6 argumenter mot masseovervåkning

Foto: Ludovic Bertron

Regjeringen vil innføre et digitalt grenseforsvar, siste skrik innen masseovervåkning siden Datalagringsdirektivet ble dømt for å være ulovlig i 2014. Er denne masseovervåkningen nødvendig? Selvfølgelig ikke!

Tormod Fjeld Lie
About Tormod Fjeld Lie (16 Articles)
Tormod Fjeld Lie er student og mener det er fare på ferde.

1. Dersom du ikke har noe å skjule, har du ingenting å frykte
Dette er kanskje det vanligste argumentet man møter i dagligdagse diskusjoner om masseovervåkning. Illevarslende nok har det blitt brukt som et argument av en tidligere Google-sjef og et britisk parlamentsmedlem. Sistnevnte havnet i store problemer, fordi argumentet angivelig stammer fra Joseph Goebbels, propagandaminister for Nazi-Tyskland. Internett er delt på hvorvidt det kommer fra Goebbels, eller om det er fra George Orwells ”1984”. Uansett hva som er sant, sier det litt om den autoritære tankegangen bak argumentet.

Problemet med dette argumentet er at det forutsetter at grunnen til at du skjuler noe, er at du burde skjule det. Det kan imidlertid tenkes at en person venter med å ta telefonen før de har gått av en overfylt buss eller lukker døren når de går på do. Dette er begge eksempler på ting man gjør for å skjule noe, men man gjør det ikke fordi man reelt har noe å skjule. Man gjør det fordi man som menneske har en grunnleggende rett til privatliv.

Det er nettopp dette som er problemet med argumentet. Privatliv er definert som retten til å velge hva du ønsker å gi andre innsyn i. Sagt på en annen måte er privatliv det du velger å skjule for andre mennesker. Neste gang du hører noen bruke dette argumentet kan du spørre de om de kan åpne mobiltelefonen sin og gi den til deg, så du kan se gjennom alt som ligger på den. Dersom det ikke er noe der de burde skjule, burde de heller ikke frykte noe ved å gi deg mobiltelefonen sin – eller?

LES OGSÅ av Tormod Fjeld Lie: Hvordan myndighetene tok friheten fra Internett

2. Menneskerettigheter
Det er ikke sånn at privatliv bare er en preferanse vi har i livet vårt – det er en grunnleggende menneskerettighet. I artikkel 12 av verdenserklæringen om menneskerettigheter står det:

”Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.”

Det nåværende overvåkningsregimet er i klar opposisjon til dette. Om ikke loggføring av all internett-trafikken din, overvåkning av webkameraet ditt, sporing av plasseringen din, lagring av telefonsamtalene dine og lesing av meldinger og epost på bakgrunn av en taktikk som baserer seg på å fiske etter terrorister med så vidt nett som mulig, er vilkårlig innblanding i privatlivet – hva er det egentlig da?

I den vestlige verden, og Norge spesielt, har vi frem til nå vært så heldig å hatt myndigheter som setter menneskerettighetene høyt i politikken sin. Når myndighetene imidlertid viser en systematisk ringeakt for privatlivet, viser de samtidig at menneskerettighetene har mistet sin posisjon som høyeste prinsipp i den offentlige politikken.

Vi snakker nemlig ikke her om noen tilfeller av tortur på Trandum asylfengsel eller frihetsberøvelse av uskyldige mennesker gjennom varetektsfengsling. Det kan tenkes et asylsystem uten tortur, og en varetektsordning som ikke er i strid med menneskerettigheter, men det finnes ingen masseovervåkning av store deler av befolkningen som ikke er i strid med deres rett til privatliv.

Dersom myndighetene er villige til å iverksette og opprettholde masseovervåkning er de villige til å utføre et systematisk brudd på menneskerettighetene. Dette senker i det hele tatt terskelen for å bryte andre menneskerettigheter. I dag er myndighetene villige til å systematisk bryte retten vår til privatliv, hva er de villige til i morgen? Når det gjelder myndighetene og menneskerettigheter gjelder det gamle ordtaket ”Gir du fanden lillefingeren, tar han hele hånden”.

LES OGSÅ: Varslere under angrep: — De som har makt gjør det de kan for å beholde den

3. Rettsprinsipper
Hele grunnpremisset til masseovervåkning bryter med det grunnleggende prinsippet enhver rettsstat nødvendigvis må ha: At du er uskyldig til det motsatte er bevist. Dersom du kan holdes under oppsyn, altså være under etterforskning, uten at du har gjort noe galt er dette et grovt brudd med dette prinsippet. Grunntanken bak masseovervåkning er at man beveger seg fra etterforskning til mistanke, snarere enn motsatt, som er den rettslig stuerene måten å arbeide på. At overvåkningen ikke går gjennom noen domstoler med offentlig innsyn – om noen i det hele tatt – gjør ikke saken et fnugg bedre.

LES OGSÅ: Chelsea Manning skulle bli gjesteforeleser på Harvard — tittel trukket etter press fra CIA

4. Evig demokrati
Om vi blåser i hensynet til menneskerettighetene og rettsprinsippene, hindrer ikke det det faktum at masseovervåkningen er et perfekt undertrykkelsesapparat. For en despot vil det være uvurderlig å ha total kontroll på egen befolkning, gjennom å ha informasjon om de politiske overbevisningene og sosiale nettverkene til hele befolkningen. Det er ikke nødvendigvis dette masseovervåkningen i dag tar sikte på å samle, men muligheten er der helt klart.

Det er ikke så alt for lenge siden despotiet rådet i Norge. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn perioden 1940-1945. Under den tyske okkupasjonen av Norge benyttet tyskerne seg av eksempelvis Statistisk Sentralbyrås register av jøder i Norge, og deporterte etter disse. Tenk da om tyskerne hadde møtt den massive overvåkningskapasiteten vi har i dag. Da hadde det ikke blitt mye gutta på skauen.

Tenker vi på den måten er det 72 år siden Norge var underlagt et brutalt despoti. Det er med andre ord i overmåte positivt å tenke at vi bare kan utvikle overvåkningskapasiteten i demokratiets tjeneste, som om dette demokratiet på noen som helst måte er gitt i fremtiden.

Dette baserer seg også på en veldig binær måte å tenke på demokrati. Demokrati er ikke noe som er i et land eller ikke er i et land. Demokrati, som mye annet, er et spekter, det finnes grader av det. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi våkner en dag og oppdager at vi ikke lever i et demokrati, en slik potensiell forandring vil skje gradvis. Den dagen vi skjønner at det har tippet, er det med andre ord for sent å fjerne overvåkningsmaskineriet.

Det er heller ikke sånn at befolkningen gis demokratisk innsyn i overvåkningen. Kanskje kan man gi begrenset demokratisk innsyn i ting som et digitalt grenseforsvar, men storparten av overvåkningen, utleveringsavtalene med NSA, innsamlingsmetodene og datalagrene, vil så lenge de eksisterer være utenfor demokratisk kontroll. Dersom det viser seg at vi fra dette punktet i historien går ned helt feil vei, kan det være sånn at fremtidige historikere fastsetter nettopp den udemokratiske masseovervåkningen som Norges første steg mot despotiet.

5. Sosial kjøling
Masseovervåkningen ødelegger også potensielt den demokratiske diskusjonen i et samfunn. Det er bevist at mennesker som vet at de holdes øye med, oppfører seg annerledes enn mennesker som vet at de ikke blir det. Dette fungerer likt på samfunnsplan. Om du hadde visst med 100% sikkerhet at å søke på kryptografi gjorde at du havnet på en liste, ville du gjort det? Eller at du ville havnet på en liste om du gikk inn på Radikal Portal? Sett i en større sammenheng er dette dødelig for menneskets evne til å innhente informasjon, som er helt nødvendig for å ha en velfungerende offentlig debatt. Dersom du visste at du ble satt under overvåkning om du tar opp overvåkning i et leserinnlegg i avisen, ville du skrevet det leserinnlegget?

6. Man fanger ikke terrorister
Det hadde jo vært leit med alle de andre punktene på denne lista, men om det hadde vist seg at masseovervåkningen hadde fanget absolutt alle terrorister, hadde det kanskje hatt noe for seg. Det viser seg imidlertid at masseovervåkning er tragisk ineffektivt til å fange terrorister.

Årsaken til dette er enkelt nok at når man driver med masseovervåkning så samler man inn en alt for stor mengde informasjon, til å klare å finne den lille promillen man er interessert i – nemlig terroristene. Jo mer data man samler inn, jo mindre sannsynlig blir det å finne det man vil finne.

Problemet her blir ikke mindre av at terrorister uten tvil gjør store mengder research på ting som anonymisering og kryptografi, nettopp for å hindre å bli overvåket. Terroristene vet naturligvis at de er mål for overvåkningen, og derfor vil de gjøre mye for å unngå nettopp denne overvåkningen. Så hvem ender man til syvende sist opp med å overvåke? Det blir hovedsakelig folk som ikke gjør noen reelle grep for å unngå overvåkning, nemlig helt ordinære, uskyldige mennesker.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*