Hyll antikrigsrevolusjonen!

Foto: Ross, Edward Alsworth: The Russian Bolshevik revolution

Selv om den franske revolusjonen også førte til at mange uskyldige ble drept, blir den feiret av alle som velger frihet, likhet og brorskap framfor konge, adel og kirkemakt. På samme måte bør vi som er imot imperialisme, rasisme og krig feire 100-årsjubileet for den russiske Oktoberrevolusjonen.

Torgeir Salih Holgersen
Om Torgeir Salih Holgersen (10 artikler)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Under overskriften Det tragiske oktoberkuppet skriver professor emeritus Bernt Hagtvet følgende i Aftenposten 26. august i år:

Russerne er i revolusjonsmodus dette året, hundreårsmarkeringen av de to revolusjonene i Petrograd skal markeres. Den første, i februar, avskaffet tsarismen. Den andre avskaffet håpet om en konstitusjonell utvikling i Russland.

Det Hagtvet overser, er at både Februar- og Oktoberrevolusjonen i første rekke var opprør mot første verdenskrig. Februarrevolusjonen startet 8. mars vår kalender da kvinnelige tekstilarbeidere gikk til streik og ledet massedemonstrasjoner med krav om brød og slutt på krigen. 11. mars ga tsaren ordre til soldater om å skyte mot demonstrantene, men i stedet sluttet 66 000 soldater seg til demonstrantene dagen etter. Det var dette som tvang tsaren til å abdisere.

I borgerlige framstillinger av den russiske revolusjonen er det vanlig å forsøke å delegitimere den påfølgende Oktoberrevolusjonen ved å omtale den som et kupp, slik Hagtvet også gjør. Et kupp kjennetegnes av at personer høyt i et makthierarki, ofte i det militære, bruker den maktposisjonen de allerede har til å fjerne de som står over dem. Kupp skiller seg slik fra revolusjoner som innebærer at et eksisterende maktapparat blir veltet gjennom mobilisering av folkemasser nedenfra. Så var det et kupp ovenfra eller massemobilisering nedenfra som førte bolsjevikene til makta?

LES OGSÅ: Lær av historien! 

Den provisoriske regjeringa fortsatte krigsdeltakelsen og løste ikke brødkrisa
Den provisoriske regjeringa som overtok styringa da tsaren abdiserte, var utgått fra Nasjonalforsamlinga, Dumaen. Denne var valgt i 1913 ut fra stemmeregler som i ekstrem grad favoriserte store jordeiere og rike byborgere. Dumaen hadde altså ingen demokratisk legitimitet, og var derfor fra starten basert på støtte fra sovjetene, arbeider- og soldatrådene som ble etablert som lokale koordinasjonskomiteer over hele Russland etter tsarens fall.

Den nye regjeringa gjorde ikke noe for å imøtekomme selve hovedproblemet som hadde skapt brødkrisa som utløste Februarrevolusjonen. Tvert imot ga den løfter til Russlands allierte i Frankrike og Storbritannia om å fortsette den russiske krigsdeltakelsen. Fordi den var avhengig av støtten fra sovjetene, ble den imidlertid tvunget til å innføre tale- og trykkefrihet, og det var dette som gjorde det mulig for bolsjeviklederen Lenin å komme tilbake til Russland og for bolsjevikene å spre sitt antikrigsbudskap blant soldater og arbeidere.

Hagtvet hører til de som mener Lenin i stedet burde vært plassert i fengsel: «Den provisoriske regjeringen under Alexander Kerenski hadde gode grunner for å ta ham – Lenins reise fra Sveits var jo finansiert av fiendens generalstab.» Dette var et syn mange på russisk høyreside delte i 1917. En av dem var general Lavr Kornilov. Kornilov mente situasjonen med en delt makt mellom regjering og sovjeter, og ytringsfrihet, som også innebar ytringsfrihet for antikrigsaktivister, var uforenlig med fortsatt effektiv krigsinnsats. Kornilov bestemte seg derfor for å ta med seg noen av sine mest lojale soldater og marsjere mot hovedstaden. På vei dit ble han stanset av rødegardister, vaktstyrken som bolsjevikene hadde organisert av deserterte soldater for å beskytte sovjetene mot nettopp slike kontrarevolusjonære kupp som det Kornilov forsøkte på.  Væpnet med løpesedler mot krigen fikk de praktisk talt alle Kornilovs antatt lojale soldater til å desertere.

LES OGSÅ: Revolusjonsåret 1917 – i etterpåklokskapens lys 

Oktoberrevolusjonen var en revolusjon – ikke et kupp
Det at bolsjevikene gjennom rødegardistene på denne måten hadde avverget kontrarevolusjon, førte til en massiv økning i deres popularitet, spesielt blant soldatene og arbeidere i storbyene hvor nyheten om det som hadde skjedd spredte seg raskt. Fra å ha vært en mindretallsfraksjon i alle sovjeter, fikk bolsjevikene etter det mislykte Kornilovkuppet flertall i de viktige sovjetene i hovedstaden Petrograd og Moskva, og etter hvert også i mange andre bysovjeter rundt om i Russland. På landsbygda var det fortsatt det bondebaserte Sosialistisk-Revolusjonære (SR) partiet som dominerte, men SR-partiet opplevde en stadig sterkere splittelse mellom høyrefløyen, som fortsatt støttet krigsinnsatsen, og venstrefløyen som nå støttet bolsjevikenes krav om umiddelbar våpenhvile.

Det var dette som var bakgrunnen da rødegardister natt til 7. november 1917 stormet regjeringskontorene, parallelt med at delegater fra sovjeter over hele Russland møttes til den andre allrussiske sovjetkongressen. Et flertall her uttrykte støtte til en ny sovjetbasert regjering ledet av Lenin. Det er altså ingen tvil om at bolsjevikenes maktovertakelse ble til gjennom mobilisering nedenfra. I motsetning til general Kornilov, som faktisk forsøkte seg på et kupp, var det ingen av bolsjeviklederne hadde noen posisjon i maktapparatet fra før revolusjonen. Det å omtale Oktoberrevolusjonen som et kupp er altså ikke annet enn tom politisk retorikk.

Hovedansvaret for den russiske borgerkrigen må legges på intervensjonsmaktene
Etter Oktoberrevolusjonen gikk langt fra alt bra. Den nye sovjetregjeringa ble ganske umiddelbart møtt av en oppstand ledet av tidligere tsaroffiserer som, i tillegg til å ønske Russland tilbake inn i første verdenskrig, ønsket gjeninnføring av et føydalt og sterkt antisemittisk regime. Disse fikk snart støtte fra intervensjonsstyrker fra USA, Storbritannia, Frankrike og Japan. Bolsjevikene svarte på dette med vold i et omfang som verken kan forsvares moralsk eller strategisk. Vi kan imidlertid ikke legge hovedansvaret blodbadet under den russiske borgerkrigen på Lenin og bolsjevikene.

Bernt Hagtvet har skrevet mye om politiske massedrap, men de konservative, liberale og sosialdemokratiske politikerne som satte i gang og stemte for første verdenskrig, blir ufortjent glemt. Disse politikerne må ikke bare holdes ansvarlig for de 20 millionene som døde i skyttergravene eller av sykdom utløst av matmangel og ekstrem overanstrengelse under selve krigen. De må også tildeles ansvaret for størstedelen av de nær fem millionene som døde under den russiske borgerkrigen. Uten intervensjonsmaktenes forsøk på å tvinge Russland tilbake inn i første verdenskrig, ville borgerkrigen blitt kortvarig og sultkatastrofen som fulgte ville vært unngått.

LES OGSÅ: Bernt Hagtvet bommer om Thomas More og totalitarismen 

Oktoberrevolusjonen var et oppgjør med imperialisme, rasisme og krig
Oktoberrevolusjonen var ikke bare et prinsipielt opprør mot imperialistisk krig, men ble også helt direkte starten på slutten for første verdenskrig. Lenins mål om at antikrigsrevolusjonen skulle spre seg tilbake til Tyskland ble en realitet under den tyske Novemberrevolusjonen nøyaktig ett år etter den russiske. Uten denne revolusjonen ville første verdenskrig fortsatt i mange måneder til, kanskje til og med år, og enda flere millioner ville mistet livet.

Bernt Hagtvet er konsistent i den forstand at han ikke bare er kritisk til den russiske revolusjonen, men også til den franske. I kronikken skriver han følgende:

Her ligger en lærdom for all ettertid. Den franske revolusjon endte i Napoleons autoritære og imperialistiske keiserdømme, den russiske i Stalin. En advarsel for alle revolusjonsromantikere.

Hagtvedt har selvsagt rett i at den franske revolusjonen førte videre til Napoleon, og, vil jeg legg til, derfra til hans nederlag og gjeninnføring av kongedømmet i 1814. Men bør vi omgjøre 14. juli til en sørgedag når vi vet at den innebar et oppgjør med føydalsystemet og starten på en prosess som knesatte prinsippene om folkesuverenitet og universelle menneskerettigheter? Sluttet historien om den franske revolusjonens idealer med nederlaget i 1814, eller var det tvert imot da det begynte her i Norge?

Bastilledagen feires i dag nesten universelt. Hagtvedts pekefinger mot den franske revolusjonen var imidlertid fortsatt utbredt da revolusjonen feiret sitt første hundreårsjubileum i 1889. I år bør alle motstandere av imperialisme, krig og rasisme feire den russiske revolusjonens hundreårsjubileum. For det var dette revolusjonen handlet om. Gjør vi jobben vår med å spre disse prinsippene gjennom det kommende århundret, kan vi håpe på at 200-årsjubileet for den russiske revolusjonen i 2117 vil framstå like festpreget og ukontroversielt som 200-årsjubileet for den franske revolusjonen var i 1989.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.