Hassan skal ikke på skolegudstjeneste. Han skal på “det alternative opplegget”. Hassans far mener at muslimer ikke skal delta i tilbedelse i andre religioners gudshus. Han mener det er hellige handlinger som foregår der inne. Handlinger han ønsker å vise respekt for og at det ikke er respektfullt å gå i kirken når man ikke er kristen. Han kan delta i møter i kirken, i kulturelle aktiviteter, men ikke i gudstjenester. Det er et problem. Hassans lærer, som forøvrig selv er muslim, mener at det er viktig at muslimer deltar på skolegudstjeneste. Det er god integrering, mener han og slik han ser det er det å vise respekt for kulturen og landet man har flyttet til.
Hans Ivar skal heller ikke på skolegudstjeneste. Han har en mor som opplevde det å bli tvunget med i kirken som barn som et overgrep. Som noe som gikk imot alt hun trodde på. Alt hun stod for. Fremdeles får minnene henne til å riste av sinne. Hver gang invitasjonen kommer. Før kom den ikke engang, invitasjonen. De bare tok det som en selvfølge at alle barna skulle i kirken. Hans Ivar brukte å få lov til å skulke den dagen. Men så kom heldigvis innvandringen til bygda og da fant skolen ut at de også trengte et alternativt opplegg, så nå har Hans Ivar fortellerstund i steden. Han og de peneste jentene i bygda. De fra Afghanistan. Da trenger ikke Hans Ivar å skulke skolen den dagen lenger. Han har et sted å være. Et godt sted. Et sted han hører hjemme. Et sted med de peneste jentene.
LES OGSÅ av Kjersti Opstad: Et adventslys for menneskerettighetene
For Ellen er det verre. Kirken får magen hennes til å eksplodere i smerte. Det kommer tilbake alt sammen da. Alt det gamle. Alt det vonde. Alt det hun lever med. Hver dag. Hun greier ikke å skille overgrepene fra kirken. Det var en pakkeløsning. Kirken, samfunnet, familien, overgrepene, den sosial kontrollen. Og selv nå. 40 år senere så kjenner hun smerten som brer seg fra magen, utover hele kroppen… i flere dager før det skjer. Før hun må følge sine elever inn i det rommet. Rommet av smerte.
Kari derimot elsker kirken og det den står for. Hun besøker kirkerommet flere ganger i uken og synes det er en selvfølge at barna må ha et tilbud om å få gå i kirken. Helst alle barna. Alle barna fortjener å få kjenne Jesus. Hennes frelser. Kanskje særlig de barna som har foreldre som tilhører andre religioner. De har jo ingen som forteller dem om Jesus. Hun ber for dem, og for ateistene. Hun er pensjonert nå og hjelper ofte til i kirken. Det skal hun også gjøre nå. Under årets skolegudstjeneste.
Neha har alltid latt sine barn gå i kirken. Hun er ikke så veldig troende, mens synes det er viktig at barna deltar. Hun er hindu og til og med i hjemlandet så hender det at hennes trosfeller går i kirka og ber. Vi har så mange guder lell, sier hun og ler. Hva gjør vel en til? Og dessuten er det koselig med litt julestemning.
Fatou sender også sine to barn i kirken. De er faktisk oftere der enn i moskeen, selv om hun passer nøye på å følge de muslimske bønnetidene som kommer som alarm på telefonen hennes. Barna spiller begge musikkinstrumenter og har ofte konserter i kirken. Fatou møter på hver og en av dem. Hun liker både kirkerommet og dessuten så er det viktig å være der når barna opptrer. Barna er alt hun har her i dette nye landet.
Elin sier at temaet ikke er viktig for henne, men at hun alltid har syntes at det var hyggelig å være i kirken til jul. Hun er 21 år nå og vokste opp i et meget flerkulturelt og flerreligiøst område. Jeg syntes det var hyggelig jeg, sier hun, å møte opp i kirken og synge julesanger sammen med vennene mine. I min klasse var det ingen som ikke møtte opp. De gikk alle sammen. Både kristne, jøder, muslimer, hinduer og ateister. Det er jo ikke akkurat som om man blir mindre muslim eller noe av å gå i kirken før jul og synge sanger.
Det er mange som tenker som Elin. Kanskje flertallet av oss. Er det så viktig da? Om man går i kirka eller ikke? Det er bare en skoleavslutning. Det varer ikke lenge. Man slutter jo ikke å være den man er om man går i kirka. Det er jo bare en juleavslutning. Det er jo bare en hyggelig julesammenkomst. Og dessuten så er det jo litt greit også, at lærerne tar med barna i kirken, så slipper man liksom den delen selv. Tradisjon. En hyggelig liten juletradisjon.
LES OGSÅ: Den gamle mannen og havet… Groruddalsblues og årets første adventslys
Hvem av disse eier sannheten og virkeligheten? Hvem har rett og hvem tar feil? Hva er det riktige valget hva skolegudstjenester angår? Må man gå til julegudstjeneste for å bli integrert? For å lære om norsk kultur? Er press greit da, om intensjonen er integrering? Skal ateister også gå? De som får vondt i magen av tanken? Jeg tror ikke det. Jeg tror dette er en av de gangene da vi virkelig skal favne om ulikheten vår. Akseptere hverandre og hverandres ståsteder uten å stille spørsmål. Uten mistanker eller anklager.
Denne uken skal skolebarna våre deles i to grupper. Noen barn velger gruppe selv, andre har foreldre som velger for dem. Og jeg synes tiden har kommet til å la diskusjonen og meningene om dette ligge og heller konsentrere oss om å gi barna våre en god opplevelse uansett hvilken gruppe de tilhører og om vi gjør dette riktig så gir vi dem også litt mer forståelse og respekt for våre ulikheter i det samme. Religion og tro er vanskelig og det kan både skille oss fra hverandre og binde oss nærmere sammen. Religion og tro er personlig. Det er ikke et rom vi skal tvinge mennesker hverken inn i eller ut av.
I vårt samfunn snakkes det mer og mer om “oss” og “dem”. Om nordmenn og innvandrere og oftere og oftere også om muslimer og “de andre”. Hvor muslimer oftere og oftere blir fremstilt som en trussel og et problem. Mange snakker også om norsk kultur som om det er og har vært en ensartet størrelse som nå plutselig er truet av “de andre”. Slik er det ikke. Vi var aldri ensartede og vi har også en vond historie bak oss med blant annet svært stygge fornorskingsprosesser skapt av de som i sin uvitenhet forsøkte å gjøre oss helt like selv om våre ulikheter aldri egentlig var et problem… om vi bare kunne ha akseptert dem. Ulikhet er sjeldent et problem. Ikke om vi lærer å respektere hverandre og skaper måter å møtes og å leve sammen på selv med våre ulikheter. Vi trenger ikke alle å være like, men vi trenger å skape gode rom hvor alle har plass til å være seg selv. Hvem enn du nå er, hva din legning er, hvilke opplevelser du bærer med deg og hvilken tro du tilhører.
Jeg vil tenne mitt tredje adventslys for håpet om at vi det kommende året kan lære å leve side og side med hverandre på tvers av våre ulikheter. Det synes viktigere enn noen gang nå, slik verden i dag fremstår.
Jeg vil tenne mitt adventslys for at vi snart vil se hverandres ulikheter og egenart som noe som gjør oss rikere. Som noe som gjør oss godt. Som noe som gjør oss sterke.
Jeg vil tenne mitt adventslys for våre barn og våre ungdommer. De som allerede vet alt dette. De som allerede er én flokk på tvers av alle de skillelinjene vi forgjeves forsøker å trekke opp for dem. Det er de og ikke det hatet vi ser i kommentarfeltene som er fremtiden. La oss lytte til dem.
Sitat:
«Jeg vil tenne mitt adventslys for at vi snart vil se hverandres ulikheter og egenart som noe som gjør oss rikere»
Ja, det høres flott ut på papiret.
Men fungerer multikulturelle samfunn i praksis, er de mer berikende?
Dessverre er det mye som tyder på at homogene samfunn fungerer best.
Folk trives best med andre som ligner på en selv. Like barn leker best.
Har vi noengang hatt et homogent samfunn? Nei, det har vi ikke.
Fungerer samfunnet vårt selv om det ikke er, eller noen gang har vært homogent? Ja, det vil jeg si at det gjør.
I min oppgang bor vi mennesker med aner fra 7 ulike land og 4 ulike kontinenter. Vi fungerer veldig bra sammen. Det har aldri vært noen konflikter mellom oss.
Jeg selv er, som svært mange andre nordmenn i 2017, en del av en multikulturell familie. Jeg synes vi leker bedre sammen nå enn da vi kun var etniske nordmenn. Vi er nokså like hverandre også faktisk, på tvers av kulturer og kontinenter. F.eks. heier 3 av mine nærmeste på samme fotballag… fra 3 ulike kontinenter og med ulik kulturell og religiøs bakgrunn. Pinnekjøtt liker de også. Uansett hvor de egentlig kommer fra.
Du har din oppfatning, og det skal du ha lov til å ha. Men vit også at din erfaring tråkker på hverdagen og virkeligheten til mange av dine landsmenn. Din holdning om at like barn leker best tråkker på klassekompiser og bestevenner, på ektepar, på foreldre, på barn, på søsken… På alle de av oss som bor her, og som kommer herifra og som er Norge og norskhet i 2017. Vi leker nemlig helt fint sammen vi, på tross av vår nære eller fjerne landbakgrunn og etniske opprinnelse. Det er bare sånne som deg vi ikke vet hvordan vi kan leke meg. For oss er det du som ikke passer inn. Du som er den som utfordrer vår evne til toleranse.
Og Norge, dette vakre landet vårt, det er akkurat like mye vårt som det er ditt. Faktisk.
I min oppgang er det også en muslimsk familie. Kjempehyggelig naboer er det.
Så vi er tre forskjellige nasjonaliteter og religioner blant oss 8 beboere i oppgangen. Det fungerer greit for min del, men allikevel tror jeg like barn leker best i lengden, og jeg føler ikke at jeg tråkker på noen innvandrere ved å mene det.
Jeg mener ikke at dem andre er dårligere enn oss norske, det er ikke der det ligger.
Jeg registrerer jo at etnisk norske kjernefamilier blir det bare færre og færre av i deler av Oslo, og det er vel fordi de norske ikke synes det er så greit å bo der lenger, antar jeg.
Jeg har etterhvert fått med meg at tenåringsgutten til den norske alenemora i fjerde har ett godt øye til den søte dattera til den afghanske familien i første og at det er gjensidig. Den hyggelige faren som jeg snakker litt med av og til er veldig sterkt religiøs og veldig klar på at dattera ikke kan gifte seg med en gutt som ikke er muslim.
Han mener altså at om en norsk gutt skal gifte seg med dattera hans så må den norske gutten konvertere til islam.
Storebror til jenta har fått nyss om dette og passer litt ekstra på, så det er litt anstrengt forhold mellom ham og gutten i fjerde.
Dette er en av mange grunner til at jeg tror det er best i lengda at like barn leker best sammen i det lange løp.
Hvordan skal vi norske forholde oss til denne problemstillingen som de to unge i oppgangen muligens står ovenfor om følelsene mellom dem vedvarer?
Skal den norske gutten bøye seg og konvertere?
Skal vi norske være litt harde mot den afghanske pappaen og gjøre det klinkende klart for ham at nå bor han i Norge og får innrette seg deretter.
Eller hva?
Jeg vet ikke hva som er riktig svar på det spørsmålet i et multikulturelt samfunn.
Vet du?
Ei jente jeg kjente var utsatt for det samme presset fra sin far. Hun giftet seg med sin venn, en gutt med afrikanske foreldre, Det tok mer enn 10 år før far, FrP mannen, ga etter for sin kones bønn omå gjenopprette kontakten med datteren. Og hun er nå tilbake på listen over far`s arvinger.
Mitt råd er å la ungdommene få styre sine egne relasjoner. Alt ut over å bli strøket fra arvelista må falle under streng prioritert lovhåndhevelse.
Jeg har opp igjennom årene møtt den der flere ganger hos etniske nordmenn. Jeg har sett vonde brudd i etnisk norske familier, mellom foreldre og barn, men også mellom foreldre selv og sett familier stille seg på hver son side av steile sinte gjerder…. fordi datter har valgt å bli sammen med en med mørk hud.
Men jeg har sjeldent sett det fenomenet omtalt i media. Spalteplassen forbeholder vi til «de andre» selv om dette altså er noe enkelte av oss gjør helt uten «utenlandske aner»
Ja, argumentasnon med mål om å splitte har den tendensen at negative atferdsmønster, som ligger på individuell personligehet, alltid overføres til hele «den andre» gruppen.
At psykiatriske behandlingsinstitusjoner årlig behandler jenter og gutter, ødelagt av fedre, onkler og andre nære, «trygge», voksenpersoners pedofil -insestiøse behov.. Det rapporteres ikke i media, av et selvfølgelig hensyn til offeret. Heller brukes ikke andre voldsovergrep mot både små og store familiemedlemmer som motangrep mot den splittende argumentasjon.
Jeg tror det bakenforeliggende er forskjeller mellom empatisk relasjonsskapende personliget og empatiløs manipulerende personlighet. Den omsorgsfulle enighet om at, «slik gjør vi ikke» med mennesker, eller dyr for den del, den trenger du omsorgskompetanse for å forstå og følge.
Det psykologiske begrepet Projisering finner jeg nyttig for å forstå tema. https://sml.snl.no/projisering
«La ungdommene styre sine egne relasjoner»..
Der er vi hjertens enige.
En strengt religiøst afghansk mann ville nok aldri ha diskutert sin datters giftermål med deg, men det er hyggelig at du finner opp hyggelige afghanere 🙂
Ting er ikke alltid slik du leser om i avisa og ingen vet hvordan akkurat denne familien ville ha reagert. I de aller fleste tilfeller så løser ting seg… også i muslimske familier.
Når det er sagt så er sosial kontroll et reelt fenomen. I motsetning til hva du leser om i avisa så er det et reelt problem som ikke er mer knyttet til muslimer enn til æresbegrepet i andre minoritetsmiljø… hinduer, sikher og kristne…
Selv om det ikke er noe det er populært å snakke om idag. Dette er ikke så enkelt som å si at koranen sier… den biten er den enkle delen… den man kan gjøre noe med lett… problemet som helhet er komplisert.
Jeg synes også dette er en vanskelig problemstilling å møte, særlig nå som det er et område som blir mye misbrukt politisk.
I motsetning til rådende agenda i samfunnet så tror jeg lite at pisk og å rive barna bort fra familien er løsningen. Det er ensomt der ute uten familie å støtte seg til. Jeg tror på megling og samtaler. På å lirke forestillinger riktig vei. På å finne løsninger for familiene… sammen. Og ofte er det mulig, selv om det er krevende. Jeg tror det vil gi bedre liv på sikt.
Og kanskje er det mulig også for afghanske jenter som liker norske gutter? Selv kjenner jeg familier som synes det er veldig befriende å få en etnisk nordmann inn i slekta. Det er jo den perfekte unnskyldningen for å slippe unna kulturelle forpliktelser man ikke har lyst til å utføre …
Takker for hyggelig svar. Fint at du skriver at du også synes dette er en vanskelig problemstilling å møte.
Hyyssssssj, Beskytt nærområdet. Bruk pseudonym. Det trenges kun en relasjons-inkompetent Jallamann, med behov for å bevise egne meninger, for å splitte samareidende menneskers naturlige omgangsform.
Hva jeg mener er ikke så interessant. Alle kan jo dra frem enkeltopplevelser og anekdoter. Man må så på det store bildet, ikke basere seg på enkelthistorier fra bekjente når man «synser» om dette.
Her er eksempel på en studie:
https://www.ft.com/content/c4ac4a74-570f-11db-9110-0000779e2340
Study paints bleak picture of ethnic diversity
When the data were adjusted for class, income and other factors, they showed that the more people of different races lived in the same community, the greater the loss of trust. “They don’t trust the local mayor, they don’t trust the local paper, they don’t trust other people and they don’t trust institutions,” said Prof Putnam. “The only thing there’s more of is protest marches and TV watching.”