Jeg skal faen ikke bli ufør!

Foto: Max Pixel

Andreplassen i Radikal Portals skrivekonkurranse: En riktig slosskjempe fyller meg med en rasende kraft. For jeg skal ikke bli ufør! Ikke faen! Det er ikke rettferdig, dette! Jeg skal faen meg klare det! Å komme meg på jobb.

anonym
Om anonym (32 artikler)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

Mobilen ringer. Drosjen er her. Jeg reiser meg fra sofaen, lirker bærereimen på sekken inn på høyre armen og smetter sekken varsomt på ryggen. Så tar jeg posen med håndkle og pute i høyre hånda. Går det an, dette? Vil det passe i drosjen? Eller vil jeg bare få enda mere smerter? Bli verre. Det er et sjansespill. Men hva kan jeg egentlig tape? Jeg trenger et liv, en jobb.

Sjåføren står like utenfor døra, han ser litt rart på meg, er du så ung, liksom? Hadde vel ventet seg en gammal krøpling som han måtte støtte bort til taxien. Men jeg kan gå selv, bare jeg tar det med ro, bare det ikke er så langt. Bare jeg tar korte skritt så det ikke svir i ryggen. I bekkenet.

Drosjen er en hvit BMW.

-Går det an å ligge? spør jeg.
-Ja, det går fint. Hvordan vil du ha det? Slik?
Han har rullet ryggen halvveis ned i stressless-posisjon.
-Nei. Helt ned. Går det an?
-Ja. Vent litt.
Han justerer litt til.
Og seteryggen legger seg faktisk helt ned, det går.
-Slik?
-Ja! Så bra! Kan du ta nakkestøtten helt inntil seteryggen?

Han ordner det. Jeg legger puta på nakkestøtten og ruller det vesle håndkleet til en pølse som jeg legger der korsryggen, eller bekkenet skal være, så det ikke svir. Jeg gir sjåføren sekken min og legger meg ned. Kjenner etter om det støtter der betennelsen sitter, om jeg ligger godt, og flytter litt på håndkleet. Og det kjennes bra ut. Det kan gå bra. Men inni magen er det et sug, et hull ladet med 225 volt. Det er tross alt en 35 minutters kjøretur. Vil det gå bra?

Men taxisjåføren snakker om det herlige vårværet, spør om hva jeg jobber med. Han er hyggelig, får meg til å slappe av. Kona hadde bekkenløsning da hun gikk med sistemann, så han skjønner hva jeg sliter med. Så dundrer Alannah Myles’ «Bad Velvet» mot trommehinnen, og jeg ser for meg en rød, liten djevel, bevæpnet med sverd og flammer. Ørene er fandenivoldske kniver og øynene svarte, fulle av sammensvergelser. En riktig slosskjempe som fyller meg med en rasende kraft. For jeg skal ikke bli ufør! Ikke faen! Det er ikke rettferdig, dette!

Saksbehandleren min har sagt at NAV sannsynligvis vil betale taxien inntil studiene er ferdig. Men jeg har ikke tid til å vente på beslutningen deres. Det ordner seg. Det må ordne seg! Jeg fikk A på siste eksamen, mitt beste resultat noensinne. Etter 13 års studier. Det må være et tegn, et tegn på at jeg skal greie det. Et bønnesvar. To års skolebibliotekarstudier og én måned igjen.

Dette må jeg bare klare. Om NAV ikke støtter meg, får jeg betale drosjen selv. Koste hva det koste vil. Jeg skal faen meg klare det! Å komme meg på jobb. Sinnaklumpen i magen vokser mens jeg tenker på dette. Den rødglødende djevelen med spisse horn er forbanna ennå.

Drosjen tar av fra hovedveien, en krapp sving inn til venstre, bare siste innkjørsel gjenstår. Jeg setter føttene i gulvet og griper fatt i håndtaket på innsida av døra med høyre hånd, jeg spenner fra med hælene og heiser meg opp i sittende stilling så fort jeg makter. Det kan være kollegaer på veien når tid som helst, eller på skoleplassen. De må ikke se meg liggende. Drosjen kjører litt for fort over en fartsdump utenfor barnehagen. Jeg klamrer meg fast til håndtaket for å holde balansen. Det er ikke lett uten ryggstø. Med venstre hånd snurrer jeg på hendelen som fører setet oppover, men det tar tid, jeg vil ikke rekke det før jeg er framme. Jeg gir opp og konsentrerer meg om å holde meg oppe, holde balansen idet vi svinger inn til skolen. På netthinna ser jeg ei gammel dame med stokk slite seg sakte bort til hovedinngangen. Jeg skyver henne vekk. Det er meg, dette. Jeg er ikke gammel. Jeg skal bli bra.

Sjåføren åpner døra. Den røde djevelen planter beina innunder meg. Ett og ett. Frisk luft stryker mot meg, jeg ser den grå betongtrappa, solid og finskåren, den velkjente knausen opp mot skogkanten, sirkelen midt på skoleplassen, den åpne, rause plassen, der russen spyler ned førsteklassingene og stolt viser frem doningene sine med musikken på full guffe. Jeg er framme. Jeg er her. Jeg fyller lungene med den friske morgenluften, nyter duften av nyslått gress. Roen og vårsola. Og jeg vet at jeg skal klare det.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.