Rødt og lærdommen fra Enhedslistens samarbeidsavtale

Rødt partileder Bjørnar Moxnes og Enhedslistens Pernille Skipper. Foto av Moxnes: André Løyning/Rødt

En samarbeidsavtale med SP, AP, SV og MDG vil ikke “binde Støre til venstre”. Rødt som det minste av de rødgrønne partiene trolig ikke vil kunne binde noen andre enn seg selv.

Mikael Lyngaas
About Mikael Lyngaas (2 Articles)
Mikael Lyngaas er styremedlem i Rødt Oslo Vest.

I et intervju i Klassekampen (3.september) sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes at partiet vil ikke inngå i regjeringssamarbeid, men vil søke et kompromiss mot neste stortingsvalg modellert på det danske sosialistpartiet Enhedslisten. Den 13.januar i år lanserte Rødt sin rapport Parlamentarisk arbeid for den radikale venstresida som nå utgjør utgangspunktet for en mulig samarbeidsavtale. Denne rapporten tar for seg historiske samarbeidsavtaler, eksempler fra utlandet og hvorfor det kan være en mulig strategi for å ekspandere Rødt sin innflytelse på en ny rødgrønn regjering. Ingenting er foreløpig vedtatt angående en slik strategi og rapporten konkluderer heller ikke med en formell avtale, men det klart at mange i partiet støtter det. Moxnes har allerede fortalt NRK at Rødt åpner for “reelt samarbeid med ny regjering” og store deler av partiet henter mesteparten av inspirasjonen fra danske Enhedslisten. Men hva kan vi lære av danskene?

LES OGSÅ: Rødt og alle de som vil endre verden

Den danske samarbeidsavtalen
Samarbeidsavtalen Retfærdig retning for Danmark fra 2019 er et kortfattet samarbeidsdokument mellom Enhedslisten, det liberale partiet Radikale Venstre, APs søsterparti Socialdemokratiet og SVs søsterparti, Socialistisk Folkeparti. Dette programmet tar for seg stigende ulikhet, lønninger og klima, med mål om å gi Danmark en “ny politisk retning” gjennom Folketinget. Men er denne “mellomposisjonen” mellom regjeringssamarbeid og opposisjon virkelig den veien Rødt bør gå mot neste stortingsvalg?

Selv om det er positivt at Rødts danske “søsterparti” ikke ønsker regjeringssamarbeid er ikke Enhedslistens modell helt uproblematisk. La oss starte med det første punktet i programmet: 

Her står det at Danmark må “markant heve ambisjonene for klima, miljø og natur og påta seg den internasjonale lederskapet for den grønne omstillingen” og at det danske Folketinget skal bli “det grønneste parlament i verden”. De “bindende målene” i denne delen gjelder 70 % reduksjon i klimagasser innen 2030 bistått av klimarådet og en omstilling i transportsektoren vekk fra bensin- og dieselbiler. 

Videre forklares det hvordan barns velferd, innvandrings- og helsesystemet skal styrkes fremover, samt hvordan man kan føre en mer progressiv politikk innad i EU. Det overordnede perspektivet er at avtalen ønsker mer sosialdemokratisk velferdspolitikk nasjonalt sammen med en tiltro til at EU-fellesskapet kan løse klimakrisa. Mange av reformene er selvsagt verdt å støtte, men problemet er at disse punktene er ikke juridisk bindende lover eller forslag til lovendringer. Realiteten er den at den danske samarbeidsavtalen er like bindende som et valgkampløfte. Vi må også huske at Enhedslistens lave medlemstall, oppslutning og innflytelse, samt avtalens vaghet gjør at de har minst makt av alle partiene når det kommer til tolkning og håndheving av avtalen. Forrige uke gikk statsminister Mette Fredriksen langt fra avtalens standpunkt om å “arbeide for et mer humant asylsystem”  ved å slåp fast at  “målet er null asylsøkere”. Å forvente at alle kravene blir innført krever derfor en blind tiltro til danske Socialdemokratiet og Fredriksen-regjeringen som man umulig finner hos en sosialist med prinsippene sine i behold.

LES OGSÅ: Rødt og veien til mer demokrati

Hvem blir bundet?
Det har gått over ett og et halvt år siden denne avtalen ble signert og det er fortsatt ingen tegn på at Enhedslisten har vunnet noe på dette. Det dypere problemet er selvsagt også at det gir en tiltro til tanken om at målet for venstresiden enda er det negative målet om å kjempe mot nyliberale krefter istedenfor den positive kampen for sosialisme. Her står man i fare for å mistolke det som klart er en kortsiktig taktikk for å være en langsiktig strategi. Avtalen fremstår derfor som lite mer enn en symbolpolitisk brosjyre som viser hvordan samarbeidspartiene i Danmark må te seg i nye valg ved å appellere til en ny generasjon velgere som er bevisst på miljø og sosiale problemer. 

Selv om det ennå ikke er klart om Rødt i det hele tatt skal ha en slik avtale eller hvilken form et slikt samarbeid vil ta så er det lite som tyder på at Rødt har mye å vinne på en formell samarbeidsavtale med partier som støtter NATO, EØS, og borgerlig kuttpolitikk. En samarbeidsavtale med SP, AP, SV og MDG vil ikke slik Moxnes fremstiller det i Klassekampen “binde Støre til venstre”. Rødt som det minste av de rødgrønne partiene trolig ikke vil kunne binde noen andre enn seg selv.

Dette betyr ikke at Rødt ikke bør ta plass på Stortinget og stille radikale krav, men disse må ikke bli til kompromiss for å oppnå et kunstig samarbeid. Kun det utenomparlamentariske, er det som virkelig kan skille Rødt fra de andre partiene. Med det utenomparlamentariske så menes det politiske arbeidet i lokallagene, fagbevegelsen, nærmiljøet for å nevne noe. Generelt er det dette grasrotarbeidet som trekker flere inn i partiet og styrker Rødts sin rolle langsiktig. Dette avhenger imidlertid av et strategisk veivalg. Et veivalg som bør prioritere tettere samarbeid med fagbevegelsen istedenfor et tettere samarbeid med stortingspartiene. Dette er også viktig for å sikre grasrotas posisjon i Rødt og venstresida som sådan, og sørge for at det viktigste partiet på den norske venstresida ikke forviller seg ned i byråkratiets og topp-politikkens grotte.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned