Tyske historikere stiller store spørsmål

Foto: Frank M. Rafik, Flickr.

Tre historiske hendelser preget Tyskland i januar: drapene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, befrielsen av Auschwitz og Hitlers makterobring.

Ole Johnny Olsen
Om Ole Johnny Olsen (1 artikler)
Ole Johnny Olsen er førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, Universitetet I Bergen. Hans faglige interesser er særlig knyttet til fag- og yrkesutdanning, arbeidsorganisering og arbeidspolitikk, fagorganisering og historisk sosiologi.

Når man bor i Tyskland, ikke minst i Berlin, kommer man tett på tysk historie. I alle fall om man leser aviser, ser litt på tv, hører radio. Eller rettere, om man har et øye eller øre til de seriøse delene av disse mediene. Eller om man går inn på en middels stor bokhandel og ser i hyllene for historie og samfunn. Stadig nye artikler, programmer, bøker om de historiske hendelsene og prosessene som har formet den tyske nasjonen, det tyske folket og Tyskland overhodet, politisk, økonomisk, kulturelt. Det 20. århundre står i sentrum, naturligvis, med sine to verdenskriger, sine revolusjoner, en rød og en brun, sitt Holocaust, delingen i to tyske stater med en fysisk mur og et politisk jernteppe tvers igjennom den tyske befolkningen, og så murens fall og gjenforening etter 40 år. Men også det 19. århundret blir bearbeidet, med for eksempel reaksjonens gjenerobring etter tapet av den franske revolusjonens, og samme lekse etter begeistringens rus i 1948. Videre jernkanslerens samling av Tyskland og kroningen av Vilhelm som ny keiser i 1871 – av alle steder i Versailles, om en voldsom industriell vekst og økonomisk ekspansjon opp mot århundreskiftet, og med den, den nye arbeiderklassens dannelse, større og – i marxistisk forstand – mer homogen og sterk som klasse an sich, enn kanskje noen annen klasse i Europa.

Alt dette kommer man tettere på, gjennom tyskernes utrettelige arbeid med opparbeidelse og bearbeidelse av egen historie. Hvor mye som gjøres for historisk analyse og kritisk opplysning og hvor som inngår i arbeidet for en kollektiv, kulturell selvforståelse, er ikke lett å si. Historikerstriden på 1980-tallet startet med en advarsel mot en ukritisk tilnærming til det siste. Historikerens oppgave er ikke innlevelse og medfølelse, men distanse og forklaring, hevdet Jürgen Kocka, Hans-Ulrich Wehler og andre. Siden den gang er det kanskje blitt mer rom for begge deler. Hverdagshistorie er blitt en del av det etablerte bildet. Man har vel sett at den, som kulturanalyse, kan gi ny forståelse og innsikt i den politiske historien og i samfunnsanalysen. Når hendelser beskrives og tas opp i dag, er det gjerne med begge former for innfallsvinkler.

Min innfallsvinkel til noen aktuelle hendelser er mest en påminnelse om deres betydning. Bare i januar møter man i tysk offentlighet tre historiske hendelser, som hver på sin måte forteller mye om tysk historie: Drapene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg markeres 15. januar, befrielsen av Auschwitz 27. januar og Hitlers makterobring diskuteres med utgangspunkt i den første regjeringsdannelsen 30. januar 1933.

Tragisk, men også viktig, er det å forstå sammenhengen mellom de tre hendelsene. Markeringen av Auschwitz’ frigjøring i januar 1945 inngår i bearbeidelsen av alt det Holocaust innebærer. Stadig nye minnesmerker settes opp, sist nå i høst, da det ble åpnet et nytt minnesmerke for folkemordene på roma og sinti i Tiergarten like utenfor Riksdagen. Det vises ansvar, det bes om unnskyldning. Hele tiden kommer spørsmålet opp: Hvordan var det mulig? Og hva kunne vært gjort for å hindre katastrofen? Det første spørsmålet rører ved dype og komplekse problemer med menneskelige samfunn og samkvem overhodet. Det er ikke tema her. Det andre spørsmålet derimot, har politiske aspekter som lettere kan diskuteres. Svaret på hva som kunne hindret Holocaust ligger tett opp mot svaret på samme spørsmål om Hitlers maktovertakelse.

 

«Tysk storkapital var så redd for revolusjonen at den ga pengestøtte til Hitlers valgkamp.»

 

Det er fortsatt vanskelig å forstå at nazistene kunne slippe til så lett som de gjorde. De var også sjøl overrasket over at det gikk så glatt. Flertallet i parlamentet hadde de ikke. Og i valgene i november 1932 gikk de tilbake til 32 % fra 34 % i mars samme år. Likevel utropte rikspresident Hindenburg Hitler til rikskansler 30. januar 1933, som leder av en regjeringskoalisjon mellom NSADP og et av Tysklands konservative partier. Den tyske høyresida var ikke så veldig begeistret for nazistene, men de undervurderte dem veldig og trodde de kunne bruke Hitler i kampen mot kommunistene. For det var det absolutt viktigste fra deres side. Tysk storkapital var så redd for revolusjonen at den ga pengestøtte til Hitlers valgkamp. Redselen for «bolsjevismen» gjorde at nazistenes intriger hadde lett spill i den formelle maktovertakelsen. Dessuten herjet SA i gatene, mer og mer voldsomt. Gatevold, innslåtte dører i arbeiderstrøk og voldelig trakassering av kommunister, veldige maktdemonstrasjoner i bybildet. Vold og terror har alltid vært en spydspiss for fascistisk maktovertakelse. Regjeringsmakten ble brukt til å starte forfølgelse av kommunister og andre opposisjonelle. Før nyvalget 5. mars 1933 ble en rekke ledere for kommunistpartiet fengslet og deportert – riksdagsbrannen seks dager før ble brukt for alt den var verdt i så måte. Og etter valget, som ga Hitler økt oppslutning, la nazistene fram lovforslag som ga Hitler og nazistene uinnskrenket makt, en såkalt «Ermächtigungsgesetz». Alle kommunistenes og mange av sosialdemokratenes medlemmer i riksdagen ble holdt borte av politiet ved avstemningen. Viktigere enn som så, samtlige borgerlige partier stemte for den nye loven. Diktaturet var gitt «demokratiets» velsignelse.

Tragisk er det også naturligvis at venstresida, fagbevegelsen og arbeiderklassens partier ikke klarte å forene kreftene mot det nazistiske krapylet, en viktig forklaring på at Hitler kunne storme fram allerede tidlig på 20-tallet. Noen vil legge skylden på kommunistene for dette. De var veldig skeptiske til samarbeid med sosialdemokratiet, så skeptiske at de mot slutten av 20-tallet, under ledelse av Komintern, med støtte i de såkalte Strasbourg-tesene, utropte sosialdemokratene til en hovedfiende. Og det er klart, da var det vanskelig å etablere en enhetsfront mot nazistene. På den annen side, mye av denne skepsisen kan man forstå. Det tyske sosialdemokratiets moderate ledere sa ikke nei til krigen da keiser Wilhelm og de militære elitene startet den første verdenskrigen. Tvert om, de sluttet patriotiske opp om keiserens kamp for Tyskland.

Norsk radikal venstreside var sjokkert! Svaret på krig skulle være generalstreik og ned med våpnene. Det hadde det vært brei enighet om helt fram til krigsutbruddet. Jacob Friis forteller utførlig og godt om dette i sin biografi fra 1955, Bevegelsen og målet – Mitt liv i arbeiderbevegelsen, utgitt i 2011 av Res Publica. Men ikke bare det. Da krigen ebbet ut og Ludendorff, Hindeburg & co innså at slaget var tapt, var de livredde for å inngå i fredsforhandlinger og tape all ære. Fortsatt var det mange som trodde på Tysklands storhet, og krigsutfallet ville ingen ta ansvaret for.

Hva skjedde så? De skjøv ansvaret over på den føderale regjeringen, der også sosialdemokratene under ledelse av Friedrich Ebert og Philipp Scheidmann satt fra oktober 1918. Da keiseren og den militære ledelsen trakk seg 9. november, etter matrosenes opprør og framveksten av revolusjonære arbeiderråd, ble de anmodet om å etablere en midlertidig regjering på egen kjøl. De fikk de borgerlige partienes støtte under forutsetning av at de ville stå i mot kommunistene og en sosialistisk revolusjon.

I utgangspunkt var tanken å fortsette under et konstitusjonelt monarki, med en slektning av keiseren som monark. Dette ble endret da sosialdemokratene fikk nyss om at lederen for Spartacus-forbundet, som var dannet etter brudd med SPD i 1917, ville utrope en sosialistisk republikk. Scheidemann kom Liebknecht i forkjøpet og utropte Tyskland som republikk, fra et vindu i riksdagen, livredd for at den sosialistiske revolusjonen skulle få et maktgrunnlag. Men den tyske revolusjonen var i gang. Spartacus-opprøret toppet seg i desember og januar, med motsetningsfulle politiske og væpnede trefninger. Et av den sosialdemokratiske regjeringens viktigste maktgrunnlag var det paramilitære frikorpsets angrep på de revolusjonære rådene og demonstrasjonene. Frikorpset var formelt underlagt innenriksminister Gustav Noske, som dermed også ble politisk ansvarlig for frikorpsets henrettelser av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i januar 1919. Mordene betydde slutten på den tyske revolusjonen og begynnelsen på en evig, dyp og inderlig splittelse i tysk arbeiderbevegelse.

Mange vil mene at de tyske sosialdemokratenes redsel for bolsjevismen ikke sto tilbake for høyresidas. En skjebnens ironi var det også at den sosialdemokratiske ledelsen måtte forhandle med vestmaktene i Versailles etter første verdenskrig, og som dermed fikk ansvaret for både krigens nederlag og de elendige fredsbetingelsene. Dermed kunne de effektivt også bli skyteskive for nazistene på 20-tallet, i deres propaganda mot den urettferdige freden. At denne propagandaen hadde et godt grunnlag, var ikke sosialdemokratene alene ansvarlig for. Kanskje tvert om. Faktisk trakk Scheidemann seg fra forhandlingene i protest mot de dårlige betingelsene. Ansvaret lå først og fremst hos «seierherrene», som kun var opptatt av hevn og ikke så faren i en urettferdig fred. Så «urettferdig» var denne fredsavtalen at den skapte store protester, særlig på den intellektuelle venstresida, i hele Europa. Blant annet var det i Studentersamfunnet i Oslo heftige møter om dette. Kanskje den beste analysen, eller i alle fall den mest kjente, er gjort av J. M. Keynes, som sjøl var med i den britiske delegasjonen i Versailles. Alle med åpne, demokratiske øyne kunne se at ut av en slik fred vil det vokse en ny krig. Og de fikk rett. Allerede tidlig på 20-tallet mobiliserte Hitler og nasjonalsosialistene på at Tysklands elendighet skyldtes denne freden og alt det den representerte.

Tysklands moderne historie er ugjenkallelig en sentral del av vår egen historie, ja hele Europas og den moderne verdens historie. Det er derfor all grunn til å lære av den, og til å følge tyskernes egne forsøk på å lære av den.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.