En trussel mot rettssikkerheten

Faksimile Moss Avis.

Ulf Leirsteins (FrP) ”Stortingets rettssikkerhetsgruppe” fikk et kort liv, men miljøet rundt det er i høy grad aktivt. Selv om det er mest kjent for anti-barnevern-kampanjer utgjør det i stigende grad et senter for angrep på rettssikkerhet og radikalisering av ulike konspirasjonsmiljøer. Sentralt står ex-advokaten Marius Reikerås, men flere andre medlemmer av gruppen er aktive i ulike nettverk.

Øivind Bergh
Om Øivind Bergh (13 artikler)
Øivind Bergh. Dr. scient. i mikrobiologi, forsker, aktiv sosialdemokrat, antirasist og i fagbevegelsen. Tilhenger av kunnskapssamfunnet.
Da Ulf Leirstein, nåværende parlamentarisk nestleder i FrP, opprettet sin ”Stortingets rettssikkerhetsgruppe” i 2014 kom det etter en lengre rekke med halve og hele skandaler fra hans side. Leirstein hadde sluppet til temmelig grove utsagn av rasistisk og antimuslimsk karakter på sin Facebook-side, og også selv ”likt” slike utsagn. Det gikk særlig ut over Justiskomiteens leder, Hadia Tajik, i dag Arbeiderpartiets nestleder.

Denne artikkelen handler om et annet ekstremistmiljø enn min forrige, ”pedosverterne”. Siden miljøene nå synes å smelte sammen, blir dette likevel en oppfølger.

”Rettsikkerhet” i bakvendtland
”Stortingets rettssikkerhetsgruppe” var en underlig konstruksjon. Professor i jus ved Universitetet i Bergen, Hans Fr. Marthinussen påpekte raskt at gruppen ikke hadde noe mandat fra Stortinget, og at Leirstein ikke hadde noen myndighet til å gi den det. Det var rett og slett en privat gruppe opprettet av ham selv, med Stortingets navn (uautorisert) som staffasje. Og Marthinussen påpekte at gruppa også brøt loven:

”Leirsteins nettsideprosjekt var alvorlig nok av den grunn at det var en grov villedning av offentligheten og dessuten straffbart. Straffeloven § 328 rammer den som «offentlig … utgir sig for å inneha noen offentlig tjeneste eller medvirker hertil»”

Kanskje verre var gruppas sammensetning – og lederen, Marius Reikerås.

”…gruppens sammensetning er meget spesiell, og egnet til å svekke den alminnelige tilliten til Stortinget og andre statlige institusjoner.

Ifølge nettsiden ledes gruppen av Leirstein selv, mens en eks-advokat (Marius Reikerås, min anmerkning) er leder for arbeidsgruppen. Dette er en eks-advokat som er straffedømt og fratatt sin advokatbevilling for blant annet motarbeidelse av rettsvesenet og trusler mot en annen advokat…”

”Forøvrig består gruppen av flere personer som er aktive i kommentarfelter og sosiale medier med diverse konspirasjonsteorier, grove, udokumenterte beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk av offentlige myndigheter og enkeltpersoner, eller fremmer vedvarende svært ubalansert kritikk av barnevern og domstoler.”

Det påvirket imidlertid ikke Leirstein og gruppa, før TV2 konfronterte Leirstein med at to av medlemmene, Monicha Nyhus-Aas og Kristin Brataas, hadde framsatt svært grove og krenkende påstander om daværende statsminister Jens Stoltenberg, som de håpet ”skulle dø i et smertehelvete”. En tydelig presset Leirstein beklaget utsagnene, og gjorde det klart at han aldri ville ha opprettet gruppa hvis han hadde visst om dette.

At Marthinussen, Gunnar Tjomlid, Ronny Kjelsberg, og John Færseth da forlengst hadde påpekt at denne typen utsagn var ganske representative for gruppa, nevnte Leirstein ikke. Han hadde fram til da tvert i mot omtalt sine kritikere i relativt hånlige former, som påpekt av både Kjelsberg og Tjomlid.

Etter kollapsen i gruppen, har mange av medlemmene holdt sammen, med Reikerås som sentral person. En annen drivkraft er Rune Fardal, som omtaler seg som ”specialize in psychology” uten noen utdannelse i faget. Han er kjent for sine aksjoner mot barnevernansatte. Også de mindreårige barna til barnevernansatte har vært hengt ut i sosiale media av Fardal med navn og bilde. Fardal markerer seg også som sterkt ”islamkritisk” og ”antifeministisk”, men er likevel ikke så bred i sin aktivisme som Reikerås og Gregusson (se under). Fardal tror på kampen mot barnevernet, og er strengt tatt bare en aktivist som går alt for langt i valg av metoder.

Samarbeid med østeuropeisk ytrehøyre
Reikerås har også samarbeidet tett med ytre høyre-politikere i andre land, mest for å mobilisere motstand mot norsk politikk, særlig når det gjelder barnevern.

Tomás Zdechovsky er en tsjekkisk EU-parlamentariker som har engasjert seg sterkt mot det norske barnevernet. At motstanden er spesielt sterk i Tsjekkia er forklart dels ut fra populisme, dels ut fra tsjekkeres manglende kunnskaper om Europa og Norge, og dels ut fra politiske tradisjoner, der statlig inngripen ses på som kommunisme. Tsjekkia er preget av veldig konservative holdninger til familie. Barn har begrenset rettsvern, og likestillingen er kommet kort.

Zdechovsky, som beskrives som en høyreorientert populist, har fått sterk kritikk både fra tsjekkere og nordmenn for sin virksomhet, blant annet i et klageskriv til EU-parlamentets president. Han bruker svært sterke ord i sine beskrivelser av norsk barnevern, og klarer å trekke sammenlikninger til både kommunisme og nazisme samtidig, på en måte som er typisk for ytre høyre i gamle østblokkland.

En annen av Reikerås´samarbeidspartnere er den polske EU-parlamentarikeren Janusz Korwin-Mikke, som blant annet har hevdet at kvinner er mindre intelligente enn menn, og at Holocaust ikke var kjent for Hitler. Korwin-Mikke ble nylig en periode suspendert fra EU-parlamentet etter nedsettende uttalelser om kvinner.

Reikerås´ forhold til jus
Advokat Liv Torill Evenrud skrev en serie blogger om virksomheten til Reikerås tidligere i år. Like før hun døde i sommer ga hun meg lov til å bruke dem som grunnlag for den artikkelen du leser nå:

Reikerås´ korte advokatkarriere tok slutt da han truet en annen advokat grovt. Straffedommen kan leses her og inkluderer fengselsstraff. Dessverre ble dette senere omtalt i Bergens Tidende på en måte som kan feiltolkes som full frifinnelse av Reikerås fordi han samtidig ble frikjent for grovt underslag, og denne artikkelen har vært hyppig misbrukt av Reikerås og hans følgere. Det Reikerås er dømt for, er overtredelse av straffeloven av 1902 § 132a for motarbeidelse av rettsvesenet, og det er spesielt alvorlig at en advokat dømmes for dette.

Tilbakekallelsen av advokatbevillingen skyldtes et annet forhold. Reikerås utnyttet en alderdomssvekket klient til å overføre penger til seg selv. Han førte heller ikke tilfredsstillende regnskap, og kunne ikke vise dokumentasjon for at klientmidler var atskilt fra hans egen økonomi.

Advokatbevillingsnemden bruker svært sterke ord i sin omtale av Reikerås:

”svært kritikkverdig. … og helt uforenlig med utøvelse av advokatvirksomhet.” 

”Reikerås’ opptreden som advokat er funnet å være fullstendig uakseptabel,..”

”Det er imidlertid på det rene at Reikerås har vært … advokat i mange år. Det er videre under enhver omstendighet slik at Reikerås, ved mottak av de fire forannevnte store beløp på til sammen kr. 1.975.000,- fra … måtte sørge for at han, som advokat, kunne fremlegge en entydig og klar redegjørelse for grunnlaget for disse transaksjonene, sammen med tilhørende tilfredsstillende dokumentasjon. Styret finner det påfallende og svært kritikkverdig at advokat Reikerås ikke evner dette.”

Etter å ha blitt fradømt bevillingen for svært alvorlige forhold har Reikerås likevel fortsatt å drive advokatliknende ”rettshjelpervirksomhet”, noe som har bragt ham i klammeri med rettsvesenet på nytt. Han har også hevdet at han har ført en sak for den Europeiske Menneskettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg som aldri ble akseptert av domstolen. Han han har i ettertid representert en klient i den såkalte Lobben-saken, som nylig ble avgjort i klagerens disfavør under dissens. Dessverre ser det ut til at Reikerås vil følge opp med å kritisere domstolen, heller enn å ivareta klientens interesser.

Reikerås har skrevet flere artikler på Nyhetspeilet, og det enda mer konspiratoriske og antisemittiske ”Riksavisen”, uten å reflektere over at artiklene, som handler om juridiske spørsmål, står midt blant andre artikler med titler som åpenbart burde vekket mistanke hos en selverklært menneskerettsaktivist. Alt da han gjorde det, var Nyhetsspeilet kraftig kritisert for slike forhold.

 

Monicha Nyhus-Aas, et av medlemmene i ”rettssikkerhetgruppen” drev lenge en ”støttegruppe for Marius Reikerås´ menneskerettsarbeid”, der det ble hevdet i gruppens statutter at ”Staten hadde fratatt Reikerås advokatbevillingen uten lov og dom”. Reikerås var selv svært aktiv i gruppen, og gjorde aldri noe forsøk på å rette opp statuttene.

Så sent som i sommer uttalte han til Dagbladet at han hadde til hensikt å saksøke Staten for tapet av advokatbevillingen. Jamført med dommene og dokumentasjonen over, virker dette grovt uhederlig. Et søksmål ville aldri nå fram, og er selvsagt heller ikke fremmet. Det er kritikkverdig at Dagbladet kunne la Reikerås framme slike påstander uten kritiske spørsmål, og uten å nevne rettskraftige dommer mot Reikerås som er av en slik karakter at det er utenkelig at han noen gang igjen vil få praktisere som advokat i Norge. Evenrud oppsummerer sin kritikk av Reikerås i ”Å fremme rett og hindre urett”:

”Marius Reikerås fremstiller seg også som menneskerettsjurist. Jeg vet om flere svært dyktige menneskerettsjurister. Marius Reikerås er ikke en av dem. Han oppfører seg tvert imot på en måte som er et klart brudd på menneskerettighetene – hvis han hadde vunnet frem med sine aksjoner.”

Reikerås påstander om at Høyesterett bryter loven ved at Høyesteretts klageutvalg ikke begrunner avslag, dersom de er enstemmige, og hans kritikk av at domstolene vanligvis sender ut bekreftede kopier av dommene, ikke de underskrevne originalene, er typisk. Det tilligger som kjent Høyesterett å definere hvordan norsk lov skal praktiseres, og dette er, trass Reikerås’ påstander, ikke omstridt av overnasjonale menneskerettsorganer.

Reikerås produserer en endeløs serie ”bekymringsmeldinger” og klager til diverse offentlige etater, både statlige og kommunale. Svært mye dreier seg om helt andre ting enn hans hovedsak, kampen mot barnevernet. Han har markert seg som støttespiller for et par såkalte ”frimenn”, personer som knapt anerkjenner offentlige myndigheter overhodet, og han bruker svært mye tid og krefter på sine personlige juridiske kamper, ikke minst gjennom flere rettsnederlag mot advokat Per Danielsen, saker han umulig kunne vinne.

Karakteristisk nok mener han at Bergen Tingrett og Borgarting lagmannsrett bør settes ”under offentlig administrasjon”. Begge har nylig dømt Reikerås, sistnevnte ga ham også en rettergangsbot.

Reikerås virker ukjent med at Justisministeren, Justisdepartementet, Domstoladministrasjonen, Justiskomiteen og Kontroll- og Konstitusjonskomiteen ikke har anledning til å tilsidesette en norsk domstol – for han har faktisk tilskrevet disse organene gjentatte ganger med slike krav. En inngripen slik Reikerås etterspør ville bryte totalt med Grunnlovens skille mellom statsmaktene. Domstolenes uavhengighet fra den utøvende og lovgivende makt er også en sentral menneskerettighetsforpliktelse. Her vil jeg sitere Evenrud:

”man undres hvordan Reikerås i det hele tatt kom seg gjennom et jusstudium.”

Reikerås reaksjon på kritikken fra Gunnar Tjomlid var, trass i vel sterk ordbruk fra sistnevnte, klassisk pedosverting:

Reikerås skrev om meg til min arbeidsgivers eier, Nærings- og fiskeridepartementet 29. mars 2016:

”I en annen post skriver han :

«… at vi konsekvent bringer navn og bilde av pedosvertere….»

Hva mener for øvrig Bergh med dette? At han beskytter pedofile?” 

Slik er Marius Reikerås.

Elin Gregusson
Elin Gregusson var medlem av ”Stortingets rettssikkerhetsgruppe”, men trakk seg kort før Leirstein ble presset til å nedlegge gruppa. Hun har selv oppgitt at det var rasistiske og antisemittiske utsagn fra noen av medlemmene som var årsaken, hvilket bekrefter at slike utsagn forekom.

Hun har imidlertid fortsatt å skrive svært negativt om alle som kritiserte gruppa, både jussprofessoren Hans Fr. Marthinussen, dommeren Kim Heger, Rødt-politikeren Ronny Kjelsberg og andre. Om Marthinussen har hun skrevet:

”Professorer og dommere bør primært konsentrere seg om å passe arbeidet sitt, synes jeg. Sekundært bør de vurdere sine egne dustete ytringer i det offentlige rom, om de ikke skal fungere som et slags moralpoliti for oss andre. De har mer enn nok å ta av, begge to.”

Gregusson mener altså fortsatt at det er upassende at jussprofessorer og dommere diskuterer juridiske spørsmål, slik som ”rettssikkerhetsgruppen” i arbeidstiden.

I 2016 fant hun ut at jeg hadde kommentert under Marthinussens artikkel i Aftenposten (kommentarfeltet er nå fjernet). Hun begynte da å poste alle mulige steder på Facebook, Twitter og under helt irrelevante artikler i Aftenposten at jeg hadde kalt henne ”høyreekstrem og antisemitt” den gang, to år i forveien.

Problemet var at Gregusson løy så det formelig rant av henne. Jeg hadde aldri nevnt hennes navn i sosiale medier før hun lanserte sin stalkekampanje. Det ble fort så ille at jeg måtte advare venner og kjente offentlig.

At ”Rettssikkerhetsgruppen” inneholdt antisemittiske og høyreekstreme elementer er vel dokumentert. Kirsten Brataas, var medlem av gruppa og er i dag lokalpolitiker i FrP. Og lederen, Marius Reikerås skrev på Nyhetsspeilet og i Riksavisen – begge nettsteder der jødehat florerer. Gregusson hadde derimot ikke selv kommet med slike utsagn.

Derimot fant jeg fort ut at hun alt i flere år hadde kjørt en stalkekampanje av en annen verden mot Jon Wessel-Aas, som hadde overtatt som min advokat da Liv Torill Evenrud ble alvorlig syk. Hva hennes voldsomme interesse for Wessel-Aas kommer av har jeg egentlig oppgitt å skjønne, men Wessel-Aas hadde ihvertfall satt spørsmålstegn ved hennes kompetanse for å drive juridisk rådgivning. Betimelig nok, siden hun som ikke-jurist ikke har lov til å drive med slikt mot betaling, og det var, og stadig er, høyst uklart hva hennes firma ”Rettferdighetshjelpen” egentlig driver med. En foreløpig højdare i Gregussons stalkekampanje var påstandene om at det er Wessel-Aas som er juridisk ansvarlig for Twitter og Facebook i Norge. Det avstedkom en minneverdig tråd på Wessel-Aas´ Facebook-side, der Gregusson deltok, og eksponerte sin virkelighetsoppfatning.

Foranledningen var at Gregussons Facebook-konto var suspendert. Det har den vært flere ganger. Nylig kom hun tilbake etter en suspensjon i to måneder for gjentatt trakassering av en annen person.

Gregusson kan også bombardere mennesker med eposter. Her er utdrag av eposter til en bekjent:

”De fleste heldigvis kommer langt med alminnelig dannelse og folkevett, og reagerer fornuftig på henvendelser à la mine. ”

”Du er nå blitt kontaktet muntlig og skriftlig på en ordentlig måte, uten at det har ført frem.  Hvis du heller ikke NÅ ordner opp, kommer jeg til å omtale saken offentlig.  Blir det verre, går jeg videre.”

”Jeg presiserer at jeg har ingen «konflikt» med Øivind Bergh, Tore J. Næss eller Hans Petter Nenseth, slik du fremstiller det.  Jeg er derimot blitt angrepet av dem, i tillegg til av flere andre fra samme nivå, blant annet på de Facebooksidene du er ansvarlig for.  Åse Kari Kobbersletten, Audun Drivenes, Kalle Stokka, Sverre Tøfte, Håkon Mosseby, Johan Stub, Trond O. Kolby Meier.

”Det er en selvfølge at arbeidsgiver informeres om Berghs sjikane så lenge han er lønnet av det offentlige.”

Jeg minner om at jeg ikke hadde nevnt Gregussons navn på det tidspunktet hun lanserte sin stalkekampanje, og disse mailene ble skrevet.

Gregusson kaller seg for ”varsler”. Det er hun ikke. Skal man varsle må man ha noe substansielt å varsle om. Her er hennes omtale av advokaten Bengt Erik Waldow typisk. Waldow varslet om betydelige utbetalinger i form av naturalytelser, fra en skipsreder til Bergens daværende ordfører, Trude Drevland. Dette kom i forbindelse med Drevlands personlige engasjement i en svært kontroversiell lokalpolitisk sak: Feiringen av 17. mai i Bergen ble kombinert med dåp av et nybygd cruiseskip tilhørende samme reder.

Drevland ble etterforsket for korrupsjon, men tiltalen ble frafalt. Politisk og moralsk var det likevel ingen tvil om at hennes handlinger var et overtramp, og Drevlands politiske karriere var over. Mange kommentarer hevdet at henleggelsen dokumenterer hvor vanskelig det er å få politikere dømt for korrupsjon. Det er ingen tvil om at Waldow gjorde norsk politikk en tjeneste ved å varsle om forholdene. Underveis i denne prosessen ble Waldow syk etter stort arbeidspress, og Gregusson hånte ham offentlig, samtidig som hun bagatelliserte Drevlands overtramp.

Stilt overfor en virkelig varsler, valgte Gregusson å håne varsleren offentlig, mens hun forsvarer den som begikk overtrampet. Gregusson gratulerte Drevland med ”frifinnelsen”, og demonstrerte for all verden at hun ikke skjønte at det dreide seg om en henleggelse, og at de moralske og politiske aspektene ved Drevland-saken står ved lag.

I en mail til Waldow ba hun om et møte som hun ville ta opp på film. Der ville hun ha med seg Cathrine Woldstad, som Gregusson mente var utsatt for intens mobbing. Det går igjen i Gregussons mailer til ”ofrene” at hun først ber om en samtale, tar opp telefonsamtaler uten å gi beskjed om det, truer med å offentliggjøre samtalene, ønsker å møte, krever så videoopptak, og vil ha med seg flere vakter og medhjelpere.

Gregusson har også engasjert seg med konspirasjonsteorier om Utøya-massakren, der hun gikk langt i å hevde at noen i Arbeiderpartiets ledelse visste på forhånd hva som skulle skje. Hennes eneste kilde var en blogg hun hadde lest på nettet.

Gregussons vanlige strategi er å bombardere et offer med Twittermeldinger og andre henvendelser. Hvis man så svarer dem, noe jeg i en periode konsekvent gjorde, får man som svar at man bedriver stalking og personforfølgelse. Da produserer hun karakteristiske plakater på Twitter, der hennes egne twittermeldinger er klippet vekk. Det ser ut som om hun er blitt bombardert og stalket med Twittermeldinger, men hver av dem er i virkeligheten et svar på en (bortklippet) twitring fra henne selv.

Gregusson tolererer overhodet ikke kritikk av seg selv, eller Marius Reikerås. I en mail til min arbeidsgiver fra 3. november 2017 omtaler hun Liv Torill Evenruds blogger om Marius Reikerås slik:

”Det er verd å merke seg at Liv Torill Evenrud var dødssyk da hun selv ble aktiv innen netthets”

Evenruds fem blogger om Reikerås og hans virksomhet, som hun skrev det siste halve året hun levde, er lenket opp i denne artikkelen. De er definitivt kritiske, men svært langt fra ”netthets”.

Man kan lure på hvorfor Evenrud, som min tidligere advokat, ble omtalt i et brev til min arbeidsgiver? Gregusson har flere steder på Facebook, blant annet på siden til Helge Lurås, redaktøren for det sterkt høyreorienterte ”Resett”, ment at det var ”påfallende” at jeg skrev et minneord om Evenrud. Hun mener at flere advokater har et hemmelig nettverk som trakasserer henne:

”Wessel-Aas’ interesse for å henge ut Reikerås, er sammenfallende med Dag-Heine Bjørndal, Liv Torill Evenrud (Berghs forrige advokat, og juridisk ansvarlig for et hemmelig nettverk under HEF, med anonyme liksom-nettroll-jegere, som selv er de verste trollene), Øivind Bergh og Tor Jørgen Næss’ interesse for det samme. Det er veldig spesielt.”

(—)

” «Alle» er i all hovedsak «alltid» enig med Wessel-Aas, og mye av det han sier er selvfølgeligheter de færreste vil protestere mot, men det er nok generelt ganske lurt å danse etter hans pipe. 

Alternativet kan bli kostbart, for i dette landskapet finnes det kyniske folk som er mer opptatt av å legge feller de kan «bli» krenket for, enn de er i å unngå konflikter.”

Gregussons mailer til min arbeidsgiver er forøvrig så preget av faktafeil, og paranoia fra hennes side at jeg nekter å forholde meg til dem. Hun har hevdet offentlig at jeg har et abnormt forhold til omtale av fenomenet pedofili. Hun om det.

Gregusson finner gjerne fram til eldre, for lengst avsluttede polemikker. Hun har gjentatte ganger kalt mine artikler fra henholdvis 2008 og 2014 om skriveriene til Niels Chr Geelmuyden og Trond Skaftnesmo for ”nettmobbing”. Igjen, henne om det. De to forfatterne fikk selvsagt tilsvar der mine artikler ble trykket. Jeg er neppe alene om å hevde at de to er sterkt omdiskuterte og anti-vitenskapelige.

Gregusson har en enorm produksjon. Ved en anledning målte jeg den til en tekstmengde tilsvarende fem og en halv kronikk i Aftenposten per 24t. Hva gjør man med slikt? Ulikt de fleste av oss har hun neppe andre plikter i livet. Jeg må innse at det å svare henne, hvilket jeg gjorde en periode, ikke var en vellykket strategi.

Da er Marie Simonsens strategi, blokkering, langt lurere. Flere uavhengige kilder har opplyst meg at Gregusson har opparbeidet seg et ”navn” i de fleste større norske redaksjoner, som en person man aldri bør gå i dialog med.

Den beste framstillingen av Gregussons ”karriere” er gjort av Tøvsugeren Tor J. Næss i hans omfattende blogg om hennes virksomhet.

Gregusson har aldri gått i noen form for dialog med Næss, som hun vekselvis omtaler som et ”hjelpetroll” og ”et beryktet nett-troll”. ”Hovedtrollet” i hennes verdensbilde er Jon Wessel-Aas, mens hun ser ut til å tro at jeg har en slags mellomlederstilling i hennes ”trollfabrikk”. (Gregusson har tallrike ganger sammenliknet seg med den finske journalisten Jessika Aro, som fikk en KGB-trollfabrikk etter seg).

Som forsvar har hun funnet en anonym blogg (som vi i dag vet er signert pedosverteren Dag Fallet), der Næss omtales som en ”cyberstalker” på grunn av hans innsats mot pedosvertere og vaksinemotstandere.

Etter at Gregusson begynte å klage til min arbeidsgiver hver gang jeg besvarte hennes personangrep, fortalte jeg åpent om dette, og den åpenbare løsningen for de fleste var å beskytte seg. De som alt var eksponert, som jeg, kunne ikke bruke denne løsningen. Andre har gjort en utmerket debattjobb under falske navn.

En barnevernstjeneste et sted i Norge vil politianmelde Gregusson om det kommer flere henvendelser fra henne. I dette tilfellet ble ikke bare arbeidsgiveren kontaktet av en rasende Gregusson, men barnevernarbeiderens ektefelle ble også eksponert. Foranledningen var at barnevernsarbeideren hadde ytret noe Gregusson ikke likte. Gregusson har også bombardert en kommune i Hordaland med henvendelser, men etter det jeg vet har rådmannen sluttet å svare henne.

Hun har kontaktet konsernsjefene i flere selskaper, blant annet DnB og If forsikring, på grunn av kritiske ytringer fra personer som hun fant ut var ansatt i de aktuelle selskapene. Peter Lütkens blogg gir i så måte en svært god beskrivelse av Gregussons ”arbeidsmåte”.

Peter Lütken fikk Gregussons raseri mot seg fordi han hadde likt noe på en anonym Facebook-side. Gregusson selv var samtidig den mest aktive på en annen anonym Facebook-side, ved navn ”Hans Petter Nenseth og andre nett-troll”. Under ser dere en karakteristisk ytring fra Gregusson fra denne siden. Siden er nå nedlagt.

Gregusson mener seg åpenbart forfulgt. Samtidig strør hun om seg med påstander om at jeg og andre bedriver ”straffbar netthets”, endatil at disse har ”kostet samfunnet millioner”. Nå kjenner jeg personlig de fire andre mennene som er omtalt i denne skjermdumpen i tillegg til meg selv, og etter det jeg vet er ingen av oss noensinne saksøkt eller tiltalt for noe vi skulle ha gjort mot Gregusson.

Gregusson har riktignok blitt saksøkt, og hun har inngått et rettslig forlik. Det var mot en kvinne jeg ikke kjenner og i en sak jeg ikke har noe med. Men det var vanskelig å ikke legge merke til at konfliktnivået var og fortsatt er usedvanlig høyt.

Også pressen forfølger visstnok Gregusson og hennes allierte. Hun kan ta opp en sak med Dagbladets Marie Simonsen, som fikk e-poster med grove trusler, og kritisere at Dagbladet nevnte dommen mot Krudtaa i et avsnitt i en artikkel som primært handlet om noe helt annet, forbindelsen mellom Krudtaa og Kurt Oddekalv.

Det er åpenbart umulig for Gregusson å fatte at dommen mot Krudtaa er et offentlig dokument, som Dagbladet kan fritt kan sitere fra. Om Krudtaa skulle ha uttalt seg om dommen, ville det i henhold til vanlig presseskikk utløse tilsvarsrett både fra meg og mine vitner (som Krudtaa har trakassert), sannsynligvis også min advokat (Wessel-Aas, som han også har omtalt i grove ordelag). Skjermdumpen viser også det påfallende konspiratoriske hos Gregusson: hun ser Jon Wessel-Aas´ tilstedeværelse i alt som skjer.

Gregusson slutter seg til pedosverterne
Elin Gregusson tok opp en av bloggene til Dag Fallet, riktignok langt fra den verste blant dem. Hun fikk i den anledning svar fra Didrik Søderlind, kjent forfatter, redaktør og rådgiver i Human-Etisk Forbund, som påpekte at han ikke likte å bli kalt ”pro-pedofil” – han var selv omtalt i bloggen.

Gregusson har i etterkant fjernet noen av twittermeldingene, men til gjengjeld lagt dem ut på egen Facebookvegg, for, som hun skrev, ”hun fryktet for Søderlinds mentale helse”. På Facebook-veggen til redaktøren av det sterkt høyreorienterte nettstedet Resett, skrev hun at Didrik Søderlind drev med ”netthets”:

”En stakket stund trodde jeg at f.eks. at den fremtredende rådgiveren, Didrik Søderlind, ville slutte med netthets, hvis han bare lyttet til det jeg faktisk sa selv, fremfor å forholde seg til udokumenterte løgner fra folk som ikke kjente meg, men som skrev de mest elleville påstander vha skjermdumper og krysskoblinger hinsides all fornuft og anstendighet. Han avslo kontant, og det har vært fullstendig nytteløst å etablere dialog. ”

 

Gregusson stiller spørsmålet om Fallets blogg er ”lovlig”, og om hvorfor ingen av de omtalte, eller Human-Etisk Forbund har ”anmeldt” den. Fallets blogg er nok injurierende, men en anmeldelse ville neppe ha ført fram, siden injurier ikke lenger er en del av strafferetten. Dommen mot Krudtaa sier ingen ting om at det er ulovlig å publisere Fallets blogg. Det den derimot sier er at det kalle slik publisering for ”pedosverting” er en tilstrekkelig underbygget påstand til at den er vernet av ytringsfriheten.

LES OGSÅ: Pedosverterne

Kreftmobbingen
Pedosverterne nådde et nytt bunnnivå nylig. Under Liv Torill Evenruds sykdom mottok hun en del meldinger der det gikk fram at noen håpet hun ikke hadde lenge igjen. Slike påstander ble også framsatt i Facebook-gruppen ”Blokkerings- og rapporteringsprat” av Johan Slåttavik, som heller ikke unnlot å ”feire” da hun døde.

Da Didrik Søderlind nylig sto fram med kreft gikk Slåttavik også løs på ham. Det gjorde også Tore B. Krudtaa. Søderlind omtalte dette selv i ”Humanist”, og også den kristne avisen Dagen støttet humanetikeren og skeptikeren Søderlind. Krudtaa svarte med å poste en nyskrevet anonym blogg med åpent hån mot Søderlind, og blant andre Marius Reikerås syntes dette var verdt å like.

Radikaliseringen av miljøet, og behovet for å sette punktum
Alt tyder på at de ekstreme gruppene radikaliseres. Det gjelder både anti-vaksine, anti-barnevern og ulike typer av ytre høyre. Villigheten til å sette ut falske rykter, til å bedrive trakassering ved å kontakte og familie og arbeidsgivere er stigende.

Selv om de amerikanske konspirasjonshistoriene nok er sterkere enn de norske, mener jeg at det bare er ulik tilgjengelighet av våpen som er forskjellen mellom USA og Norge. Alex Jones og hans ”InfoWars”, som sto bak påstandene om en pedofiliring som involverte Hilary Clinton, er ekstreme, men ikke mer ekstreme enn det man kan lese på de norske nettstedene ”Nyhetsspeilet” og ”Riksavisen”.

Intensiteten i konspirasjonsteoretikernes kampanje mot Gunnar Tjomlid var definitivt på amerikansk nivå. Hatnivået og den voldsomme produksjonen i Elin Gregussons, Marius Reikerås´ og Tore B. Krudtaas virksomhet er også det.

Siden jeg har vært i retten mot pedosvertere tre ganger, og vunnet mot alle tre, må jeg regne med å være hatobjekt for denne delen av ekstremist-Norge resten av livet. Det er da også typisk at noen av dem jeg har omtalt, har kamp mot rettsvesenet, og mot Norges påståtte ”menneskerettsbrudd” som hovedsak i livet. Dette gjelder særlig Reikerås og Gregusson, men har etter rettsnederlaget mot meg også blitt en kampsak for Krudtaa. Og store deler av miljøet fra Lyskilden/Kilden og kampanjene mot Tjomlid og humanetikerne har nå sluttet seg til troen på at Norge har et korrumpert rettsvesen. Såvel Krudtaa som Anita Sweeney, Unni Anita Iversen Ødegård, Trude Helen Hole, Cathrine Woldstad og Sandy Lunøe har dukket opp som gjester på Elin Gregussons og Marius Reikerås´ Facebookvegger. Nylig dukket også ”frimannen” Gunnar Virittsekk Håvik opp med sterk støtte til Gregusson.

Konspirasjonsteoretikerne tror nok på sine teorier selv. Samfunnet kan et stykke på vei leve med det, ihvertfall så lenge ikke f.eks. vaksinemotstanden fører til at vi igjen får epidemier av farlige sykdommer. Det er selvsagt en avsporing når ”miljøvernere” gjør kampen mot ”chemtrails” til en hovedsak – og de antisemittiske konspirasjonsteoriene til ytre høyrepartiene gir grunn til alvorlig bekymring.

Det farligste er kanskje mangelen på grenser i metoder for aksjoner. Det kan synes som om kontakten med Reikerås og Gregusson har bidratt til radikalisering også av andre konspirasjonsmiljøer i så måte. Kampanjer rettet mot hatobjektenes arbeidsgivere, og enda til familiemedlemmer har dukket opp. Det er også registrert falske bekymringsmeldinger til barnevernet, der en barnefar løgnaktig ble påstått å være både voldelig og alkoholisert. Heldigvis hadde han et godt samarbeidsforhold til barnets mor, og saken ble raskt sjekket ut av kompetente barnevernarbeidere.

Det er en generell trend at konspirasjonsteoretikere av ulike typer søker sammen på nett, og ”lærer” av hverandre. Flere forfekter etterhvert flere ulike typer ekstremisme og konspirasjonsteorier, og samtidig blir metodene til verstingene overtatt av flere.

Mens Hanssen, Krudtaa og miljøet på ”Kilden”/”Lyskilden” antakelig en gang hadde saker de trodde på og på sitt (fanatiske) vis kjempet for, er Reikerås bare en avskiltet advokat som ble kriminell og mistet all etikk på veien.

Hva som driver Elin Gregusson har jeg aldri skjønt. Det kan i mitt tilfelle være så banalt som at jeg var klient hos hennes hoved-hatobjekt Jon Wessel-Aas. Det er i hvert fall klart at hun trass i å være uttalt politisk liberal, human-etiker og ”vitenskapsorientert” nå bruker kolossalt mye tid (hun er ikke beheftet med jobb) på å være selvutnevnt forsvarer for ekstreme vitenskapsmotstandere og ”alternative”, tildels også direkte høyreorienterte, som Krudtaa.

Jeg konkluderer: disse aktørene spiller hverandre verre.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at et flertall av aktørene i disse miljøene hører hjemme langt ute på den politiske høyresiden. Dette er mennesker med et samfunnssyn som i betydelig grad avviker fra det som er vanlig i Norge. Det er typisk at initiativtakeren til ”Stortingets rettssikkerhetsgruppe” var en så spesiell politiker som Ulf Leirstein (FrP). Leirstein har ved flere anledninger etter ”rettsikkerhetsgruppens” oppløsning ytret seg støttende til Reikerås. Som parlamentarisk nestleder i et regjeringsparti, og partiets fraksjonsleder i Justiskomiteen, bidrar han utvilsomt til å legitimere virksomheten.

Reikerås´ mye omtalte kontakter i EU-parlamentet er også på ytre høyre fløy, ihvertfall etter norsk målestokk.

Krudtaa pluss minst ett medlem fra ”rettssikkerhetsgruppen” har bånd til det antisemittiske Norgespartiet, andre i miljøet, bl.a. Brataas, er lokalpolitikere for Fremskrittspartiet. Jeg kjenner ikke til at noen av aktørene er aktiv i noe parti til venstre for FrP. Tendensen til å gjøre arbeidsgivere ansvarlig for arbeidstakeres private ytringer hører hjemme i korporativ fascisme.

Det kan selvsagt innvendes at alle med et visst kjennskap til persongalleriet automatisk vil stillee spørsmål ved alle påstander fra slike hold. Problemet er imidlertid åpenbart: de fleste vet ikke noe om disse miljøene. Uheldig for dem som rammes av kampanjene.

Det hører også med at dette klientellet for en stor del står utenfor arbeidslivet, og har ubegrenset tid til virksomheten.

Tilsynelatende kan forespørsler være seriøse, utformet som ”varsler”, og i utgangspunktet bli tatt alvorlige, f. eks. av arbeidsgivere eller barnevern. Det er plagsomt, men hvis mengden henvendelser blir for ekstrem, blir det en betydelig avsporing av arbeidstid og -fokus. Mange kan nok takle ”skitstormen” for egen del, men ikke for andres.

Som offentlig ansatt har jeg selvsagt ytringsfrihet på linje med alle andre i Norge, noe både Henning Jakhelln og Jon Wessel-Aas har skrevet grundig om. Om noen vil kritisere mine ytringer er det jeg som er adresse, ikke min familie eller arbeidsgiver. Om meningsmotstandere likevel velger å la sitt raseri gå ut over andre, som barn eller arbeidsgivere blir situasjonen likevel umulig. Konsekvensen blir at drittkasterne, pedosverterne, vinner fram.

Intensiteten i henvendelser overfor andre, i mitt tilfelle særlig arbeidsgiver, er blitt så høy at jeg velger å legge sakene åpne her, med disse to artiklene, og med dette avslutte all videre dialog med motparten.

Jeg gikk på trolljakt. Dette var det jeg fant. Resten er taushet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.