Intervju med en syrisk flyktning

Foto: Jordi Bernabeu Farrús

Som opposisjonell alawitt var Syria livsfarlig for Reta Jameel Khairbek og hennes familie. Hun ber Norge være med i fredsprosessene i stedet for å delta i krigen."Hva om Norge trener noen som tar livet av mine venner?"

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (29 artikler)
Ivar Espås Vangen er historiestudent og medlem i Rødt universitetslag Trondheim.

Reta Jameel Khairbek kom til Norge som flyktning i 2015.

Reta Jameel Khairbek

Hun kommer fra Lattakia-provinsen i Nordvest-Syria, og tilhører den myteomspunne alawitt-minoriteten. I Syria kom hun i opposisjon til regimet, men risikerte også å bli drept av islamistiske opprørere. Sosialistisk Framtid møter henne til et intervju i Trondheim om hennes tanker og erfaringer fra et land som fortsatt herjes av en av vår tids mest grusomme kriger.

LES OGSÅ av Reta Jameel Khaibek: Jul i Syria

– Kan du fortelle litt hvordan Syria og livet ditt endret seg med borgerkrigen?
– Før krigen var livet mitt veldig bra. Folk levde i fred, hadde mye sosial frihet, og syslet stort sett med seg og sitt. Jeg som kvinne hadde svært mye frihet sammenlignet med hvordan det er i mange andre land. Det var aldri noe problem å reise på egenhånd, selv ikke om natten. I tillegg levde de forskjellige religiøse sektene stort sett i fred. Alawitter, kristne, ismailitter, sunnimuslimer – dette spilte ikke så stor rolle. Motsetningen gikk mellom konservative og sekulære, framfor noe.

Et godt eksempel på dette var alle turene vi foretok med den nederlandske katolske presten, Fader Franz der Lugt, som årlig tok med hundrevis av ungdommer fra forskjellig tros- og politisk bakgrunn, på turer rundt om i landet. For oss som deltok på disse turene, er det denne delen av Syria før borgerkrigen vi minnes. Det er forferdelig trist å tenke på at Franz ble drept i sitt eget hjem av islamistene i 2014. Den hendelsen forteller oss ganske mye om hvor barbarisk krigen har gjort menneskene.

Men det var selvsagt problemer også før krigen. Landet var for eksempel preget av mye korrupsjon. Dette prøvde man å få hånd om i årene etter Bashar al-Assads innsettelse som president i 2000, men lite praktisk kom ut av det. Sensuren har også vært svært streng. Som opposisjonell skulle det ikke mye til før man kom i alvorlig trøbbel. Tortur, fengsling og «forsvinninger» forekom til stadighet. Dette gjorde selvsagt at det kunne være svært farlig å involvere seg i politikk.

Etter at krigen begynte, har det selvsagt blitt mye verre på alle vis. Tryggheten vi hadde er borte. Å reise alene har blitt svært farlig. Det er alltid en viss fare for å bli kidnappet, overfalt, voldtatt eller drept. Sektene har begynt å slåss seg imellom. Hovedmønsteret som tegner seg er at sunni-majoriteten havner i motsetning til oss minoriteter. Folk som tidligere levde fredelig side om side, har begynt å hate og drepe hverandre. Det har vært helt forferdelig å være vitne til.

Sanksjonspolitikken fra omverdenen har også rammet oss hardt. Det syriske pundet har langt på vei kollapsa. Før krigen gikk det ca. 50 syriske pund på en dollar. I dag er forholdet 500 til en. Vi opplever også tidvis akutt mangel på bensin, strøm og helt enkle basisvarer. Dette har blitt verre og verre ettersom tida har gått.

For mitt vedkommende kom krigen tettere innpå meg fra 2013. Det var da opprørerne begynte å avfyre raketter mot landsbyen min fra den tyrkiske grensa. Fra 2015 begynte også de første selvmordsbomberne å dukke opp. Dette er ting jeg aldri i verden kunne forestille meg i mitt eget land. Før krigen hadde byen min nærmere 500 000 innbyggere. Nå har tallet steget til 1,5 millioner. Selv om regjeringen har forsøkt å møte dette, har ikke økningen i hjelpen holdt tritt med antall flyktninger. Den utenlandske bistanden kanaliseres ofte til områder kontrollert av opprørerne. Dette har selvsagt ført til at det har blitt stadig knappere kår for oss.

– Hvorfor måtte du reise fra Syria?
– Familien min har alltid vært opposisjonell. Både pappa og onklene mine har vært kommunister, og har sittet flere omganger i fengsel som følge av deres politiske virksomhet. Jeg har skrevet mye kritisk om det nåværende regimet, og ble også puttet i fengsel en gang. Siden den gang har selvsagt regimet holdt et øye med meg.

Også opprørerne er et problem her. Jeg har uttalt meg kritisk både om opprøret som sådan, islam og andre ting. Dette har jeg mottatt drapstrusler for. At jeg også er alawitt gjør ikke saken bedre. I en krig som preges av sekterisme er minoritetene gjerne det første offeret. Dette innebærer at jeg verken kan være helt trygg i områder kontrollert av regimet, eller av opprørerne. Familien min og jeg så ikke andre alternativ enn at jeg måtte komme meg vekk.

LES OGSÅ: – De eneste som vinner på konflikten i Irak og Syria er IS

– Hva kan du fortelle oss om alawittene?
– Det er mye hemmelighetskremmeri knyttet til sekten vår. For å lære om selve troen må man innvies i fellesskapet. Alawismen innehar elementer både fra gammel gresk filosofi, tidlige avarter av kristendommen, og selvsagt også fra islam. Alawitter flest er i dag rimelig sekulære, og har stort sett et begrenset og personlig forhold til troen. Vi har aldri hatt de sentrale autoritetene og hellige bygningene som kjennetegner for eksempel hovedretningene i islam.

Vi alawitter har vanligvis ikke blitt sett på muslimer, verken av oss eller andre muslimer. Dette endret seg i 1971 da alawitten Hafez al-Assad ble president i Syria. I grunnloven står det ettertrykkelig at presidenten må være en muslim. Da fikk man en av de mest sentrale sjiamuslimske lærde i Libanon, Musa al-Sadr, til å proklamere at alawismen er en form for sjiaislam. I senere tid har dette også blitt gjentatt av Ayatollah Khomeini og hans etterfølger i Iran.

– Hvordan har holdningene vært mot alawittene fra andre syrere?
– For min del hadde jeg aldri opplevd noen form for diskriminering eller annen dårlig oppførsel før krigen. Etter krigen startet endret folks holdninger seg, og spesielt hos den sunnimuslimske majoriteten. Plutselig begynte uttalelser om at vi var «kjettere» og «vantro» å dukke opp. Mye av det var regelrett hatretorikk mot oss. I 2013 ble flere enn 15 alawitt-landsbyer i provinsen min angrepet av radikale islamister. Mennene ble stort sett drept, mens kvinner og barn ble tatt til fange. Mange har kategorisert disse grusomhetene som et folkemord mot oss.

Dette var helt nytt for meg. I den grad jeg hadde hørt om lignende tidligere, var det da Det muslimske brorskap var i vinden på 1970- og 1980-tallet. Mange anklager oss for å være uforbeholdne tilhengere av regimet. Dette på tross av at mange alawitter, meg inkludert, deltok i demonstrasjonene for reformer i 2011. Dere må forstå at alle i Syria, i alle lag av folket, ønsker reformer og endringer. Det var først da vi så radikaliseringen, islamismen og volden som fulgte at vi trakk oss unna. I dag vil du knapt finne en eneste alawitt i noen av opprørsgruppene – sjøl ikke i Den frie syriske hær. Vi vet hva som venter oss om kreftene som dominerer opprøret vinner fram.

– Finnes det egentlig noe slikt som «moderate opprørere» igjen i krigen?
– Jeg er vel egentlig ikke så sikker på om de noensinne fantes. I alle fall ikke i den skalaen som ble portrettert i qatarske og vestlige medier. Da diverse eksilsyriske grupper tok form og ble anerkjent i Tyrkia av flere vestlige regjeringer, var det åpenbart for alle oss som bodde i Syria at dette var mennesker som ikke på noe vis hadde noen reell kontroll på det som foregikk på bakken. Der hersket uoversiktelighet, skiftende allianser, og flere overgrep mot sivilbefolkninga. Gradvis har det som engang fantes av sekulære og demokratiske grupper blitt skvist ut på sidelinja av islamistene. Det er tross alt de som har de rikeste sponsorene.

– Har situasjonen blitt bedre for den ikke-væpna opposisjonen i landet?
– Det kom noen endringer med den nye grunnloven fra 2012, men ikke veldig store. Flere nye partier har blitt tillatt, og paragrafen om Baath-partiets ledende rolle har blitt fjernet fra grunnloven. Like fullt er det fortsatt svært begrenset hva disse partiene har lov til å gjøre og mene. Så lenge krigen varer, bruker regjeringa dette som unnskyldning for de autoritære tiltakene. Slik vil det nok være lenge, også om regimet går seirende ut av krigen.

For min del mener jeg absolutt regimet bør endres, men ikke til det som i dag er alternativet – nemlig at opprørerne kommer til makta gjennom våpenmakt og utenlandsk støtte. Det vil være en katastrofe for Syria, og ikke minst for oss som tilhører minoritetene.

– Tror du Syria vil overleve krigen uten å splittes?
– Det kommer an på. Om krigen tar slutt innen få år, så tror jeg det vil være mulig å bevare enheten. Men dersom den varer i flere år med langtekkelig vold og grusomheter, så frykter jeg vi kan ende slik Irak gjorde etter USAs kriger, med balkanisering og religiøs og etnisk splittelse. Jeg håper virkelig vi unngår det. Syrias fremtid må bestemmes av oss syrere selv, inkludert alle minoriteter, det være seg alawitter, ismailitter, armenere, tsjerkessere, tyrkere, kurdere eller sunni-arabere. Alles stemme må med.

LES OGSÅ: Stopp krigen – solidaritet med Syrias demokratiske bevegelser

– Kan du si noe om ditt syn på noen av de utenlandske aktørene i landet?
– Først og fremst må jeg understreke at samtlige av dem selvsagt forfølger sine egne interesser. Ingen av dem er i Syria for å være snille og greie. Russland vil sikre basen sin i Tartous, USA og Qatar ønsker en ny geopolitisk virkelighet med muligheter for å legge gassledninger til Europa, og Iran ønsker å bevare Syria som en forlenget arm mot Libanon, Israel, og potensielt Saudi-Arabia. De har alle sine interesser.

Russland er vanskelige her. På en side er det klart at de reddet staten fra kollaps og fra de radikales shariastyre, men på den annen side ser vi at de stadig søker å kontrollere også Syrias innenrikspolitiske prosesser. Dette tas ikke godt imot blant syrere flest – meg inkludert.

Mye av det samme gjelder Iran. Folk i Syria er stort sett skeptiske til islamismen, uansett hvilken retning. Irans teokrati virker lite forlokkende, og militsgruppene deres gjør folk redde og usikre.

– Hva slags politikk bør Norge føre overfor Syria?
– Da jeg kom til Norge var jeg overbevist om at landet var nøytralt i borgerkrigen. Jeg var stolt av å tenke at landet jeg valgte å flykte til ikke var involvert i denne grusomme krigen. Dessverre viser det seg jo at Norge tvert imot er involvert, både gjennom sanksjonsregimet, og gjennom spesialsoldatene i Jordan. Jeg får meg ikke fra å tenke: hva om Norge trener væpnede mennesker som tar livet av venner av meg? Eller familie? Dette er svært dystert å tenke på. Jeg mener Norge heller bør slutte opp om fredsprosessene som nå foregår i regi av FN, og bidra med humanitært arbeid. I en så grusom krig kan det aldri bli nok av det.

Denne teksten ble først publisert i Sosialistisk Framtid

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.