Et adventslys for menneskerettighetene

Denne desembermorgenen er 60 millioner mennesker på flukt i verden. De siste 20 årene har vi sett en dobling i antall flyktninger. Jeg tenner det andre adventslys i dag. Må vi aldri gi opp kampen. Menneskerettigheter for alle!

Kjersti Opstad
About Kjersti Opstad (34 Articles)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Etterkrigsgenerasjonen, babyboomerne, når nå pensjonsalderen én etter én, i rask fart. Generasjonen som kom til verden med fred og fremtidshåp og som aldri skulle bli voksne og repetere feila fra i går går nå over til et nytt stadie i livet. Evig ungdom, evig frihet og evig rocken roll er nå byttet ut med barnebarn og livsvisdom. “the golden years”. De skulle bygge en ny verden, etterkrigsgenerasjonen. En verden med frihet og fred for alle. En verden hvor den virkelig store etterkrigsbabyen skulle få spille hovedrollen; – FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.  Fred, frihet og fremtidshåp signert av et samla, nyoppstartet FN.

LES OGSÅ: Den gamle mannen og havet… Groruddalsblues og årets første adventslys

I etterkant av andre verdenskrigs grusomheter ble det i 1946 satt ned en komite som jobbet frem en verdenserklæring om menneskerettigheter. 30 universelle rettigheter som ethvert menneske har fått i fødselsgave, simpelthen fordi de er mennesker. 10.12.1948 ble denne erklæringen signert i FN. Åtte nasjoner avsto fra å stemme, to var fraværende og de resterende 48 landene som da var medlem, inkludert Norge, vedtok og signerte erklæringen. I etterkant har alle nye medlemsland i FN signert erklæringen. Det vil si at alle innbyggere i 193 land i prinsippet vil kunne påberope seg beskyttelse av FN dersom deres menneskerettigheter ikke blir fulgt.

Artikkel 1.

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

I praksis er ikke dette alltid like enkelt. Selv om FNs menneskerettigheter i prinsippet beskytter mennesker både fra årsaker som medfører at de må legge på flukt og garanterer dem rettigheter og beskyttelse dersom de likevel må flykte, så betyr ikke det at alle mennesker i praksis er trygge. Faktisk er det veldig langt mellom prinsipper og virkelighet her, og det hender ofte at nyhetsbildet og den hjemlige offentlige debatten etterlater seg et inntrykk av at vi har sluttet å forsøke. Sluttet å tro at en annen verden er mulig. En verden der FNs menneskerettighetserklæring, ikke bare er et fremmed ideal skrevet på et stykke papir, men en virkelighet, en praktisk hverdag, for alle klodens mennesker.

Artikkel 3.

Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

I høst har vi vært vitne til horrible menneskerettighetsbrudd, et folkemord, på Rohingya i Myanmar. Gamle fredshelter har i nye klær blitt omgjort til brutale ledere med blodige hender. Verdenssamfunnet har i liten grad stilt opp for ofrene. Flyktningeleirene er overbefolket og underfinansiert. Mennesker dør. Små barn, vår felles fremtid, dør. Og mediene har for lengst flyttet videre… til neste kjendiststylisttabbe.

Artikkel 4.

Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.

Vi har også fått avslørt at unge afrikanske menn igjen puttes i lenker og selges som slaver i Libya eller drukner i tusenvis på vei over Middelhavet til det de håper er en bedre fremtid. En fremtid mer i takt med den fremtiden menneskerettighetene lovet dem. I vår iver etter å fordømme dem som lykkejegere som fortjener den straff de kan få, så glemmer vi at artikkel 22 burde ha garantert dem mulighet til et verdig liv og en fremtid der de er. “Hjelpe dem der de er”, er ofte noe vi sier for å legitimere at vi ikke ønsker dem her. Ikke noe vi følger opp i praksis.

Artikkel 22.

Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.

Kanskje er det til og med grunnlag for å stille spørsmål ved vår egen og Europas egentlige rolle i å muliggjøre de moderne slavemarkedene. Der FNs menneskerettighetserklæring klart og utvetydig slår flyktningers rett til beskyttelse fast, synes vi mer bestemt på å finne nye metoder å hindre dem i å komme frem til oss enn i å trygge dem, der de er.

Artikkel 14.

  1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.

  2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

I vår virkelighet i 2017 snakkes det mer om retten til å bruke ytringsfriheten til å erklære flyktninger for en uønsket og rådyr trussel mot vår kultur og vår overflod enn om hvordan vi systematisk skal jobbe for å motvirke årsakene til at mennesker må legge ut på flukt. Menneskerettighetene synes ikke lenger å være en ledestjerne vi jobber mot, det vi ønsker å oppnå og tror vi kan få til.

Menneskerettighetene blir i år gamle nok til å kunne regne seg som pensjonister, og i det det skjer så undres jeg på om ikke mange av mine medborgere mener at det er nettopp det de burde bli? Pensjonert som et avleggs stykke utopi, kanskje som en drøm fra Disneyland, eller noe. Iallefall ikke noe vi tror på og jobber for… for alle mennesker… i hele verden. Flyktninger inkludert. Ikke bare for oss selv. Vi på toppen av pyramiden. Var menneskerettigheter noe de drev med på 70-tallet en gang? I fotformsko, slengbukser og kulturmarxismens forgagne dager? Eller er det fremdeles noe vi kan tro på og kjempe for? Noe det er verdt å kjempe for? Ofre for?

Denne desembermorgenen er 60 millioner mennesker på flukt i verden. De siste 20 årene har vi sett en dobling i antall flyktninger. De fleste flyktningene kommer fra Syria, Irak og Afghanistan. Land som er i krig. Land vi har vært involverte i krigshandlinger i. I tillegg til disse landene legger det stadig flere ut på flukt fra land på det afrikanske kontinentet også. Flere steder er det også der væpnede konflikter. I tillegg er vi nå midt inne i den største sultkatastrofen på 70 år. Vi bare snakker ikke om den.  Sult er en stille måte å dø på. Det er lett å se en annen vei.

Vi snakker sjeldent om grusomhetene i Jemen heller. Utsulta barn som dør av sykdommer vi lett kunne ha kurert uten at noen løfter en finger for å hjelpe dem er dårlig underholdning nå i desembermåneden. Vi vil helst vende blikket et annet sted. Mot det nære, der vi kan være heltene. De gode kreftene i en føkka verden.

Idag er det andre søndag i advent. Utenfor døra her skinner sola og snart åpner de etterlengta søndagsåpne butikkene slik at vi igjen kan forsøke å sette kjøpsrekord. 11.100 kr skal vi visst bruke, hver og en av oss, på julehandel i år. Om vi ikke legger inn et lite ekstra gir nå mot slutten og skeier ut med et par hundrelapper til hver så er det faktisk mindre enn i fjor. Vi må kanskje se oss slått… av fortiden… i forbruk. Heldigvis er det fremdeles tid. Vi kan fremdeles slå gamle forbruksrekorder, om vi bare skjerper oss bittelitt. Men vil noe av det gjøre oss lykkeligere? Gi oss et bedre samfunn? Jeg tror ikke det. Jeg tror kun et samfunn basert på universelle menneskerettigheter og idealer kan gjøre oss lykkelige. Jeg tror ikke lenger på evig vekst og evig forbruk.

I det vi går inn i menneskerettighetserklæringens syttiende år er det mitt håp at vi kan legge festtalene og feiringene tilside. Ikke fordi 70 år med gode intensjoner og forsøk på å nå et mål ikke er noe å feire, det er det, men fordi vi ikke har bruk for festtaler. Vi har bruk for å brette opp armene og komme med høye krigsrop i steden. Det er tid for kamp. Vi har behov for å løfte blikket og se på kloden vi bor på og igjen ta opp kampen for at alle mennesker, ikke bare oss her oppe, skal kunne løfte opp menneskerettighetene og si at dette er også min rett, min erklæring… og bli møtt med et verdensomfattende rettssamfunn som tar henne på alvor. Menneskerettighetene er ALLE menneskers rettigheter, ikke bare mine egne. Vi skal ikke pensjonere menneskerettighetene. Vi skal gjøre dem unge og hyppe og begynne og tro og kjempe for dem igjen.

Jeg tenner det andre adventslys i dag. Må vi aldri gi opp kampen. Menneskerettigheter for alle! NÅ!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

2 Comments on Et adventslys for menneskerettighetene

  1. LadyLiberty // at // Reply

    “Denne desembermorgenen er 60 millioner mennesker på flukt i verden. ”

    Og alle flykter fra de minst liberalistiske landene i verden. Om dere virkelig bryr dere om disse må dere bli liberalister. Jo mindre liberalisme, jo mer flukt og undertrykkelse.

  2. Jeg tror på Jesus.
    Her leste jeg noe mer jeg tror på lenger oppe i hovedteksten. Sitat :
    Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
    Sitat slutt.
    Jeg har følelser, men jeg prøver å la kunnskaper og vurderingsevne og fornuft få nok plass og være til hjelp når jeg ser etter løsninger.
    Å hente mange mennesker eller flyktninger til dette kalde landet og steinrøysa langt mot nord og det det landbruket og det klimaet som er her og med svensker som kan risikere å få sultproblemer i nabolandet er ikke etisk og ikke fornuftig og ikke moralsk rett.
    Flyktninger bør få hjelp i land med mye bedre klima enn her og med et langt bedre landbruk og med politikere som tenker på beredskapslager og med borgere og befolkning som vil bruke kunnskaper og fornuft.
    Dette forklarer jeg grundig på min hjemmeside eller min blogg eller mitt nettsted under demografi og befolkningspolitikk.
    Jeg linker også til fakta og opplysninger om situasjonen i et naboland og med opplysninger om beredskapen der og landbruket der.
    I en krisesituasjon vil ingen her få ei teskei med svenskesuppe.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*