å stanse utnyttelsen
Å vite at menneskesmugling er et større problem i dag enn det har vært noensinne, gjør det ikke noe enklere eller mer behagelig å se filmer som Daha. Men slike filmer kan i det minste gi et ønske om å bekjempe påstanden som Daha åpner med: “Det første redskapet mennesket noensinne brukte, var et annet menneske.”

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på En sterk påminnelse om flyktningkrisens tragiske sannheter

  1. AvatarWalther Semme // 2018-07-24 kl 01:20 //

    Nesten samtlige som blir smuglet til Europa er grunnløse asylsøkere. De er økonomiske migranter. Over 90% Uttalt av en EU-topp, hvis navn jeg ikke husker, for få år siden.

    Så dere må slutte å omtale dem som flyktninger.

Kommentarfeltet er lukket.