Hvordan løse internasjonaliseringens problemer på en solidarisk måte

Foto: Creative Common av Nathan Engel/Pexels.

Fagbevegelsen må internasjonaliseres og vikarbyråene forbys. Ved hjelp av internasjonale systemer personnumre og deling av skattedata kan dette gjøres mye enklere.

Johannes Wilm
Om Johannes Wilm (15 artikler)
Johannes Wilm er doktor i antropologi. Han har gjort reportasjer fra ulike latinamerikanske land om progressive bevegelser og jobber i tillegg med IT.

Spørsmålet om hvordan man kan løse utfordringene ved internasjonaliseringen av arbeidslivet kommer opp med jevne mellomrom. Målsetningen for venstresiden burde være å få til en tilstand som er så bærekraftig og demokratisk for så mange som mulig, der nordmenn ikke blir utnyttet og ikke heller selv blir til noen kunstig elite. Vi må sette som mål å utnytte de tekniske mulighetene vi har i dag som gjør det mulig at mange kan få muligheten til å reise og jobbe ulike steder for å lære å kjenne ulike kulturer og klimatiske soner uten at det blir noe tvang av at man må dra til fjerne steder for å kunne brødfø familien. Det bør bli vanskeligere å trikse skattesystemene ved å flytte pengene sine mellom land som ikke har sammenkoblet datasystemer og der vi samtidig gjør det lettere for dem som har inntekter ulike steder som er villige til å betale skatten de skylder samfunnet. På denne måten vil man også kunne fjerne en av få faktiske årsakene til at destruktive vikarbyråer skal operere mellom land i Europa og dermed slå beina under hvordan disse bidrar til den sosiale dumpingen som har blitt så alt for vanlig. I denne artikkelen prøver jeg å skissere et par ideer til tiltak som kunne hjelpe med å få til en slik tilstand.

LES OGSÅ: Hva sosialister bør mene om arbeidsinnvandring sosial dumping og EØS

1. Senk gjennomsnittlig nettoinntekt i høyinntektsland som Norge

Det er et stort problem med så ulike lønnsinntekter i Europa der mange nordmenn kan opptre som små konger når de er i utlandet, men ikke riktig bo der uten å skape store problemer for seg selv om de vil flytte tilbake eller avbetale studielånet hvis de har bodd for lenge i et “fattig» land.

Nei, jeg tenker ikke som høyresiden at man senker lønningene og gir mer til kapitaleierne i form av skattesenkninger. I Norge er den mengde penger hver enkelt sitter igjen med til slutt forholdsmessig høy sammenliknet med land som Danmark, Sverige og Tyskland, som ellers kan tilby mer eller mindre samme gjennomsnitlig livskvalitet. Det er fordi prisnivået øker på mange av de ting folk flest kjøper øker i takt med at de har flere penger. Spesielt gjelder det ting som det finnes en begrenset mengde av med et lite regulert marked – som f.eks. boliger nær skinnegående trafikk.

Samtidig mangler Norge en del grunnleggende infrastruktur som hurtigtog Bergen-Oslo eller i det hele tatt tog til Tromsø og den finske grensen. Selv forbindelsene mot København og Stockholm er ikke akkurat på linje med dagens utviklingsnivå. Uansett hvordan man vender og dreier på det kan arbeidskraften bare brukes én gang. Så hvis nordmennene bruker alle pengene på fancy flyreiser og biler som holder i maksimalt ti år, og alle vil være på hytta hver fredag, så kan man ikke samtidig bygge ut infrastrukturen uten å importere massivt med arbeidskraft andre steder fra.

Det ville derfor fint gå an å endre skattemodellen slik at de fleste privatpersoner ender opp med litt mindre penger — kapitaleiere og mange arbeidere med høy inntekt, privatforbruket blir senket mens den felleseide og mer langvarig infrastruktur blir bygget ut. Hvis man får det til med en sosialistisk regjering kan man jo til og med øke skattene mest av alt for kapitaleierne og sørge for at resten har mindre penger ved å senke arbeidstiden til 28 eller 25 timer/uke. Mer offentlig infrastruktur vil i de fleste tilfeller mest av alt gavne dem tjener minst og bor fast i Norge.

Det vil antagelig ikke ta lang tid før en hurtig forbindelse med tog til København eller Bergen betaler for at man ikke lengre har råd til å ta flyet hver gang. 

Det vil også finnes en del fordeler for nordmenn å ha et prisnivå som likner mer på resten av Europa. Med utgifter og inntekter som er mer eller mindre de samme som i Norge, så vil det plutselig ikke lengre være noen felle å flytte til kontinentet i et par år og oppleve et annet land og en annen kultur.

På samme måte som lavere nettoinntekt i Norge vil føre til mindre lønnsforskjeller internasjonalt, ville tiltak som fører til høyere lønn i lavtlønnsland fungere, kanskje med den ekstra fordel at mange flere kunne bli løftet ut av absolutt fattigdom. Men et slikt tiltak ville nok kreve internasjonale skatter som konstant pumper penger fra de rikeste deler av kloden ut i periferien, og det vil Norge nok ikke kunne iverksette alene.

LES OGSÅ: Avsporing å skylde på arbeidsinnvandring

2. Innfør internasjonale personnumre

Personnummersystemer er praktiske og de fleste land har dem på en eller annen måte. Tyskland er et irriterende unntak. Men når man beveger seg hen over landegrenser slutter de plutselig å fungere — for hvert land har jo sitt eget system. Jeg selv har minst et dansk, et svensk, et norsk, et britisk, et chilensk og et US-amerikansk nummer. I hvert land er jeg altså oppført med et annet nummer og når jeg neste gang flytter til et nytt land må jeg begynne med å hente enda et nytt personnummer. Da jeg kom til UK var det en gang midt i arbeidstiden at jeg måtte forklare til den nye arbeidsgiveren at jeg dessverre var nødt til å gå for å få tak i dette nummeret. 

Slik behøver det ikke være. La oss f.eks. se hvordan man har løst det med foretak som er momsregistrert i EU. Hvert land har sitt eget momsregister, men de har laget et system som gjør at man kan bruke et momsnummer fra et land i et annet land ved å legge til landkoden først (f.eks. «SE» for Sverige) og de har da koplet sammen sine systemer slik at når systemet i f.eks. Spania ser en momskode som starter med «SE», så ber den det svenske systemet om opplysningene. Hvorfor ikke gjøre det samme med personnumrene?

Det ville da fungere slik: En person som blir født i Norge i dag får med fødselen et norsk personnummer, uansett hvilken nasjonalitet foreldrene har, som f.eks. «NO190118-99032«. I Norge behøver man ikke skrive de første to bokstaver, men i utlandet så gjør man det og slipper dermed helt å få seg enda et nummer. La oss si at vedkommende flytter til Finland og bor der resten av livet fast, men jobber iblant som drosjesjåfør i Spania. Når vedkommende først registrerer seg hos folkeregisteret i Finland med det norske personnummer sender det finske systemet en melding til det norske systemet om at det finske systemet tar seg av alle skattespørsmål i og med at skatteansvaret følger med boligen. Når vedkommende så bruker personnummeret i Spania, sender den spanske datamaskinen en forespørsel til systemet i Norge, som så videresender til det finske systemet.

Da jeg var ansatt i Danmark for et par år tilbake i en kortere periode som dansk statsborger med dansk personnummer, men bosatt i Sverige, kunne jeg likevel ikke åpne noen bankkonto i Danmark på grunn av noe antiterrorlovgivning og fordi de ikke kunne finne ut av hvor jeg bodde. Uten boligen i Danmark og uten å fått utbetalt lønn i Danmark kunne jeg ikke få bankkonto. Men jeg kunne jo ikke få utbetalt lønnen uten å ha en dansk konto. Hvis bare jeg hadde hatt samme personnummer i Sverige ville det ikke ha vært noe problem. Etter flere besøk hos ulike banker (igjen i arbeidstiden) endte det med at jeg fikk utbetalt lønnen for en måned på en tysk konto og dermed betalte for vekselgebyrer to ganger: fra danske kroner til Euro da jeg fikk lønnen utbetalt og fra Euro til svenske kroner da jeg brukte dem i Sverige.

LES OGSÅ: Nyliberalt hjernevask om arbeidsmarkedet

3. Datamatiser det internasjonale skattesystemet

De skandinaviske landene har kommet relativt langt med å legge inn skattesystemet i datamaskiner. De fleste andre land jeg har vært utsatt for har også klart dette i rimelig grad — igjen med unntaket Tyskland. Men datasystemene slutter å fungere ved grensen. Man er selv tvunget til å lese alle mulige dobbeltbeskatningsavtaler og bruke store mengder av egne og arbeidsgiverens ressurser for å forstå hvem det er man må betale hvor mye til. Det siste året har jeg vært ansatt i Tyskland og bosatt i Sverige. Jeg trodde det skulle være til å finne ut av, men det endte med at arbeidsgiveren og jeg selv kontaktet skattemyndighetene i de to landene utallige ganger, at arbeidsgiveren betalte et serviceforetak for å løse saken, og at det likevel ingen av oss visste med sikkerhet hvor mye skatt som jeg skulle betale da året var slutt og jeg måtte ta tvangsferie mens de finner ut av saken nå i januar. Slik behøver det jo ikke være. Det burde ikke være vanskeligere enn å legge inn min ansettelse i systemet i Tyskland med mitt internasjonale personnummer. Så burde systemet selv klare å ta kontakt med de svenske myndigheter og i løpet av et par sekunder finne ut av hvem jeg skylder hvor mye i skatt.

Dette kan hjelpe å holde styr på folk i begge endene av inkomstskalaen: For de som tjener mye kan statene de er skattepliktige i følge med i nøyaktig hvor mye de får i lønn i forskjellige land og skattlegge dem tilsvarende. På den andre siden kan Norge og andre stater med regler om minimumslønn eller allmengjorte tarifflønner overvåke at arbeidstakerne som er ansatt og skattepliktige utenfor Norge også virkelig får utbetalt den lovpålagte lønn fra de utenlandske foretak de er ansatt hos.

LES OGSÅ: Prekariatet og den nye kapitalismen

4. Koordiner utvekslingen av finansinformasjon internasjonalt

Selv mange europeiske land med høy skatt fungerer som skatteparadiser for rikingene i nabolandene ved at bankene og skattemyndighetene ikke utveksler informasjon på tvers av landegrenser omkring hva gjelder aksjeinntekter.

Fra 2017 har OECD-landene begynt å utveksle kontoinformasjoner gjennom “Standard for Automatic Exchange of Financial Account Information in Tax Matters” (The Standard). Men det fungerer kun i den grad bankene i det hele tatt vet at deres klienter er skattepliktig i andre land og at skattemyndighetene klarer å finne ut av hvilke personnumre som korresponderer med hvilke personer. Igjen: Med et internasjonalt personnummersystem burde ikke det være vanskelig å finne ut av!

5. Internasjonaliser fagforeningene

Jeg er med i en svensk fagforening, men de vet ingenting om det jeg jobber med i Tyskland og ingen har fortalt meg hvem det egentlig er jeg burde kontakte, om jeg burde melde meg inn i en tysk fagforening i stedet for den svenske eller i tillegg. Jeg er egentlig bare med av ideologiske årsaker, og de fleste andre er derfor nok ikke med noen steder. Med eller uten felles personnummersystem burde det være en selvfølge at alle fagforeningene har en eller annen måte man kan fortelle dem om at man jobber i utlandet og at de så sørger for at man blir satt i kontakt med hvem det skal være i arbeidslandet og meldt inn eller ut som det skal være.

Sikkert er det slik at mange som kommer fra land med helt andre inntektsforhold føler at de får lite ut av å melde seg inn i en fagforening når de jobber i andre land med høyere lønninger, og det er en utfordring man må jobbe med. Men hvis man i tillegg mister kontakten med de få som egentlig allerede var med i en fagforening i hjemlandet, så blir problemet jo bare unødig større. I tillegg er det utlandske arbeidere i lavtlønnsbransjer som er i midlertidige stillinger hvor de er i en posisjon hvor det er veldig vanskelig å stille krav til arbeidsgiver og dermed kan sees på som meningsløst å betale fagforeningskontingent.  

Når vi nå står overfor en robotrevolusjon som gjør store deler av arbeidsstokken overflødig og setter storkapitalistene i konkurranse med hverandre er det i enda større grad enn tidligere viktig at det ikke oppstår etniske spenninger og i ytterste konsekvens krig som konsekvens av slike spenninger. En viktig del av dette er at fagforeningene og venstresiden er internasjonalt organisert og at kommer med internasjonalistiske løsninger – ikke murbygging. Norge er kanskje så lite at det ikke har noe å si hva norske fagforeninger og partier sier eller gjør, men når først de rikeste av landene som Sveits og Norge stenger grensene sine, så er det ikke langt til at større land følger etter.

LES OGSÅ: Internasjonalisme i arbeiderbevegelsens historie

6. Forby bemanningsbyråer

Vikarbyråer og bemanningsforetak brukes nok av mange eller de fleste mest av alt for å unngå arbeidsgiveransvaret.

Men etter mine opplever med å betale skatt på tvers av landegrenser begynner jeg å skjønne at det ikke bare er det: For vanlige arbeidsgivere er det per i dag utrolig vanskelig å finne ut hvordan de skal betale skatter internasjonalt, så da er det en logisk følge at de istedet velger å outsource jobben med å forstå reglene til vikarbyråer. Men får man på plass ordningene over vil dette være enkelt og vikarbyråer trengs egentlig ikke i det hele tatt.

For et par år tilbake hadde jeg et slikt oppdrag i Hannover. Som tysk statsborger fikset jeg noe for en tysk bedrift gjennom et vikarbyrå. Vikarbyrået satt derimot i Irland slik at alle økonomiske transaksjoner mellom de jeg jobbet hos og meg og vikarbyrået gikk på tvers av landegrenser. Det var nok veldig lurt for vikarbyrået. I motsetning til siste års ‘normale’ arbeidsgiver visste de absolutt alt om internasjonale skatteregler.

Å fjerne vikarbyråene og istedet gjøre det enklere for vanlige arbeidsgivere å ansette folk uansett hvor i Europa de er skattepliktige eller sosialforsikrede uten at det ender med at det er den enkelte som må være redd for å bryte regelverket, kan alle bare tjene på.

. . . . . 

Nå vil noen kanskje si: Åh, så du sier bare at vi skal ha mer EU? Neida, slik behøver det ikke være, og der er ingen god grunn til å begrense et felles system for utveksling av skatteinformasjoner via personnumre til EØS. Slik det er beskrevet foroven kan systemet fungere desentralt der hvert land bare holder på den informasjonen som vedrører personene som bor der, ble født der, eller betaler skatt der. men likevel krever det hele noe internasjonal koordinering:

  • Landene som deltar i systemet må bli enige om felles standarder for datautveksling.

  • Landene som deltar må bli enige om fellesstandarder for datasikkerhet og ha ’tillit’ til hverandre på et eller annet nivå. Uansett hvordan man beskytter informasjonen, så vil de enkelte landene nok ha tilgang til en del informasjon fra de andre landene. Så man må kunne stole på at ingen av de deltakende landene selger informasjonen videre til reklamebyråer eller andre private aktører.

Det er ikke et særlig stort krav, men det er noe.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • willd

    Global digital masseregistrering
    er ikke noe å samle på. Mennesket blir ikke bedre av det, så hva når det misbrukes eller brukes til at alle og enhver må passe inn? Alt handler på sett og vis om makt. Hvis folket kan manipuleres til å bli gode, er de lettlurte.

    • Johannes Wilm

      Her må vi velge: Skal det være greit å gjemme unna millioner fea Skattesystemet ved å ha dem liggende i utlandet? Ja, så trenger vi ikke noe fellesregister. Eller skal vi sørge for at utlendinger faktisk får betale korrekt skatt uten å trene egen skatterådgiver? Så trenger vi fellesregistre av en eller annen type. Alt annet er virkelighetsfjernt.

      • willd

        Det vil alltid være måter å gjemme unna verdier eller penger på. Det meste kan kjøpes. Jo godere systemet er lagt opp, jo bedre kan man skjule. At ting globaliseres kan også gå utover det nasjonale/lokale demokratiet.

        Faktisk høres det veldig fint ut det du sier, men det fungerer ikke slik i virkeligheten. Er man rik kan man ikke vite om det, fordi hadde man visst om det, hadde man selv delt det aller meste av sin rikdom med fattige. Derfor kan man ikke være betvingende overfor dette med at godt velstående skal avse sin velståenhet. Politikk som skal gjøre folk så like, vil ende i konflikter og beskyldninger.

        Teologisk interesserte her kan lese Salme 19,13, samt Matteus 25,37 og deromkring, samt Lukas 21,1-4. – Ikke mye progressiv kristendom eller framgangsteologi å spore der.

        • Johannes Wilm

          Jeg skjønte ikke det der bibelen. Men poenget må vel være at rikinger som har råd til å ha skatterådgiving ikke skal kunne ha fordeler ift å gjemme unna penger. Deter mulig det alltid vil finnes noen huller i systemet, men det betyr jo ikke at vi derfor helt skal gi opp med å prøve å lukke huller.
          Mitt forslag er et forsøk å gjøre det så desentralt som mulig — bare datasystemene til fødelandet, bolandet og arbeidslandet for inneværende år burde være involvert i å avgjøre hver enkelt sak. I mange tilfeller vil alle tre land være samme land. I noen tilfeller vil noen ha flere arbeidsland innenfor samme år. Iom at fødelandet registrerer aktuelt boland og bolandet registrerer aktuelt arbeidsland, burde det aldri være flere enn disse landes datamaskiner som er involvert i utregningen av skatten.

          Det trengs derfor ingen store datamaskiner os hverken FN eller EU for å få det til å funke, og man kunne starte med noen få land og så utvide det over tid til å dekke flere land inntil det dekker hele kloden.

          Men det er bare et forslag. Andre forslag som har kommet tidligere var at EU eller FN lager et nytt personnummer og styrer hele systemet.

          • willd

            Tja, det kan jo være noe i det.