Hvordan definere vinnere og tapere i en udemokratisk prosess? Offisielt har nei-siden tapt. Men seieren ble erklært lenge før stemmene var opptalt, det er dokumentert flere uregelmessigheter, resultatet er omstridt og det kreves omtelling av flere millioner stemmer. Samtidig har nei-siden på mange måter vunnet. I Kurdistan fikk nei-siden (stedvis overveldende) flertall. De vant også i flere viktige byer som Istanbul og Ankara. De klarte å mobilisere (minst) nesten halvparten av velgerne på tross av alle motbakkene og hindringene. 51,3 prosent sier stemte ja ifølge de offisielle tallene.
Jeg spurte i en tidligere tekst om det er beleilig for noen å drive valgkamp under en unntakstilstand. Et åpenbart retorisk spørsmål, men som likevel fortjener et svar. Først av alt, unntakstilstanden har vært i effekt siden forsøket på statskupp i 2016. Man kan trekke historien enda lengre tilbake, men det får bli til en annen dag. Her nøyer jeg meg med å skrive om å drive valgkamp i motbakke basert på de siste dagers vitnesbyrd, ispedd mine egne erfaringer fra selve valgdagen.
Foto: Marianne Gulli
LES OGSÅ: Mer enn bare et ja eller nei
Valgkamp i unntakstilstand
Unntakstilstand gir ikke bare staten ”rett” til å mobilisere politi og militære i stor skala under påstanden om å trygge folks sikkerhet. Den gir også de presidenten og hans oppnevnte provins-guvernører utstrakt utøvende makt. Det har blant annet blitt utstedt forbud mot symboler, farger og sanger knyttet til nei-kampanjen. Bare på fredag ble to anholdt for å synge valgkampsangen på gaten i Diyarbakir.
Helt siden unntakstilstanden ble erklært har det vært økende militarisering, stadige begrensninger på politisk handlingsrom og ytringsfrihet og, ikke minst, en kraftig økning i politisk motiverte massearrestasjoner. Det gjelder akademikere, journalister, aktivister og opposisjonspolitikere. Bare fra HDP og deres regionale søster-parti DBP har over 6000 blitt anholdt eller fengslet. 13 av dem er parlamentarikere, 83 av dem er ordførere, enda flere var registrerte valgfunksjonærer til gårsdagens folkeavstemming.
Kommunene til de arresterte ordførerne har blitt overtatt av staten og styres nå av distrikts-guvernøren.
Nei-siden ble nektet å publisere kampanje-materiell på bilboards de hadde betalt for; de hadde liten til ingen tilgang på media og måtte nøye seg med andre og egne kanaler; folk ble urettmessig anholdt eller arrestert for å publisere eller dele informasjon om nei-kampanjen på sosiale medier. Sangen deres ble forbudt. Det har vært tilfeller av grov vold og utenomrettslige henrettelser. Historiene fortsetter i det uendelige, motbakken blir stadig brattere.
Logikken bak undertrykkelsen er enkel. De ville hindre at Nei-siden vant gjennom å skape frykt, og de vil stoppe de kurdiske bevegelsene i å være den politiske kraften de faktisk utgjør i dag. Ikke minst vil de hindre at deres kraft mobiliserer flere også utenfor de kurdiske områdene.
LES OGSÅ: Militærkupp i Tyrkia: Hvorfor kommer støtten til demokratiet først nå?
Observering i motbakke
Motbakken er bratt for mange, også uavhengige valgobservatører. Etter en dag og besøk til tre forskjellige steder i Amed/Diyarbakir-regionen kan jeg melde om følgende:
Av de ti valglokalene min delegasjon besøkte, slapp vi bare inn i tre. Vi ble nektet inngang i syv, og kun i ett av lokalene slapp vi inn uten å bli stoppet av politiet.
Sikkerhet og unntakstilstand var to viktige argumenter for politiet hver gang vi ble stoppet. I et valglokale i Diyarbakir by ble vi holdt igjen i om lag 40 minutter mens tre politisjefer og to valgfunksjonærer skulle undersøke dokumentene våre. Ifølge tolken vår er det en ganske vanlig taktikk å bruke for å holde observatører borte fra valglokalene. Det hele endte med at vi ble sendt vekk med klar beskjed om at i Diyarbakir gjelder egne regler, at det er unntakstilstand og internasjonale avtaler ikke gjelder.
I en annen by, Egil, var det politisperringer foran flere av valglokalene, også her ble vi nektet inngang ved det første lokalet vi besøkte. Nyheten om at vi var der spredte seg som ild i det knusktørre politi-gresset, og vi ble stoppet ved døra i tre andre valglokaler i samme by. En lokal observatør vi var sammen med slapp til nød inn, få minutter og med følge av politiet.
Ved alle valglokalene var politiet til stede, og i stort omfang. Noen steder var også militæret der. Ifølge loven skal ikke sikkerhetsstyrker oppholde seg inne i valglokalene. Når valglokalet er på en skole skal de ikke være i skolebygningen i det hele tatt. På tross av dette satt de i trappene, gangene, og, ved noen tilfeller, inne i selve stemmelokalet.
Det er ikke lov å ta bilde av stemmeurnene. Det er imidlertid ingen regler mot å ta bilder av valglokalet. Men så er det unntakstilstand, og politiet er ikke så glad i å bli tatt bilder av. Så det ble vi også nektet på de fleste valglokalene.
Freden vil seire til slutt
Folkeavstemminga er hverken starten eller slutten på nei-siden, kurderne og opposisjonens kamp i Tyrkia. Som lederne i HDP Diyarbakir sa, kvelden før valget: ”Uavhengig av resultatet så vil vi fortsette vår kamp. De kan drepe oss, arrestere oss, slippe bomber i hodene våre, vi vil fortsette å kjempe. Vi frykter ingenting fordi vi vet hva vi kjemper for. Demokratiet, freden og friheten vil seire til slutt”.
I lys av alt dette blir spørsmålet om vinnere og tapere enda mer brutalt. I mine øyne, så er nei-siden vinneren. Det som er sikkert er at det er det tyrkiske demokratiet som er den store taperen.
Befolkningen i Tyrkia er splittet i to nesten helt like store grupper i dette spørsmål. Resultatet av folkeavstemmingen i Tyrkia kan føre til økt polarisering og til økt ustabilitet i landet. Det ser ut som til og med Erdogan selv er bekymret over en slik splittelse i befolkningen. Vangligvis krever en grunnlovsendring noe slikt som 2/3 flertall i parlamentet, og det er mulig at noe lignende også bør gjelde når grunnloven endres gjennom en folkeavstemming. Noe av poenget med demokratiet er at avgjørelser skal oppfattes som å være legitime og som støttet av befolkningen, dette bla for å trygge stabiliteten i landet. Her har man altså fått en situasjon i Tyrkia hvor man risikerer at begge parter i befolkningen oppfatter det som om de vant folkeavstemmingen. Veldig problematisk. Folkeavstemmingen om Brexit i Storbritannia har litt av samme karakteren med sitt 51,9% flertall for Leave. Både folkeavstemmingen i Tyrkia og Brexit kan ha potensiale til å skape økt ustabilitet hvis endringene de medfører resulterer i stor misnøye i store deler av befolkningen.
Nå har det vel aldri vært noe demokrati i et muslimsk land. Kun skinn-«demokratier», dvs fordekte og korrupte tyrannier.
Av og til må vi respektere valgutfall vi ikke liker, et knapt flertall stemte for ja. Sannsynligvis er valget noenlunde demokratisk.
En må det ja. Men det viser hvor vanskelig det er å få demokrati i veldig religiøse land. Det vil si islamske land hvor flertallet vil ha sharia. De stemmer inn brorskapet, hamas og andre som mener «en stemme-en mann-en gang» så har de «fullmakt» til å avskaffe demokratiet igjen.
Ja man kan jo gå til valg på å avskaffe demokratiet og vinne. Muligens grunnlovene bør være slik at det ikke holder med simpelt flertall i enkelte saker.
Veldig mye tyder på juks og fusk og triks i Tyrkia.
Av og til må folk som liker sannhet også klare å se med et kritisk blikk på valgresultat de selv liker.
Jeg har ikke noen spesielle interesser her i denne saken annet enn interesse for ekte demokrati og rettferdige valg.
Fint å få lese en slik vurdering.