Jeg har vært pasient i psykiatrien i en årrekke. Det siste året har psykiatrien blitt hengt ut. Dette er den samme psykiatrien som har reddet livet mitt.
Fra plassen min i hjørnet av rommet, skriver jeg denne kronikken. Jeg vil bare at Bent Høie skal forstå at jeg lever og har et verdig liv. Jeg vil at han skal være stolt av et helsevesen som utøver hjelp til pasienter som selv ikke ønsker å leve.
Til VG uttaler Høie kritikk til tvangen som utøves i norske sykehus.
Kritisk blikk
Noen har kalt tvangsbruken i Norsk psykiatri for ulovlig. De har også kalt den i strid med menneskerettighetene. Det er fint at man passer på at alt går rett for seg, men det betyr ikke at all tvang er gal og ulovlig. Tvang brukt på rett måte, kan være det helt avgjørende for å redde et menneske fra å dø.
Liv laga
Hvem bestemmer hva som er et verdig liv? Å ha asperger syndrom og psykiatriske diagnoser, er ikke ensbetydende med å ikke oppleve gode øyeblikk. At man er kronisk suicidal og selvskadende betyr heller ikke at man ikke har et liv verdt å leve. For noen mennesker, har nettopp jeg livsverdi.
Ung ufør
Verdien min kan ikke måles i antall timer på jobben. Jeg har ingen. Arbeidsministeren ser kanskje ned på meg. Jeg jobber på et helt annet nivå. Jeg jobber med å leve et så friskt liv som jeg kan. Jeg er ufør, men er føre var for hva du måtte mene om meg. Aftenposten skriver at andelen unge uføre aldri har vært høyere.
Forandring fryder ikke
Et så friskt liv som mulig, handler ikke om å forandre meg. Forandring kan være svært skadelig når man med en tilstand på autismespekteret ikke takler forandringer så godt. Jeg skal ikke være noe mer enn jeg er. Heller kanskje noe mindre, som jeg er med diagnosen Anoreksia Nevrosa. En destruktiv diagnose som holder følelsene mine i sjakk.
Bra nok
Jeg er ikke sjakk matt ennå. Til tross for mange år med lidelse, finnes jeg. Jeg har ikke gitt etter for perfeksjonsjaget. TV2 hadde serien sykt perfekt, der unge jenter ofret alt for å være vellykkede. Det tror jeg verken arbeidslivsministeren eller helseministeren egentlig ønsker. Det handler om at mennesker også trenger livskvalitet.
Jeg fotograferer, skriver og hører radio. Jeg har samtale med behandler tre dager i uka. Jeg har besøk av nærmeste pårørende hver uke. Jeg står opp om morgen, kler på meg og spiser frokost. Hva mer vil samfunnet ha av meg, for å si at jeg lever?
Skribenten er en tvangsinnlagt pasient som av hensyn til rehabilitering ønsker å være anonym.