«Ingen mennesker er født frie» – liberalismen vil heller ikke hjelpe deg til frihet

Har man lenge ergra seg over den ideologiske endimensjonaliteten og konsensusen som preger norsk politikk, så vil man finne mye god ammunisjon og lærdom mellom disse permene. Er man derimot allerede på den politiske høyresida, vil man trolig ikke bli overbevist om stort.

Boka setter tidlig fram de viktigste tesene. I innledningen slår Mímir Kristjánsson raskt fast liberalismens hegemoni: «Liberalismens ideologiske konkurrenter, enten de har vært religiøse, konservative, sosialdemokratiske eller sosialistiske,» er ifølge Kristjansson «blitt parkert». Mange vil nok nikke like anerkjennende som meg her.

Det samme gjelder nok neste påstand, om at liberalismen gjennom sin totale vingeklipping av mulige venstrealternativer, har «gjødslet høyrepopulismens jord». Dette er tanker vi kjenner igjen for eksempel fra Magnus Marsdals «FrP-koden» fra 2007: Når økonomiske spørsmål avpolitiseres og overlates til markedet, samtidig som det politiske ordskiftet degenererer til å handle om verdispørsmål og kultur, vil man raskt kunne oppleve at folk tilsynelatende «stemmer mot egne interesser». Det hjelper ikke å stemme på de klassiske «sidene» i politikken dersom man vil ha forandring – ergo prøver man noe «nytt», altså å gi høyrepopulistene en sjanse. Økonomisk utrygghet i form av arbeidsløshet, stagnerende lønninger, kutt i velferd og utarming av distriktene vil alltid være viktige for folk, uansett hvor mye disse spørsmålene er overlatt til EU, storselskaper eller andre aktører enn våre egne folkevalgte.

Dette henger mye sammen med at mange tidligere fellesskap og potensielle demokratiske innfallsvinkler til politikken, gradvis har forvitra de siste åra. Norges inntreden i EØS-avtalen, skaper for eksempel ekstrem frustrasjon i bransjer som opplever at både tillitsvalgte og politikere står maktesløse mot EUs liberalistiske arbeidslivsbestemmelser. På den vestlige halvkule ser vi det samme med innførelsen av den nordamerikanske frihandelsavtalen, NAFTA. I dag kan for eksempel et amerikansk selskap investere i Mexico, og forvente nasjonale rettigheter nærmest som en meksikansk statsborger. Det samme kan ikke akkurat sies om en vanlig meksikansk arbeider dukker opp på et sosialkontor i New York.

LES OGSÅ: Nyliberalismen dreper: 30 år med privatisering har kosta liv

Ingen frihet for vanlige folk
Det er altså lenge sida liberalismen representerte frihet for vanlige folk. Denne utviklingen gjør nødvendigvis at folk søker nye alternativer, det være seg høyre- eller venstrepopulister.

Nettopp tematikken med at liberalismen er et politisk prosjekt for status quo, og for å holde den større befolkningen unna de viktigste politiske beslutningene, er en gjenganger i boka. Både forfatteren Jason Brennans ønske om «epistokrati», den erkeliberalistiske økonomen Friedrich Hayeks «demarki», og Trygve Hoffs «liberokrati» nevnes alle som klassiske elitistiske, men også liberalistisk begrunnede forsvar mot demokrati og folkevilje.

Alle historiske eliter har båret med seg en frykt for at vanlige folk skal begynne å definere politikken. I både Aristoteles’ Hellas i antikken og hos USAs grunnlovsfedre på 1700-tallet, diskuterte man hvordan man skulle kunne forene demokrati med klassesamfunnet. Det interessante er de forskjellige svara man kom fram til. Der James Madison, en av de amerikanske grunnlovsfedre og president nummer 4, så løsninga i å begrense demokratiet så mye som overhodet mulig, noe som forklarer dysfunksjonaliteten i amerikanske valgsystemer helt opp til vår tid, så Aristoteles heller løsninga i en slags proto-velferdsstat, hvor vanlige folk skulle skjenkes et såpass godt materielt liv at de ikke lenger ville bry seg med å gjøre opprør.

Om vi trekker analogiene til moderne samfunn, kan vi beskrive etterkrigstidens velferdsstater som en slags videreføring av Aristoteles’ strategi. I de første to-tre tiårene etter krigen, opplevde man i hele Vesten, uavhengig nærmest av hva slags partier som styrte, en vanvittig velferdsbygging. Men etter hvert bremset dette opp. I USA, etter at kvinnebevegelsen, borgerrettsbevegelsen, antikrigsbevegelsen og andre folkelige organisasjoner omsider begynte å legge fram sine krav og delta i demokratiet, starta frykten å spre seg blant elitene. Med stadig større økonomiske problemer, samtidig som man så en mer vital og politisk aktiv befolkning enn på lenge, begynte den nyliberale offensiven i land etter land; mer privatisering; mer konkurranseutsetting; mer markedsstyring i offentlig sektor; mer overnasjonal styring i form av handelsavtaler og EU-tilpasninger; og ikke minst fullstendig gravlegging av alle ambisjoner om et nytt og annet samfunn.

Dette manifesterte seg som kjent langt inn i de sosialdemokratiske partiene. Dette forklarer hvorfor disse gjør seg mer og mer irrelevante nærmest for hvert eneste valg som foretas i Europa. Hvorfor stemme et nyliberalt sosialdemokratisk parti, når du enten kan stemme «the real deal» på høyresida, eller på nye og sinte protestbevegelser? Man trenger ikke å se lenger enn til vårt eget stortingsvalg, og de stadig fallende trendene Arbeiderpartiet oppviser på meningsmålingene. Om ikke partiet tydeliggjør seg som et ideologisk alternativ til nyliberalismen, kan partiet bare drømme om å bryte 35 prosent igjen.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet – EU og vendingen mot nyliberalismen

Myten om den svake stat og markedets naturlighet
Noe av det viktigste denne boka gjennom flere av sine bidrag klargjør, er at også den nyliberale staten er en sterk stat. Nyliberalistene har nemlig aldri vært imot en sterk stat per se. Problemet er når staten begynner å inkludere vanlige folks interesser, og dermed truer de rikes. Det er en grunn til at det omtales som særinteresser når det er snakk om kvinnepolitikk, arbeiderpolitikk, miljøpolitikk, identitetspolitikk eller hva det måtte være – mens man aldri ville brukt et slikt begrep til å beskrive kapitalens interesser, og i alle fall ikke den rikeste delen av den. Næringslivets interesser representerer så klart også samfunnets interesser, blir vi tross alt fortalt.

Dybedahl beskriver godt hvordan idéen om markedet som noe «naturlig» og opprinnelig, er viktig for liberalismens selvforståelse. Her går det en lang tradisjon fra Adam Smith på 1700-tallet til dagens nærmest hegemoniske tro på motsetningen mellom stat og marked.

Problemet er bare, slik Dybedahl viser, at en fungerende markedsøkonomi er helt avhengig nettopp av staten for å fungere godt. Historisk oppstod som kjent kapitalismen og den tilhørende markedsøkonomien i stor skala nettopp gjennom statlig intervensjon og oppløsning av allerede eksisterende økonomiske strukturer og fellesskap. Markedsøkonomiens grep om menneskelig liv og samfunn er noe som er historisk oppstått, og ikke en egenskap som ligger naturlig latent i menneskenaturen, slik man nærmest kan få inntrykk av når man lytter til høyresidas politikere.

LES OGSÅ: Myten om privatiseringens valgfrihet

Når er man fri?
Et viktig gjennomgangstema i boka, kanskje spesielt i Sigurd Hvervens tekst, «Ingen mennesker er født frie», er hva som gjør et menneske faktisk fritt. Er det fraværet av innblanding fra andre mennesker, eller er det nettopp gjennom våre sosiale relasjoner at vi virkelig føler oss frie?

For oss på venstresida er det vanlig å legge vekt på forskjellen på positive og negative friheter. En negativ frihet er grovt fortalt fraværet av tvang og innblanding, for eksempel fra myndigheter og banditter, mens positiv frihet vil innebære mulighetene man virkelig har til å realisere sine ønsker og lyster, for eksempel frihet fra å være hjemløs, arbeidsledig, gjeldsslave, samt friheten det innebærer å ha tilgang på universelle velferdstjenester. Begge disse perspektivene er nedfelt og sidestilt i FNs menneskerettighetserklæring, selv om det ofte går liberalere hus forbi. Det må vi aldri glemme.

Dette kan være en vanskelig debatt, selv om de fleste av oss bør klare å argumentere for at vi føler oss mer frie med universelle helsetjenester og god levestandard, enn vi ville gjort om vi levde på gata, men samtidig hadde full frihet når det kom til å spekulere i aksjer, ignorere arbeidsmiljøloven, eller å røyke på restauranter.

Et moment som i alle fall var nytt for meg, var de tyske idealistenes operasjon med «tidsdimensjon» for å forstå frihet. Som Hverven skriver: «frihet [er ikke] å kunne gjøre akkurat hva man vil i dette øyeblikk, men (…) også å kunne se tilbake på sine egne handlinger og tenke at det var handlinger man kan identifisere seg med».

Han eksemplifiserer dette med å peke på alle de utallige timene man for eksempel bruker på å scrolle opp og ned på Facebook. I ettertid vil nok mange tenke at man ville vært mer frie om man hadde brukt tida si på noe meningsfylt i stedet. Et liv hvor man hver dag etter jobb sitter og dovner foran en skjerm, trenger altså ikke å være fritt selv om man ikke hadde noen som aktivt presset deg til å gjøre dette.

Selvsagt kan dette problematiseres også. Det interessante er i alle fall at dette, selvsagt sammen med mange andre bidrag i boka, føyer seg inn i den stadig økende mengden med sosialistisk bidrag til den store debatten om når mennesker er frie. For de fleste av oss vil ikke liberalismen innebære noe frigjøringsprosjekt. Da er det godt vi har alternativer.

LES OGSÅ: John Locke versus friheten

Psykiske problemer som følge av den nyliberale offensiven
Linn Stalsberg kommer med gode eksempler på hvordan nyliberalismen har brutt ned tidligere fellesskapsbaserte løsninger. I Norge, hvor vi langt på vei har manglet en slags konservativ høyreside som har kunnet advare mot liberalismens ødeleggelse av fellesskap og tradisjoner, har det ofte blitt opp til venstresiden å ta mange av disse forsvarskampene.

Stalsberg beskriver godt hvordan individet i dag har blitt mer og mer overlatt til seg selv, og mer og mer befinner seg i en stadig kamp mot andre i «markeder» av ymse størrelser. Der man tidligere så samfunnsmessig urettferdighet og problemer, ser man nå i større og større grad personlige feil og utilstrekkeligheter. Også omsorgen og helt alminnelig kameratslig omgang med andre mennesker, vanskeliggjøres mer og mer, da dette ikke nødvendigvis er «lønnsomt» i det nyliberale samfunnet. «Hvis du tar deg tid likevel, til denne ulønnede, tålmodige, saktegående, repetitive øvelsen, da risikerer du, og det vet du, å sakke akterut i det lønnede arbeidets konkurransepregede jakt på status, penger, karriere, selvrealisering».

En annen konsekvens av dette atomiserte og individsfokuserte samfunnet, er blant annet en stadig urovekkende økning i depresjon blant folk. Stalsberg viser til det enorme prestasjonsjaget hos norsk ungdom, og hvordan dette til og med har blitt beskrevet som «nyliberal syke». Jeg er enig med Stalsberg i at en time med enkel sosiologi med fokus på nyliberalismens konsekvenser, ville vært like god «behandling» for mange, som en time i psykologi.

LES OGSÅ om kapitalisme og depresjon: Ikke god nok til noe som helst

Sosialistisk og liberal kvinnekamp
Maria Sandvik kritiserer i sin tekst den moderne feminismens påvirkning fra nyliberal individualisme og identitetspolitikk. Hun understreker at det selvsagt er bra at identitetspolitiske bevegelser har vunnet fram, men spør videre om ikke et for stort fokus på disse kampene kan undergrave det kollektive grunnlaget som de progressive bevegelsene tidligere har bygd på.

Hun viser blant annet til utsagn fra Åsa Linderborg i Sverige, hvor hun kritiserte identitetspolitikkens stadig større plass:

Problemet med normkritikken slik den ofte blir praktisert, ifølgje Linderborg, er at den som hevdar seg diskriminert ikkje treng å bry seg om andre grupper i samfunnet. Alle har rett til si eiga oppleving, men også berre den, og slik forvitrar solidariteten på tvers av ulike grupper.

Poenget er at kampene som tidligere gikk på økonomisk omfordeling, bedre velferd og arbeid til alle, i større grad har blitt erstattet av kamper for representasjon og muligheten til å «lykkes» eller «knuse glasstaket». Dette er selvsagt viktige kamper for noen, men for det store flertall vil skoa trykke andre steder. En sosialistisk bevegelse må alltid ha flertallet – vanlige arbeidende folk, i sentrum for sin politikk. Har man kampen for et mer rettferdig samfunn i førersetet, vil også andre kamper bli lettere å ta – uten at man dermed mister fokus og målet av syne.

LES OGSÅ: Indentitet eller fellesskap: En kvinnekamp på kapitalismens premisser?

God kritikk med enkelte mangler
Forfatterne har produsert et godt stykke arbeid her. Boka tar for seg mange forskjellige innfallsvinkler, og veksler både mellom høyt nivå av filosofisk ideologikritikk, til mer bakkenære drøftinger av liberalismens praktiske konsekvenser. Dersom man befinner seg på venstresida og føler for å styrke ammunisjonslageret sitt mot høyresida, vil man finne mye nyttig her. Liberalismen som frigjøringsprosjekt møter heftig motbør mellom disse permene.

Men boka har også noen svakheter. Jeg mener for eksempel det synd at boka ikke har et tydeligere arbeiderperspektiv. Det er påfallende lite arbeidslivstematikk i en bok som tar sikte på å avkle liberalismens friheter. Hva med et bidrag fra en tillitsvalgt i LO fra en sektor som er spesielt hardt ramma av liberalismens hemningsløse herjinger de siste tiåra?

Det samme kan sies om perspektivet med ødelagte fellesskap og forvitring av demokratiet. Jeg skulle også gjerne likt å sett dette utbrodert mer. Mye mer faktisk, da dette ikke bare er av personlig interesse, men også ville gjort det lettere for folk som ikke i utgangspunktet er sosialister å få nye perspektiver. Hva har skjedd med distrikts-Norge, for eksempel? Hvordan virker EU inn på det norske demokratiet i kommune-Norge, på Stortinget, eller i arbeidsplasser både i privat- og offentlig sektor? Det får vi dessverre vite lite om.

Jeg ville gjerne sett en mer konservativ, og ikke bare en sosialistisk kritikk av liberalismen. Slik boka er nå, er det dessverre ikke så rart at Minervas anmeldere slakter den. Dersom det er et mål å aktivisere folk på høyresida til å legge fra seg dogmatisk liberalisme, og heller lene seg mot mer pragmatisk og løsningsorientert konservativisme, tror jeg vi trenger flere forsøk.

Uansett mener jeg likevel boka er god. Forfatterne utfyller hverandre godt, og hver tekst står støtt også på egne bein. Boka lykkes utmerket med å vise oss at liberalismen er et ideologisk prosjekt med et klart og tydelig klasseperspektiv; de fleste av oss kommer temmelig dårlig ut. Den representerer ikke noen naturgitt normal, eller overnaturlig kraft. Det har alltid vært andre mulige alternativer, på tross av at også krefter på den såkalte «venstresiden» langt på vei har sluttet opp om viktige elementer i den.

Kort sagt: har man interesse av filosofi og samfunn, eller ganske enkelt bare trenger fornyet selvtillit for sitt eget politiske prosjekt på venstresida, er dette en bok du bør lese. Befinner du deg på den politiske høyresida, tviler jeg på at du vil la deg overbevise, men uansett vil du i alle fall danne deg et godt bilde av tenkemåtene som tar form hos motstanderne dine. Det har også en politisk verdi, eller?