Oktober, revolusjonen og den norske venstresiden

Foto: Recuerdos de Pandora

Ingen annen begivenhet har så langt vært viktigere for den sosialistiske bevegelsen enn den russiske revolusjon.

Helge Ryggvik
Om Helge Ryggvik (4 artikler)
Helge Ryggvik er historiker og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur. Han har blant annet gitt ut bøkene: Jernbanen i Norge 1854-2004. Nye tider og gamle spor 1940-2004 samt Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi.

Ingen annen begivenhet har så langt vært viktigere for den sosialistiske bevegelsen enn den russiske revolusjon. Det er det eneste eksempelet så langt i historien hvor arbeiderne, om enn for en begrenset periode, har tatt makten. Russland ble umiddelbart trukket ut av den mest grusomme krigen verden hadde sett til da. Rundt om i byene startet arbeiderne å ta makten over egne arbeidsplasser. På landsbygden overtok bønder kontrollen over jorda fra rike landeiere.  Til tross for at revolusjonen umiddelbart måtte forholde seg til første verdenskrigs enorme tap og ødeleggelser og snart sto overfor omfattende vestlige militære intervensjoner, ble noen av de mest radikale sosiale reformene noensinne innført. Kvinner fikk lovfestet likestilling, rett til skilsmisse og rett til fri abort. Homoseksualitet ble legalisert. Rasistiske pogromer mot jøder og religiøs undertrykkelse av muslimer som lenge hadde preget Russland opphørte. Kunst og kultur, tidligere forbeholdt rike eliter, ble tilgjengelig for alle klasser.

Like fullt, med unntak av en ungdomsgruppe og noen smågrupper, støttet av noen få fagforeninger, blir det ingen feiring på den norske venstresiden. Fredrik Mellem  i Arbeiderpartiet, et parti som i sin tid støttet revolusjonen, benytter jubileet til å drive anti-kommunistisk propaganda. Klassekampen, som en gang hadde bilder av Marx, Lenin  – og Stalin som en del av sin logo, har løst motsetningen mellom sin opprinnelse og sin nåværende politiske profil ved å sende Mímir Kristjánsson på tur i sporene til Lenins beryktede togtur gjennom Tyskland og frem til Petrograd i april 1917. Der forsøkte han å tegne et bilde av Lenin som datidens Corbyn og Sanders.

Verken SV eller Rødt arrangerer festmøter. For SVs del er ikke det overraskende. Selv om det tilbake til SF-tiden fantes fløyer som så positivt på ”den reelt eksisterende sosialismen” i Øst-Europa, har Lenin og bolsjevikene, som for alltid vil forbindes med oktober, aldri stått høyt i kurs. Og selv om det i Rødt finnes ulike strømninger som i sin tid har hentet inspirasjon fra den russiske revolusjon, passer ikke en feiring av revolusjonen og dens ledere inn i den profilen partiet har lagt seg på. På den ene siden ønsker ikke Rødt, forståelig nok, å bli identifisert med de samfunnene som frem til og med murens fall hevdet å representere tradisjonen fra den russiske revolusjon. Mon tro om det også finnes litt opportunistisk frykt for at en ventet negativ fremstilling av den russiske revolusjon i borgerlige media skal skape negativ oppmerksomhet rett etter partiets lille parlamentariske gjennombrudd?

LES OGSÅ: Hyll antikrigsrevolusjonen!

Revolusjonen og venstresiden som den var
Når den norske venstresiden forholder seg så defensivt og lavmælt til en stor historisk begivenhet, har det nok også sammenheng med at det på 2000-tallet har foregått et stille, men fundamentalt skille, hvor det ikke lenger er ulike syn på den russiske revolusjon som definerer organisatorisk tilhørighet på venstresiden. Det samme skiftet har foregått i mange andre land. ”Best å legge gamle motsetninger bak seg, og i stedet forholde seg til verden som den er i dag …”, har vært en gjennomgangsmelodi. For Rødts del er det utvilsomt en fare for at hvis partiet i dag skulle bestemme seg for å utforme en enhetlig oppfatning av den russiske revolusjon, ville det føre til ørkesløse diskusjoner og mulige splittelser. Skiftet har foregått lenge nok til at vi dag har en generasjon medlemmer som har få egenerfaringer av hvor viktig den russiske revolusjon har vært som politisk fundament for organisering på venstresiden.

Da jeg meldte meg inn i SU på slutten av 1970-tallet besto organisasjonen av et utall fraksjoner som alle var basert på ulike syn på den russiske revolusjon og Sovjetunionen, som jo fortsatt eksisterte som stat. Alle var vi sterkt kritiske til Stalin, det gjaldt også moderorganisasjonen SV. Men både i SV og blant noen få eldre medlemmer i SU var det enkelte som støttet det de kalte ”den reelt eksisterende sosialismen”. Til vår frustrasjon reiste noen av dem på delegasjonsreiser i regi av den Sovjetstyrte kommunistinternasjonalen til Øst-Tyskland, Nord-Korea og Cuba. I de mer aktivistiske delene av i SU eksisterte det et bredt spekter av fraksjoner som i utgangspunktet var positiv til den revolusjonære oppstanden i Russland, men som var uenige om når det gikk galt. En liten fraksjon med kapitallogikere (de som gikk med klistremerke som viste en kurve som illustrerte profittratens fall) som samtidig var påvirket av syndikalisme, mente at revolusjonen skulle vært overlatt til massenes spontane kraft alene, at alle politiske inngrep fra partiene (da ikke minst bolsjevikene) ledet galt av sted. Andre identifiserte seg med den første fasen av revolusjonen men hoppet av, enten da opprøret ved Kronstadt fant sted eller fra det øyeblikket den såkalte Arbeideropposisjonen ble etablert i 1919.

Kort etter at jeg meldte meg inn gikk en liten gruppe trotskister tilknyttet den 4. internasjonalen inn i SU. Disse var selvfølgelig sterke motstandere av  stalinisme. De la imidlertid vekt på at samfunnene i øst på grunn av statseiendom hadde klare progressive trekk. Selv sluttet jeg meg til en analyse av de Sovjetpåvirkede statene som ”statskapitalistiske”. Det er et syn jeg for øvrig har fortsatt. ”Verken Washington eller Moskva, men internasjonal sosialisme”, var logoen til det som ble Internasjonale Sosialister. I tillegg hadde man de andre organisasjonene. Restene av NKP, hvor det fantes både fløyer som helte i ”euro-kommunistisk” retning og de 100 Moskvalojale, AKP, med sin tilknytning til Kina og Kambodsja, Albanistene, som vi kalte de ulike avskygningene knyttet til KA/KUL, anarkistene, syndikalistene og mye mer. Dro man til større europeiske land ville man finne en enda mer bredspektret oppsplitting. Dette gjaldt særlig Storbritannia og Frankrike, som i tillegg til de samme tendensene som gjorde seg gjeldende i Norge hadde langt sterkere trotskistiske tradisjoner.

Et sterkt teoretisk fundament for praksis vil som regel være en styrke
For unge radikale i dag som ikke opplevde denne tiden må dette høres ekstremt ut. Det vil trolig alltid finnes sosiale mekanismer gjør det mulig for både mindre og større grupper å bli innkapslet i ideologiske bobler, isolert fra samfunnet. Jeg vil likevel hevde at medlemmene i de fleste av disse organisasjonene var minst like engasjert i den helt konkrete verden rundt seg som på venstresiden i dag. Det gjelder også grupper jeg var uenig med. Et sterkt teoretisk fundament for praksis vil i de fleste tilfeller være en styrke. Dessuten, så lenge Sovjetunionen eksisterte som en undertrykkende imperialistisk stat, var en analyse av hva denne staten var et uttrykk for helt avgjørende for hva slags politisk praksis du førte.

For min del var det for eksempel en oppfatning av Øst-Europa som udemokratiske, statskapitalistiske stater avgjørende da jeg ganske ung sammen med et par andre i SU tidlig i august 1980 kastet meg på toget for å oppleve arbeideropprøret i Polen på nært hold. Der møtte vi for øvrig et par tilsvarende entusiastiske ungdommer fra en opposisjonell fraksjon i RU. Inne på Lenin-verftet i august 1980 følte vi alle at vi befant oss i en revolusjonært arbeideropprør som minnet om det vi hadde lest om den russiske revolusjon. Analysen man bygde på var altså helt avgjørende for hvilke side man sto på i en helt konkret kamp.

Nye forutsetninger?
Uavhengig av hva og når det gikk galt; alt for mange organisasjoner hadde illusjoner om samfunnene i øst. Sovjetunionens sammenbrudd og opprøret i østblokken fra 1989 førte derfor til en svekkelse av venstresiden internasjonalt. Desillusjon preget årene som fulgte. Dette ble selvfølgelig også utnyttet av venstresidens motkrefter. Venstresideorganisasjoner spilte fortsatt ofte en viktig rolle i den sosiale mobiliseringen, gjerne til forsvar for etablerte rettigheter. Klassemotsetningene og kapitalens logikk var jo den samme som før. Men liberalismen fikk lenge valse frem over en ideologisk demoralisert venstreside. Det var først med den globaliseringskritiske bevegelsen rundt år 2000 og den folkelige motstanden særlig i Latin-Amerika at nyliberalismen møtte reel motstand. Bevegelsens mest offensive slagord; ”En annen verden er mulig”, pekte i riktig retning. Konkretiseringen av slagordet begrenset seg imidlertid ofte til etablering av en skatt på finansielle transaksjoner (tobin-skatt). Bevegelsen var dessuten anti-politisk i den forstand at politiske partier på venstresiden ble hold på armlengdes avstand.

Men mye har forandret seg siden 1990-tallet, ja også siden tidlig på 2000-tallet.  Når Bernie Sanders i USA i sin valgkamp snakket om sosialisme og ”revolusjon” og Jeremy Corbyn slåss imot nedskjæringer og krever økt statlig styring, uten at høyresidens skremsler om kommunistspøkelse får gjennomslag, skyldes det ikke minst at en hel generasjon har vokst opp uten å måtte forholde seg til den kalde krigen. Både nyliberale og liberalere forsøker å opprettholde et narrativ hvor det går en ubrutt linje fra Lenin og oktoberrevolusjonen til  Stalins undertrykkelsesregime til dagens ultra-nasjonalistiske, oligarkiske og homofobe Putin. Det er ingen tilfeldighet at det er en gjennomgangsmelodi i borgerlige media i forbindelse med revolusjonsjubileet[i].

En slik helevetsforestilling eller et slikt djevelbilde har alltid vært brukt som politisk virkemiddel for å sverte alle politiske prosjekter som har representert radikale inngrep mot kapitalens frie spill. De nyliberale sitter imidlertid ikke lenger i posisjon som ”kongen på haugen”. De sitter derimot med ansvaret for kapitalismen slik den ser ut i dag; de økte forskjellene, krigene, sikkerhetsnettene som rakner, de økonomiske krisene og så videre. Anti-kommunismen har ikke lenger samme effekt som før. Noen få på høyresiden har innsett dette og forsøker nå å etablere nye djevelfortellinger som skal klistres på venstresiden. Se bare hvordan tankesmien Civita krampaktig har forsøkt å gi venstresiden skylden for alt som har gått galt i det oljeavhengige Venezuela etter at oljeprisen falt. Liberale media i Storbritannia har forsøkt å angripe Corbyn på samme måte.

Realiteten er imidlertid at anti-kommunistisk og anti-sosialistisk propaganda ikke fester seg på samme måte som før. Denne situasjonen har skapt rom for at politiske prosjekter med utgangpunkt fra venstresiden kan få en langt større masseoppslutning enn tidligere. Slik sett har mange av de motsetningene som gjorde seg gjeldende på venstresiden mindre umiddelbar relevans enn de en gang hadde. Det er mulig å fremme radikale prosjekter og få masse oppslutning, uavhengig av hvor man sto tidligere i sin vurdering av den russiske revolusjon.

Vi må fortsatt lære
Spørsmålet er imidlertid om det er mulig å vinne, uten å forholde seg til erfaringene fra den russiske revolusjon. I en tid da mange på den norske venstresiden drømmer om å skape en tilsvarende positiv dynamikk som Podemos i Spania, SYRIZA i Hellas og Corbyns radikaliserte Labour i Storbritannia, kan det virke forstyrrende å igjen bli tvunget til å forholde seg til politiske stridigheter som har sine røtter i en begivenhet som fant sted for 100 år siden. Særlig SYRIZA og Podemos er eksempler på partier hvor tidligere venstrestrømninger er smidd sammen til en ny enhet, delvis basert på at tidligere skillelinjer er blitt skjøvet til side. For mange som har opplevd begge tidsepoker føles nok dette frigjørende.

Problemet er bare at et politisk byggverk som kaller seg sosialistisk og som ikke forholder seg til det eneste historiske tilfellet hvor arbeiderklassen for en periode har erobret den politiske makten, bygges på sandgrunn. Vi har fortsatt enormt mye å lære av den generasjonen sosialister som fra forrige århundreskiftet og frem til 1930-tallet gjennomlevde den mest intense klassekampperioden så langt. Det faktum at folk flest er mer immune mot anti-kommunisme og at det ikke lenger finnes noen åpenbart undertrykkende stat som gjør krav på å representere tradisjonen fra den russiske revolusjon, åpner for en bedre tilnærming enn før.

Det er i dag mulig å studere, analysere og diskutere den russiske revolusjon mer nyansert og åpent enn for en liten generasjon siden. Det betyr også å studere revolusjonens ledere, ikke minst Lenin. Demoniseringen i borgerlig propaganda har dessverre hatt den effekt at også mange som regner seg som sosialister kvier seg for å forholde seg til Lenin. Den stalinistiske tradisjonens kanonisering av Lenin har bidratt til det samme. Dette har noen ganger fått underlige utslag, som ved enkeltes forsøk på å fremheve Rosa Luxemburg og den italienske marxisten Antonio Gramsci som alternativer som sto klart imot Lenin. For Gramsci er dette helt absurd, da han helt fra 1917 var en svoren tilhenger av Lenin. Av den grunn var han med på å stifte det italienske kommunistpartiet. Rosa Luxemburg hadde sine diskusjoner med Lenin, men begge hadde enorm respekt for den andre. De sto ikke minst på samme linje i kampen mot krigen. Både marxister som Antonio Gramsci og  ungareren György Lukács, som har blitt anerkjente teoretikere i akademiske kretser i dag, hadde dyp respekt for Lenin. Selv om begge har kommet med viktige bidrag til marxismen, kan ingen av dem forstås løsrevet fra Lenin og den russiske revolusjon. Ingen var mer konsekvent i sin motstand mot den imperialistiske krigen enn Lenin. Få, om noen, var en like konsekvent motstander av alle former for nasjonal undertrykkelse. Lenin hadde til tider en skarp polemisk stil. Han kunne overdrive for å klargjøre et poeng. Lenin var imidlertid særegen fordi han mer enn noen annen var opptatt av det marxismen egentlig handler om, politisk praksis for forandring. Derfor er det heller ikke mulig å forstå Lenin uten å vite hvilke stemninger som rørte seg ute på arbeidsplassene og blant de mer enn 12 millioner soldatene som var tvangsrekruttert til den grusomme krigen.

LES OGSÅ: Lær av historien!

Selve opprøret var en begivenhet som er verd å markere i seg selv
Men først; uansett hva som gikk galt med sovjetstaten så burde venstresiden kunne enes om at selve opprøret var en begivenhet som er verd å markere i seg selv. For sosialister som har som utgangspunkt å skape en total demokratisk kontroll av både produksjon og politikk, er alle spontane utbrudd hvor folk flest kaster seg inn i politikk for å forme egne liv på egne betingelser, noe å lære av og feire. Den russiske revolusjonen fra februar var nettopp et slik utbrudd av handlingskraft nedenfra, helt på linje med den franske revolusjon. ”Revolusjoner er historiens lokomotiver”, skrev Marx i sin oppsummering av revolusjonen i 1848.Lenin demonstrerte tydelig at han forsto en revolusjons dynamikk da han på tilsvarende vis oppsummerte 1905-oppstanden i Russland. Han siterte Marx, og skrev videre;

–Revolutions are the festivals of the oppressed and the exploited. At no other time are the masses of the people in a position to come forward so actively as creators of a new social order as at a time of revolution. At such times the people are capable of performing miracles, if judged by the narrow, philistine scale of gradual progress.

Den russiske revolusjon startet som et spontant opprør i Petersburg i februar 1917, der arbeidere i streik, kvinner i brødkøer og soldater som nektet å adlyde ordre fikk det eksisterende maktapparatet i byen til å bryte sammen. Det var denne spontane kraften som fortsatte å politisere og aktivisere stadig større menneskemasser både frem til oktober 1917 og i tiden som fulgte. Sosialister bør ikke tvile på hvilken side man står i slike situasjoner. Dessverre har mange slike opprør endt med nederlag, nå sist i Egypt. Men spør egyptiske aktiviser som var med på begivenhetene i Kairo og Alexandria, så vil de alle kjenne seg igjen i følelsen av energi og kollektiv kraft som gjorde seg gjeldene før de militære tok tilbake makten. Du vil høre det samme hvis du spør iranske aktivister som var med på revolusjonen i Iran i 1979, før presteskapet under Khomeinis ledelse tok over kontrollen og skjøv venstresiden og det som også var et arbeideropprør til side. Sånn sett ville 1917-revolusjonen vært en viktig historisk begivenhet som det hadde vært verd å markere, selv om den endte med nederlag. ”Revolusjonen er død, lenge leve revolusjonen”, var Marx’ oppsummering av 1848.[5]

LES OGSÅ: Arbeidere i alle land

7 punkter som gjorde opprøret spesielt
Men 1917 var altså spesielt fordi opprøret gikk så mange skritt videre:

  1. Med dannelsen av arbeiderråd eller sovjeter etablerte den russiske arbeiderklassen det mest avanserte form for direkte demokrati noen sinne. Noen kritikere av oktoberrevolusjonen mener at revolusjonen burde vært avblåst når tsaren var gått av og den provisoriske regjeringen, etter hvert under Kerenskij fikk makten. Kerenskij fortsatte imidlertid å sende soldater til fronten i den ørkesløse krigen. Han ville opprettholde det gamle stor-russiske imperiet, og støttet ikke de undertrykte nasjonenes krav, for eksempel kravet om et selvstendig Finland. Han drev dessuten et spill med de militære som ønsket å slå hardt ned på alt som var forbundet med opprøret. Det var derfor bolsjevikene høsten 1917 fikk flertall i Sovjetene for kravet om ”brød, fred og land” og ”all makt til sovjetene.
  2. Med arbeiderrådenes overtagelse av statsmakten fikk man for første gang et system for makt over arbeidsplasser og nabolag smeltet sammen med politisk statsmakt. Det var et system med direkte tilbakekallingsrett. Ingen valg var friere og ingen representanter satt mer utrygt enn representantene i Sovjetene. Dette var bakgrunnen for at bolsjevikene som ledet sovjetregjeringen gikk inn for den omstridte beslutningen om å avlyse valget til en konstitusjonell forsamling.
  3. Med sovjetenes overtakelse av makten under bolsjevikenes ledelse ble Russland som lovet endelig trukket ut av første verdenskrig.
  4. Da tyske soldater i oktober 1918, inspirert av den russiske revolusjonen, på tilsvarende vis nektet å følge ordre, og i stedet gjorde opprør sammen med arbeiderne, var første verdenskrig over.
  5. Bolsjevikene var prinsippfaste i sin støtte til nasjonenes rett til selvbestemmelse, det innebar også nasjoner som var undertrykket internt i det russiske imperiet.
  6. Til tross for at den nye sovjetstaten måtte bruke store ressurser på å slå tilbake invasjoner fra de gamle imperialistmaktene allianse med føydale og borgerlige russiske krefter, gjennomførte den nye arbeiderstaten de mest radikale sosiale reformene noen sinne: Likestilling mellom kjønnene, fri abort, omfattende lese og skrivekampanjer, avkriminalisering av homofile, m.m.
  7. Ledende revolusjonære som Lenin og Trotskij var klar over at revolusjonen ville gå tapt hvis den ikke spredde seg. Til tross for at det var nære på flere steder, ikke minst i Tyskland, skjedde ikke det. Men inspirert av den russiske revolusjon tiltok klassekampen i de fleste industrialiserte land. For å demme opp for revolusjon ble det innført store reformer. Mellom 1918 og 1920 ble det gamle arbeiderkravet om 8-timersdagen innført i europeiske industriland, inkludert i Norge. Ja, selv når borgerskapet motvillig aksepterte sosialdemokratiets hegemoni og utbyggingen av velferdsstaten etter andre verdenskrig, spilte en frykt for stor oppslutning om kommunistpartier en viktig rolle. Slik påvirker den russiske revolusjon den sosiale virkelighet vi opplever i dag.

Med de indre spenninger som i dag gjør seg gjeldende i kapitalismen er sannsynligheten stor for at det vil bryte ut revolusjoner i fremtiden, også i vestlige industriland. Med tiltagende mobilisering mellom blokkene står vi på ny overfor muligheten for altomfattende kriger. Selv om verden har forandret seg dramatisk på 100 år er de russiske revolusjonæres erfaringer derfor like aktuelle som før. Vi må lære av hva bolsjevikene gjorde riktig. Men vi må også forstå når og hvorfor det gikk galt. Kamp for sosialisme handler om å oppheve klassemotsetninger og skape et system hvor flertallet ikke bare får muligheten til å stemme hvert år, men for demokratisk kontroll over økonomien.

Til tross for oppofrelser for å slå tilbake Hitler og nazismen, var sovjetstaten under Stalin ett terrorvelde som bare var sosialistisk i navnet. De fleste ledende aktivister som hadde stått i spissen for revolusjonen var henrettet eller satt i fengsel. Sovjetene, som en gang hadde vært dynamiske demokratiske institusjoner, var redusert til et byråkratisk skall eller redskap for en diktatorisk makt. Lenin selv forsto at utviklingen gikk i gal retning før han døde. Derfor advarte han på det sterkeste mot Stalin. De fleste svarene ligger imidlertid i at store deler av Russland var økonomisk tilbakeliggende. Så lenge revolusjonen ikke spredte seg var frykten for imperialistiske militære intervensjoner konstant. Dermed ble den nye staten tvunget til å kopiere mange av de undertrykkelsesmekanismene den selv hadde kjempet imot, for å overleve. Man kom til et punkt hvor man som Marx og franske revolusjonere på 1800-tallet måtte si; Revolusjonen er død, leve revolusjonen.

Referanser
[i] Se bl. a. prioriteringen i Aftenpostens kulturbilag 5. november 2017.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.