Norsk helsevesen er preget av mistillit og umyndiggjøring

I skrivende stund er Midt-Norge hardt rammet av ekstremværet Cora. Det er altså et alle tiders uvær. Været må vi bare ta som det er. Men det finnes andre fenomener som gir avmakt, som vi, i motsetning til været, kan gjøre noe med.

Jeg er moderator på siden Verdig eldreomsorg. Grunnen til det er at jeg gjennom hele mitt sykepleierliv har satt pasientene først, slik det også står nedfelt i sykepleiernes etiske retningslinjer at jeg skal.

Mine pasienter har hovedsakelig, gjennom disse trettifire år, vært eldre mennesker, med sammensatte sykdommer, og store hjelpebehov. Derfor har jeg involvert meg stadig sterkere i det nettsiden jobber for; – verdighet til syke, gamle og hjelpetrengende mennesker i Norges land.

LES OGSÅ av Anne Merete Hage: Ledelse, mistillit og new public management

Innimellom synes en del mennesker, særlig folk som jobber i helsesektoren, at vi svartmaler for mye. For meg ser det ut som, at stadig færre kommer med kritiske kommentarer.

Ledere rundt omkring i norsk eldreomsorg mener at siden har et altfor stort fokus på det negative i norsk eldreomsorg.

En av de første dagene i januar publiserte Sykepleien et intervju med filosofen og psykologen Ida Hellgren, som oppfordret til å stå imot presset om å tenke positivt.

«Å si at noen er negative kan være en form for hersketeknikk. Det man egentlig sier, er at man ikke gidder å høre etter. Men jeg tror det er kjempeviktig å tenke negative tanker. Det må være lov å si: «Dette her er et problem, vi må tenke over hvordan det skal løses», uten å bli stemplet som negativ.»

Det er en artikkel som mange har mye å lære av. Mye dårlig eldreomsorg og ukultur vokser fram nettopp ved bruk av slik hersketeknikk, som det som beskrives.

Astrid Lindgren har sagt at når ledere slutter å lytte til sitt folk, er det på tide å bytte dem ut.

Veldig, veldig mange ledere i dag har sluttet å lytte til de menneskene de skal lede.

LES OGSÅ: Helseministeren skal være stolt av meg

Vår egen statsminister, og flere med henne, snakker stadig om at nå må folk komme seg ut av sofaen, og ut i arbeid. Syke mennesker i Norge i dag opplever at de mistenkeliggjøres, og blir tolket som unnasluntrere og misbruker av velferden.

I helsevesenet skjer det også en mistenkeliggjøring av de ansatte. «Tjenestevei» er blitt en hindring for at ledere skal lytte til sine ansatte, en hindring som skjermer toppledere fra sine ansattes meninger og erfaringer.

Ledelse handler om å bistå sine ansatte slik at de skal få til å yte en god jobb. I eldreomsorgen, og i norsk helsevesen er det vel egentlig lenge siden vi hadde slike ledere? Vi har «sjefer» som skal styre, og piske sine ansatte til å gjøre tingene slik sjefene vil.

Sjefene vil helst slippe å kaste bort sin tid på motstand og motargumenter, for den mer og mindre kunnskapsløse styring de har bestemt at deres tjenester skal inneha. Kan vi få god eldreomsorg av slikt?

Jeg vet at det kan vi ikke.

LES OGSÅ: Erna Solberg og Siv Jensen hyllet eldresenter hvor mann seinere bodde med fluelarver i sår

De som jobber i helsevesenet er ulike fagfolk, som har tatt ulike utdannelser, og har altså et kunnskapsgrunnlag å yte tjenester utfra. De har tatt utdanning for å kunne tenke selv, handle selv, og stå ansvarlig for det de gjør. Men sjefene rundt omkring pålegger mer og mer oppgaver, og hindrer medarbeiderne i å tenke og handle selv.

Helsetjenestene i dagens Norge drives i mistillit til de ansatte. Når folk pålegges mer og mer arbeid, og aldri selv møter tillit, gir det ikke god omsorg eller god behandling.

Tilliten til må tilbake igjen. Det er en ukultur når bare den nærmeste klubben rundt toppledelsen har tillit. Når bare denne venneklubben blir hørt.

I 2005 fikk jeg publisert en artikkel om empowerment, eller myndiggjøring, i det internasjonale tidsskriftet Nursing Philosophy.

Jeg skrev der om myndiggjøring til hjelpetrengende eldre, men det jeg skriver handler også om myndiggjøring av medarbeidere. Hvor er myndiggjøringen av våre medarbeidere i norske, offentlige tjenester i dag?

LES OGSÅ: Har velferdskonsernet Norlandia noe å skjule?

Myndiggjøring av både pasienter, og enda sterkere av ansatte/fagfolk, er i dag i de hensikter jeg der, i min artikkel også peker på, som ikke er ekte myndiggjøring. Det er umyndiggjøring av ansatte som foregår i dag. Dette er vesentlig for en verdig eldreomsorg i Norge i dag:
– Tillit.
– Myndiggjøring.

Det snakkes alltid om økonomi. Det må skjæres i bemanningen. Det er mantraet. Ellers makter ikke velferdsstjenestene våre kostnadene med å yte god eldreomsorg framover.

Vi på Verdig eldreomsorg sier at vi må ha nok bemanning, først og fremst, for å få til en god omsorg.

Til de som da stadig kommer med økonomiargumentet må jeg spørre: Hvor mye koster alle dokumenter og alle fylkesmannsembeder med sitt byråkrati? Hva koster alle byråkrat-/saksbehandlerstillinger i kommunene, for å kunne få godkjenning fra Fylkesmannen på dette og hint?

Hvor mange kroner koster alle konferanser og utvalg, i arbeidstid, for å lage ulike pakkeforløp og sertifiseringsprogrammer, som skal frata fagfolk retten til å tenke selv i møtet med pasientene?
Hvor mange kroner, i arbeidstid, går med til å sitte å vente mens det logges inn på diverse sikrede dataprogrammer i helsevesen og kommune-Norge?

Dette er noe av det vesentligste av det vi på Verdig eldreomsorg ønsker å synliggjøre for folk flest.
Fordi en erkjennelse er starten på en bedring.