«Den spanske sensasjonen Podemos – og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid» ble sluppet nylig på Manifest Forlag. Med et språk enhver sakprosaforfatter bør misunne henne pløyer Elstad gjennom det unge partiets historie på en dynamisk og underholdende måte.
Og hun har rett; Podemos er virkelig en sensasjon. Partiet ble stiftet for et drøyt år siden og har siden nyttår byttet på å være størst og nest størst på spanske meningsmålinger, med en oppslutning på opptil 30 prosent. Med en medlemsmasse på 370.000 ett drøyt år etter at de ble dannet og 8 prosents oppslutning i EU-parlamentsvalget etter kun fire måneders eksistens, nesten uten midler, må man spørre seg «hvordan er dette mulig?»
LES OGSÅ: 100.000 tok til gata i Madrid for å protestere mot EU’s og Spanias kuttpolitikk
Partiet sprang ut av en protestbølge
På boklanseringa innledet Eduardo Alonso Sánchez, som er med i en Podemos-sirkel i Oslo. Engasjert kunne Sánchez fortelle at om en skal forstå Podemos, må en også forstå at partiet ikke kommer fra ingenting.
Elstad sporer opprinnelsen til partiet fra protestbølgen som slo inn over Spania i 2011 og fortsatte til året etter. 15-M-bevegelsen, kalt opp etter datoen til den første av mange protester (15.mai) som okkuperte torg og gater i hele Spania, oppsto uavhengig av politiske partier og fagforeninger. Uten ledere og med begrensede uttalte mål fordømte demonstrantene den usosiale kuttpolitikken, men også hele det politiske systemet og etablissementet.
De enorme demonstrasjonene trakk ut, men det er ofte begrenset hvor lenge slike protestbølger varer. Utfordringen var å etablere en bevegelse som kunne ta indignasjonen til Los Indignados videre for å skape endring. Med tanke på den grunnleggende forakten for både det politiske systemet og politikere, var det ingen enkel oppgave å forme et parti som skulle videreføre ånden og kravene uten å bli en del av den forhatte politikerklassen.
LES OGSÅ: Tyver i dress ødelegger Spania innenfra
Venstresiden, men uten språket
Elstad gir et interessant perspektiv i motsetning til fordømmelsen fra dem hun kaller revolusjonære teoretikere mot los indignados. «Her var det snakk om meningsløse utbrudd, blindt raseri og et voldelig opptog som krevde ingenting,» skriver hun om Slavoj Zizeks ståsted.
I stedet for å klage tok Pablo Iglesias, Juan Carlos Monedero, Íñigo Errejón og andre som skulle utgjøre Podemos’ kjerne demonstrantene på alvor. Herrene befant seg på ytre venstre, men forkastet venstresidas gamle organisatoriske oppskrifter, fant en formell som funket på TV og Podemos var et faktum.
«I Podemos snakket man ikke om klasse, men om «den sosiale majoriteten». Man nevnte ikke ordet arbeider, men holdt seg til allmenne begreper som borgere. «Høyre» versus «venstre» ble ikke vektlagt, i stedet presenterte man andre motsetninger: «demokrati» versus «oligarki», «gammelt» versus «nytt», «folket» versus «kasten», forklarer Elstad. Gamle metoder og gammelt språk ble erstattet av det som funker. «Man skulle snakke på en måte som stemte overens med hverdagen sin.»
LES OGSÅ: Antidemonstrasjonslov vedtatt i Spania: — En plan for å frata oss rettssikkerheten
Er partiet venstrepopulistisk?
Som det kommer fram av bokas tittel mener forfatteren at Podemos representerer venstrepopulisme. Hun kan fortelle at partileder Pablo Iglesias selv benekter dette og slenger påstandene tilbake: «Nei, det er dere som er populister, svarer han regjeringspartiet: Det er dere som kler dere ut som bønder og klatrer opp på traktorer i valgkamper, det er dere som er elitepartiet som kaller seg Partido Popular,» parafraserer Elstad Iglesias.
Likevel mener hun Iglesias og de andre partitoppene egentlig er populister og refererer til den argentinske filosofen Ernesto Laclau, som visstnok mente at populismen ble betegnet av vektlegging av motsetningsforhold og en folkeidentitet, en slags antielitisme.
Slik det står beskrevet i Elstads pamflett er det vanskelig å se hva som er nytt ved dette for venstresida – i alle fall tradisjonelt sett – og hvorfor det skal kalles populisme. Det er et veletablert skjellsord brukt om demagogi og skamløst folkefrieri kun for oppslutningens skyld. Enkelte på venstresida i Norge har prøvd å gjøre populismebegrepet til sitt, men på tross av løfter om det motsatte, henfaller man til metoder som kan beskrives av de negative karakteristikkene over nevnt.
Populismebegrepet finner man allerede i tittelen, men vies ikke mye plass i pamfletten og det er kanskje like greit.
Podemos organiserer seg på nye måter
Det var ikke bare en økonomisk krise som gjorde la grunnlaget for en ny venstreside. Lotta Elstad beretter med innlevelse om bankskandaler, korrupsjonsskandaler og fagforeningsskandaler. Heller ikke kongehuset gikk klar. Elstad selv bodde i Spania i store deler av perioden omtalt i pamfletten og har et mislykket bankokkupasjonsforsøk på samvittigheten, så hun kjenner det spanske samfunnets vrede mot elitene.
Podemos måtte representere noe annet for å lykkes. De har et TV-fjes i Pablo Iglesias, en massiv medlems- og aktivistmasse, et nytt språk og nye, unge ansikter. Organiseringsformen er kanskje noe av det som gjorde at partiet kunne slå an blant de antiautoritære indignados. Circulos, sirkler, av medlemmer og aktive samles og utformer politikk som beveger seg oppover i partiet. En mer deltakende form for partipolitikk er også det som gjør at Podemos kanskje er noe mer enn et parti som kan slå an i Spania, men også kan føre med seg forandringer i hvordan venstresida tenker i andre land. Partipolitikk har blitt en stadig mer elitistisk øvelse hvor virkelighetsfjerne politikere tar avgjørelser på vegne av en befolkning de i stadig mindre grad kan sies å representere.
Om modellen med circulos og en medlemsmasse som skal definere politikken vil fungere, er for tidlig å si ennå, men det bringer i det minste et håp om at det kan blåses liv i et spansk og europeisk demokrati som blir mindre reelt for hver dag som går. Det er valg i Spania i desember og tiden etter vil gi mange svar. Om Podemos vinner valget eller ikke, vil en stor utfordring være å ikke internaliseres i det systemet de nå kritiserer. Vil de klare å være like radikale på innsiden? Vil de bli bundet av EU om de tar makta (pamfletten kommer ikke inn på EU-spørsmålet)?
Podemos er utvilsomt et av de mest spennende fenomenene på venstresida i verden i dag. Det er med rette Lotta Elstad kaller partiet og bevegelsen en sensasjon. Med morsomme anekdoter, førstehåndskunnskap og en fantastisk fortellerevne blir vi servert historien om en spansk suksesshistorie. Elstads pamflett anbefales enhver som vil begynne å forstå hva Podemos er og hva som har gjort dem så framgangsrike.
