Religion er en vrangforestilling som skader alle samfunn

Venstresida må holde sekularismen høyt og kjempe mot religion på generelt grunnlag – i stedet for å forsvare folks religiøse følelser.

Charlie Hebdo-terroraksjonen vekket avsky over hele verden. Det samme gjorde de brunstenkede uttalelsene og hatytringene som kom om muslimer etterpå. Avsky vekket også forsøk fra apologetiske islamister på å si at Hebdo-redaksjonen burde ha forventet et slikt angrep når de holdt på som de gjorde og Pavens analogi om at «når noen sårer deg, slår du tilbake». Mange reagerte også på en generell krenkelsesfølelse hos muslimer. Denne teksten skal ikke handle om det. Det er skrevet (for) mange tekster om akkurat dét temaet, mange av dem svært ufine. Jeg skal ikke skrive om karikaturene eller hvorvidt det er et mål å krenke folk i seg selv. Det overlater jeg til andre.

Det denne teksten skal handle om, er en bekymrende utvikling på venstresida: en dreining bort fra sekularismen som en sentral verdi til å forsvare folks religiøse følelser og religiøs spesialbehandling.

Misforstå meg rett, det går an å ha to tanker i hodet på én gang. Det går an å være for en sekulær styring av staten og protestere mot for eksempel religiøs omskjæring i norske sykehus og diskriminering av homofile, samtidig som man mener folk har rett til å tro på det de vil. Religionsfriheten er sentral, og privat må folk må lov å tro akkurat hva de vil (samme hvor irrasjonelt det i bunn og grunn er). Problemet er at venstresida, i religionsfrihetens navn, tar til takke med et slikt kompromiss: Kardemommebyholdninga til religion – tro på hva du vil, bare hold det unna statsstyringa. Live and let live. Et greit kompromiss rent pragmatisk sett. Det betyr likevel at venstresida glemmer å ikke bare VÆRE sekularister, men å fremme sekularismen også. Å ta opp kampen med religionen i seg selv.

LES OGSÅ: Gir blasfemi oss et bedre samfunn?

Hvor kommer religionen fra?
Det er komplisert, og vitenskapsfolka strides – en del evolusjonære biologer, som Dawkins, forklarer menneskets hang til religion som en slags «utilsiktet konsekvens» av andre ting, som sikrer vår overlevelse – hans teori er for eksempel at religion kan feste seg i menneskene på grunn av vår innebygde lærdom om å adlyde voksne og autoriteter, noe som sikret barnas overlevelse (om de sier man ikke skal gå inn i løvens hule, gjør man ikke det – dem som ikke adlyder går inn og blir drept, og deres «opprørske» gener forsvinner dermed fra genpoolen i den evolusjonære utviklinga).

Andre forklarer religion som noe som har oppstått i et forsøk på å forstå verden. Men ut fra denne logikken skulle ingen vært religiøse nå, etter at vi har fått alternative forklaringer. Andre igjen ser på religion i et sosialantropologisk og sosiologisk perspektiv – de ser det som noe som har bidratt til å strukturere samfunn og sikre lov og orden, og dermed aktivt blitt brukt av makthavere for å motvirke sosial uro og anarki – for deretter å bli reprodusert igjen og igjen gjennom sosialisering. En del teologer og filosofer ser mest på hvordan enkeltmennesker er religiøse fordi de trenger en større mening med sine liv, en slags «indre ro» som kommer ved en total overbevisning om at deres liv betyr noe og er «skapt». I virkeligheten er det nok en slags kombinasjon av alle disse teoriene som kan forklare religionens utbredelse i alle samfunn opp gjennom tidene. Religion har alltid eksistert, men ikke i samme form – den kommer fra menneskene, ikke fra høyere makter.

Religionens splittende effekt
Det er vanskelig å benekte at religion gjennom mesteparten av sin organiserte historie har vært destruktiv og undertrykkende. Opp gjennom hundreårene har religion blitt oppgitt som grunn til å ofre mennesker, brenne annerledestenkende, fengsle folk for religiøs forhånelse, drepe dem som konverterer, undertrykke og diskriminere kvinner, undertrykke og diskriminere homofile, invadere land, brenne landsbyer og hus til grunnen, tortur… Lista er uendelig.

Her vil mange lesere protestere og si at dette er lenge siden, og religionene har utvikla seg siden den gang. Selv vil jeg hevde det er samfunnene, ikke religionene, som har forandra seg – de er like menneskefiendtlige som de alltid har vært, uavhengig av om de heter hinduisme, islam, kristendom eller jødedom. Andre igjen vil protestere og påpeke at religion også har bidratt til positive ting, for eksempel innenfor kunsten og litteraturen – eller etikken, for den saks skyld. Etikkdiskusjonen blir for komplisert til å ta her. Religion har bidratt innenfor kunst og kultur, men også strupet dem – se på forbudet mot avbildning av mennesker i enkelte fundamentalistiske muslimske land i dag, eller ikonoklasmen i kristendommen der utrolig mye kunst ble ødelagt. På samme måte har den diktert hvilke kulturelle uttrykk som er tillatt i stor grad opp gjennom historien – både indirekte, gjennom at kirken var alene om å ha de økonomiske musklene til å kjøpe kunst, noe som gjorde at kunstnere valgte religiøse motiver for å tjene penger, og direkte gjennom at visse kunst- og kulturuttrykk ble forbudt eller rettsforfulgt (det er ikke mer enn noen tiår siden Monty Pythons «Life of Brian» ble sensurert i Norge, med blasfemi som oppgitt grunn – går man enda lengre tilbake har du forfattere som ble dømt i retten eller boikottet fordi litteraturen deres brøt med samfunnets og religionens moral).

Også i dag ser vi åpenbare elementer av diskriminering: Religiøse særforbud for kvinner, klesregler som må følges, en diskriminering og ekskludering av homofile, forsøk på å presse folk med en annen religion eller en mangel på religion ut av politikken eller styrer og stell, angrep på annerledestenkende (både militært og metaforisk), utelukking av kvinner eller seksuelle minoriteter i visse stillinger og posisjoner, for ikke å nevne en ekstrem «oss og dem»-tankegang som alle religioner har til felles. Det er en grunnleggende sannhet i alle religioner: Vi har rett, de andre tar feil. Kanskje fastslås det eksplisitt, kanskje læres det mer indirekte gjennom lovsang og historisk beretning. Det finnes utallige sekter som tror at de er de eneste som vil komme til himmelen, de eneste rettroende, de eneste som har forstått det. I denne forståelsen ligger det også en (ikke alltid bevisst) rangering av seg selv, som den rettroende og den «utvalgte», over andre som ikke har forstått det. Andre kan også bli sett som farlige, deres sannhet utfordrer vår sannhet og derfor må vi nedkjempe den. Denne ulikhetstanken og inn- og utgruppetanken bør venstresida bekjempe med nebb og klør. Religion skaper motsetninger mellom folk som i utgangspunktet har de samme interessene. Det er en av hovedgrunnene til at venstresida må slutte å være passive, men heller prøve å bygge ned religion.

Religionens brutale logikk
I bunn og grunn er religionskonflikter en kamp om eierskap over sannheten: noe som konkretiseres i Israel/Palestina-konflikten der begge parter bruker både religiøs argumentasjon og historiske beretninger som bevis for at sin virkelighetsforståelse stemmer. En undersøkelse gjort av den israelske forskeren Tamarin blant skolebarn i Israel viste at de mente at jødenes plyndringer og invasjon av Det lovede land i Bibelen var riktig. Argumentasjonen varierte mellom ting som at det var «nødvendig for å kunne opprette Israel» og at «Josvas menn hadde blitt lovet landet av gud, og dermed kan handlingene deres forsvares», til mer eksplisitte religionskonfliktorienterte, blant annet at «de som bodde der hadde en annen religion og da var det greit/nødvendig å drepe dem». Når andre barn fra samme skole fikk presentert de samme historiene, bare at stedsnavnene var byttet ut med kinesiske landsbyer og Josvas navn med en kinesisk general, syns det store flertallet i stedet at en slik oppførsel var umoralsk og gal. Det avgjørende for dem var altså ikke handlingen i seg selv, men begrunnelsen for dem – og den religiøse betydninga. De mente Josvas handlinger var riktig fordi han var jøde og hadde blitt lovet landet av gud, mens den kinesiske generalens handlinger var feil fordi han ikke hadde noen hellig grunn for å gjøre som han gjorde.

Da Bush gikk til krig i Irak, sa han at Gud var på USAs side. På de tyske soldatenes uniformer under krigen sto det «Gud er med oss». Islamistiske terrorister i for eksempel Afrika og Asia roper at Allah er stor, før de tar med seg andre i døden. Anders Behring Breivik anså seg selv som en kristen mann, en korsfarer som forsvarte sin religion mot innflytelse fra en annen, ved å plaffe ned barn. Mange i Israel begrunner fremdeles sin rett til å undertrykke palestinerne med at jødene er guds utvalgte folk (en slags ironi her er at mange svært ortodokse jøder ikke er sionister, selv om de også mener at jødene er utvalgt).

Moderat religion muliggjør ekstremisme
Den jevne muslim, jøde eller kristne person er mot vold, og kan ikke sammenlignes med ekstremistene. Men, én ting må være klinkende klart: Uten moderat religion, ja, faktisk uten religion i det hele tatt, kunne ikke den religiøse ekstremismen eksistert. Både ekstremistene og de moderate deler et felles livssyn: De velger å tro på noe som strider mot fornuft og det vi kan se, de opphever troen til en verdi i seg selv. Det er grunnlaget for all religion, og det er også derfor religion er farlig – fordi religionen lærer folk å ikke stille spørsmål ved skaperen, men å bare tro på den. Den lærer folk at det å tro, selv når det ikke gir noen mening, er riktig (her bør det også nevnes at enkelte ideologier også har religiøse trekk, og omtrent utvikler seg til religioner i seg selv, med sitt hierarki, sine absolutte sannheter, manglede aksept for avvik og «konvertering», og sin ekstreme persondyrking – slik som stalinismen og nazismen, for eksempel). Moderate religiøse ledere snakker om samme paradis som fanatikerne gjør. De leser opp de samme historiene fra religiøse bøker. De synger de samme lovsangene. Den eneste forskjellen er at fanatikerne faktisk tror på det de sier – de tror fullt og fast på at historiene i de hellige bøkene stemmer, de tror fullt og fast på paradiset, de tror på at de religiøse idolene har levd og gjort som religionen sier de har gjort. Det eneste som skiller en ekstremist fra en moderat, er at ekstremisten faktisk i større grad aksepterer sin religion og dens budskap, enn den moderate personen gjør. Moderat religion, slik vi ser det i dag, er en slags benektelse av faktisk religion, en slags blankofullmakt til å tro på det som er passende å tro på (som at man ser døde slektninger igjen, eller at de religiøse idolene var snille) samtidig som man avviser alt som FAKTISK gjør religionen til noe annet enn en trøst i møte med død, alt som ikke passer med det en ønsker å mene eller tro. Grunnlaget, kjernen, er likevel akkurat den samme.

Dermed legger selv den moderate religionen grunnlaget for ekstremismens framvekst, en opphevet tro på en skaper, uavhengig av vår materielle virkelighetsforståelse, altså en dyrking av å akseptere det irrasjonelle – tatt til det ekstreme. I Bibelen var det Kunnskapens tre som var farlig å spise av. Vitenskap, et forsøk på å utvide menneskenes horisonter ved hjelp av vår unike evne til å oppfatte og analysere verden rundt oss, har blitt ansett som farlig i alle religioner opp gjennom historien – med unntak i visse land eller epoker. Da Europa lå i et fundamentalistisk og kvelende mørke i Middelalderen, var det den islamske verden som utviklet vitenskapen, spesielt innenfor feltene astronomi og medisin. Flere munkeordener har også gjort sitt for naturvitenskapen, Georg Mendel, for eksempel, var selv en munk og dermed en dypt religiøs mann. Men munkeordenene sto utenfor det tradisjonelle religiøse hierarkiet som utøvet sin makt over samfunnet. I klostrene kunne tanker blomstre og funderes over, uten at det var noen trussel mot det etablerte. I en mer tradisjonell religiøs sammenheng, ville for eksempel å akseptere tanker som at kvinner var likeverdige med menn eller at mennesket ikke sto i sentrum av universet vært ansett som farlig og destruktivt for religionen og samfunnshierarkiet.

Uavhengig av dette, bør man (ut fra å dømme hvor raskt vitenskapen har utviklet seg etter at sekulære verdenssyn har spredt seg og blitt normen blant vitenskapsfolk) spørre seg hvor vi hadde vært i dag, om det IKKE var for religion. Hvis vitenskapen hadde fått utviklet seg fritt og fått den sentrale plassen i samfunnet den hadde fortjent, hvordan hadde samfunnene våre sett ut nå? Det blir kun spekulasjon, men det er ikke urealistisk å anta at vi ville ligget langt foran det vi gjør i dag; både teknologisk, medisinsk og samfunnsmessig.

Provokasjon er nødvendig
Venstresida har tatt på seg en rolle som strider mot grunnleggende verdier vi kjemper for: en rolle som religionens forsvarere, iblant til og med religionens talspersoner. Dette gjøres ofte av gyldige og gode årsaker – for eksempel for å forsvare muslimer mot en stadig mer aggressiv rasisme i samfunnet. Men venstresida bør ikke forsvare hverken islam eller kristendom. Vi bør forsvare folks rett til å gå med hijab eller kors eller kalott, om de måtte ønske det, uten å oppleve hets i det offentlige rom. Dette fordi det handler om folks menneskeverd. Vi bør forsvare folks rett til å ha tilgang til steder der de kan praktisere sin tro uforstyrret. Kanskje bør vi være pragmatiske i enkelte saker – selv er jeg for eksempel skeptisk til bruk av burka og niqab, både fordi jeg mener det gjør kvinner og individer usynlige, og fordi jeg mener det kan vanskeliggjøre enkelte offentlige funksjoner (jobb, skole, osv.). Likevel tror jeg et forbud er feil, fordi resultatet av dette ikke er at de aktuelle personene slutter å gå med niqab eller burka, men heller at de slutter fullstendig å gå ut – noe som krenker deres bevegelsesfrihet. Da blir altså en toleranse for ulempene niqab og burka medfører det minste av to onder. I stedet bør venstresida i en slik sak påpeke det kjønnsdiskriminerende i all religiøs lære, og jobbe mot religionens innflytelse og folks religiøse holdninger. Med andre ord: Vi skal forsvare folks RETT til å være religiøse, og til å være åpne og offentlige om det, men vi bør aldri forsvare religioner eller deres innhold generelt.

LES OGSÅ: Ytringfrihetenen på ytringsfrihetsfundamentalismens alter

Vi må opplyse, og, ja, provosere – forskning fra USA (som riktignok er et fundamentalt religiøst land sammenligna med Norge) viser at det er når ateistene er tydeligst når de aktivt går i konfrontasjon med religion og når de kommer med vitenskapelige forklaringer på religionens dogmer, at de lykkes med å nå ut med sine budskap og opplever økt tilslutning både organisasjonsmessig og i offentlige meningsutvekslinger. Etter at Richard Dawkins ga ut sin bok «The God Delusion» i 2006, en bok som gikk rett i vrangstrupen på religion generelt og kristendommen spesielt, ble resultatet en offentlig debatt som spredte hans budskap og fikk ateister til å komme ut av «skapet». Det er da de får folk til å tenke og til å reflektere over egne tanker, selv om mange religiøse blir provoserte eller krenket. Provokasjonen kommer først, så kommer refleksjonen – i det minste hos moderate troende.

Men provokasjoner må være konstruktive. Å publisere en tegning av en profet, uten annen grunn enn at det provoserer noen, er i få tilfeller konstruktivt. I stedet å provosere ved å angripe innholdet eller logikken i en (eller alle) religion(er), er viktig og riktig – krenkelsen kan være like sterk, men i det siste tilfellet er provokasjonen likevel konstruktiv.

Keiseren uten klær
Religion doper oss ned, det lærer oss å adlyde autoriteter og tro på ting som strider mot vår fornuft. Det rangerer borgere i et samfunn. Det sløver oss ned til vi ser motsetninger mellom oss og dem som tror annerledes, i stedet for å se hvor de virkelige motsetningene ligger. Religion strider mot feminismen og mot bevegelsen for homofiles rettigheter – to sentrale deler av venstresidas daglige kamp. Religion forhindrer vår evne til å være tenkende, kritiske mennesker – og, kanskje det mest sentrale, religionen lærer oss – direkte eller indirekte – å bli ved vår lest og tolerere urettferdighet på jorda, fordi vi får vår lønn i himmelen. Samfunns- og himmelstormere – selv om mange vil mene at både Jesus og Mohammed var det – er det lite rom for i et religiøst hierarki der alle har sin plass. Dermed er religion i seg selv en reaksjonær kraft på alle plan.

Max Hermansen, PEGIDA-lederens hvis rasisme blir avslørt hver gang han åpner munnen, hevder det er en elefant i rommet i det norske samfunnet: Islam og islamisering. Han tar feil. Islamismen er ikke noe nærmere å «ta over» det norske samfunnet enn den var for 100 år siden, og de fleste muslimske borgere har overhodet ikke noe ønske om at den skal gjøre det (tross alt lever det svært mange muslimer i Norge som har flyktet fra religiøst undertrykkende regimer, noe Hermansen ikke ser ut til å innse). Pegida skal vi fortsette å kjempe mot, slik vi kjemper mot all rasisme. Og vi må være tydelige: Det er ingen elefant i rommet. I stedet er det en engel der: Religion og alt det medfører. Slik barnet avslørte det alle så, men ingen turte å si: at keiseren var naken, bør venstresida avsløre det alle vet, men få tør å si i frykt for å såre andres følelser: Engler finnes ikke. Gud er død. Religion er en vrangforestilling som skader alle samfunn. Det er på tide at ateister, ikke bare religiøse, blir misjonærer for sitt livssyn og tør å ta et oppgjør med religiøse livssyn som i århundrer har undertrykket menneskelig kreativitet, refleksjon og frihet. Det vil støte noen vekk. Det vil provosere folks «religiøse følelser». Men det er den eneste måten man på sikt kan oppnå det frie, rettferdige samfunnet vi kjemper for, et samfunn der mennesket, ikke gud, er den store skaperkraften.

LES OGSÅ: Pegida og kampen for en ny jødeparagraf

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.