Henda vekk fra Syria

70 prosent av det norske folket er mot et angrep på Syria, men hvem er for? Jo, det er Minerva og Civita, Venstre og Frp, synsere i Aftenposten og VG.

Vegard Velle
About Vegard Velle (12 Articles)
@VegardVelle er journalist. Han har gitt ut bøkene En annen verden er mulig og De nye korstogenes tid. Velle har vært styremedlem i Rødt, Fredsinitiativet, Norsk klimanettverk og Norges sosiale forum.

Ifølge Jan Arild Snoen, journalist i Minerva, bør Vesten involvere seg militært for å få til et regimeskifte. Torstein Ulserød, fra Civita, forsvarer bruk av militærmakt, selv om det ikke foreligger et klart folkerettslig grunnlag. Bård Larsen fra Civita mener Norge bør støtte militær intervensjon i Syria og at man noen ganger må gripe til onder for å forhindre større onder. Aftenpostens Per Kristian Haugen kan vanskelig forestille seg at Norge blankt kan avvise et målrettet og begrenset angrep på Syria uten FN-mandat. Hans Petter Sjøli i VG mener det er på tide at verdenssamfunnet, uansett motstanden fra autoritære stormakter, forteller diktatoren i Damaskus at nok er nok.

Utvilsomt er Bashar al-Assad en grusom diktator som ikke er villig til å sky noe middel for å sitte ved makten, inkludert massakrer, bombing av sin egen befolkning og gassing. Det ligger til familien. Også far Assad slo ned opprør og motstand ved hjelp av massakrer. Til sammen har Assad-dynastiet nå styrt Syria i fire tiår, og syrerne fikk til slutt nok.

Derfor, da folk i arabiske land reiste seg i den arabiske våren, reiste også syrerne seg mot sin diktator. Dråpen som utløste opprøret i Syria, var da noen barn tagget regimekritikk på en vegg og sikkerhetstjenesten svarte med å torturere disse. Opprøret startet ikke som et krav om Assads avgang, men som en kritikk av økt fattigdom og arbeidsløshet. Atter andre ønsket frihet.

Opprøret var fredelig og besto av massedemonstrasjoner over hele landet. Et av uttrykkene som fikk mye oppmerksomhet, var utdeling av blomster til soldatene, en protestform som gjenkaller minnet om nellikrevolusjonen i Portugal i 1974-75. I lang tid nektet folk å ty til våpen, selv om regimet møtte dem militært. Men til syvende og sist er det ikke folket som er herre over hvilken form protester kan ta, ettersom det ikke er dem som sitter ved makten og som styrer statens undertrykkelsesapparat.

Det fantes ikke noen sterk sivil bevegelse eller noen venstreside som kunne koordinere motstanden, siden denne var undertrykt for lenge siden. Det fantes ikke noen velorganisert fagbevegelse som kunne stoppe all kommunikasjon, distribusjon og produksjon, ettersom denne var smadret og staten dikterte arbeidsbetingelsene. Så når protestene etter hvert ble møtt med skudd, begynte folket lokalt å organisere selvforsvarskomiteer. Så når Assad nok en gang sendte ut sine soldater og dødsskvadronen Sabiha, skjøt folk tilbake for å forsvare sine familier og nabolag, akkurat som du og jeg ville gjort, og slik mange nordmenn gjorde mot tyskerne i andre verdenskrig.

Den lokale organiseringen og motstanden ga mot til soldatene som ble kommandert til å skyte på familier og nabolag, som hadde samme språk, samme forhistorie, samme nasjonalitet og ofte samme religion. Soldater nektet å skyte, men visste samtidig at det var dødsstraff for å nekte. De skiftet derfor side og tok med seg både våpen og medsoldater over på opprørernes side.

I to år har folket nå klart å stå opp mot Assad og de velorganiserte grusomhetene til regimet. Bud nummer 1 i enhver diskusjon om Syria er derfor å anerkjenne denne innsatsen som har pågått mot alle odds. Den trassige motstanden har vært motivert av minnet om den brutale tiden under Assad, om minnet fra de falne, om vissheten om prisen for å tape – døden – og om inspirasjonen fra folk i resten av Midtøsten som reiser seg. Det er her håpet om et bedre Syria ligger. Assad må styrtes nedenfra, ikke med bomber.

Les også: Assad må styrtes nedenfra – ikke med bomber

Bud nummer 2 er ikke å falle for fristelsen til å støtte Assad i antiimperialismens navn. Og ja, USA og ville Vesten har begått forferdelige grusomheter og tråkket over grunnleggende verdier de siste årene, inkludert brudd på folkeretten, tortur, hemmelige fengsler i undertrykkende land, løgner, forakt for demokratiet og folkemord. Hundretusener ligger døde tilbake i Afghanistan og Irak, de aller fleste vanlige sivile. Men det rettferdiggjør ikke å støtte en diktator som selv er villig til å ty til de samme midlene. Assad må bort.

Bud nummer 3 er ikke å tro på krigsforsvarernes prat om den frie verden, om Vestens moralske overopphøyhet og om de edle idealene Vesten går til krig for, være det seg fred, frihet, menneskerettigheter eller kvinnefrigjøring. Civita- og Minerva-skribenter er fulle av dette ordjyteriet. De gjenkaller minnet om Rwanda, men forteller oss ikke at det var USA og Frankrike som hindret FN fra å intervenere i landet, idet de selv styrte hver sine proxy-styrker, tutsiene og hutuene, som de spilte ut mot hverandre, fordi de kjempet om kontrollen over denne delen av Afrika.

Krigsforsvarerne støtter den røde linjen til Obama, uten å nevne at USA selv har tråkket over denne linjen og brukt kjemiske våpen i sine kriger. I Vietnam teppebombet USA folket med Agent Orange. Under angrepet på Fallujah i Irak anvendte USA hvitt fosfor som brant og brant seg stadig dypere inn i kroppen på ofrene. I krigen mellom Irak og Iran på 80-tallet hjalp USA Saddam Hussein å gasse iranerne.

Over alt der Vesten har slått til med sine kriger, ligger landet brakk og ødelagt tilbake. Folk er fattigere enn noensinne, kvinnene lider og er mer undertrykt, mange er døde og den sterkestes rett har tatt over. Hvorfor skulle vi tro at USA denne gangen har edle motiver? Når har de vist oss tilliten til å være en global politimann?

Den store hvite flekken i kommentarene til samtlige av de moralske krigshisserne, er mangelen på diskusjon rundt Vestens motiver. Alle forutsetter de at krigen føres i det godes interesse. Ingen nevner ordet olje. Ingen er tilsynelatende opptatt av at Assads fall også innebærer Russlands og Irans nederlag (som jo ville være ganske hendig). Ingen finner det relevant å nevne at USAs kontroll over Midtøsten smuldrer opp, mens Kina er på full fart inn. Eller at den arabiske våren har slått tilbake tiår med nitid arbeid for å proppe opp lokale herskere som er lojale til USA. Nei, slike skitne og uedle detaljer sparer de humanitære krigerne oss for.

Jan Arild Snoen er likevel tydeligere der andre tier, og avslører hvor lite viktig syrernes beste er i denne krigen: ”Vestlige soldater på bakken ville utvilsomt skape enda større splittelse i opposisjonen, og gi Assad et propaganda-kort… Det nye regimet kommer til å være langt fra vestlige idealer, men mangelen på perfekte løsninger må ikke forbli et påskudd for handlingslammelse.”

Her innrømmer han at Assad vil kunne mobilisere nye grupper av syrere over på sin side i anti- imperialismens navn, noe som betyr hardere undertrykkelse av folk som kjemper mot diktatoren. Og han innrømmer at målet med krigen bør være regimeskifte (noe som mest sannsynlig forutsetter en invasjon på bakken), samt at det nye regimet vil bli undertrykkende. Det frihetskjempende folkets håp og illusjoner om et fritt og demokratisk Syria, vil med andre ord nok en gang måtte vike – i frihetens navn.

Dersom disse liberale haukene var så opptatt av syrernes ve og vel, hvorfor har de ikke foreslått en storstilt hjelpekampanje for flyktningene? Hvorfor har de ikke foreslått en luftbro til Norge for tusener av de flyktningene som i dag lever i ytterste ydmykelse?

Den eneste grunnen til at USA nå nøler og høyst sannsynlig sterkt begrenser størrelsen på angrepet, at det britiske parlamentet nekter å delta og at den norske regjeringen og Høyre! påkaller folkeretten (noe selv ikke SV gjorde under krigen i Kosovo), er nederlagene i Afghanistan og Irak. Vesten trakk seg ut av Irak med halen mellom beina, akkurat som de nå gjør i Afghanistan, og viste at stormaktene slett ikke er uovervinnelige, med andre ord akkurat den motsatte leksjonen av hva Vesten ønsket å innprente på resten. Vestlige ledere er derfor livredde for nok en gang å bli trukket inn i en langvarig, kostbar og blodig krig, der mye kan gå fryktelig galt.

Regjeringen gjør rett i å holde seg vekk fra Syria. Men den viktigste garantien mot såkalte humanitære intervensjoner, er en sterk antikrigsbevegelse à la den som presset Bondevik-regjeringen på defensiven i forkant av Irak-krigen i 2003. Bud 4 er derfor å gjøre krigsmotstanden synlig i gatene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*