Arbeiderrørsla står mellom oss og ein seier til dei mest hensynslause arbeidsgjevarane

Fra 1. mai 2017. Foto: Amanda Iversen Orlich

Kamerater, vi kan ikkje la dei som kjøper arbeidskrafta vår få definere kva lojalitet er.

Ingunn Gjerstad
Om Ingunn Gjerstad (2 artikler)
Ingunn Gjerstad er leder for Handel og Kontor region øst, nestleder i Oslo /Akershus HK.

Kamerater, så godt å vere her tett på den raudaste dagen året! 1. mai står vi worldwide solid planta i solidaritet og historie. Vi må sjå til at yngre generasjonar kan spire og slå rot og tilfører sine fargar og ideer på lerret som vert historia om vår tid. Alltid på veg for fred og folkestyre og fellesskap. Vi vil forme et arbeidsliv uten undertrykking og et samfunn der frihet og fred skal rå. Ein frihet for den enkelte som ikkje vert andre sin ufrihet.

Til tross for en del velstand i høge nord, mykje går feil veg og dei ti prosent lavast lønte har knapt hatt reallønsvekst siste tiåra. Kampen fortsetter. Det er vi, kamerater som må slåss, no som før! Vi må gjere vår plikt og kreve vår rett, altfor ofte for å halde skansene. Om vi ikkje slåst, ja då taper vi alt vi har kjempa fram. Utan ei krevande og sterk fag- og arbeidarrørsle vil alltid – uten unnatak — dei mest hensynslause arbeidsgjevarane vinna over arbeidsfolk!

LES OGSÅ: Skrivekonkurranse om arbeidsliv, førstepremie 10.000

Mot oss kjem reversering av lovverk, såkalte reformer som avregulerer arbeidstidsordninger og vern. Til tross for at avtaleverket ivaretak behova for fleksibilitet. Vår part og deltaking i samfunnet som heilhet for den organiserte arbeiderklassen er truga no, meir enn på lenge, det er ubalanse på den viktigste maktarenaen vår, arbeidslivet, og det er dokumentert av solid forskning. Om vi flyt rolig med går organisasjonsgraden ned til fransk nivå i 2030 om vi ikkje får fleire unge med for å slåss. Vi må både bygge styrke rundt vårt avtaleverk og stemme fram nytt fleirtall som gjør våre krav til sine, ved stortingsvalget.

Vi lever ikkje på ei nasjonal øy. I gårsdagens Klassekampen skreiv EØS-ekspert Dag Seierstad om all forskninga i Euro-LO, hos ETUI etui.org som viser at kollektive forhandlingssystem anten har kolapsa eller er i forvitring, avtaler på selskapsnivå erstatter avtaler på nasjonalt nivå og innhaldet svekkes. Den nyliberale logikken erstatter den sosialmodellen vi har kjent som baserer seg på forhandlinger og partsforhold — den nordiske modell. Eg traff ein av dei som skriv slike rapporter, Jan Cremers, i fjor og han fortalte oss inngående døme på korleis virksomheter har klart å fravriste seg det aller meste av nasjonale reguleringer, arbeidslivsstandarder og trygdeforpliktelser. På den måten vert det meir til dei som investerer kapital og mindre til dei som gjer jobben, slik dei vil ha det rundt det runde bordet av industriherrar i Brussel, EUs mektigaste lobbyist. Deira interesser og våre interesser er jo ikkje sammanfallande. Vi har grunnleggande motsetninga mellom dei som skyt inn kapital og vil ha høgast mulig avkastning og dei som har arbeidskrafta si å selje som vi har hatt sidan fagrørslas barndom og som gjer at vi måtte organisere oss ilag.

I Norge har Stein Stugu nettopp gitt oss ei rik kjelde til visdom om nye ledelsesformer i boka ”Du har sparken”, den vil eg tilrå å skaffe seg fra Manifest Forlag. Det han skriv om stemmer bra med det vi ser. I Handel og Kontor treff eg mange som ikkje tør eller vil organisere seg fordi sjefen seier de må velge mellom å være lojale mot bedriften og få skape seg gode karrierer eller å inngå tariffavtale og bli tillitsvalgt samtidig som ein gjer jobben sin. Kamerater, vi kan ikkje la dei som kjøper arbeidskrafta vår få definere kva lojalitet er. Og dette landet er bygd på grunnmuren av et organisert arbeidsliv, respekt og spilleregler. Det er overhodet ikkje motsetning mellom å være en dyktig arbeider og å stå aktivt i fagforeningen!

LES OGSÅ: Tittelspor til 1. mai

Særlig i handelen kjemper vi mot aukande misbruk av NAVs praksisplasser. Intensiv praksisplass bruk og lav organisasjonsgrad gir ikke sterkere fagbevegelse. Vi må frå alle kanter unngå det som skjedde i fjorårets hotellstreik, at bedrifter hoteller holder åpent med NAV-kandidater i kjempeskvis.

Det er ikke bare i dei ytterste kantane av serviceproletariatet at forholdet mellom arbeidslivets parter er tøyd til bristepunktet. Også i stat og blåblå kommuner, i yrker med høg utdanning slår ideane gjennom og får regjeringas hjelp. John Leirvaag i NTL omtalte årets tarifforhandlinger med staten og regjeringa som dei verste nokonsinne. Venner i ulike yrker forteller om stadig tøffere krav. Oversettere, guider, leger og skuespillere og flygere er eksempel nye grupper i våre 1. mai-tog siste åra fordi dei kjenner på kroppen at det går for langt og at kollektiv motstand og sterkare organisering er veien framover.

Det er valg 11. september!

Det er bevist at skattelette ikkje skaper meir arbeid, det skaper meir rikdom til dei rike og eiendomsspekulasjon som gjør det verre å få seg bolig for dei mange som treng det. Eller i skatteparadis. Likevel er skattelette denne regjeringas varemerke. Erna Solbergs regjering med støtta av V og KrF har gitt skattelette på 21,4 milliardar. Tenk på kor mange bussbilletter det kunne blitt! Eller barnehageplasser. Summen er mindre enn det Bondevik II gav i skatteletter i løpet av fire år. 25,1 mrd tilførte dei dei rike. Med støtte fra V og KrF. Over 46 milliardar på to periodar er skattenivået redusert med. Denne pengegaloppen kan ikkje forstette.

Eg slutter meg til det nestleder Beckham i HK sa til region øst HKs årsmøte på torsdag, Ap er alltid på sitt beste når SV er sterkt, han var skuffa over den borgerlege flørten til Støre! No ligg også Rødt an til stortingsplass og det er kjempeviktig at vi i Oslo kan bidra til et nytt fleirtal med ny politikk, ikke bare et regjeringsskifte! Vi som er fagorganiserte må stille våre krav til alle parti på fordeling, på klima, på velferd, på demokrati og ikkje minst internasjonale avtaler.

Vi vil et samfunn med verdighet som erkjenner at først kjem mat så kjem moral og at langt fra alle fattige er kjeltringar, snarare tvert imot vil eg seie. Dei som har minst er ofte dei mest solidariske folka.

Til tross for at streiken blant bryggesjauarane er over vil eg minne om den kontoen som er oppretta for å bistå dei som ikke mottar arbeidsledighetstrygd som takk for at dei tok kampen mot sosial dumping i norske havner. Ikkje gløym dei, men sjekk ei nettside nær deg og gi så det svir og resten til Folkehjelpa sin Palestinaaksjon.  

Lenge leve solidariteten, kjærleiken, kampen og sangen!

Teksten er en tilpasset versjon av en appell holdt på allsangkveld med Sosialistisk kor 30. april.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Lab Roy

    Til nå har verden mer eller mindre befunnet seg i en høykonjunktur, men nå virker det som om verdensøkonomien er på vei mot lavkonjunktur og muligens også krise. En ting en hvordan globaliseringen fungerer under en høykonjunktur (når feks den totale etterspørsel er større enn produksjonen). En annen ting er hvordan en åpen verdensøkonomi med fri flyt vil fungere i en lavkonjunktur.

    EU klarer ikke å forhindre skattekonkurranse mellom landene i EU feks når det gjelder slikt som selskapsskatt. En slik regulering bør ikke være særlig vanskelig å få til (Piketty foreslår feks en løsning hvor alle selskaper i EU betaler 20% selskapsskatt til Brüssel og dessuten betaler en selskapsskatt til hjemlandet på 0-10% fastsatt av det enkelte land selv). Men noe slikt skjer ikke. Dette sier noe om hvem som har mest makt i EU systemet. Men noe av årsaken kan også være at EU også er avhengig av fri flyt og av konkurranse innenfor det internasjonale systemet (altså WTO). En lavkounjuktur kan føre til omfattende race-to-the-bottom hvor hele land og bedrifter nærmest konkurrerer hverandre til døde fordi det er ingen statsmakt som klarer å regulere verdensøkonomien i en nedgangstid (i en situasjon med overproduksjon). Det er egentlig veldig skremmende. Det kan sikkert settes igang ulike former for stimuleringstiltak (men disse kan være basert på opptak av mer gjeld). Men stimuleres feks etterspørselen i USA kan det føre til økt forbruk i USA av varer som er produsert i Kina, dvs kinesisk økonomi kan bli stimulert fremfor USAs økonomi. Da er det nok bedre med investeringer i infrastruktur, hvis landet makter økt gjeld.