Deprimert uten å vite det

FOTO: Jessi RM

Symptomene mine var fysiske og jeg ville ikke innse det. Det er vanlig å slite psykisk, men tabuene rundt det gjær det vanskeligere å få hjelp. Vi må tale dette i hjel.

Loni Bjerkholt-Pedersen
Om Loni Bjerkholt-Pedersen (29 artikler)
Loni Bjerkholt-Pedersen er bosatt i Larvik. Hun har en bachelorgrad i idrettsvitenskap og er på fritiden skribent og blogger.

Å være deprimert.. En mørk, uflid og suicidal skikkelse som sitter i et hjørne av leiligheten sin, apatisk. Som ikke klarer å jobbe. Som ikke har noen nære relasjoner. Som ikke vil leve.

Eller? Har du tenkt på at denne stereotypien kanskje er feil? Eller at det finnes uendelig mange grader og variasjoner av depresjon?

Og tror du meg hvis jeg sier at det faktisk er mulig å være deprimert uten å vite det?

LES OGSÅ: Det er ikke lov å være syk

Bare stress?
2014 var et år med mange omveltninger for meg. Jeg var fysisk sjuk i lang tid etterpå, og strever til dags dato med en kronisk utmattelse. Men stressymptomene mine var fysiske, og tanken på at jeg kunne være deprimert streifet meg aldri. For jeg var jo mye sterkere enn det! Jeg var jo ikke en sånn dyster og livslei type… Jeg hadde venner, trente ofte, jobbet fullt og var en god mamma og kjæreste. Kreativiteten min blomstret… Jeg var jo bare syk av stress, eller?

Jeg har tenkt på det mange ganger i etterkant. Kanskje jeg var deprimert, hadde angst, og at det var dette som bikket meg over kanten og gjorde meg sjuk? Og alt det jeg ble utsatt for og opplevde i 2014 ble enda verre for meg fordi jeg hadde en angst og depresjon i utgangspunktet?
Jeg vet ikke helt… Men jeg kjenner nå, for første gang på flere år, en følelse av å være meg selv igjen. Og det har jeg ikke fått til alene.

LES OGSÅ: Den nye arbeidsloven legger til rette for helseskadelig bruk av skift- og turnusarbeid

Erkjenner ikke, vet ikke
Jeg kan nå trappe ned på medisiner jeg vegret meg for å begynne på, medisiner jeg fryktet fordi jeg ikke anså meg selv som deprimert. Medisiner som har gjort meg mye bedre, og som gir meg en følelse av å være meg selv igjen, etter å ha gått i flere år og ikke visst, eller å ikke ha turt, å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det.

Jeg vil derfor råde andre mennesker til å snakke med legen når en går igjennom livskriser. Jeg vil råde leger til å spørre om hvordan pasienten har det psykisk på samme måte som en snakker om smerter i nakke og ledd. Jeg har fått ny innsikt de siste årene, både gjennom min egen situasjon og i min jobb som karriereveileder, hvor mange som har en psykisk lidelse i større eller mindre grad, men som ikke erkjenner det. Som ikke tør erkjenne det, eller kanskje enda oftere, at de ikke vet at de er deprimerte.

Så ta en test hos legen. Snakk med terapeut. Begynn på medisiner hvis det er det som må til, og vit at det er ekstremt vanlig, dessverre, å slite psykisk. Vi må snakke det i hjel!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.