«Jeg er livredd, fordi jeg kan dø i Afghanistan» – en enslig asylsøkers skjebne

Illustrasjonsfoto

Sendt mellom mottak for voksne og for barn, fra landsdel til landsdel i Norge. Gutten har blitt henvist til internflukt i Afghanistan av norske myndigheter og endt opp i Frankrike i håp om å få bli.

Usman Ali Khan
Om Usman Ali Khan (2 artikler)
Usman Ali Khan er barnevernspedagog, jobbet tidligere på omsorgssenter for enslige asylsøkende barn.

For litt over to år siden hentet jeg en liten, skremt og usikker 14 år gammel gutt hos Politiets utlendingsenhet. Etter noen dager på omsorgssenteret åpnet han seg skikkelig opp, begynte å smile oftere, begynte å snakke mer enn nødvendig og var alltid hjelpsom. Det var en gutt som gjorde «alt riktig». Han ble plutselig litt for trygg. Bortsett fra på nettene. Da ville han ofte at noen trakk for gardinene før han gikk inn på rommet, slik at skogen utenfor vinduet ikke skulle minne han om Taliban.

Det var sommerferie da han kom til Norge, i tillegg startet ramadan like etterpå. Vi brukte ukene frem til skolen på turer, filmer, cricket, fotball, brettspill og lange ramadan-måltider. I tillegg hadde vi sommerskole. Han gledet seg til å starte på skolen, og ønsket å lære seg norsk for å ikke ligge etter. Når ferien plutselig var over, startet han endelig på skolen. Jeg husker første skoledag. Jeg og noen kolleger fulgte han og de andre ungene på skolebussen. Jeg husker godt hvor rørt jeg var. Flere av ungene hadde enten aldri gått på skole eller så hadde de aldri kunnet være så avslappet på vei til skolen før. Nå satt vi alle og lo og snakket på vei til bussen. Det føltes så rart, men trygt.

LES OGSÅ: Hvorfor må Farida lide mens Utlendingsnemda går fri

Etter noen uker kommer en beskjed jeg ikke hadde sett komme. Denne gutten var ikke 14 år gammel ifølge UDI. Han ble vurdert til å være 18 år. Jeg skjønte ingenting. «Hæ? Er denne lille knerten 18 år?! Hvordan kan det stemme?» tenkte jeg. Før jeg rakk å tenke så mye var det allerede bestemt at gutten skulle flytte fra omsorgssenteret. Han var for gammel til å bo på et omsorgssenter. «Men, han er jo helt lik de andre guttene», tenkte jeg. Den beskjeden kom fra et kontor på Hausmannsgate. Avgjørelsen deres baserte seg på en aldersvurdering gjort av en lege som aldri hadde sett gutten. Jeg hadde fri fra jobben den dagen han skulle flytte, men tok turen til Gardermoen, hvor jeg møtte han og kollegaen min. Gutten skulle ombord på bussen og reise til et mottak på vestlandet.

Vi rakk å bo sammen på omsorgssenteret i fire måneder. Under den korte tiden hadde vi likevel rukket å bli glad i hverandre. Han var blitt min lillebror og jeg hans storebror. Gutta på omsorgssenteret var generelt flinke til å gi alle en plass i «storfamilien».

En dag ringer telefonen på avdelingen. Jeg tar opp telefonen. Det er mottaksansatte fra det UDI-drevne mottaket. «Det må ha skjedd en feil, denne gutten er vettskremt og liten. Han bør ikke bo her». Jeg svarer at vi har vært bekymret for det samme. Vi blir enige om at vi begge skriver en uttalelse om alder.

Aldersuttalelsene våre blir sendt til UDI. Samtidig blir et brev sendt til Ungarn, fra UDI. «Han er en dubliner og må få saken sin realitetsbehandlet i Ungarn».

Istedenfor å lytte til våre aldersuttalelser blir det riktignok bestemt at gutten må flytte fra mottaket på vestlandet, men ikke tilbake til omsorgssenteret. Han blir flyttet til et transittmottak for såkalte «dublinere».

Jeg besøker han der. Et gammelt, skittent og forlatt bygg. Ingen ansatte, bare en gruppe med voksne, deprimerte og alkoholavhengige menn. Og midt blant dem: min lillebror. Jeg kunne se at han var vettskremt, men han forsikret meg alltid om at han hadde det greit, at jeg ikke skulle være bekymret.

LES OGSÅ: Afghanistan, hvor Gud kommer for å gråte

Mens gutten bor på «dubliner-mottaket» og er vurdert til å være over 18 år, får han likevel beholde sin representant. Fylkesmannen mener at det er «berettighet tvil» om alder.

UDI mottar så et brev fra Ungarn i retur: «Gutten er mindreårig, og vi kan ikke ta han imot».

Gutten blir flyttet til et voksenmottak. Forholdene på dette mottaket er bedre, men han er livredd for å dele rom med voksne mennesker. Halvannet år etter at gutten kom til Norge bestemmer UDI endelig seg for at han kan få asylsøknaden realitetsbehandlet i Norge. Noen måneder senere har han et intervju. Under intervjuet sier alle uttalelser at gutten er mindreårig. UDIs intervjuer sender et brev til mottaket og forteller at det er tvil rundt alder, gutten har behov for en psykiater og sterkere oppfølging.

På voksenmottaket er situasjonen som før. Ingen tar tak i utfordringene til gutten og mottaket tar seg ikke bryet med å uttale seg om alder. I en samtale med meg forteller de likevel at de mener at han er veldig ung. Jeg spør om de ikke har tenkt om å melde fra videre. «Nei, det kan vi ikke diskutere med deg». Greit nok, tenker jeg. Så lenge de tar tak i det, er det jo bra.

Ingenting skjer, frem til UDIs vedtak foreligger:

Vurdering etter utlendingsloven §28 a:
«Vi mener at du har en velbegrunnet frykt for forfølgelse som kan knyttes til én eller flere av disse forfølgelsesgrunnene.»

UDI tror gutten på at han har et beskyttelsesbehov.

LES OGSÅ: Intervju med en syrisk flyktning

Problemet er «bare» det at vedtaket kommer etter oktober 2016, og da er rimelighetvilkåret altså fjernet.

Videre i vedtaket står det derfor:

«Vi mener at du ved en retur til ******* distrikt i ******* provins står i fare for å bli forfulgt. Du har likevel ikke rett på beskyttelse i Norge dersom du vil være trygg mot slike overgrep et annet sted i hjemlandet ditt, og dette stedet er tilgjengelig for deg.»

Gutten får avslag og henvises til internflukt i Kabul.

Nå har han bodd i Norge i to år. Han klager på vedtaket og står fast på at han er mindreårig og at han ikke er trygg i Kabul. Måneder går, uten at han får svar fra UNE. Vennene hans, som han bodde sammen med på omsorgssenteret har flyttet til kommuner, går på skole og har fått seg deltidsjobber. Gutten sitter fortsatt på et mottak, et voksenmottak.

Jeg får plutselig en dag beskjed fra advokaten hans at han er meldt forsvunnet fra mottaket. Jeg får ikke kontakt med han på flere måneder. Helt til det plutselig plinger en melding i viber.

«Hei Usman bror, jeg er livredd, fordi jeg kan dø i Afghanistan. Nå jeg er i Paris, og Frankrike sier jeg er 16 år og halvt».

En av de mange skjebnene til enslige asylsøkende barn som gjør den feilen og søker om asyl i Norge.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Onkel Skrue

    Det er dårlig behandling av UDI. Listhaug jobber for å få til behandling på 3 uker så asylsøkere slipper å bli plassert på mottak der de må vente i åresvis.

    Angående Afghanistan så kom det frem i Uppdrag Gransking på SVT at de Afghanere som mener de blir sendt i døden – ikke mener dette fysisk – men psykisk.
    https://www.svt.se/special/afghanutvisningarna/

  • Ronny Granhaugen

    Stakkars. Blir sendt rett til en grusom, psykisk død

  • Odd Apold

    En mindreårig asylsøker i Norge koster over 1million i opphold, kost og losji. På dagsrevyen var det en reportasje fra en slum i Afrika. Der var det en familie som var glade hvis de klarte å tjene 30 kroner om dagen. Kan disse fakta ha noe med saken å gjøre. Ankerbarn, samt sende penger hjem til familien. Denne artikkelen virker ensidig. Den viser ikke hele bildet.

    30 er et tall. Sammenlignet med det andre tallet er det matematisk en vanvittig forskjell. De som lever i overflodssamfunnet i Norge har ingen forutsetning til å forstå denne forskjellen. Det er umulig. Jeg har snakket med noen som lever for 30 kr dagen og det var som å snakke med noen fra en annen planet.

  • TheWest

    Stakkars djevler …