Hvorfor må Farida lide mens Utlendingsnemnda går fri?

Farida i Afghanistan. Foto: Privat

To domstoler har gjort det klart at Utlendingsnemda (UNE) tok feil. Farida skulle aldri vært sendt ut av Norge. UNE tapte i retten i to omganger, men valgte likevel å anke helt opp til Høyesterett.

Guri Waalen Borch
Om Guri Waalen Borch (34 artikler)
Guri Waalen Borch er styremedlem i Alna SV og støttespiller for Farida.

Iskaldt er det. Faridas rettigheter har vært alvorlig krenket i to år og snart åtte måneder; det er lang tid i et barns liv. I februar 2015 ble hun utvist til et for henne ukjent land; et land der sikkerhetssituasjonen ifølge FN blir stadig verre: Afghanistan.

LES OGSÅ: «Skammens tidslinje» i Farida-saken

Tvunget til å leve i fare
Kabul er den farligste provinsen i Afghanistan når det gjelder sivile dødsfall, sier statistikk fra FN. Det er der Farida nå lever noen av de barndomsårene som skulle være trygge, gode og utviklende.

Amnesty International har publisert en helt fersk rapport fra nettopp Afghanistan med tittelen Forced Back to Danger: Asylum-Seekers returned from Europe to Afghanistan. Rapporten forteller om afghanere som har blitt returnert fra Norge, Nederland, Sverige og Tyskland, for deretter å bli drept, skadet i bombeangrep eller overlatt til konstant frykt for forfølgelse.

Amnestys rapport starter med å ta for seg historien til «Sadeqa», som returnerte fra Norge i 2016 sammen med mannen sin. Som Farida lever hun isolert i en leilighet og tør knapt å gå ut. Valget var frivillig retur eller utsendelse med tvang. Noen måneder etter at «Sadeqa» kom tilbake til Afghanistan ble mannen drept- av de samme kidnapperne som fikk han og «Sadeqa» til å søke asyl i Norge i utgangspunktet. «Sadeqa» tør ikke en gang å besøke graven hans. Dette er det Afghanistan den norske stat kjemper for at Farida skal bli værende i.

Hvilke hensyn til barnets beste er tatt når staten altså anker for andre gang? §104 i Grunnloven bygger på artikkel 3 i FNs barnekonvensjon, og lyder slik:

“Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn”.

LES OGSÅ: Gi oss Farida tilbake

Et etisk dilemma
«Hvorfor må Farida lide mens Utlendingsnemnda går fri?» er et retorisk spørsmål. Det er likevel også et etisk dilemma at barnet Farida ikke er beskyttet selv etter to grundige dommer, samtidig som viktig barndom løper fra henne- år hun aldri vil få tilbake og som vil sette spor for resten av livet. Det er ingen som må stå til rette for saksbehandlingsfeilene- maktforholdet blir overtydelig. Man kan spørre seg: Hvordan kan samme instans som har gjort feil på feil ha makt til å avgjøre om hun får komme til Norge mens hun venter på Høyesterettsdommen? Støttegruppa til Farida opplyser at det har blitt søkt om å få Farida tilbake til Norge i ventetida. UNE har avvist dette flere ganger.

Ifølge støttegruppa er familien dessuten forhindret fra å få levert visumsøknad i Kabul. Dette kunne gitt dem mulighet til å få innvilget visum av UDI, slik at de kunne ha ventet trygt i Norge på endelig avgjørelse i Høyesterett. Norske myndigheter krever i stedet at Farida og familien må legge ut på en farlig reise til Islamabad i Pakistan for å levere en søknad om visum. Det virker meningsløst å sette livene deres ytterligere i fare for å få levert denne søknaden ved personlig frammøte. Med litt smidighet og samarbeid med andre nordiske ambassader burde det latt seg gjøre å få levert søknaden i Kabul.

Uenigheten rundt dommen
Dommen fra Lagmannsretten er grundig, enstemmig og viser at UNE har begått flere saksbehandlingsfeil.

UNE skrev til NRK i juli i år at uenigheten dreier seg om det skal gjøres en vurdering av om det er forholdsmessig å tilbakekalle oppholdstillatelsen veid opp mot andre forhold.

UNE skrev videre: «(..) departementet har uttrykkelig sagt at det ikke skal foretas en slik vurdering».

Hvilken vurdering er det som ikke skal foretas? Dette framstår uklart. Rimelighetskravet til internflukt er riktignok fjernet i utlendingsloven. Jusprofessor Mads Andenæs uttaler til Aftenposten den 06.10 at Norge med dette bryter folkeretten.

Endringen i rimelighetskravet rammer imidlertid ikke §70:

En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Det virker som UNEs saksbehandling har vært hastverksarbeid, at grunnleggende vurderinger ikke er gjort. Man har ikke en gang tatt seg bryet med å la flere enn nemndleder alene avgjøre saken, slik loven krever når saken byr på vesentlige tvilsspørsmål. UNE vurderte altså at dette var en enkel sak der det ikke fantes tvil. Det er alvorlig å rykke et barn opp med roten, bort fra trygge forhold i Norge til livsfarlige forhold i Afghanistan. Burde ikke alvorligheten i dette resultere i ekstra grundige vurderinger fra UNEs side? Tingretten og Lagmannsretten har bevist gjennom to klinkende klare dommer at saken definitivt ikke skulle vært tatt lett på; at UNEs vedtak rett og slett er ugyldig.

Likevel lever et barn med enda flere måneders venting i utrygghet, uforutsigbarhet og frykt, i den triste fortellingen om staten Norge mot jenta Farida.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.