Ifølge Jan Arild Snoen, journalist i Minerva, bør Vesten involvere seg militært for å få til et regimeskifte. Torstein Ulserød, fra Civita, forsvarer bruk av militærmakt, selv om det ikke foreligger et klart folkerettslig grunnlag. Bård Larsen fra Civita mener Norge bør støtte militær intervensjon i Syria og at man noen ganger må gripe til onder for å forhindre større onder. Aftenpostens Per Kristian Haugen kan vanskelig forestille seg at Norge blankt kan avvise et målrettet og begrenset angrep på Syria uten FN-mandat. Hans Petter Sjøli i VG mener det er på tide at verdenssamfunnet, uansett motstanden fra autoritære stormakter, forteller diktatoren i Damaskus at nok er nok.
Utvilsomt er Bashar al-Assad en grusom diktator som ikke er villig til å sky noe middel for å sitte ved makten, inkludert massakrer, bombing av sin egen befolkning og gassing. Det ligger til familien. Også far Assad slo ned opprør og motstand ved hjelp av massakrer. Til sammen har Assad-dynastiet nå styrt Syria i fire tiår, og syrerne fikk til slutt nok.
Derfor, da folk i arabiske land reiste seg i den arabiske våren, reiste også syrerne seg mot sin diktator. Dråpen som utløste opprøret i Syria, var da noen barn tagget regimekritikk på en vegg og sikkerhetstjenesten svarte med å torturere disse. Opprøret startet ikke som et krav om Assads avgang, men som en kritikk av økt fattigdom og arbeidsløshet. Atter andre ønsket frihet.
Opprøret var fredelig og besto av massedemonstrasjoner over hele landet. Et av uttrykkene som fikk mye oppmerksomhet, var utdeling av blomster til soldatene, en protestform som gjenkaller minnet om nellikrevolusjonen i Portugal i 1974-75. I lang tid nektet folk å ty til våpen, selv om regimet møtte dem militært. Men til syvende og sist er det ikke folket som er herre over hvilken form protester kan ta, ettersom det ikke er dem som sitter ved makten og som styrer statens undertrykkelsesapparat.
Det fantes ikke noen sterk sivil bevegelse eller noen venstreside som kunne koordinere motstanden, siden denne var undertrykt for lenge siden. Det fantes ikke noen velorganisert fagbevegelse som kunne stoppe all kommunikasjon, distribusjon og produksjon, ettersom denne var smadret og staten dikterte arbeidsbetingelsene. Så når protestene etter hvert ble møtt med skudd, begynte folket lokalt å organisere selvforsvarskomiteer. Så når Assad nok en gang sendte ut sine soldater og dødsskvadronen Sabiha, skjøt folk tilbake for å forsvare sine familier og nabolag, akkurat som du og jeg ville gjort, og slik mange nordmenn gjorde mot tyskerne i andre verdenskrig.
Den lokale organiseringen og motstanden ga mot til soldatene som ble kommandert til å skyte på familier og nabolag, som hadde samme språk, samme forhistorie, samme nasjonalitet og ofte samme religion. Soldater nektet å skyte, men visste samtidig at det var dødsstraff for å nekte. De skiftet derfor side og tok med seg både våpen og medsoldater over på opprørernes side.