Civita og Revolusjonen

Foto: Aftenposten/NTB Scanpix

Med gjengiving av sannsynligvis forfalskede sitater og en kreativ omfortolkning av historien har Civitas Bård Larsen forsøkt å få hendelsene i den russiske revolusjonen til å passe eget verdensbilde. UiBs Gisle Selnes gir her sitt siste tilsvar, opprinnelig postet på hans egen Facebook-vegg.

Gisle Selnes
Om Gisle Selnes (1 artikler)
Gisle Selnes er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Civitas nettsider har Bård Larsen gjemt bort en lengre tekst der han tar til motmæle mot min kritikk av hans Lenin-skriverier. Siden Larsen og undertegnede ikke frekventerer det samme segmentet av norsk hel- og halvoffentlighet (han foretrekker å ikke ha meg som Facebook-venn, av årsaker det sikkert går an å sympatisere med), poster jeg denne replikken på min vegg. Og det gjør jeg vel vitende om at det neppe er verdt anstrengelsene: Larsen demonstrer igjen sitt talent for å formulere seg så vagt og upresist at ethvert håp om reell debatt fremstår som utopisk. Ofte er det krevende nok å prøve å forstå hva han egentlig mener.

Larsen åpner med å si at «Gisle Selnes har noen høner å plukke med mine skriverier om den russiske revolusjonen», og da mener han sannsynligvis at jeg har en høne å plukke med ham. Slike katakreser finnes i rikt monn i Larsens forfatterskap. Den siterte passasjen tilsier at Larsen er en middelmådig stilist, men her er det likevel fullt mulig å forstå hva han prøver å si. Verre er det når han forsøker seg på mer innfløkte setningskonstruksjoner, som også skal gi inntrykk av å formidle et meningsfullt tankeinnhold:

«Selnes mener tilsynelatende at antikommunisme er en ideologisk retning, en måte å betrakte verden på som ikke kan fortelle oss noe substansielt eller objektivt om kommunismens historie. En må altså være pro-kommunist for å forstå verden. Kritikk av autoritære politiske ideer – herunder antikommunisme – er selvfølgelig ikke et venstre/høyreanliggende, selv om det fremstår slik i Selnes’ bok.»

LES OGSÅ: Lær av historien

Her påstår, eller innrømmer, altså Larsen at antikommunisme er et eksempel på «autoritære politiske ideer», selv om det neppe er det han ønsker å si. Samtidig hevder han – sannsynligvis intendert, men når det gjelder Larsen, kan man aldri være sikker – at antikommunismen IKKE er ideologisk. Men det er jo er nettopp det den er, i alle fall ifølge en av de mest utbredte definisjonene av ideologi. Store Danske beskriver antikommunismen, i sin amerikanske variant, som det her var snakk om, blant annet som «forestillingen om the American way som kommunismens ideologiske modpol». I Civitas egen politiske ordbok, som Larsen muligens kjenner til, åpner ideologi-artikkelen slik: «Ideologi er et uttrykk med flere ulike betydninger. Felles for disse er at det siktes til bærende idéer [sic] i et samfunnssyn eller et politisk system. Uttrykket brukes både i negative og mer nøytrale betydninger.» Artikkelen avsluttes med å beskrive sistnevnte som et «mer eller mindre sammenhengende sett av verdier, prinsipper og holdninger som motiverer eller veileder politisk og sosial handling», for så å slå fast: «Denne mer nøytrale bruken av uttrykket er blitt den mest vanlige i dag.» Jeg vil derfor anbefale Bård Larsen å ta opp sin egen forståelse av ideologibegrepet («en måte å betrakte verden på som ikke kan fortelle oss noe substansielt eller objektivt») med sine arbeidsgivere i den ideologiske tenketanken Civita.

For ordens skyld: Min egen bruk av betegnelsen «antikommunist» var relativt nøytral. Den var altså ikke ment som «bevis» på at Lenin-sitatet var falskt (dét er det den kroniske mangelen på kildehenvisninger som indikerer, i tillegg til den lite sannsynlige ordlyden), men snarere som symptom på Larsens «historiske» metode: å raske sammen negative karakteristikker, hvor frynsete de enn måtte være, fra skrifter der han kan være 100 % sikker på at de finnes i hopetall.

Den påfølgende referansen til McCarthy-tidens USA var derimot ment som en påminnelse om den ideologiske konteksten til utgivelsen jeg antok Larsen støttet seg til. For å holde oss til den relativt moderate og konsensussøkende leksikonsjangeren: I sin SNL-artikkel om J.R. McCarthy beskriver Hallvard Notaker McCarthyismen som «den nærmest hysteriske nasjonalisme og anti-kommunisme» McCarthy ble talsmann for. (Notaker minner også om at McCarthy selv ble gransket for sin virksomhet, og dømt, av en senatskomité, for så å miste all politisk innflytelse.) Men i Larsens verden kvalifiserer vel heller ikke McCarthys heksejakt på kommunister som ideologi, men derimot som nøytral – og moralsk overlegen – «[k]ritikk av autoritære politiske ideer» hinsides høyre og venstre.

LES OGSÅ: Livløs liberalisme

Bård Larsen karakteriserer innholdet i min Vagant-artikkel som «anklager om bevisste fabrikasjoner med det formål å drive høyrevridd propaganda for borgerskapet». Det jeg skrev, var imidlertid at Larsen «driver – bevisst eller bevisstløs – historieforfalskning». Dette utsagnet finnes både i den lange (Vagant) og den korte (Aftenposten) versjonen av kritikken. Og i begge tilfellene står det som kommentar til følgende Larsen-passasje:

«I hans [Lenins] verdensbilde var individet en elendig abstraksjon, mens det nye kollektivet var alt. Lenin mente at det gamle Russland var råttent på rot av individualisme og inderlighet. ’Kommunismen tolererer ikke individualistiske tendenser’, skrev han: ’De er skadelige og ødelegger saken vår. Vi må avskaffe individualismen.’»

Larsen tilskriver altså Lenin et sitat som stammer fra en vandrehistorie, en legende, som han har lest i Orlando Figes’ «praktverk» (han mener nok storverk) om den russiske revolusjonen, «A People’s Tragedy». Larsen tar ingen forbehold om at utsagnet kan være apokryft. Likevel hevder han at det er konspiratorisk å antyde at han driver høyrevridd propaganda på sviktende grunnlag. Med «litt velvilje» ville jeg forstått at presentasjonen av Figes-sitatene «innebærer en viss reservasjon». Nå er ikke velvillig lesning av tendensiøse Civita-kronikker noe jeg har for vane å bedrive, men om så var: I sitatet ovenfor finnes ingen reservasjoner; det serveres tvert imot som empirisk belegg for Larsens raljerende utlegning av Lenins politiske filosofi.

Det samme gjelder det siste ikke-verifiserte Lenin-sitatet, som han henter fra Max Eastmans antikommunistiske skrifter. «… slik Lenin selv formulerte det», skriver Larsen, uten at verken han eller Eastman (eller noen andre, så vidt meg bekjent) har kunnet spore sitatet tilbake til Lenins eget verk. Larsens strategi for å unngå å ta ansvar for egne blundere er tredelt: 1) Selv er han ikke forsker, skriver han, og han har følgelig ikke tid til å drive med sitatsjekk på historiske kilder; 2) Eastman er tidligere kommunist og russiskyndig, han har dessuten bodd flere år i Russland, ergo er det usannsynlig at sitatet er falskt; 3) i en nyutgitt, kritisk biografi om Lenin står det at fyren var troende til litt av hvert, ja til det aller meste, av hensynsløse, umenneskelige handlinger.

 

LES OGSÅ: Ingen mennesker er født frie

Selv kan jeg ikke unngå å tenke på den jødiske vitsen Freud forteller for å illustrere hvordan «det ubevisste» resonnerer, dvs. etter et rent ønskeprinsipp, uten hensyn til både selvmotsigelser og realiteter: En mann som har lånt en kjele av naboen, beskyldes for å ha levert den tilbake i ødelagt tilstand; for å forsvare seg hevder han at kjelen var helt intakt da han leverte den tilbake, dessuten var den ødelagt da han lånte den, og for det tredje har han aldri lånt noen kjele av naboen! «La logique du chaudron», kjelelogikk, kalles slike resonnementer på fransk.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at ingen av mine argumenter baserer seg på generelle karakteristikker av Lenin og bolsjevikene (eller deres fiender) i bøker skrevet av forfattere som deler mitt eget politiske syn. Selvsagt finnes det mange slike, men de utgjør ikke noe gyldig argument i en polemikk mellom to ulike ideologiske ståsteder. Larsen har altså funnet sine belegg i en bok der Lenin allerede i tittelen betegnes som diktator og terrorist.

Selv om denne teksten allerede er altfor lang til Facebook-oppdatering å være, kan jeg ikke dy meg for å ta med ett Larsen-sitat til: «I den mer neddempede kortversjonen [i Aftenposten] er det særlig kildebruken Selnes er kritisk til. Forøvrig har jeg ikke så mye å innvende på Selnes’ utlegninger om revolusjonens kronologi og årsaksforklaringer.» Her sier altså Larsen at rent bortsett fra at jeg er kritisk til Larsens kildebruk, har han ikke så mye å innvende mot min utlegning av 1917-revolusjonen. Da har han med andre ord innvendinger mot at jeg er kritisk til kildebruken hans. Hvorfor han har det, får vi ikke vite. Vi vet ikke engang om det er dette han mener å si. Og uavhengig av den sviktende sammenhengen mellom de to setningene: Mener Larsen virkelig at han er enig i min beskrivelse av «revolusjonens kronologi og årsaksforklaringer»? Den motsier jo for det første Larsens utlegning på grunnleggende punkter, ja den fremsettes nettopp som en beriktigelse av den! Og for det andre: Min beskrivelse av 1917-hendelsene i Aftenposten er en forkortet versjon av ditto i Vagant, som Larsen karakteriserer som «en oppvisning i historiske feil og tvilsomheter. Uten kildebelegg». Larsen har altså ingen innvendinger mot kortversjonen av min kildeløse forfalskning av revolusjonens kronologi og årsaksforklaringer. Vel blåst!

Hovedsaken, sitatfusket, kort oppsummert: Larsen plukker frem tre Lenin-sitater i sine revolusjonskronikker, og alle tre er falske. Han må vite – eller i alle fall ha en sterk mistanke om – at de ikke finnes i Lenins egne skrifter. Likevel er han ikke villig til å servere annet enn et høyst betinget dementi, pakket inn i flere lag apologetisk ull. Larsens kumpan og overordnede i Civita og Minerva, Nils August Andresen, er adskillig mer oppriktig når han (riktignok i en uoffisiell Facebook-kommentar) skriver: «Alltid dumt med tvilsom kildebruk. Det innrømmer han [BL] vel selv.» Vi merker oss at det eneste forbeholdet i Andresens replikk er om Larsen egentlig har innrømmet at det «[a]lltid [er] er dumt med tvilsom kildebruk».

For å avslutte med en konstruktiv oppfordring: For et års tid siden postet Nils August Andresen en artikkel på Minervas nettsider, «Komma i koma», der han fortalte om hvor godt han selv behersker de norske kommareglene. Ting tyder på at han snakket sant. Andresen anmodes herved om å dele disse kommakunnskapene med sin våpenbror, Bård Larsen. Ha en fortsatt fin kulturkrig!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Harald Oslo Norway
  • soriella

    Gisle Selnes´ slakt av Bård Larsens «Lenin-skriverier» har vært en tour de force fra starten av. Min oppmerksomhet ble vakt av Steigan, som la ut Vagant-artikkelen (der Selnes viste til to tidligere kronikker av Larsen, én i VG og én i Aftenposten). Så fulgte debattinnlegg fra begge parter i Aftenposten og fra Larsen på Civitas nettside, før dette sluttinnlegget fra Selnes. Enhver kan på bakgrunn av disse tekstene danne seg en oppfatning av etterrettelighet kontra dilettantisme. Det er mildt sagt ikke faghistorikeren som kommer heldigst ut, i denne drøftingen av helt sentrale historiske prosesser og begivenheter.
    Nå ser jeg at også Oscar Dybedahl har levert en artikkel der han tar opp sentrale momenter i saken. Strålende!

    • 1pling

      Du bør tenke på at ute er det full vinter og det er veldig kaldt å bli kledt naken på denne årstiden. Stakkars Larsen!

      Erling Grape