Hvordan myndighetene tok friheten fra Internett

FOTO: Demonstrasjon mot datalagrinsdirektivet i Sverige, Norrköping

Myndighetene vet at du leser denne artikkelen. De vet også nøyaktig hvilke andre artikler du har lest i dag. Alt du foretar deg på nett loggføres og organiseres av et knippe mektige etterretningsorganisasjoner.

Tormod Fjeld Lie
Om Tormod Fjeld Lie (21 artikler)
Tormod Fjeld Lie er student og mener det er fare på ferde.

Et monster vokser ut av statsapparatet som sakte kveler privatlivet i den gode saks tjeneste – å fange terrorister.

Dersom du enda ikke har satt deg inn i et av samtidens mest grunnleggende demokratiske og menneskerettslige problem, er dette artikkelen for deg. Hva er moderne masseovervåkning? Hvem driver med det? Hva er de samfunnsmessige konsekvensene? Hindrer det terror? Alt dette får du svar på her, med begreper som ikke krever lang fartstid i IT-bransjen for å forstå.

Nå er det viktigere enn noensinne å sette seg inn i disse problemene. Snowden-lekkasjene skapte skuffende lite debatt i Norge. Samtidig samarbeider myndighetene våre om den mest omfattende overvåkningen i verdenshistorien. En overvåkning som kullkaster menneskerettighetene og rettsprinsippene ethvert liberalt demokrati må bygge på.

Vi lever i en fantastisk tid. På under en generasjon har internett gått fra å være en særinteresse til å omfatte brorparten av all mellommenneskelig kommunikasjon. I begynnelsen av det 21. århundret skrøt teknologientusiaster av internetts ubegrensede potensiale til informasjonsdeling, frigjøring og sammenveving på tvers av nasjoner og kulturer. Men en kan begynne å lure på om denne frigjøringen uteble, og om den rake motsetningen ble realiteten?

LES OGSÅ: Slipp Assange fri!

Massiv overvåking av egne borgere
Nettopp internetts ubegrensede kommunikasjonsmuligheter, ga statlige etterretningsorganisasjoner like ubegrensede muligheter til å overvåke egne borgere. Alt som trengtes var en politisk katastrofe – terrorangrepet 11. september 2001 – for å gi en begrunnelse til å bygge opp et massivt overvåkningsapparat rettet mot egne borgere. I USA blir PATRIOT Act vedtatt, som første steg i retning av en moderne overvåkningsstat. Alt i terrorbekjempelsens navn.

Her hjemme diskuterer Stortinget i disse dager å innføre et digitalt grenseforsvar. All internett-trafikk går gjennom kabler under bakken. De fleste av disse kablene går ut av Norge. Eksempelvis går alt du gjør på facebook gjennom en kabel over Atlanterhavet til USA. Det man vil gjøre med et digitalt grenseforsvar er å lagre en del av denne trafikken hos forsvaret. Selv om dette i seg selv er problematisk, er ikke utredningen for dette grenseforsvaret utført i totalt hemmelighold, som er standarden eksempelvis i USA. Det er bra fordi det gir en mulighet til demokratisk innsyn og kontroll over overvåkningen myndighetene foretar seg. Demokratisk kontroll og innsyn høres jo bra ut, men så lett er det dessverre ikke. Det virkelige problemet ligger i at digital kommunikasjon overhodet ikke er begrenset til nasjonale grenser. Dette gjør at den moderne masseovervåkningen er internasjonal i sitt vesen. Derfor er det irrelevant hvor mye demokratisk kontroll Norge underlegger E-tjenesten (altså vår hjemlige overvåkningstjeneste), når faktum er at den samme E-tjenesten samarbeider med internasjonale partnere, hvis mål er å samle og lagre all internett-trafikk. Men hvem er så disse partnerne, og hva slags kapasitet har de egentlig til å få til dette? For å svare på dette er det nødvendig med en kort gjennomgang av masseovervåkningens historie i vesten.

LES OGSÅ: Snowden, servilitet og suverenitet

Fem øyne og overvåkningsstatens opphav
Historien til masseovervåkningen i den vestlige verden begynner rett etter andre verdenskrig. Da gikk USA og Storbritannia sammen i den såkalte UKUSA-avtalen, om deling av etterretningsinformasjon. Her er det viktig å påpeke at det er snakk om to ulike former for etterretning. Den ene kalles Signaletterretning (SIGINT) og den andre kalles menneskelig etterretning (HUMINT).

HUMINT er nok det de fleste tenker på når de hører ordet ”overvåkning”. Dette innebærer typisk metoder som spaning, avhør og romavlytting. Et klassisk eksempel på en agent som driver med HUMINT er James Bond. Organisasjoner som driver med dette er eksempelvis CIA og PST.

SIGINT, på den andre siden, dreier seg om å snappe opp digitale signaler mens de er på vei fra avsender til mottaker. Et eksempel på dette er at dersom en militærbase, si i Moskva, vil kommunisere med et krigsskip i Atlanterhavet, må det kommunisere over radiobølger. Om du har tilstrekkelig teknisk kunnskap og utstyr kan du bruke en antenne som fanger opp disse radiobølgene, og på denne måten lytte til hva Moskva sier til krigsskipet. Et mer nærliggende eksempel er et Digitalt Grenseforsvar, hvor myndighetene lagrer en kopi av all internett-trafikk som passerer landegrensen. Det er denne formen for etterretning som utgjør den moderne masseovervåkningen. Organisasjoner som driver med dette er eksempelvis det beryktede NSA og den norske E-tjenesten.

I løpet av 40- og 50-tallet ble samarbeidet i UKUSA-avtalen utvidet med de tre resterende vestlige, engelskspråklige landene: Canada, Australia og New Zealand. Samarbeidet skiftet samtidig navn til det noe illevarslende ”Fem øyne”. Dette samarbeidet går ut på en total informasjonsdeling innenfor SIGINT. Disse organisasjonene samarbeider så tett at de enkelt kan ansees som en organisasjon, med fem ulike nasjonale avdelinger. Om du får et adgangskort hos den britiske etterretningstjenesten, får du samtidig tilsvarende adgang hos amerikanske NSA.

Det er med andre ord ikke mye som skiller de ulike etterretningsorganisasjonene vesentlig fra hverandre. I resten av teksten vil jeg bruke ”fem øyne”, ”etterretningsorganisasjonene” og ”NSA” litt om hverandre. Det viktige å huske på er imidlertid at disse tre begrepene refererer til det samme – det globale overvåkningsnettverket.

LES OGSÅ: Varslere under angrep: — De som har makt gjør det de kan for å beholde den

11. september ga etterretningsorganisasjonene et løft
Mandatet til etterretningsorganisasjonene i fem øyne var å overvåke satellittkommunikasjon fra Sovjetunionen. Dette gjorde de også i år ut og år inn, helt til Berlinmuren falt i 1989. Etter dette stagnerte organisasjonene. De fikk hverken nok nye rekrutter eller midler for å drive med storskala overvåkning. Det er i grunn ikke så rart heller, vesten hadde jo vunnet, historien var slutt og det var ingen fiender igjen å overvåke. Det virket i alle fall veldig sånn, helt fram til to fly krasjet inn i World Trade Center den 11. September, 2001.

Med fremveksten av islamistisk terrorisme som hovedfiende, ble virksomheten til Fem øyne snudd på hodet. Der man før hadde hatt mektige statlige institusjoner som hovedmål for avlyttingen, møtte man nå en ny, diffus og desentralisert fiende. En vanlig metafor for å forklare taktikken til etterretningsorganisasjonene er at de ser etter nåla i høystakken. Høystakken er den massive mengden informasjon de samler om den brede befolkningen, nåla er informasjon om terroristen som gjemmer seg blant folket. Baktanken blir da at jo større høystakk du har, jo flere nåler kan du finne. Denne logikken leder til det som utgjør kjernen i taktikken – å samle så mye kommunikasjon som mulig i en sentral database.

I USA så man programmer som ”Total Information Awareness”, hvis mål var å samle informasjon om alle amerikaneres internettvaner, kredittkortvaner, legemiddelresepter, telefonsamtaler m.m.. Programmet ble imidlertid ikke noe av, etter at senatet stemte det ned i 2003. Det virker imidlertid som om programmet ikke ble lagt ned, men i stor grad ble overført til NSA. Her fortsatte programmet å bli videreutviklet, godt skjult bak statlig hemmelighold. Omfanget og kapasiteten til NSA og ”fem øyne” forble imidlertid hemmelig frem til 2013, da Edward Snowden lekket en mengde hemmeligstemplet materiale.

LES OGSÅ: Chelsea Manning skulle bli gjesteforeleser på Harvard — tittel trukket etter press fra CIA

Norge og Fem øyne
Du sitter nå kanskje og tenker at dette høres jo ille ut, men hva har Norge med det hele å gjøre? Det har seg sånn at ”Fem øyne” også har samarbeidspartnere utenfor sin egen gruppe. Det finnes faktisk veldig mange samarbeidsavtaler med ”Fem øyne” hva gjelder global overvåkning. For nå skal vi imidlertid nøye oss med 3. og 4. klasse-partnere. Norge er en 3. klasse-partner med ”Fem øyne”.

Vi befinner oss i den såkalte ”Ni øyne”-gruppen, som omfatter alle landene i ”Fem øyne” i tillegg til Norge, Frankrike, Danmark og Nederland. Videre har man 4. klasse-partnere, også kalt ”Fjorten øyne”, som er alle landene i ”Ni øyne” i tillegg til Tyskland, Belgia, Italia, Spania og Sverige.

Hva som konkret er innholdet i samarbeidet mellom ”Fem øyne” og deres 3. og 4. klassepartnere er uvisst. Det vi imidlertid vet er at en stor del av samarbeidet går på gjensidig utlevering av data. I Norge har E-tjenesten innrømmet at de har dataprogrammer designet for å motta og utlevere informasjon til NSA. Angående samarbeidet mellom NSA og den tyske etterretningsorganisasjonen, sa Snowden i et intervju med tyske ARD i Januar 2014: ”Jeg vil beskrive det som intimt. […] Ikke bare deler de informasjon – resultatene fra etterretningen – men de deler faktisk verktøy og infrastruktur når de jobber sammen mot felles mål[…]”

Med tanke på at Tyskland er 4. klasse-partner, har vi ingen grunn til å tro at samarbeidet mellom 3. klasse-partneren Norge og NSA er noe mindre intimt.

Men hva innebærer det å dele verktøy og infrastruktur? Hva er det NSA har tilgang til, som de deler med samarbeidspartnerne sine? Mye av det vi vet om dette, kommer fra Snowden-avsløringene. NSA har en hel rekke ulike programmer, som fungerer på ulik måte. Nedenfor skal jeg fortelle om to av de, som kanskje de mest sjokkerende som lekkasjene brakte fram i lyset.

Snowden-avsløringene
Edward Snowden lekket en mengde materiale som ikke bare beskrev omfanget av NSA sin overvåkning, men også hvordan overvåkningen fant sted. NSA benytter seg av en rekke dataprogrammer, som samlet kartlegger store deler av verdens internett-trafikk. Gjennom disse programmene kan man samle massive mengder informasjon om mistenkte, og mennesker i deres nære og fjerne omgangskrets. To av de sentrale programmene som brukes til dette heter ”PRISM” og ”Xkeyscore”.

PRISM er et program som gir NSA direkte tilgang til serverne til ni store amerikanske nettfirmaer i et samlet register. Blant disse firmaene er: Microsoft, Google, Facebook, Apple, Yahoo og Skype. Dersom du bruker noen av disse tjenestene er all informasjonen du deler der allerede i hendene til ”Fem øyne”. Dette innebærer E-post innboksen din, private meldinger på facebook, samtaler gjort over skype, bilder du har sendt og praktisk talt alt annet du har gjort på disse tjenestene. Du kan godt tenke at du ikke har noen grunn til å bli mistenkt for å få eposten og facebook-samtalene dine gjennomlest. Problemer er imidlertid at du ikke trenger å ha noen form for tilknytting til terror for å havne i søkelyset.

Det kan eksempelvis være nok av at en av facebookvennene dine er i søkelyset, for at du selv skal bli overvåket. La oss si at en av facebook vennene dine drar en dårlig vits om å støtte terror i en privat mail eller over skype, da vil du også havne i nettet. I et eksempel fra Washington Post, vises det til at dersom et overvåkningsmål befinner seg i en chat med 38 andre mennesker, vil NSA samle data på alle de 38 menneskene i tillegg til det egentlige målet sitt. Hvorvidt du er i søkelyset eller ei er med andre ord helt utenfor din kontroll.

Alle som har søkt på kryptering kan havne i NSAs søkelys
Videre har det blitt bevist at å søke på ting som kryptering og ulike tjenester som hjelper folk å unngå overvåkning, fører til at de blir mål for overvåkning. NSA samler også data på alle som noensinne har besøkt nettsiden til den anonyme nettleseren ”TOR” . Du kan da tenke deg, om alle som søker på dette er i søkelyset og alle som er i en eller annen kontakt med folk som er i søkelyset, også kommer i søkelyset.

Hvor mange grupper er du med i på Facebook? Hvordan vet du at ingen i noen av de gruppene har vært inne på nettsiden til ”TOR” eller har en interesse for kryptografi?

Programmet NSA bruker til å samle all denne informasjonen om mennesker heter Xkeyscore. I det overnevnte intervjuet med ARD beskriver Snowden kapasiteten til Xkeyscore. Der beskriver han hvordan NSA kan følge sporet fra en nettside du har besøkt til datamaskinen din. Hvordan de kan få tilgang til den fysiske plasseringen din, spore alle nettsidene du besøker og få tilgang til alt du gjør på nett. Videre gir programmet muligheten til å lage en individuell profil på alle som overvåkes, hvor alt fra navn, adresse, sosialt nettverk til eposter og brukernavn du bruker på nett lagres.

I det samme intervjuet sier Snowden at den tyske etterretningstjenesten har tilgang til Xkeyscore. Han har ikke sagt noe om den norske E-tjenesten har tilgang, og E-tjenesten selv har nektet å svare på spørsmål fra pressen. Men om vi legger til grunn av Tyskland, som er lavere i hierarkiet enn Norge, har tilgang, kan vi gjøre noen antakelser. Dataen som Norge mottar fra NSA er uansett uten tvil fra programmer som PRISM og Xkeyscore.

Konsekvensene av masseovervåkningen
Et vanlig argument fra folk som forsvarer masseovervåkning er ”Dersom du ikke har noe å skjule, har du ingenting å frykte”. Problemet med denne typen tankegang er at den forutsetter at grunnen til at du skjuler noe, er fordi du burde skjule det. Det kan tenkes at du venter med å ta en telefon til etter du har gått av en overfylt buss, at du velger et bord uten naboer på en restaurant for å ha en fortrolig samtale med en venn, at du lukker døra når du går på do. Alt dette gjør du, ikke fordi du har noe å skjule, men fordi privatliv er et grunnleggende menneskelig behov.

Dette er kjernen i problemet, privatliv er nettopp definert som retten til å velge hva du vil gi andre innsyn i. Privatliv er med andre ord nettopp det du velger å skjule fra andre mennesker. De som slenger dette argumentet rundt, ville aldri lagt ut eksempelvis innholdet i kamerarullen fra mobiltelefonen sin på nett så alle kunne se det. Nettopp fordi, de som alle andre, har et behov for et visst privatliv. Et privatliv som masseovervåkningen raner fra befolkningen.

Som om ikke dette var nok, er masseovervåkningen i strid med menneskerettighetene. I artikkel 12 av disse heter det:

”Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.”

Hva er vilkårlig innblanding i privatliv, om ikke en loggføring av all internett-trafikken din, overvåkning av webkameraet ditt, sporing av plasseringen din, lesing av meldingene dine og loggføring av telefonsamtalene dine, bare fordi du var inne på en nettside eller søkte på et svartelistet (men helt uskyldig) ord på internett?

Skyldig til det motsatte er bevist
Videre er det ikke bare potensielle brudd på menneskerettighetene som gjør masseovervåkning problematisk. Hele grunnpremisset med systematisk masseovervåkning bryter med det grunnleggende prinsippet for enhver rettsstat, som sier at du er uskyldig til det motsatte er bevist. Dersom du kan holdes under oppsyn, og på den måten være under etterforskning, uten at du har gjort noe galt bryter kraftig med dette prinsippet. Hele grunntanken bak masseovervåkning er at man beveger seg fra etterforskning til mistanke, snarere enn motsatt, som er den rettslige måten å arbeide på. At overvåkningen ikke går gjennom noen norsk domstol, og i alle fall ingen domstol med offentlig innsyn, gjør ikke saken et fnugg bedre.

Ved siden av å potensielt undergrave menneskerettigheter og rettsprinsipper, er det en reell fare for at masseovervåkning også ødelegger den demokratiske diskusjonen i et samfunn. Dette kalles for sosial kjølingseffekt. Det er bevist at mennesker som vet at de holdes øye med, oppfører seg annerledes enn mennesker som vet at de ikke blir det. Dette fungerer også på samfunnsplan. Nå som du vet at å søke på eksempelvis kryptografi kan få deg i søkelyset til overvåkningstjenestene, frister det vel ikke spesielt å søke på det? Dersom du finner ut at alle som besøker Radikal Portal blir loggført av NSA og overført til E-tjenesten, er sjansene for at du vil besøke den nettsiden like ofte som før ganske liten. Sett i en større kontekst kan dette være dødelig for samfunnsdiskusjoner og informasjonssamling. Om man hadde visst med total sikkerhet at man ville bli satt under overvåkning dersom man diskuterte overvåkning i avisen, hva ville skjedd med diskusjonen?

Men når man risikerer å bytte bort respekt for menneskerettigheter, grunnleggende rettsprinsipper og samfunnsdebatten, burde masseovervåkning være veldig effektivt til å fakke terrorister, eller? Nei, i alle fall ikke ifølge den amerikanske eksperten på informasjonssikkerhet Bruce Schneier. Ifølge han er antallet mål man opererer med i overvåkning så høyt, at uansett hvor treffsikker overvåkningen er, vil det store flertallet av de som overvåkes være uskyldige. Han sier masseovervåkning først og fremst er et svimlende dyrt system, som ikke engang kan garantere å fange hver eneste terrorist.

Vet myndighetene alltid befolkningens beste?
Sikkerhet er alltid er en byttehandel. Problemet er at det vi bytter mot sikkerhet fra terror er respekt for menneskerettigheter, grunnleggende rettsprinsipper og en velfungerende demokratisk debatt. Det er bevist at NSA har brukt dette masseovervåkningsapparatet til å overvåke mennesker som Angela Merkel og Ban Ki-moon, samt en rekke utenlandske konkurrenter til amerikanske firmaer og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Dette, kombinert med at masseovervåkning ikke nødvendigvis er den beste måten å finne terrorister på, burde få oss til å spørre om vi i virkeligheten ikke bytter frihet mot sikkerhet. Kanskje vi i virkeligheten bytter frihet mot total amerikansk dominans, godt hjulpet av våre egne hemmelige tjenester.

En burde også tenke over at overvåkningsapparatet til ”Fem øyne” og deres samarbeidspartnere er det mest avanserte undertrykkelsesapparatet i verdenshistorien. Selv om ingen av landene i samarbeidet har despotiske styresmakter, trengs ikke mer enn en politisk omveltning i hvilket som helst av samarbeidslandene, før denne massive informasjonsbanken kan brukes som et våpen mot egen befolkning. Dersom ingenting gjøres med masseovervåkningen, ligger all informasjonen klar for en fremtidig diktator. At denne masseovervåkningen foregår helt uten demokratisk innsyn, kan få en til å spekulere om ikke dette despotiet kan vokse ut av nettopp den dype staten som utfører masseovervåkningen.

Uansett, burde avsløringen av masseovervåkningen få oss til å stille spørsmålet: Er det automatisk slik at myndighetene vet hva som er best for befolkningen, og kan vi virkelig vite at de handler i vår interesse?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Hvordan myndighetene tok friheten fra Internett

  1. Solid og viktig innlegg! Tusen takk!

    Erling Grape

  2. Man kan gjøre en liten test. Gå feks inn på flere ulike annonser for et bestemt bilmerke på internet. Print feks ut annonse for en bestemt biltype herfra. Deretter vil man resten av dagen bli møtt med reklame for dette bilmerke når man går inn på nettaviser etc.

Kommentarfeltet er lukket.