Frankrikes skjebnevalg

Le Pen, Fillon, Macron, Mélenchon og Hamon, de fem fremste kandidatene. Foto: AFP

I dag avgjøres første runde av det franske presidentvalget, og om venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchons imponerende sluttspurt har tatt enda noen steg siste uken, er det mulig å håpe på et valg som endrer hele Europa. 

Isak Lekve
Om Isak Lekve (26 artikler)
Aktivist, skribent, sosiolog - og sosialist.

Dagen er kommet, og Frankrike, som er nest største økonomi i eurosonen skal velge nytt lederskap for de neste fem årene. Det trengs, for Francois Hollandes presidentperiode har dessverre gitt få lyspunkter. Etter å ha flyttet inn i Elysée-palasset på en bølge av entusiasme om en virkelig ny retning i 2012, hvor hans kampanje lovte å bryte Angela Merkels jernhånd over budsjettbalanse og økonomisk styring i eurosonen – en jernhånd som har hatt meget negativ innflytelse særlig i Sør-Europa – så tok det akkurat én tur til Berlin før Hollande ga opp.

Særlig etter utnevningen av Manuel Valls som statsminister i 2014 tok politikken en kraftig høyredreining, og vi fikk igjen nye forsøk på å endre den franske arbeidslovgivningen som så ofte har skapt konflikt tidligere – og som denne gangen resulterte i at store deler av fjoråret var preget av regjeringens stadig fallende popularitet – og opprørsbevegelsen Nuit Debout.

LES OGSÅ: Opprør i nattens mulm og mørke

Styringspartiene – diskrediterte og skandaliserte

Spørsmålet er hvem som kan overta. Det har lenge vært klart at Hollandes eget parti Parti Socialiste nå er såpass diskrediterte, at deres kandidat – han som norske medier først forsøkte å stemple som en «fransk Bernie Sanders» fordi han visstnok var for legalisering av hasj og borgerlønn – Benoît Hamon ikke har noen sjanse til å komme til andre runde. Han blir i beste fall nummer fem og ligger an til å komme godt under 10 prosents oppslutning.

Da faller ens øyne naturlig på det andre tradisjonelle styringspartiet i den femte republikken, det som i dag heter Republikanerne og deres kandidat, tidligere statsminister Francois Fillon, som sammen med tre andre alle ligger rundt 20 prosents oppslutning ved inngangen til valget. De fleste trodde han ville kunne innkassere en overlegen seier etter Hollandes fallitt, til tross for et (for fransk høyreside) ekstremt liberalistisk program som blant annet søker å si opp en halv million statsansatte, øke pensjonsalderen og fjerne 35 timers-uken. Hans kampanje grunnstøtte imidlertid nesten totalt da det kom frem at den tilsynelatende moralsk uklanderlige katolikken hadde brukt enorme offentlige midler på å understøtte blant annet sin egen kone. Og det for en mann som allerede bor i et slott! Fillon har enda en sjanse, men hans program utgjør mer av det som allerede ikke virket under Hollande – og i hans egen tid som statsminister under Sarkozy – og vil derfor være et dårlig valg for Frankrike.

LES OGSÅ: Klassekampene i Frankrike: Fra massedemonstrasjoner i 2006 til i dag

Nye ansikter men gammel politikk

Det samme kan sies om medieyndling og dagens favoritt Emmanuel Macron. Han er ung og har forsøkt å presentere seg som noe nytt og friskt – og brøt derfor med Parti Socialiste for å danne valgfronten En Marche. Men med en kampanje tungt finansiert av finanseliten, fortid ved Ecole Nationale d’Administration – hvor en betydelig andel av den franske politiske eliten, inkludert Hollande selv – har studert, og selvsagt også det faktum at han inntil i sommer fungerte som næringsminister i regjeringen til den upopulære Valls – som for øvrig også har sviktet sitt parti for å støtte Macron – så er det klart at Macron som Fillon er et valg for kontinuiteten i et land som dessverre fungerer stadig dårligere for stadig flere.

Så da gjenstår det to kandidater. Marine Le Pen fra Front National kaller seg stolt for antisystemisk, men leder et parti som minner mer om et dynasti enn et demokrati, og er selv under etterforskning for misbruk av midler tilknyttet hennes posisjon som parlamentsmedlem i Europa-parlamentet – en posisjon hvis immunitet er det eneste som foreløpig har reddet henne fra et tilsvarende klister som Fillon. At hun i tillegg spiller åpenlyst på rasisme gjør henne til den absolutt mest tragiske kandidaten om hun skulle bli valgt. Men sjansen for at hun vil vinne er heldigvis minimal slik det franske valgsystemet fungerer – og om det utenkelige skulle skje ville hun uansett hatt et fiendtlig parlament som sterkt ville begrenset hennes politiske spillerom.

LES OGSÅ: Ytre høyre på fremmarsj – hva skjer i Frankrike? 

Endringshåpet – det opprørske Frankrike

Et fiendtlig parlament vil også møte venstresidens eneste realistiske kandidat, den tidligere Parti Socialiste-ministeren Jean-Luc Mélenchon. Med mer enn 30 år som yrkespolitiker, er det gode grunner til å være skeptisk til også han, det samme er det faktum at han faktisk forlot sitt Die Linke-inspirerte parti for å danne det som er en ren valgfront etablert ovenfra – La France Insoumise. Det opprørske Frankrike, poetisk nok, og Mélenchon avslutter også alle sine massemønstringer med diktopplesning. At bevegelsen er etablert ovenfra og i liten grad er en massebevegelse, har han blitt sterkt kritisert for av blant annet venstrepartiet Nouveau Parti Anticapitaliste – med postmann og tidligere presidentkandidat Olivier Besancenots treffende ord «han er en del av politikereliten, han representerer ikke arbeidsfolk som meg». Likevel har selve aksjonismen i bevegelsen et veldig desentralisert preg, og Mélenchon program – som kanskje er det viktigste han bør vurderes på – inneholder en rekke oppløftende punkter.

Her finner vi kritikk av meningsløse Nato-kriger, en omlegging til et økonomisk system som vil verdsette bærekraft over profitt, en redusering av arbeidsuken for å kunne dele på arbeidet og slik redusere arbeidsledigheten, og ikke minst en sterk kritikk av hvordan EU og euroen har fungert som en liberalistisk tvangstrøye. Det er likevel hans potensielle løsning av en posisjon som parlamentsmindretallets president som overbeviser mest om at han er det riktige valget for Frankrike.

LES OGSÅ: Møter med den franske antikapitalistiske venstresiden

Mot en sjette republikk

I dag må en regjering i praksis ha tillit i nasjonalforsamlingen, som velges direkte gjennom to runder i enmannskretser hvor 49% i andre runde gir deg null representasjon. Dette fører i praksis til at nasjonalforsamlingen gjennom hele den femte republikks historie, har vært dominert av de store sentrumspartiene – som nettopp tvinges til å legge seg så nært hverandre som mulig for å vinne andre runde – og et parti som Front National som ligger rundt 20% på meningsmålingene har i dag bare et enslig medlem i den 577 personer sterke forsamlingen. Det er med andre ord veldig lite representativt, det skaper få mulige allianser og dermed lite dynamikk – mens en situasjon som den i Norge hvor det til enhver tid eksisterer en rekke ulike regjeringsalternativer har til nå vært utenkelig i Frankrike. Det gir en økende opplevelse av at uansett hva man stemmer får man det samme – og altså politikerforakt og tilslutning til ekstremisme, og det gjør at gaten blir en bedre arena for endring enn stemmeseddelen – som alle disse nasjonale mytene om streikeglade franskmenn tross alt bunner i.

Mélenchon ønsker som president å utnevne en forsamling som skal tegne utkast til en ny grunnlov – en sjette republikk – som ordner opp en del av disse ubalansene, og skaper et valgsystem mer etter nordeuropeisk type med en representativ valgordning. Den femte republikk ble skapt i en spesiell situasjon med trussel om militærkupp, spesialdesignet av Charles de Gaulle for å reetablere styringsdyktighet og la grandeur. Det er nå tid for å gå videre og igjen gi vanlige folk mer innflytelse, og skal alternativene reetableres og høyreekstremismen bekjempes, er dette den absolutt viktigste enkeltsaken i årets valg – og gjør derfor at det vil være å foretrekke at Mélenchon avanserer til andre runde i dagens skjebnevalg for både Frankrike og hele Europa.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.