Slik ser en visjon om en annen verden ut

I en deltakerøkonomi vil alle kunne være med og bestemme hvordan økonomien organiseres. Foto: NRK P3

Hvordan kunne et fremtidig ikke-kapitalistisk samfunn organiseres? Slik ser deltakende økonomi ut.

Jason Chrysostomou
About Jason Chrysostomou (1 Articles)
Jason Chrysostomou bor i London. Han var med å grunnlegge Participatory Economics UK og jobber for tiden med en rekke nettsteder som fremmer økonomisk rettferdighet og demokrati.

Stadig flere har kommet fram til at mange av problemene og urettferdighetene som møter oss i dagens verden, som klimaendringer, økende økonomisk ulikheter, fremmedgjøring, krig med mer, er forutsigbare resultater av et økonomisk system som er basert på utbytting og grådighet. Men hvordan ville et ønskelig alternativt økonomisk system se ut, utover vage idealer og «blomstrende» språk?

Deltakende økonomi er en modell for en ny type økonomi. Den beskriver hvordan arbeidere og konsumenter i et moderne samfunn kan organisere produksjon, konsum og distribusjon på en måte som er forenlig med økonomisk rettferdighet, demokrati og økologisk bærekraft. Modellen er basert på det 20. århundrets tanker og eksperiment rundt ideen om at arbeidere og konsumenter skal samarbeide om å styre økonomien, heller enn å bli tvunget til å konkurrere mot hverandre eller være styrt av en økonomisk elite.

Hva deltakerøkonomien ønsker

Hovedformålene til modellen om deltakende økonomi er å fremme:

– økonomisk demokrati, eller selvstyre – at arbeidere og konsumenter skal ha relevant medbestemmelse i avgjørelser basert på hvor mye de blir påvirket av disse.

– økonomisk rettferdighet – at byrdene og fordelene av økonomisk aktivitet skal fordeles rettferdig, og

– økologisk bærekraft – å øke velferden for menneskene mens man samtidig beskytter våre grunnleggende naturlige miljø og økosystemer for generasjonene som kommer etter oss.

“Deltakende økonomi er en modell for en ny type økonomi.”

Enhver ettertraktet økonomi skal også søke å sikre:

– effektivitet, slik at verdifulle ressurser, tid og innsats ikke blir sløst vekk.

– solidaritet: å utvikle oss sammen i stedet for på hverandres bekostning.

– mangfold: å øke mulighetene for variasjon i livstiler og levemåter.

Selvstyrte arbeidere og konsumenter

Hovedinstitusjonene for å oppnå disse formålene er:

– Selvstyrte arbeider- og konsumentråd samt deres føderasjoner

– Yrker som er givende og populære

– Inntekt basert på innsats eller oppofrelser, samt spesielle behov

– En desentralisert deltakende planleggingsprosedyre for å kunne fordele ressursene våre rettferdig og effektivt.

Ingen eier fellesressursene

I en deltakende økonomi er det ingen som eier de såkalte produksjonsmidlene – altså fabrikker, naturressurser, teknologi og verktøy som brukes av arbeidere for å produsere varer og tjenester. Disse ressursene, teknologiene og kunnskapene som vi arver av de før oss, ses på som et produkt av tusener av år med menneskelig aktivitet som alle som er født inn i samfunnet bør ha nytte av, heller enn en liten minoritet av befolkningen.

“I en markedsøkonomi styrt av private bedrifter er konsumentrettigheter for det meste styrt av produktiv eiendom, som er stort sett tilegnet gjennom arv, forhandlingsmakt, flaks eller urettferdige fordeler. Dette er avvist som umoralsk.”

I stedet er arbeidsplasser tildelt «brukerrettigheter» via prosedyrer som er utformet for å avgjøre om arbeiderne bruker de begrensede ressursene effektivt. Disse prosedyrene er utformet gjennom en demokratisk planleggingsprosedyre, som kalles deltakende planlegging, noe jeg vil beskrive nærmere senere i teksten.

Arbeiderdemokrati på arbeidsplassene

I stedet for en hierarkisk ovenfra og ned- styring, trenger arbeidsplassene arbeiderråd, eller samlinger hvor hver enkelt arbeider har en stemme ved beslutningene om hvordan arbeidsplassen skal drives. For å fremme formålet om selvstyre, og for at hver enkelt arbeider skal ha en rettferdig innflytelse på avgjørelsene, kan et arbeiderråd selv velge å bruke ulike beslutningsprosedyrer. Det kan for eksempel være rene flertallsavgjørelser, kvalifisert flertall eller via konsensus.

Større arbeidsplasser kan også bestemme seg for å skape diverse undergrupper som kan ta avgjørelser over saker som bare påvirker dem selv. Dette ligner på måten mange arbeidersamvirker i verden i dag fungerer allerede.

Vil hindre klassesamfunnet

I en deltagende økonomi vil yrkene bli organisert annerledes enn i en hierarkisk økonomi. Siden de ulike oppgavene vil variere i grad av meningsfullhet og popularitet, vil et av målene være å unngå at et lite mindretall monopoliserer de ettertraktede oppgavene, mens flertallet sitter igjen med de repetitive og kjedelige oppgavene. I en deltakende økonomi vil oppgaver kombineres slik at alle får noen givende og ettertraktede oppgaver. Det er to viktige grunner til dette:

1. For å unngå framveksten av klassedeling, slik at en formell rett til deltakelse i økonomiske avgjørelser samsvarer med en reell rett til å delta. Fordi innflytelse på økonomiske avgjørelser er påvirket av kunnskap tilegnet på arbeidsplassen, er det sannsynlig at de arbeiderne som opparbeider seg selvtillit og kunnskap vil dominere møter og diskusjoner, selv om hver enkelt arbeider har én stemme.

2. For å dele byrder og fordeler av arbeid rettferdig, slik at alle skal ha mulighet til å gjøre ettertraktet og fyllestgjørende arbeid.

“I en deltakende økonomi vil oppgaver kombineres slik at alle får noen givende og ettertraktede oppgaver.”

Det å fordele jobber etter hvor styrkende de er, betyr ikke at alle utfører alle oppgaver, eller at alle jobber blir byttet på. Det vil fortsatt finnes arbeidere som spesialiserer seg i for eksempel kirurgi, arkitektur eller som pilot. Ideen er heller at hvis spesialiserte arbeidsoppgaver virker mer fyllestgjørende enn arbeidsoppgaver vanligvis gjør, så skal de som utfører disse spesialiserte oppgavene også utføre noen oppgaver som er mindre fyllestgjørende. Det er opp til hver enkelt arbeidsplass å bestemme hvordan de vil balansere ulike jobber.

Innsats kan gi uttelling

Men hva med fordelingen av inntekt? I en markedsøkonomi styrt av private bedrifter er konsumentrettigheter for det meste styrt av produktiv eiendom, som er stort sett tilegnet gjennom arv, forhandlingsmakt, flaks eller urettferdige fordeler. Dette er avvist som umoralsk. I stedet vil det i en deltakende økonomi være et formål å basere forskjeller i konsumentrettigheter på forskjeller i innsats eller personlige oppofringer som folk velger å gjøre, siden dette er den eneste faktoren vi har kontroll over. Målet er å utjevne netto fordeler (fordeler minus byrder), så de som for eksempel velger å ta på seg større byrder på jobben ved å ha mindre fritid, vil motta en større inntekt som en balanserende mekanisme.

Innsats kan ta forskjellige former; lengre arbeidsdager, arbeid med høyere intensitet, eller det å utføre farligere, men usunt eller ubehagelig arbeid. Arbeiderråd har autonomi over hvordan de vil gå fram for å måle innsatsen fra medlemmene, inkludert arbeidsmetoder og nøyaktighetsnivå. For eksempel så bruker mange arbeiderkooperativer allerede i dag antall arbeidstimer for å fordele konsumentrettigheter seg imellom.

I tillegg til innsatsbasert konsum, vil det i en deltakende økonomi også tilrettelegges for anmodninger om konsum, basert på spesielle behov innenfor konsumentråd. De som av ulike grunner ikke kan jobbe, som er for unge eller for gamle, eller som har blitt ofre for begivenheter utenfor deres kontroll, vil også bli forsørget. Nivået på forsørgelsen vil bli bestemt gjennom demokratiske prosesser.

Ethvert nabolag har eget konsumentråd

Hvert individ eller husholdning i en deltakende økonomi hører til et konsumentråd i sitt nabolag. Det er i konsumentrådet at husholdningene legger inn bestillinger om hva slags varer og tjenester de ønsker å konsumere. Dette inkluderer både private varer (mat, klær, osv.) og offentlige goder (offentlige parker, bibliotek, lekeplasser osv.). Avgjørelser om spesielle behov basert på konsumentbestillinger blir også tatt innenfor det lokale konsumentrådet.

“De to dominerende tildelingssystemene i det forrige århundre, konkurransedrevne markeder og kommandoøkonomi, er begge avvist som uholdbare systemer[…]”

Hver enkelt arbeider- og konsumentråd velger representanter til råd høyere opp i systemet. Disse representantene kan roteres, tilbakekalles og instrueres av de lavere nivås rådsmedlemmer. De vil danne føderasjoner av ulike råd. Arbeiderråd er gruppert på tvers av industrier, mens konsumentråd er gruppert geografisk på lokalt, regionalt, og nasjonalt nivå. Grunnen til denne fordelingen av råd, er at forskjellige avgjørelser påvirker ulike grupper av befolkningen på forskjellige måter.

Hverken marked eller kommandoøkonomi

Det er nødvendig å koordinere aktiviteten til arbeidere og konsumenter på en eller annen måte. En økonomi trenger et system for tildeling eller distribusjon. De to dominerende tildelingssystemene i det forrige århundre, konkurransedrevne markeder og kommandoøkonomi, er begge avvist som uholdbare systemer da de ikke kan produsere utfall som er sammenfallende med de formål som tidligere er nevnt.

Tildelingen av ressurser i en deltakende økonomi blir gjort via en desentralisert og demokratisk planleggingsmetode, kalt deltakende planlegging. Dette inkluderer råd, arbeiderføderasjoner og konsumentføderasjoner som lager forslag basert på egen aktivitet over flere runder, basert på stadig mer nøyaktig informasjon. Framgangsmåten er designet for å skape en gjennomførbar, effektiv og rettferdig plan.

For at planleggingsprosedyren skal fungere, finnes det et styre av tilretteleggende arbeidere (fascilitation workers), hvis oppgave er å hjelpe til i informasjonsflyten, basert på et sett regler som er laget for å oppnå likhet. Tilretteleggende arbeidere har ikke makt basert på skjønn og kan i teorien erstattes av en algoritme.

Folk bestemmer prisene

Ideen er enkelt forklart denne:

1. Priser er annonsert (dette er prisantydninger som reflekterer muligheten for å bruke forskjellige ressurser, de sosiale kostnadene ved å bruke gitte ressurser, kostnadene ved å produsere forskjellige varer og tjenester, og de eventuelle skadene forårsaket av diverse forurensere).

2. Arbeidere og konsumenter sender inn forslag basert på egne aktiviteter; Konsumenter over hva de ønsker å konsumere, og produsenter av hva de planlegger å produsere.

“Tildelingen av ressurser i en deltakende økonomi blir gjort via en desentralisert og demokratisk planleggingsmetode, kalt deltakende planlegging.”

3. Priser blir oppdatert. Tilretteleggende arbeidere oppdaterer eller nedjusterer priser proporsjonalt med overskytende tilbud og etterspørsel.

Prosessen beskrevet over gjentar seg selv flere ganger, hver gang med mer nøyaktig informasjon, helt til det ikke lenger er noen overskytende tilbud og etterspørsel, og fram til enighet om en realistisk og gjensidig avtalt plan for året.

Konsumenter forventes ikke å vite i detalj hva de ønsker seg. De velger simpelthen hva de tror de vil ha og har bruk for fra en liste av grovt avgrensede kategorier. Planen er fleksibel slik at det er mulig med endringer og justeringer i løpet av året.

Å beskytte miljøet

Begge de dominerende økonomiske modellene fra forrige århundre, kapitalisme og sentralt planlagt sosialisme, har en skitten historie når det kommer til å beskytte vårt naturlige miljø. Hvordan vil en deltakende økonomi gjøre det bedre? En deltakende økonomi vil være en grønn økonomi gjennom sin indre logikk og sitt system av insentiver.

Markedsøkonomiens største feilgrep

Et av markedsøkonomiens største feilgrep er at priser på varer og tjenester ikke gjenspeiler kostnadene for de som blir påvirket av en transaksjon, men som ikke er den umiddelbare kjøper eller selger, som for eksempel gjennom forurensing. Markedet setter dem som forurenser foran dem som beskytter vårt miljø.

I en deltakende økonomi vil de negative effektene av forurensing være bakt inn i produksjonskostnadene for varer og tjenester. Under den årlige planleggingsprosedyren, vil produsenter bli belastet kostnadene for forurensing, basert på estimater av forurensing som produksjonen avgir. Kostnadene for forurensing vil være et resultat av planleggingsprosedyren, hvor produsentene og de som påvirkes av forurensing uttrykker hva slags fordeler og byrder forurensingen medfører. Hva som regnes som forurensing avgjøres av føderasjoner av de som påvirkes som også mottar rådgiving fra forskere fra vitenskapsmiljø og utviklingsdrift.

No growth imperative/Imperativ for ikke-vekst

Markedsøkonomier opererer med en iboende skjevhet i retning vekst og overproduksjon, mens rivaliserende bedrifter konkurrerer om markedsandeler og profitt. I prosessen overforbruker de og kaster bort naturressurser med høy hastighet.

En stor fordel med demokratisk planlagte økonomier, slik som en deltakende økonomi, er at forholdet mellom arbeid og fritid er demokratisk bestemt gjennom forhandlinger mellom arbeidere og konsumenter. Gitt at mange goder ville bli tilgjengelig gjennom det offentlige, med jobbsikkerhet og et samfunn med en egalitær distribusjon av rikdom og inntekt, vil det være sannsynlig at flere mennesker heller vil ønske mer fritid enn større produksjon.

Å beskytte miljøet – langtidsperspektiv

Interessene til framtidige generasjoner er håndtert av planleggingsprosedyrer gjennom tilbakeholdenhet som den nåværende generasjonen pålegger seg selv. Disse foregår i demokratiske forhandlinger om langsiktige planer. Store forandringer og investeringer i energi, transport og boligpolitikk, så vel som en overgang fra forurensende til «grønne» teknologier og produkter, er alle bestemt av langtids-, demokratiske planleggingsprosedyrer. Dette står i kontrast til dagens avgjørelser om investeringer dominert og motivert av de profittmaksimerende interessene til store selskaper.

Introduksjon til deltakerøkonomien

For å oppsummere, er en deltagende økonomi organisert rundt selvstyrende råd av arbeidere og forbrukere, samt deres føderasjoner. Så langt det er praktisk mulig, er jobbene balansert med tanke på bestyrkende effekt, og forskjeller i forbruk er basert på forskjeller i personlige oppofringer og spesielle behov. Arbeider- og konsumentråd, med hjelp fra tilretteleggende arbeidere, anvender en desentralisert samvirkeprosedyre for å planlegge fordelingen av ressurser.

Dette er kun en kort introduksjon til modellen om deltakende økonomi. Lesere som er interessert i å utforske modellen nøyere kan besøke websiden www.participatoryeconomics.info, der det finnes flere artikler, linker, bøker og organisasjoner som arbeider med dette.

Å utvikle og diskutere økonomiske visjoner, slik som deltakende økonomi og andre forslag, på en sunn og ikke-dogmatisk måte, er en viktig oppgave for de som søker å skape en bedre verden. Å utvikle seriøse alternativer til markedstankegangen styrker pågående samtidige eksperimenter, prosjekter og reformer, som allerede bygger nye institusjoner innenfor rådende markedssystemer. Visjoner er til for å inspirere mennesker til å bli med i samvirkebevegelsen, for å oppnå en bedre forståelse av hva som må forandres, av å identifisere utfordringene, og å bygge en tro på at en annen verden er mulig.

 

Teksten er oversatt av Yvonne Thomsen

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

8 Comments on Slik ser en visjon om en annen verden ut

  1. willd // at // Reply

    Det er ikke systemet som er problemet, men folks egoisme og dobbelmoral. – Man kan ikke skylde mest på systemet.

    Kapitalismen er derfor det minste ondet, også fordi den er enklest og da enklest å regulere.

    Kapitalismen styrer mer seg selv enn andre systemer, hvilket gjør den litt mindre utsatt for dobbelmoral.

    • Maria Hals Eilertsen // at // Reply

      Vel, et system som baserer seg på evig vekst på en begrenset planet, det sier jo seg selv at det er umulig… og systemet er som skreddersydd for grådighet, korrupsjon og utnytting. Man får det ALDRI til å fungere rettferdig og bærekraftig!

      • willd // at // Reply

        Særlig rettferdig blir det aldri. Men kapitalismen gir mer frihet og dynamikk, noe som det er mindre av i kommunistiske land. For øvrig er kapitalismen FrP står for, veldig egoistisk slik at vi snakker om “blåkommunisme”. Her får da de større kapitaleierne “all makt”.

        I rødkommunismen får “de intellektuelle” sjelemakta og bestemmer en rådende politisk(/)moralsk ideologi for alle.

        Siden ingen vil være onde fra begynnelsen av, så er det makt som gjør en ond, eller at man prøver på noe bra man ikke får til og slik finner unnskyldninger og forblindelser for å få det gjennom selv om det innebærer kontroverser, dobbelmoral eller annen ondskap.

        – Mange som er blitt onde, er blitt det under sitt forsøk på å bli god, sier noen. Det er sjelemakt mer enn teknisk makt som korrumperer.

        Det er noe i ordtaket som sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

        • Torleif Remme // at // Reply

          Markedsstyrt kapitalisme består av tre parter. Produsent/distributør, kunde OG regulerende myndigheter. Problemet 1 idag er at myndighetene ikke klarer å utføre sin rolle godt nok. Problem 2 er at forutsettningen om lik tilgang til informasjon og ressurser ikke eksisterer. Problem 3 er at vi alle aksepterer oppsøkende kjøpspåvirkning av våre behov – noe som er drivkraften i vekst. Problem 4 er at vi som geografisk begrenset befolkning hver for oss ikke har magamål på vårt forbruk av ressurser når vi får tilgang til det.
          Alt dette kan rettes på med relativt enkle midler innenfor det eksisterende systemet. Da må myndighetene ut av all produksjon, slik at de kan lage rammer utifra politiske ideer og visjoner som ikke er tilpasset myndighetenes egne ønsker om å tilrettelegge for egen drift. Så må informasjonstilgangen åpnes og forenkles noe som fører til at mange individer og virksomheter vil miste makt. En drivkraft som vil føre til motstand mot endringer. Så må markedsføringsloven endres mtp at annonsering ikke blir lovlig. Dette vil svekke konsentrasjonen og sentralisert kapital og beslutninger vil miste sine fortrinn og sin makt. Noe som vil utløse motkrefter mot en slik endring. Til slutt må skattesystemet og fordelingssystem legges om og forenkles slik at det skapes et handlingsrom for individet med et nedre gulv og et øvre tak for hva man har til disposisjon. Noe som vil frata mange den ilusoriske drømmen om å bli rik som motivasjon for deltagelse.
          Om endringer forutsetter å ta fra mange makt og illusoriske drømmer vil de ikke bli realisert i et fritt demokrati før smertene fysisk og psykisk er store nok. Historisk skjer ikke det før demoliserende vold i stor skala får utspille seg over tid. Den største utfordringen vi alternative økonomer står ovenfor er å finne en gjennomførbar veien videre til en bedre variant av kapitalismen hvor de grunnleggende forutsettningene ivaretaes bedre og hvor friheten øker uten å gå veien om voldlig destruksjon. En slik vei må ta utgangspunkt i det eksisterende demokratiet og vil framstå som et politisk alternativ som vil måtte provosere sterke motkrefter. Derfor må det utformes og rettes mot de velgerne som har mest å tjene på endringer. I det lange løp vil slikt måtte implementeres over flere valg. Derfor må man identifisere hva man kan levere til de velgerne som vil stemme for endringene og samtidig bidra til at endringene blir fundamentale og irreversible. Personlig tror jeg at samfunnslønn på 2 G til alle, forkastning av det flerkulturelle perspektiv og 100 % skatt over 5 G. Sammen med et forbud mot oppsøkende reklame/annonsering vil la seg selge til store velgergrupper og bli et godt utgangspunkt for senere privatisering og nedskallering av offenlig byrokratisk styrt virksomhet uten tap av tjenester og varer det er behov for.

          • willd // at //

            Det nytter ikke med godtroenhet. Egen selvforbedring er nettopp illusjonen som får en til å bli godtroende.

            Om man har lite eller ingenting, får man byttet lite eller ingenting til seg. Slik fungerer det uansett system, for mennesket er egoistisk eller vil verne om seg selv uavhengig av det politiske.

            Real life bryr seg ikke om ideologi eller politikk. Hverken hjerte eller samvittighet kan ideologiseres, så da er det best med et friere system.

          • Torleif Remme // at //

            Nettopp. Men historien viser oss at når systemene fungerer sånn passe sentraliseres ressursene og en økende del av befolkingen blir missfornøyd. Ressultatet er voldelige framtvungne endringer. Fordelen med at myndighetene trekker seg ut av produksjonen er at de kan konsentrere seg om kontroll og reguleringsfunksjonen uten bindinger til annet enn den rettningen folkeviljen – reprensentert gjennom en eller annen form for demokrati – peker på. Fordelen med samfunnslønn med et tak hvor 100 % skatt slår inn er at individet får frihet til å eksistere uavhengig av hva man gjør. Riktignok vil noen velge å bruke livet sitt til å sette heroinsprøyter, andre til å game til råta tar dem. Men de fleste jeg kjenner har en indre drivkraft og et ønske om å gjøre noe meningsfylt for seg selv og andre. En annen fordel med denne friheten er at arbeidsgivere må forholde seg til at arbeidstakerne har et reelt alternativ til å møte på jobb for å bli utsatt for enda mer møkk. Noe som på sikt vil føre til et bedre arbeidsliv. Utfordringene med systemet er å finne økonomiske virkemidler som fremmer omstilling og nyskapning drevet av økonomiske motivier. Et stikkord i så henseende vil være å skille mellom organisasjonens overskudd og privatpersoners overskudd med tanke på beskattning. Et annet er å gi skattelettelser til virksomheter som driver og utvikler seg slik samfunnet vil. For meg betyr det to ting; at årlige effektiviseringer i form av å kunne gjøre mer verdiskapning med mindre ressursinnsats, at nye virksomheter løser oppgavene sine smartere eller mer miljøvennlig enn tradisjonelle løsninger.
            Dette tar utgangspunkt i følgende virkelighetsforståelse: Dersom målsettningen er å holde folk i lønnet arbeid er det enkelt. Det er bare å bytte ut gravemaskiner med trillebår og spade. Bytte ut pc-er med pen og papir. Bytte ut privatbilen med drosjer. Målet for samfunnet må være at alt arbeid stadig krever mindre innsats for å dekke behovet. For å få almenn aksept for det må vi ha et annet system for ressursfordeling enn gjennom rettighetene som følger med det å være i lønnet arbeid. Og innse at organiserte, strukturerte arbeidsplasser over tid vil bli en mangelvare. Av det følger det at man må åpne for større fleksibilitet mtp hva som skal være normal arbeidstid. 6 timers dag vil kunne fordele manglevaren arbeidsplasser og øke utnyttelsesgraden på investeringer som gjøres i tekniologi, bygg og organisasjon for å skape arbeidsplasser. Jeg har ikke tro på planøkonomi eller forhandlingsøkonomi. Jeg tror markedet ordner dette dersom myndighetene klarer å holde seg til sin rolle.

          • willd // at //

            Samfunnslønn med et tak der 100% skatt slår inn, fører til at de som sitter med kapital, ressurser og makt, flagger ut og forsvinner. Det nytter ikke å komme med hyggelig tale om det varme og rettferdige samfunnet man skal skape. Da sitter vi igjen med skjegget i postkassa, og de med mest makt er ikke politikerne, men de med verdiene.

            Dessuten er mennesket for svakt til ofte å dele og hjelpe andre uten at man sitter igjen med noe for det. Mange som sitter på gamlehjemmet og ikke har familie, får sjelden besøk. – Kanskje i begynnelsen av holdningsendringskampanjer, før folk går lei.

            Men at man kan fordele satsingen mer, bør gå an. Oslo har alt for stor makt i Norge og stikker av gårde med veldig mye av inntektene som kommer fra helt andre steder i landet. At Vestlandet og Nord-Norge vil løsrive seg og danne sin egen stat, er det stadig flere som snakker om.

  2. Økonomien i verden er helt fucka på grunn av bankene som skalter og valter med pengene våre, helt utenfor all politisk kontroll. Marx manglet en analyse på dette ettersom han var et verktøy for disse kapitalinteressene. Kommunisme og sosialisme er i virkeligheten en front for disse destruktive kreftene den dag i dag. Når hørte du sist en SVer si at Norges bank er en udemokratisk institusjon? En kortsiktig løsning kan være at folk lokalt går sammen om å skape alternative pengesystemer basert på bytte av varer og tjenester. En deltakende økonomi bør være basert på en slik tilnærming, ikke på svinehøye skatter som tar fra enkeltmennesket sitt eget initiativ. Produksjon av egen mat kan være en viktig vare i et slikt system. Grunnleggende løsninger på dagens urettferdige økonomi kan imidlertid bare skapes fullt ut gjennom demokratiske reformer hvor blant annet banksystemer må under nasjonal kontroll, vi må si opp EØS-avtalen og gi fingeren til de svina som kontrollerer verdenspolitikken.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Tidsskriftet Rødt! » Demokrati, kapitalisme og deltakerøkonomi

Leave a comment

Your email address will not be published.


*