Hva sosialister bør mene om arbeidsinnvandring, sosial dumping og EØS

En polsk maler i Norge. Foto: Wikipedia

Vi må få kontroll over arbeidsinnvandringa. Lover og regler brytes på alle vis. EU/EØS fører med seg sosial dumping og grov arbeidslivskriminalitet som undergraver fagbevegelsens makt og innflytelse.

Boye Ullmann
About Boye Ullmann (1 Articles)
Boye Ullmann er organisasjonsarbeider i Fellesforbundet Rørleggernes Fagforening avd. 605 og Faglig leder i Nei til EU.

Helge Ryggvik går til angrep på Pål Steigan og Ottar Brox for deres syn på arbeidsinnvandring. Han mener de nører oppunder nasjonalisme og dermed splittelse i arbeiderklassen etter nasjonale skillelinjer. Ryggvik polemiserer mot Brox/Steigans «utgangspunkt»; et «la oss ha den norske velferdsstaten for oss selv-» perspektiv. Ryggvik mener enhver restriksjon på arbeidsinnvandring kan avvises med historiske fakta. Ryggviks tettskrevne 10 sider handler for det meste om uenigheter i arbeiderbevegelsen fra 1907 til og med 1.verdenskrig, der sosialdemokratene endte opp med å støtte sine egne lands borgerskap.

Feil sammenligning
Men det blir feil av Ryggvik å bruke en annen historisk begivenhet som en direkte analyse på dagens konkrete virkelighet i Norge og Europa, som fagbevegelsen må ta utgangspunkt i, når taktikk og kamp skal utformes. Arbeidsinnvandring, ikke minst den eksplosive arbeidsvandring etter EUs østutvidelse, bidrar til å skjerpe diskusjonen i mange land. I arbeidsinnvandringsdebatten er det opplagt dilemmaer, og vi må holde tunga rett i munnen. Denne debatten skiller seg fra andre spørsmål knyttet til innvandring, som integrering, asyl og flyktningpolitikk. Både Aps og nå FrPs asylpolitikk er inhuman. Det er forferdelig å se på alle flyktninger som ofrer livet på båter i Middelhavet. I dette debattinnlegget vil jeg konsentrere meg om den frie flyt som har skutt fart etter EUs østutvidelse i 2004, og hvilke strukturer EU legger opp til i det indre marked for å øke lønnskonkurranse.

LES OGSÅ: Hva bør sosialister mene (og ikke mene) om arbeidsinnvandring

For NHO er arbeidsinnvandring en mulighet
Selv under Marcus Thrane, på 1800-tallet, var det dilemmaer omkring lønnskonkurranse. Thrane oppfordret husmenn til å dra til USA der sosialistiske fagforeninger hadde oppstått, framfor at husmenn skulle inn til byene for å dumpe lønningene. Han mente også at husmenn heller skulle ta kampen mot storbøndene framfor å dra inn til byene for å konkurrere ut bygningsarbeiderne i byene med lavere lønn. Et annet forhold er hvordan arbeidsinnvandringen blir organisert og hvilke strukturelle systemer som blir lagt til grunn, ikke minst etter EUs østutvidelse i 2004. Tyskland hadde mye arbeidsinnvandring fra spesielt Polen før 2004. Utfordringer omkring arbeidsinnvandring arter seg forskjellig i ulike land. For norsk fagbevegelse er det i hovedsak at norske bemanningsselskaper har eksplodert i antall som har skapt problemer. For dansk fagbevegelse er det «selvstendige» næringsdrivende (dvs. kontraktører) som er det store problemet, der bakmenn styrer østeuropeiske kontraktører. Alle disse forhold må sees på i diskusjonen rundt arbeidsinnvandringene. Det er ingen tvil om hva NHO ønsker. De ser arbeidsinnvandringen som en anledning til å legge kraftig press på lønns- og arbeidsvilkår. Selv om problemene er store med sosial dumping og etter hvert arbeidskriminalitet, så har norsk fagbevegelse bidratt til gode lønnsoppgjør siden 2000 med reallønnsvekst takket være relativ høy organisasjonsgrad i mange bransjer.

Enorme problemer for fagbevegelsen
Vi må lære av historien, men det er likevel bemerkelsesverdig av Ryggvik å skrive om arbeidsinnvandring og immigrasjon uten å sette dette i perspektiv med EU-prosjektet, som bygger på EU traktatens fire markedsfriheter: fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft. Jeg er enig i Ryggviks syn omkring nasjonalisme i arbeiderbevegelsen i forbindelse med første verdenskrig, men situasjonen er noe helt annet i dag. For fagbevegelsen i EU-/EØS-land har sosial dumping og ekstrem lønnskonkurranse skapt enorme problemer for fagbevegelsen. Det var i sin tid European Round Table of Industrialist, Europas storkonserner, som i 1983 sammen med EU-kommisjonen la planene om et indre marked med EUs fire friheter til grunn i EF og EFTA i løpet av 10 år. De bomma med et halvt år.

LES OGSÅ: Avsporing å skylde på arbeidsinnvandring

Mange vil tape
ABBs konserndirektør Percy Barnevik var forutseende da han holdt hovedinnledning på NHOs årskonferanse i 1993: «Vest-Europa kan gå mot arbeidsledighet på 20-25 prosent i år 2015. Det kommer til å bli tapere og vinnere…Taperne vil være i to tredjedeler av selskapene – 1/3 vil vinne».»Det vil bli et A- og et B-lag som vil skape sosial dynamitt i Europa. Vi tåler ikke mer enn 8% arbeidsledighet», konkluderer Barnevik. (sitat DN 07.01.1993). Barneviks dystre spådommer har slått til mer enn han ante. Han sa i samme innledning også at dette kunne bare ikke skje!

Brutale nedskjæringer
EUs mål med det indre markedet er nettopp å angripe velferdsstaten for å bane vei for privatisering, samt angripe tariffavtalene og det «høye» lønnsnivået i EU-vest/nord, for å nå målet i Lisboa-erklæringen i 2000 om å bli verdens mest konkurransedyktige handelsblokk opp mot USA og Asia, med Japan, India og Kina i spiss. Dette mål er gjentatt av EUs råd i 2010 fram mot 2020. Her har «Troikaen» – altså EU, Den Europeiske Sentralbank og IMF – gått i spiss for angrep på vanlige folk med kraftige og brutale nedskjæringer, noe som forutsetter undergraving av fagbevegelsens makt og innflytelse. Troikaen har økt den økonomiske krisa i Hellas, Spania, Portugal, Italia og Irland. Troikaen, EU-eliten, har fått god drahjelp av høyrepartier og sosialdemokratiske partier på det nasjonale plan. Alt dette er totalt fraværende i Ryggviks ordrike artikkel.

Tyskland har fått et fattigdomsproblem
Ta bare den store generalstreiken i Frankrike allerede i 1995. Da skulle Frankrike følge EUs konvergenskrav om stramme offentlige budsjetter. Derfor var det forslag om kraftige nedskjæringer av offentlig pensjon. Dette utløste generalstreik i Frankrike, en kamp som foregår og har foregått i hele EU, men som får nasjonale uttrykk og kamp. Disse to forhold må sees i sammenheng, noe jeg mener er fraværende hos Ryggvik. Rikskansler og sosialdemokrat Gerhard Schrøder satte i 1999 i sving kraftige nedskjæringer gjennom Agenda 2010. Han reduserte arbeidsledighetstrygden og sosialstønader. Han reduserte skatten for de rike og satte ned bedriftsskatten. Hensynet til EUs konvergenskrav og innføringen av valutaen Euro samt en fordelingspolitikk for at de rike skulle bli rikere på bekostning av arbeidsfolk, var overordna. Så kom østinnvandringa for fullt etter 2000. Tysk fagbevegelse (deretter Finland og Østerrike og så Norge, etter krav fra fagbevegelsen) krevde overgangsordninger for å forsvare tariffavtalene. Berlin hadde 85.000 medlemmer i IG Bau på 90-tallet og har nå bare 10.000 medlemmer igjen, for det meste kontorfolk. Tyskland har fått et fattigdomsproblem, og fagbevegelsen i Tyskland er kraftig redusert. Vest-tysk fagbevegelse var i spissen i Europa på slutten av 80-tallet med kravet om 35-timers uke, det vil si 7-timersdagen. Dette er nå en idyllhistorie. Tyskere (med ulik hudfarge og bakgrunn) må ha to til tre jobber for å klare seg. Vi betrakter dette som «amerikanisering» av arbeidslivet, som er EUs mål. Tysk ledighet, i motsetning til resten av EU, har sunket fra 10 prosent til 5 prosent, men har da på den andre siden basert sitt arbeidsliv på mye innleie av billig arbeidskraft gjennom bemanningsbyråer. For eksempel blir dansk og nederlandsk slakt av gris og okse overtatt av bulgarske og polske slaktere, som står klare for å beskjære videre slakt for 25 kroner per time til butikker og forbrukere.

LES OGSÅ: Har Naomi Klein overbevist Gahr Støre om at kapitalismen er problemet?

Billig arbeidskraft viktigst
Ryggvik drøfter ikke EUs og arbeidsgivernes motiv for østutvidelsen, nemlig å få fart på det indre marked ved å øke den frie flyt av arbeidskraft og tjenester. Før østutvidelsen ble de østeuropeiske land pressa til å privatisere offentlige tjenester og åpne slusene for vestlige selskaper. EU-kommissær Pedro Solbes, som seinere ble finansminister i Spania for sosialdemokratene (!!!), la ikke skjul på sine prioriteringer: «Den langsiktige helsetilstanden i Europa avhenger av tøffe reformer, ikke minst i arbeidsmarkedet» (sitat Aftenposten 30.09.2003).

Dette viser EUs strategi som baserer seg på storkapitalens premisser. Kort tid etterpå kom forslag om EUs tjenestedirektiv fra den erkereaksjonære politikeren Frits Bolkestein, hvis mål var å øke den frie flyt av tjenester over landegrensene. Det endelige vedtaket i EU-parlamentet i 2006 ble, etter harde kamper, totalt sett en stor seier for arbeidsgiverne. Prinsippet ble: «en tjenesteyter godkjent i ett land skal automatisk godkjennes i resten av EU». Det betyr transport av billig arbeidskraft innen det indre marked i EU/EØS. EUs håndhevingsdirektiv fra 2014 følger samme spor. Nye nasjonale tiltak innen EU/EØS skal godkjennes av EU-kommisjonen. Vi må heller ikke glemme «Laval-kvartetten», de fire EU-dommer som var rettet mot land der fagbevegelsen har vesentlig innflytelse.

  • Laval-dommen retta seg mot det latviske selskapet Laval, med latviske bygningsarbeidere. De fikk et anbud i Vaxholm på en skole utenfor Stockholm i 2004. Det svenske forbundet Byggnads krevde tarifflønn etter svensk kollektivavtalesystem på ca 150 kroner, noe som ikke ble godtatt av Laval. Etter svensk mønster, gjennomførte Byggnads en boikott og blokade sammen med 7 andre svenske forbund. Saken var oppe i svensk arbeidsrett og boikotten ble erkjent lovlig med en åpning for at EU-domstolen skulle vurdere saken. EU-domstolen dømte boikotten ulovlig og i strid med EU-traktaten om fri flyt av tjenester og den frie etableringsrett. Laval-dommen snudde hele EUs utstasjoneringsdirektiv på hodet og tolket heretter Utstasjoneringsdirektivet fra et minimumsdirektiv til et maksimumsdirektiv. Hele dommen slo beina under lovnaden fra svensk JA-side, inklusive Ingvar Carlsons sosialdemokratiske parti og LO-toppen, om at det svenske kollektivsystemet skulle bestå innenfor et svensk medlemskap i EU.
  • Viking Line-dommen retta seg mot Finsk Sjømannsforbunds streik mot at Viking Line skulle sparke alle finske sjøfolk for å erstatte dem med billig estisk arbeidskraft. Det er fristende å spørre Ryggvik om dette er å betrakte som finsk nasjonalisme: å forhindre erstatning av finske sjøfolk i tråd med prinsippet «la oss ha den finske velferdsstaten for oss selv-perspektiv»?
  • Ruffert-dommen kom etter initiativ fra EU-kommisjonen. Et firma med billige polske bygningsarbeidere fikk et offentlig oppdrag i delstaten Nieder-Sachsen, som krevde at det skulle være tyske lønninger på offentlig oppdrag i tråd med ILO94 (som Tyskland ikke har ratifisert).
  • Luxemburg-dommen dømte Luxemburg fordi de krevde heltid i arbeidskontrakter og nasjonal lønn som forhindret firmaer med polske arbeidere med lav lønn å få oppdrag.

Arbeider mot arbeider
Alle de fire dommene angriper fagbevegelsen i EU-/EØS-stater å treffe nasjonale tiltak mot sosial dumping. Vil Ryggvik betrakte disse protester fra europeisk fagbevegelse som nasjonalisme? Dette er EU-dommer som setter fagbevegelsen kraftig tilbake for at den frie flyt av billig arbeidskraft, også gjennom tjenesteyting, skal undergrave fagbevegelsens makt og innflytelse i alle land. I alle europeiske land er det ulike lover og avtaler og ulike metoder som brukes i kampen mot sosial dumping, ut fra styrkeforhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, med andre ord forholdet mellom arbeid og kapital i ulike land. Kampene får derfor en nasjonal karakter. Dette er ikke nytt i arbeiderbevegelsens historie. Da engelske gruvearbeidere endelig fikk tariffavtaler etter knallharde konflikter med blod, svette og tårer på 1800-tallet, innhentet engelske arbeidsgivere lutfattige irske arbeidere som skulle underby engelske arbeidere. Engelskmennene sloss selvsagt en forsvarskamp for å beholde jobbene og tariffavtalene. Seinere var det russiske immigranter som skulle settes opp mot engelske arbeidere.

LES OGSÅ: Europa sett med arbeidsfolks øyne

AP og LO sa ja til vikarbyråene
I 2008 kom EUs vikarbyrådirektiv hvis mål er å legitimere vikarbyråer, eller rettere sagt utleiebyråer/leiefirmaer/ bemanningsforetak, på lik linje med ordinære bedrifter. Dessverre snudde AP-LO-toppen allerede i 1997 fra synet om offentlig arbeidsformidlingsmonopol til frislipp av «vikarbyråer»/bemanningsforetak. Tidligere statssekretær i Brundtlands AP-regjering, Ted Hanisch, var direktør i A-etat. Han engasjerte seg sterkt i liberalisering av arbeidsmarkedet. Hans begrunnelse var blant annet en EU-dom i Italia samt at EU var i ferd med å innføre et vikarbyrådirektiv. Ted Hanisch hadde full støtte i AP- og LO-toppen for sitt kjør. «Blålid»-utvalget ble nedsatt i 1998, og LO var representert med Liv Undheim, som dessverre ikke tok dissens på liberaliseringen, etter instruks fra LO-/AP-toppen. I juli 2000 ble sysselsettingsloven liberalisert med støtte fra Høyre, FrP, Venstre, KrF og AP. Kombinert med frislipp i bemanningsbransjen, høykonjunktur og EUs østutvidelse med nye 8 østeuropeiske land i 2004, ble det en eksplosjon i bemanningsbransjen i Norge i årene etter 2004.

Sliter med sosial dumping
Det enkle faktum er at når noen land har høy arbeidsledighet med ekstremt lave lønninger, vil dette sette stor fart i den frie flyt av arbeidskraft og tjenester. Her ser arbeidsgiverne og storkapitalen store muligheter til å gå til frontalangrep mot fagbevegelsen og tariffavtalene i de ulike land. Dette bør Helge Ryggvik og alle på venstresida drøfte og legge til grunn. Jeg har deltatt på samling av bygnings- og elektroarbeidere fra Stockholm, København og Oslo. Alle sliter kraftig med sosial dumping i kjølvannet av arbeidsinnvandringen. Vi ser klare fellestrekk, men alle land/storbyer bruker sine konkrete virkemidler som varierer fra land til land for å bekjempe sosial dumping, fordi også klassefienden organiserer seg på ulikt vis utfra nasjonale regler og styrkeforhold. Her må fagbevegelsen være presise og veldige konkrete. Her vil allmenne paroler, gjerne ikledd venstrefloskler konstruert på et skrivebord, tåkelegge og skade framfor å komme i inngrep både politisk og konkret i den faglige kampen overfor arbeidsgiverne og for å styrke fagbevegelsen.

LES OGSÅ: EØS-avtalen representerer et kontinuerlig trykk for markedsretting

Norsk lønn for arbeid i Norge
Dette har vi konkrete erfaringer med fra 70-, 80-, og 90-tallet. Vi som ble tillitsvalgte fra slutten av 70-tallet, organiserte arbeidsinnvandrere på våre arbeidsplasser fra ulike nasjoner, enten det var tyrkere, pakistanere, kurdere, jugoslaver eller vietnamesere. Det var en selvfølge at alle skulle på tarifflønn enten de var fagarbeidere, spesialarbeidere eller hjelpearbeidere. Kort sagt: norsk lønn for arbeid i Norge. Dette var fagbevegelsens utgangspunkt etter østutvidelsen: «Norsk lønn for arbeid i Norge». Heismontørene streika i nesten fem måneder i 2004 og 2005 for å få inn «Norsk lønn for arbeid i Norge» i sin overenskomst, men måtte gi tapt samtidig som heismontørene fikk mye støtte og sympati for kravet.

Velferdsstaten er utsatt
Helge Ryggvik harseler over den nasjonale kampen om velferdsstaten som han kaller «la oss ha den norske velferdsstaten for oss selv-perspektiv». I alle land føres en innbitt kamp for «sin» velferdsstat. Dette bør Ryggvik anerkjenne og være enig i. I Danmark reklamerer bemanningsforetak med at polske arbeidere og deres familie skal få sosiale ytelser av Danmark, selv om de bor i Polen. Dette blir regnet inn i deres lønn, som igjen undergraver dansk fagbevegelse og dermed gir et påskudd også til nedskjæring av sosiale goder i Danmark: Dansk fagbevegelse og Enhetslisten betrakter dette som del av kampen mot sosial dumping.

Fagbevegelsen verver for harde livet
I Norge har så å si hele sysselsettingsøkingen på over 200.000 arbeidstakere etter 2004, kommet fra arbeidsinnvandring. Nordmenn med ulik hudfarge har hatt en nedgang på ca 30.000. Problemet er at flesteparten blir sluset inn i bemanningsselskaper, en villet politikk som selvsagt er et strukturelt problem. Det er vanskelig å fagorganisere fra bemanningsforetak, ut fra den enkle grunn at arbeidstakere frykter at de mister jobb og oppdrag. Bemanningsbyråer bygger på de facto midlertidige stillinger, som igjen fører til at organisasjonsgraden er dramatisk synkende for bygningsarbeidere, og aller mest i Oslo/Akershus. Dette til tross for at bygningsarbeiderforeninger i Oslo/Akershus legger stor vekt på å verve arbeidsinnvandrere. Selv har jeg jobbet med sosial dumping i over ti år og jobbet som organisasjonsarbeider siden tidlig 2006. Vi jobber offensivt for å rekruttere utenlandsk arbeidskraft. Vi har materiell på alle språk og har sett betydning av tolker og organisasjonsarbeidere som behersker polsk, baltisk og russisk. De siste åra har jeg vært feltarbeider for Fellesforbundet Rørleggernes Fagforening. Vi har økt medlemstallet fra 680 til 1000 yrkesaktive. Av dem er det ca. 100 fra bemanningsselskapene. De tar 80 prosent av vår kapasitet fordi bemanningsbransjen så å si mangler tillitsvalgte. Erfaringen er at den som blir valgt som tillitsvalgt mister jobben «fordi det ikke er oppdrag». I alle kontrakter i bemanningsselskaper, etter mal fra NHO, står det at arbeiderne «for tiden ikke får lønn mellom oppdrag». Mange arbeidere i bygg og anlegg pendler til ulike land. Det er vanskelig å overbevise dem om at de skal betale penger for å være med. De er jo her for å tjene mest mulig, og mange vil jobbe mest mulig, også når det går utover helsa. Uavhengig av nasjonalitet er det en tung sak å overbevise «ansatte» i bemanningsforetak. Det var streik for minstelønna i 2010, der lønna gikk opp hele 17 kroner per time. Det hjalp noe, men nye arbeidsinnvandrere forholder seg i liten grad til det. Mange mener de kun har bruk for en fagforening når de blir lurt. Til det sier vi at vi ikke primært er et sosialkontor, men en fagforening for alle. Vi får til en del, men jammen er dette arbeidskrevende! Vi ser at demningen er i ferd med å sprekke. Vi ønsker alle arbeidere velkommen, MEN PÅ NORSKE LØNNS- OG ARBEIDSBETINGELSER. Poenget er at lønna i bemanningsbransjen ligger langt under norsk lønn! Bemanningsbransjen har de siste årene etablert et løsarbeiderregime før de dramatiske forslagene fra Robert Eriksson om midlertidighet er vedtatt. NHO oppfordrer nå alle leiefirmaer til å ha «Fast ansettelse uten garantilønn» og «ikke lønn mellom oppdrag», som betyr at arbeidere mister jobb og inntekt på dagen. I tillegg undergraves helligdagsgodtgjøring, sjukepenger, overtidsbetaling, og arbeidere har en uakseptabel arbeidstid som bryter norsk lov. Her er det vanskelig å verve medlemmer og ikke minst ”umulig” å få tillitsvalgte, fordi de da mister oppdrag og lønn. Det er også et alvorlig problem at HMS undergraves og at arbeidsulykker øker blant utenlandsk arbeidskraft på grunn av språkproblemer.

LES OGSÅ: Sosialismen eller døden

Fagbevegelsen svekkes
EUs Vikarbyrådirektiv legitimerer bemanningsbransjen, mens fagbevegelsen vil bekjempe bemanningsbransjen. Med en stor bemanningsbransje blir organisasjonsgraden lavere og dermed blir fagbevegelsens makt og innflytelse alvorlig svekket. I 2011 konkludert De Facto i en rapport for byggforeninger i Oslo og Akershus, at de seks største bemanningsforetak var dobbelt så store som de seks største entreprenørene. Dette har bare blitt verre. På byggsiden i Oslo og Akershus har organisasjonsgraden blitt redusert fra ca 30 prosent til 20 prosent. Det er ca. 10-12.000 polske bygningsarbeidere i vårt distrikt. Vi har ca. 7-800 organiserte i ulike byggfagforeninger som jobber hardt for å inkludere østeuropeiske medlemmer. Med en synkende organisasjonsgrad, er dette dramatisk for fagbevegelsen på kort sikt, og enda verre på lang sikt. Vårt mål er faste ansettelser i ordinære bedrifter med fagopplæring og lærlingordninger. EU/EØS har mål om fri flyt og lønnskonkurranse på arbeidsgivernes premisser. Dette undergraver lærlingordninger og ungdoms framtid. Ikke bare i Norge, men i resten av Europa. 25 prosent av befolkninga i Latvia og Litauen har dratt vestover. Dette er menn fra 25-55 år der erfarne fagfolk skulle lært opp sin ungdom. Jeg snakka nylig med en tysk rørleggerbas fra Rostock. Han sa at nå er nivået i Norge slik Tyskland var for 10-12 år siden. Nå konkurrerer ukrainere ut polakker i Øst Tyskland, fordi polakkene er for billige. Vi må få kontroll over arbeidsinnvandringa. Malerbransjen har nå blitt tatt over av albansk mafia, der også EØS-avtalens fri flyt av kapital kompliserer situasjonen. Transportbransjen sliter også. Kabotasjekjøring er forbudt, MEN det er unntak for EU/EØS-land. Billige østeuropeiske sjåfører konkurrerer ut norske sjåfører. Lover og regler brytes på alle vis. Østeuropeiske turistbussarbeidere tilbyr 25 kroner per time. Dette var bakgrunn for at et enstemmig landsmøte i Norsk Transportarbeiderforbund sa Nei til EØS. EU/EØS fører med seg sosial dumping og grov arbeidslivskriminalitet, som undergraver fagbevegelsens makt og innflytelse.

Norge må ut av EØS
Utenfor EØS kan vi igjen reversere loven fra før 2000 om forbud mot bemanningsselskaper. Dermed kan arbeidsinnvandrere få jobb og arbeidstillatelse i Norge, i ordinære bedrifter på tarifflønn og på norske vilkår. Før 1975 søkte utlendinger jobb i Norge. De fikk opphold dersom de fikk jobb. På et eller annet vis, må det settes vilkår for arbeidsinnvandringen. Her må vi ta avstand fra parolen «steng grensene». Samtidig må Norge ut av EØS for dermed å stanse den frie flyt som skjer på arbeidsgivernes premisser. I dette arbeid trenger vi alle sosialister og flere til. Selv mange arbeidsgivere har slått alarm.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

4 Comments on Hva sosialister bør mene om arbeidsinnvandring, sosial dumping og EØS

  1. willd // at // Reply

    Da må innvandringen ned og grensene mer igjen for arbeidsinnvandring.

    Solidariske regler som omgjøres til praksis ved overvåkende politikk, er det ikke mange som finner seg i.

    Å misjonere at folk må ta hensyn og bli snillere med hverandre, blir godtroende, og slikt kan dessuten utnyttes.

  2. 1pling // at // Reply

    Et konkret, grundig og godt innlegg som tar utgangspunkt i virkeligheten.

    • willd // at // Reply

      Hvordan ser sannheten ut? – Virkeligheten er ofte ikke slik den ser ut.

  3. Lab Roy // at // Reply

    Iflg Erik Reinert var østutvidelsen en sorgens dag for Europa. Pga ulikheter i teknologisk nivå vil ikke en slik utvidelse fungere, landene er produksjonsteknisk for forskjellige til å kunne være i samme union. Isteden vil Vest-Europa bli oversvømmet av billig arbeidskraft fra Øst-Europa som vil presse ned lønnsnivået i Vest-Europa. Mange vil få dårlig råd i Vest-Europa. Men dette er ikke alt, nedgangen i lønninger vil også redusere den totale etterspørsel i hele Europa og vil føre til økonomisk nedgang for hele Europa med massearbeidsledighet og fattigdom (alt som produseres må jo også konsumeres/forbrukes). Resultatet kan bli en økonomisk katastrofe. Og dette sier altså høyremannen Erik Reinert.

    Man skal også være klar over effekten med gjestearbeidere. Tjener feks en polsk gjestearbeider i Norge kr 400.000 har disse norske kroner en kjøpekraft i Polen som tilsvarer utrolige 1 million kroner (fordi prisnivået i Norge er 2,5 ganger høyere enn i Polen). Dette forhold gjør at kampen mot sosial dumping blir veldig vanskelig. I tillegg er også lønnsinvået i Norge ca 5 ganger høyere enn i Polen. (Disse tall er fra 2013, nå i 2015 har forskjellen blitt mindre). Det er velig utfordrende å bekjempe sosial dumping. Norge må vel både ut av EØS og Schengen.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*