Ufrivillig ufør

Illustrasjonsfoto: Hidro

Da jeg kom inn på kontoret så jeg juleblomster på alles bord unntatt mitt. Det var da jeg skjønte at jeg ikke var innenfor likevel. Den tomme pulten min satte seg som en knute i magen og jeg presset tårene tilbake og skammet meg over hvor patetisk jeg var.

anonym
Om anonym (35 artikler)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

Inn på arbeidsmarkedet med nedsatt funksjonsevne
Å komme inn på dagens arbeidsmarked er vanskelig, selv de med mastergrader sliter med å få (fast) jobb. For dem som har nedsatt funksjonsevne er det nesten umulig.

Gjennom Nav har jeg vært heldig og fått være i praksis på noen arbeidsplasser i en avgrenset periode med kontrakt for tre måneder. Det er fint med mulighet til å kjenne på den nye arbeidssituasjonen før man binder seg, dette gjelder så klart for begge parter. Samtidig ble prøveperioden noe jeg opplevde som pressende. Nå måtte jeg innfri, og det innen tre måneder! Men hva innebærer det?

Jeg var på jobben fire timer, tre dager i uken, noe som gjør det umulig å få med seg alt som skjer. De «viktige» møtene foregikk som regel bak lukkede dører. Jeg var jo bare hun som var i praksis noen måneder og kunne heller passe telefonen.

LES OGSÅ fra skrivekonkurransen: Jeg skal faen ikke bli ufør!

Et sted å gå til
Å ha et sted å gå til betyr mye. Noen som venter på deg, noen som trenger deg. Dette gjelder like mye, om ikke mer, for «syke» som «friske». Jeg hadde et fellesskap og endelig noe å si når folk tyr til den klassiske replikken: «hva gjør du på?». Selv om jeg ikke alltid følte at jeg trengtes så gjorde samarbeidsavtalen mellom NAV og arbeidsplassen at jeg tilhørte en plass.

Jeg ville gjerne lære, men fikk som oftest oppgaver som å kjøpe kaffe, skrive noe for nettsiden, gi beskjeder, kopiere og «levere noe».  Det er gjerne ikke så lønnsomt å lære opp noen som snart skal forsvinne igjen, eller en som bruker litt lengre tid på å lære seg nye ting.

Ikke innenfor likevel
Da det var min siste uke på praksisplassen var det også blitt tett opptil jul. Jeg gikk på jobb som vanlig og da jeg kom inn på kontoret så jeg juleblomster på alles bord unntatt mitt. Etter hvert som folk kom på jobb skjønte jeg at det var julehilsen fra sjefen. Det var da jeg skjønte at jeg ikke var innenfor likevel. Den tomme pulten min satte seg som en knute i magen og jeg presset tårene tilbake og skammet meg over hvor patetisk jeg var.

Jeg har etter dette hatt flere arbeidspraksiser, men samtlige har blitt avsluttet etter tre eller seks måneder. Hovedårsaken har som regel vært at arbeidsgiveren verken har kapasitet til å sysselsette meg, lønne meg eller ta imot tilbudet om lønnstilskudd fra NAV. Målet med praksisene er jo at arbeidstakeren skal få «prøve seg», men det ligger også i kortene at håpet er å få en jobb, å bli værende. Det er slitsomt å bytte arbeidsplass 6-7 ganger i året. Selv om man ikke har fått «sparken» føles det hver gang som et nytt nederlag. Du var ikke verdt å samle på.

LES OGSÅ: Hvorfor misunner vi de uføre

Arbeid ikke forbeholdt «de friske»
Det er vanskelig å si om det er arbeidslivet eller sykdommen som ble for belastende til at jeg i dag har søkt om uføretrygd. Selvsagt skyldes det at jeg har en alvorlig sykdom som tar mesteparten av energien min og begrenser hverdagen min. Men jeg mener arbeid er noe som kan være en del av tilfriskningsprosessen og ikke noe som er forbeholdt de «friske». Jeg vil heller ikke legge skjul på at jeg opplever at jeg ikke passer inn i arbeidslivet og at jeg etter flere års forsøk på å kombinere sykdom med jobb, har gitt opp.

Fremtidens arbeidsmarked blir enda tøffere med roboter som vil stjele jobbene våre og den stadige nedbemanningen rundt omkring. Maria Berg Reinertsen spør det betimelige spørsmålet i Morgenbladet «Når robotene kommer hva skal folk da gjøre hele dagen?» (19.05.17) Arbeidsledige og trygdede har lurt på dette i flere år allerede. Vi som samfunn får dermed en enda større oppgave med å sørge for at «alle skal med» blir en realitet. Ikke alle kan ha fast jobb eller 100 %-stillinger.

Inkludering, et sted å høre til- en prioriteringssak
Det viktigste er at alle, om helsen tillater det, har tilbud om et sted å komme. Om ikke til en arbeidsplass, et aktivitetstilbud. Nylig lanserte NAV at det ikke lenger er mulig å møte opp på deres kontor uten en avtale.

Vi trenger flere møteplasser, men først og fremst trenger vi flere fleksible arbeidsplasser/arbeidsgivere som legger til rette for personer med nedsatt funksjonsevne eller «hull i CV-en». Og det nytter ikke å bare ta dem inn, det kreves at de blir inkludert på lik linje som de faste ansatte. Om jeg får uføresøknaden innvilget vil jeg fortsatt være på leit etter meningsfull aktivitet. Alle kan gjøre noe, og som den velferdsstaten vi er bør det være en viktig prioriteringssak foran høstens stortingsvalg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Ufrivillig ufør

  1. AvatarTherese Norman Øyjordet // 2017-07-03 kl 13:36 //

    Hei! Jeg vil gjerne komme i kontakt med denne personen som har skrevet dette! Hvis du leser denne kommentaren så send meg en mail til : Therese@islandfield.net

    • AvatarJoakim Moellersen // 2017-07-03 kl 19:23 //

      Du kan sende en epost til Radikal Portal så vil vi videreformidle denne til forfatteren.

Kommentarfeltet er lukket.