Europeisk arbeidsmarkedsbyrå og EØS-avtalen

Tidligere i år lanserte EU-kommisjonen planer om danne et europeisk arbeidsmarkedsbyrå, med navnet European Labour Authority (ELA). Tanken er at byrået skal kunne håndheve EU-regler for arbeidslivet.

Norge har implementert EUs lovverk i norsk lovgivning gjennom EØS-avtalen. Om lag 12 000 direktiver og forordninger fra EU har Norge underlagt seg – så godt som uten debatt i befolkningen.

Det helt grunnleggende i EUs politikk er «den frie etableringsretten» – som muliggjør at virksomheter i EU fritt kan etablere seg hvor de vil innenfor EU/EØS. Dette inkluderer EØS-landet Norge. Like viktig for EU – er gjennomføringen av EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft). Det gir anledning til å erstatte norske arbeidstakere med billigere arbeidskraft fra lavkostland – også i henhold til Schengen-avtalen.

LES OGSÅ av Jørund Hassel: Veien fra sultelønn tilbake mot sultelønn

Fagforeninger med redusert makt
En helt overordnet målsetting i EUs politikk, og som norsk lovgivning også er blitt offer for etterhvert, er redusert makt og innflytelse for fagforeninger. Det skjer gjennom å endre lover hvor arbeidstakernes medbestemmelse, lønns- og arbeidsvilkår svekkes. En strategi EU åpenbart har lykkes med da antall fagorganiserte har sunket dramatisk i EU i takt med lovendringene og liberaliseringer av kontroll og håndhevingsvirkemidler.

Viking Line-dommen, Laval-dommen og Rüffert-dommen m.fl, er eksempler på EU og EU-domstolenes brutale regime ovenfor arbeidstakere og fagforeninger, hvor sterke sanksjoner mot fagforeninger i form av bøter er ett av virkemidlene som er anvendt om de ikke er føylige.

Krav om opprettelse av enkeltmannsforetak og opprettelse av vikar- og bemanningsbyråer, som påtvinger arbeidstakere lavest mulig lønn brer om seg. Risikoen for helse, forsikringer, sykdom ferie og så videre overføres til arbeidstakeren, og er blant virkemidlene som anvendes for å svekke organisasjonsgraden og dermed etablerte fagforeninger. Lovene er ordnet slik at bemanningsforetak kan skaffe billig utenlandsk arbeidskraft – som betaler lav skatt – på korttidskontrakter i kampen for å svekke arbeidstakernes tariffavtaler. Dette i kombinasjon med innføring av yrkeskvalifikasjonsdirektivet som sertifiserer EUs kvalifikasjonskrav til at EU-borgere kan utføre jobber i andre land.

LES OGSÅ: Sosialdemokrater vil ha Norge ut av avtale: — Støre bløffer om EØS

EØS-avtalen er problemet
Det overordnede i EØS-avtalen er at avtalen krever rett til sosial dumping. Som Sir Leon Brittan sa det: «De fattige må få fortrinn til å dumpe lønninger for å vinne frem».

ESA/Høyesteretts avgjørelse i havnearbeiderkonflikten – Holship-dommen – har ikke bare satt norske lover til side. Den tilsidesetter, og griper inn i inngåtte tariffavtaler også – og representerer slik et angrep på den frie forhandlingsretten. Kan norske arbeidstakere godta noe slikt?

Det åpner på den ene siden for et regime hvor alle tariffavtaler heretter kan måtte forlegges ESA til godkjennelse, for å se om norske tariffavtaler eventuelt er i strid med EU-lovverket. På den andre siden trumfer EØS FNs ILO-konvensjoner om arbeidstakerrettigheter fordi EU ikke har tatt ILO-konvensjonene inn i sitt lovverk. Internasjonale arbeidstakerrettigheter er altså satt til side.

Europeisk arbeidsmarkedsbyrå eller norsk kontroll?
Uavhengig av om Norge slutter seg til European Labour Authority (ELA), eller at Norge reserverer seg mot en slik tilslutning, så er og blir EØS trolig problemet. Man kan se for seg følgende to scenarioer eller hovedspor. Eller sagt på en annen måte: Vi står ovenfor et valg mellom «pest eller kolera»?

1. Dersom Norge slutter seg til European Labour Authority, vil EUs lovgivning gjøres gjeldende i Norge og være styrt fra EU. Det som skjer er at Norge på denne måten avgir nasjonal sjølråderett i arbeidslivet, og at norske tilsynsmyndigheter underlegges European Labour Authoritys jurisdiksjon.

2. Dersom Norge velger å stå utenfor European Labour Authority – gjennom å anvende reservasjonsretten, vil EUs lovverk fortsatt gjelde i Norge gjennom EØS-avtalen. For det er slik at EØS-loven § 1 og § 2 gir EUs lover og forordninger forrang foran norsk lover. Det kan bety at norske tilsynsmyndigheter må følge de samme reglene som European Labour Authority – og mest sannsynlig anvende de samme sanksjonsmidlene. Eller sagt på en mer billedlig måte: Norske tilsynsmyndigheter blir «løpegutter og -jenter» for EUs tilsynsorganer.

Det er vanskelig å se for seg at arbeidstakerrettigheter – ut fra ovenstående — vil bli forsterket eller vil bli særlig forskjellig med eller uten tilslutning til European Labour Authority. Forskjellen ligger i at Norge nok en gang underlegger seg suverenitetsavståelse til EU. I hvert fall er dette spørsmål det må reflekteres over i den fremover.

EUs markedsliberalisme
med EØS-avtalen har Norge tapt kampen mot sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, økonomisk kriminalitet og momssvindel. Det vi ser er at arbeidskriminaliteten blir grovere og grovere, og styres i større grad av kriminelle nettverk som ofte strekker seg over landegrensene. Innføringen av markedsliberalismen i EU på begynnelsen av 1980-tallet har ført EUs arbeidslivspolitikk i helt feil retning og tilrettelagt for en slik utvikling. Etableringen av et utstrakt klassesamfunn, hvor en beskyttet elite har mistet all moral og empati med arbeiderklassen, har muliggjort en slik utvilkling.

All erfaring, ut fra ovenfor nevnte, tilsier at risikoen ved at Norge slutter seg til European Labour Authority, er trolig at det europeiske arbeidsmarkedsbyrået vil senke standarden innen arbeidslivet ytterligere i Norge.

Nye toner fra Arbeiderpartiet?
Det er positivt at Arbeiderpartiet åpner for en debatt om EU-/EØS-spørsmål slik artikkelen i Dagsavisen 11/6 viser. Det skal de ha ros for! Problemet er at Arbeiderpartiet står igjen uten troverdighet i de samme spørsmålene hos store velgergrupper. Valgresultatet i 2017, og meningsmålingene i etterkant viser at toppledelsen og de som slipper til på Stortingsvalglistene til Arbeiderpartiet har ført en annen politikk enn det grasrota og majoriteten av arbeidstakerne vil ha. Derfor mister de oppslutning.

Arbeidstakere – særlig de i yrker med lavere og midlere kompetansekrav (og trygdede) – er dyktig lei av å tape, tape og atter tape til fordel for storkapitalens (EU) interesser.

Et seriøst arbeidsliv, et organisert arbeidsliv, og et samfunnssystem som ser verdien av å ha sterke tilsynsmyndigheter – samt verdien av et velfungerende trepartssamarbeid (offentlige + arbeidsgiver- og arbeidstakersiden) – er det eneste virkemidlet man har som kan stå imot EUs overnasjonale styring. Den eneste vei ut av det uføret – er at Norge sier opp EØS-avtalen!