Hvorfor må Farida lide mens Utlendingsnemnda går fri?

Farida i Afghanistan. Foto: Privat

To domstoler har gjort det klart at Utlendingsnemda (UNE) tok feil. Farida skulle aldri vært sendt ut av Norge. UNE tapte i retten i to omganger, men valgte likevel å anke helt opp til Høyesterett.

Guri Waalen Borch
About Guri Waalen Borch (35 Articles)
Guri Waalen Borch er mphil. i Peace and Conflict Transformation fra Universitetet i Tromsø.

Iskaldt er det. Faridas rettigheter har vært alvorlig krenket i to år og snart åtte måneder; det er lang tid i et barns liv. I februar 2015 ble hun utvist til et for henne ukjent land; et land der sikkerhetssituasjonen ifølge FN blir stadig verre: Afghanistan.

LES OGSÅ: “Skammens tidslinje” i Farida-saken

Tvunget til å leve i fare
Kabul er den farligste provinsen i Afghanistan når det gjelder sivile dødsfall, sier statistikk fra FN. Det er der Farida nå lever noen av de barndomsårene som skulle være trygge, gode og utviklende.

Amnesty International har publisert en helt fersk rapport fra nettopp Afghanistan med tittelen Forced Back to Danger: Asylum-Seekers returned from Europe to Afghanistan. Rapporten forteller om afghanere som har blitt returnert fra Norge, Nederland, Sverige og Tyskland, for deretter å bli drept, skadet i bombeangrep eller overlatt til konstant frykt for forfølgelse.

Amnestys rapport starter med å ta for seg historien til «Sadeqa», som returnerte fra Norge i 2016 sammen med mannen sin. Som Farida lever hun isolert i en leilighet og tør knapt å gå ut. Valget var frivillig retur eller utsendelse med tvang. Noen måneder etter at «Sadeqa» kom tilbake til Afghanistan ble mannen drept- av de samme kidnapperne som fikk han og «Sadeqa» til å søke asyl i Norge i utgangspunktet. «Sadeqa» tør ikke en gang å besøke graven hans. Dette er det Afghanistan den norske stat kjemper for at Farida skal bli værende i.

Hvilke hensyn til barnets beste er tatt når staten altså anker for andre gang? §104 i Grunnloven bygger på artikkel 3 i FNs barnekonvensjon, og lyder slik:

“Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn”.

LES OGSÅ: Gi oss Farida tilbake

Et etisk dilemma
«Hvorfor må Farida lide mens Utlendingsnemnda går fri?» er et retorisk spørsmål. Det er likevel også et etisk dilemma at barnet Farida ikke er beskyttet selv etter to grundige dommer, samtidig som viktig barndom løper fra henne- år hun aldri vil få tilbake og som vil sette spor for resten av livet. Det er ingen som må stå til rette for saksbehandlingsfeilene- maktforholdet blir overtydelig. Man kan spørre seg: Hvordan kan samme instans som har gjort feil på feil ha makt til å avgjøre om hun får komme til Norge mens hun venter på Høyesterettsdommen? Støttegruppa til Farida opplyser at det har blitt søkt om å få Farida tilbake til Norge i ventetida. UNE har avvist dette flere ganger.

Ifølge støttegruppa er familien dessuten forhindret fra å få levert visumsøknad i Kabul. Dette kunne gitt dem mulighet til å få innvilget visum av UDI, slik at de kunne ha ventet trygt i Norge på endelig avgjørelse i Høyesterett. Norske myndigheter krever i stedet at Farida og familien må legge ut på en farlig reise til Islamabad i Pakistan for å levere en søknad om visum. Det virker meningsløst å sette livene deres ytterligere i fare for å få levert denne søknaden ved personlig frammøte. Med litt smidighet og samarbeid med andre nordiske ambassader burde det latt seg gjøre å få levert søknaden i Kabul.

Uenigheten rundt dommen
Dommen fra Lagmannsretten er grundig, enstemmig og viser at UNE har begått flere saksbehandlingsfeil.

UNE skrev til NRK i juli i år at uenigheten dreier seg om det skal gjøres en vurdering av om det er forholdsmessig å tilbakekalle oppholdstillatelsen veid opp mot andre forhold.

UNE skrev videre: «(..) departementet har uttrykkelig sagt at det ikke skal foretas en slik vurdering».

Hvilken vurdering er det som ikke skal foretas? Dette framstår uklart. Rimelighetskravet til internflukt er riktignok fjernet i utlendingsloven. Jusprofessor Mads Andenæs uttaler til Aftenposten den 06.10 at Norge med dette bryter folkeretten.

Endringen i rimelighetskravet rammer imidlertid ikke §70:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Det virker som UNEs saksbehandling har vært hastverksarbeid, at grunnleggende vurderinger ikke er gjort. Man har ikke en gang tatt seg bryet med å la flere enn nemndleder alene avgjøre saken, slik loven krever når saken byr på vesentlige tvilsspørsmål. UNE vurderte altså at dette var en enkel sak der det ikke fantes tvil. Det er alvorlig å rykke et barn opp med roten, bort fra trygge forhold i Norge til livsfarlige forhold i Afghanistan. Burde ikke alvorligheten i dette resultere i ekstra grundige vurderinger fra UNEs side? Tingretten og Lagmannsretten har bevist gjennom to klinkende klare dommer at saken definitivt ikke skulle vært tatt lett på; at UNEs vedtak rett og slett er ugyldig.

Likevel lever et barn med enda flere måneders venting i utrygghet, uforutsigbarhet og frykt, i den triste fortellingen om staten Norge mot jenta Farida.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

6 Comments on Hvorfor må Farida lide mens Utlendingsnemnda går fri?

  1. Sven007 // at // Reply

    Jeg skal ikke legge meg for mye bort i den konkrete saken om Farida som omtales i artikkelen. Av de forholdene som trekkes fra kan det synes om om det ble gjort en feil da Farida og henes familie ble utvist.
    I motsatt retning trekke det faktum at UNE har anket saken helt til høyesterett, og da tviler jeg på om det er hold i artikkelforfatterens påstand om at det er gjort et overfladisk og slurvete arbeid i den saken.
    Min interesse i artikkelen går på noe jeg ser på som det prinsipielle i saken. Det lever en rekke barn i Kabul og Afghanistan på samme alder som Farida. Hvorfor sier ikke Guri Waalen Borch noe om dem?
    Har ikke de ungene det på akkurat samme måte som Farida?
    Det er selvfølgelig greit å la seg rive med følelsesmessig i en sak som dette, men hvilke løsninger ser forfatteren for seg for barna i Afghanistan? Bør ikke alle få komme til Norge når det er så usikkert der? Eller er det bare Farida som betyr noe for henne?
    Den eneste løsningen for Farida og alle de andre afghanske barna ligger på det stedet der de i for tiden oppholder seg, nemlig i Afghanistan.
    Problemene må løses i de landene der problemene har oppstått. Da gjør vi noe meningsfullt for å redde verden. Hvor mye medfølelses vi enn har for Farida og familien hennes, så er det en politisk blindvei av dimensjoner å tro at vi løser noe som helst ved å hente henne og familien hit.
    NB Det vil jo være hyggelig for den familien at de slapp å være i Afghanistan selvfølgelig, men det vil altså ikke være del av noen løsning, familien vil fortsatt kun være et eksempel på problemet.
    På 1970 tallet gikk det trikk i Kabul, og jentene gikk i miniskjørt. Ingen av de tingene ser man i dag. Man kan jo egynne å fundere på hva som er årsaken til en slik dramatisk endring over mindre enn 50 år? Og fra mitt ståsted en ut ikling som har gått rett bakover. Kanskje det ligger noen spor til løsninger for Afghanistan i denne perioden?

    • Guri Waalen Borch // at // Reply

      Hei Sven. Argumentet ditt blir litt rart for meg. Fordi mange barn i Afghanistan lider, skal jeg ikke kunne ta opp saken til et barn som skulle vært i Norge? Grunnen til at jeg tar opp nettopp saken til Farida er at hun hadde oppholdstillatelse i Norge som ble tilbakekalt på feil grunnlag. Hun hadde bodd nesten fire år i Norge da hun og foreldrene ble utvist. Da hadde hun allerede blitt en del av sitt lokalsamfunn, hadde venner, en klasse hun trivdes i, en lærer som brydde seg. Så ble hun røsket vekk fra det livet hun hadde og sendt til Afghanistan, der hun aldri hadde vært. Og det på feil grunnlag. Hun hadde opphold i Norge. At hun nå er i Afghanistan, er et norsk ansvar. Gjennom å hente henne tilbake, kan den norske stat rette opp i en feil som har blitt gjort. Ja, jeg bryr meg også om andre barn i verden og i Afghanistan, men nå skriver jeg om denne saken. Jeg kan ikke la være å skrive om én sak fordi det finnes millioner av andre. Når det er sagt, jeg mener selvfølgelig at ingen afghanske barn som oppholder seg i Norge skal sende stilbake til Afghanistan. Heller ikke når de fyller 18 år. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er verre nå enn da de fleste afghanere fikk opphold for noen år siden. Norge har internasjonale forpliktelser, og jeg mener vi ikke skal bryte dem. Ref. Amnesty-rapporten du kan lese om i starten av artikkelen.

      • Sven007 // at // Reply

        Jeg er veldig klar over at vi diskuterer to forskjellige ting. Og dermed er det helt naturlig at du vil finne min argumentasjon litt rar.
        Jeg har notert meg en rekke aksjoner her til lands av samme typen du her argumenterer for. Noen mister oppholdstillatelse/får ikke oppholdstillatelse og blir i henhold til norske regler vist bort fra landet. Og aktivister i lokalmiljøet setter igang støttegrupper etc. med krav om å hente NN tilbake.
        Suksessgraden av slike aksjoner ligger utenfor det jeg her prøver å poengtere.
        Vi snakker om et politisk problem der det er viktig å finne løsninger. Dermed må vi identifisere hva problemet er, og hvor det ligger for å sette kreftene inn på riktig sted. At NN får komme tilbake til Norge betyr ingenting for andre enn NN og den mulige støttegruppa. Og tildekker de faktiske problemene i beste fall.
        Altså har jeg ingen problemer med å ønske deg lykke til i det du driver på med, men som jeg sa i mitt første innlgg, du beveger deg i en politisk blindgate.
        Et lite tilleggsord nesten helt uten sammenheng med det øvrige:
        Jeg har bodd i Kabul. Jeg “kjenner” folkene der, og jeg har beveget meg rundt på byens markeder. Byen var (da jeg bodde der) i store områder bombet ut, og preget av fattigdom og elendighet.
        I sin tid var Kabul kjent som Østens Paris og folk med penger dro på ferie til byen. Klima, fugleliv, parker m.v bidro til det gode liv.
        Alt dette har forsvunnet. Takke være innsatsen til afghanerne selv. Afghanere med en religiøs agenda!
        Den første britiske ambassadøren til Afghanistan satt i Kabul og priste byens skjønnhet og egenskaper og sa at “herfra vil jeg aldri reise”. Alt var borte da jeg kom dit. Og nå vil ikke en gang afghanerne selv bo i den byen. Vet du om noen andre enn afghanerne som bør rydde opp i Afghanistan?

      • Irmelin10 // at // Reply

        Jenta og moren hadde oppholdstillatelse i Norge, så kom selvfølgelig den egoistiske faren og ødela alt!! UNE ga klar beskjed om at oppholdstillatelsen kom til å bli tilbakekallt om faren dukket opp, dette pga at de ikke hadde behov for asyl med et mannlig overhode som er veldig viktig for å greie seg i Afghanisan!! Faren og moren visste dette, at de ble kastet ut av Norge om han dukket opp!! Hvorfor ødela han for sin samboer og datter?? Dette spørsmålet er elefanten i rommet som hverken du og støttegruppen nevner!! Legg skylden på far, IKKE UNE!!

    • nipsen // at // Reply

      “I motsatt retning trekke det faktum at UNE har anket saken helt til
      høyesterett, og da tviler jeg på om det er hold i artikkelforfatterens
      påstand om at det er gjort et overfladisk og slurvete arbeid i den
      saken.”

      Du tar dessverre feil. Problematikken er i all korthet at UNE opprettholder at så lenge de spesifikke formaliserte kravene til saksbehandling er tilstede, så er konklusjonene man kommer til per definisjon lovlige – selv om utfallet av saksbehandlingen, når man følger disse omstendelig fortolkede forskriftene justisdepartementet har godskrevet, skulle vise seg å ikke holde i tingretten, lagmannsretten, eller i Høyesterett.

      Høyesterett går så veldig forsiktig i dørene, som alle andre rettsinstanser, i å unngå å erklære at regjeringens uttalte politikk leder til lovbrudd. Og ønsker selvsagt ikke å avgjøre en politisk sak på det abstrakte planet i retten. Det er ikke rettens rolle å avgjøre den saken.

      Likevel – det er et ubestridelig element her at UNE/Staten mener at forskriften de baserer seg på resulterer i lovlig saksbehandling og rettskraftige vedtak – på tross av at både saksbehandlingen og vedtak resulterer i avgjørelser som får refs fra også den høyeste rettsinstansen vi har.

      Slik at spørsmålet er og blir om loven slik den er implementert – om forskriften slik den er forfattet – faktisk samsvarer med Utlendingsloven som helhet, slik den er vedtatt på Stortinget.

  2. Reidar Rasch // at // Reply

    UNE har nok ingen hemninger, med FrP, Erna han Sjeggestad i bakgrunnen – koste hva det koste vil – for norske skattebetalere. Kanskje hun kan dø i mellomtida – og da er jo “saken løst”..

Leave a comment

Your email address will not be published.


*