I 2002 fikk Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) i Tyrkia 34 % av stemmene. Det tyrkiske valgsystemet og den skyhøye sperregrensen på 10 %, for å stenge ut kurdiske partier utenfor den tyrkiske nasjonalforsamlingen, gjorde at AKP fikk 363 mandater som utgjorde 66 % av setene i nasjonalforsamlingen. Det republikanske folkepartiet (CHP) var det eneste partiet i tilleg til AKP som kom over sperregrensen. AKP gjorde et godt valg på bakgrunn av seks viktige løfter, som gjorde at mange kurdere også stemte på AKP.
LES OGSÅ om Andam Aziz som ble Utvist på livstid fra Tyrkia for kurdisk aktivisme i Norge og Irak
Løftene som aldri ble innfridd
Disse løftene var: å utvikle en ny pluralistisk grunnlov som respekterte etnisk og religiøst mangfold i landet, etablere et sterkt demokrati, styrke rettsikkerheten, å respektere ytringsfrihet og pressefrihet, leve i fred med nabolandene og finne en fredelig løsning med kurderne. Ingen av disse løftene ble oppfylt.
AKP og Erdogan har hatt makten i snart 15 år og alle disse seks områdene er mye verre nå enn da han kom til makten. AKP-regjeringen har ikke bare satt Tyrkia i en vanskelig situasjon, men staten er faktisk nå i borgerkrig med sine egne kurdere. Den tyrkiske regjeringen har ikke prøvd å skape en reell fred, de bare gjentok forsøk på militære «løsninger», men dette har ikke ført til noe framgang i løpet av landets hundre år lange historie. Det har aldri vært noen vesentlig skritt mot å bygge tillitt og økt toleranse mellom og innenfor ulike etniske grupper. Ingen tyrkiske regjeringer har visst forståelse for de virkelige problemene i Tyrkia.
LES OGSÅ Aziz’ artikkel: Nord-Syria — et glimt av håp
Motstanden øker med undertrykkinga
Kurdistans arbeiderparti (PKK) er et resultat av tyrkisk fascisme, assimilering og undertrykking av kurdere. Det har aldri vært et problem for PKK å rekruttere nye medlemmer. Tusenvis av unge mennesker blir med PKK frivillig hvert år, og det fortsetter så lenge den nåværende konflikten eksisterer. PKK eller lignende organisasjoner vil ikke bare eksistere men de er i stadig utvikling også, som for eksempel TAK og andre unge kurdiske militser i byer og tettsteder, er nå mer radikale en PKK. Til og med vestlige krigere kjemper for kurdere i dag.
Kurdiske samfunn er i stadig utvikling i Nord-Syria (Rojava), YPG og YPJ er anerkjent og kjent i hele verden. Den franske presidenten Francois Hollande tok imot Asya Abdullah (Co-leder PYD) og Nesrin Abdulla (Leder for YPJ) offisielt. Rojava-administrasjonen har åpnet konsulater i Moskva, Berlin, Stockholm og Paris. Russland og USA samarbeider med SDF i kampen mot IS. Opposisjonspartiet HDP tar den politiske kampen mot Erdogan i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. HDPs suksess i Tyrkia har vekket Tyrkias historiske frykt for statens splittelse og samlingen av kurdiske landområder med de i nabolandene. På grunn av det har alle politiske elementer (sekulære, islamistiske og nasjonalister) gått sammen mot kurderne.
LES OGSÅ: Noen tåler ikke sterke kvinner, men jeg elsker Tyrkia og nekter å tie
Sameksistensen ødelegges for maktas skyld
I et forsøk på å beholde makten har Erdogan gjort Tyrkia til autoritært regime hvor ytringsfrihet-, pressefrihet- og rettsikkerhetssituasjonen har forverret seg. Erdogan har ingen respekt for rettstaten hvis hans ordrer ikke støttes. Han har brukt syriske flyktninger som et forhandlingskort mot EU for å fremme sin egen makt. Selv sosiale medier som Facebook og Twitter blir ofte blokkert i landet, fordi staten ikke aksepterer kritiske røster. Det sitter hundrevis av intellektuelle og journalister i tyrkiske fengsler, mange har allerede blitt saksøkt av Erdogan personlig. Den virkelige separatistbevegelsen i Tyrkia er Erdogan og AKP som ønsker å dele landet. AKP-regjeringen hindrer enhet mellom det kurdiske og tyrkiske folket, Erdogan er innstilt på å ødelegge sameksistensen mellom ulike grupper, og insisterer på tyrkfisering av landet. Det er deres politikk som de har avtalt med MHP.
Vi kan skrive flere kronikker om AKP og Erdogans angrep på pressefriheten, ytringsfriheten, intellektuelle, rettssystemet, opposisjonen, kurdere, armenere og religiøse grupper. Men vi må også snakke om løsninger. Finnes det løsninger? Er en varig fred i Tyrkia fortsatt mulig? Erdogan og AKP klarte ikke oppfylle de seks punktene de lovet ved valget i 2002, derfor vil jeg legge frem sju gode punkter for demokrati, ytringsfrihet, pressefrihet og varig fred i Tyrkia. De sju punktene er:
Syv punkter for fred og demokrati
1: Erklære våpenhvile med PKK og gjenoppta fredsprossen med kurderne, med internasjonal engasjement og garantier. EU og USA må legge press på Tyrkia for å fremme fred, observere, og ta aktiv del i og tilrettelegge fredsprosessen.
2: Den kurdiske lederen Abdulla Ocalan må løslates fra fengsel. Dette er en nødvendig forutsetning før noen reell fredsprosess kan begynne. Bare frie og likeverdige mennesker kan snakke og skape fred. Ocalan er kurdernes øverste leder og det er han som må sitte ved bordet ved eventuelle forhandlinger.
3: Eventuelle fredssamtaler må være inkluderende og ikke begrenset til AKP og PKK. Kvinnegrupper, opposisjonspartier, armenere, og religiøse grupper må være delaktige i fredssamtalene. Målene for fredsprosessen må være definert. Hvert trinn skal godtas med tidsrammer som er godkjent av alle parter.
4: Tyrkia må få en mer inkluderende grunnlov for bevege seg bort eksisterende problemer. Staten bruker fortsatt grunnloven som ble skapt etter militærkuppet i 1980. Eksistens og identitet av kurdere og religiøse grupper må bli anerkjent og beskyttet. Begreper som én nasjon, én religion og ett språk må fjernes. Et fredelig samfunn krever toleranse og respekt.
5: respekt for demokratiske verdier som rettstaten, ytringsfrihet, frie medier, fremming av likestilling av kjønn, etniteter og religioner på alle nivåer, og desentralisering bør være en del av de grunnleggende rettighetene. Det er viktig at kurdere og andre minoritetsgrupper blir en del av demokratisk politikk i Tyrkia, som betyr fjerning av den nåværende sperregrensen på 10 prosent for å blivalgt inn i nasjonalforsamlingen.
6: Den «nye» grunnloven bør desentralisere makt ned til folkevalgte co-ordførere i byer og tettsteder, i stedet for utnevnte guvernører. Kurderne har allerede introdusert oss med et system av co-ordførere og co-ledere som fremmer likestilling. Politisk, administrativt og økonomisk desentralisering, med etableringen av lokale politistyrker vil bidra til en ny, fredelig og pluralistisk statsløsning for tyrkere og kurdere. Utdanning, helse, økonomisk utvikling og sportsaktiviteter bør desentraliseres. Grunnloven bør også tillate bruk av kurdisk som arbeidsspråk i områder hvor kurderne utgjør flertallet. Full opplæring i det kurdiske språket. Alt fra primærutdanning gjennom til universitetet bør være statlig finansiert.
7: uavhengig og rettferdig avvæpning av kurdiske krigere, og en forsoningsprosess med amnesti for alle politiske fanger må iverksettes dersom fredsprosessen og påfølgende sameksistens skal lykkes.
Kan vi drømme om dette i Tyrkia som er NATO medlem og ønsker å bli en del av EU?
Pga at islam er en fredens religion og pga alt det verdifulle arbeidet mot islamofobi, kan vi forvente oss frihet og rettigheter for kvinner, homofile og ikke-muslimer.