Militærkupp i Tyrkia: Hvorfor kommer støtten til demokrati først nå?

FOTO: Nevit Dilmen

Hadde engasjementet rundt demokrati vært seriøst, ville raseriet mot menneskerettighetsbrudd og kontinuerlig krig mot kurderne vært større enn når en diktators "demokrati" blir forsøkt kuppet.

Begard Reza
Om Begard Reza (8 artikler)
Begard Reza er en antirasistisk feminist og filmskaper, jobber i Skeiv Verden, er leder i Interfem og styremedlem i UngKurd og Landsforeningen mot rasisme.
Seint fredags kveld ringte telefonen i et bankende kjør. Venn etter venn hørte fra seg for å spørre hva som hadde skjedd i Tyrkia. Det svirret mange rykter og ingen hadde oversikt. Et par dager seinere er ting fremdeles uklare og kaotiske, men det finnes enkelte saker vi allerede må snakke om. Det er en viss retorikk og analyse som har vært feilaktig, farlig og naiv. Det er på tide at vi tar en skikkelig runde for å klargjøre hva som foregår og hva som har pågått en stund.

LES OGSÅ: Kan vi drømme om fred, likestilling og forsoning i Tyrkia?

Fascistene, islamistene, kemalistene og kurderne
Militærkupp er ikke noe nytt. Tyrkia har en tradisjon med et militære som leker suverent og forsøker å ta over. Alle disse militærkuppene har vært blodige og mange har mistet sine liv. Tyrkia har hatt en militærkultur siden den dagen landet ble grunnlagt av Kemal Atatürk, og det er i den tradisjonen kuppforsøket vi ble vitne til for noen dager siden ble gjenomført. Vi har sett hvordan Tyrkias president Erdogan har ført landet inn i en mer fascistisk retning og forsøkt å sortere bort oppposisjonen for å styrke sitt diktatur. At Erdogan ikke så dette kuppet komme er rein og skjær løgn. Det blir latterlig når selv jeg visste at det var på vei. Det har kun vært et spørsmål om tid. Selv tror jeg han til og med bidro for å påskynde kuppet så det skulle skje før opposisjonen i militæret ble så sterk at de kunne lykkes. Man skal ikke undervurdere Erdogans sterke vilje til å skape et nytt ottomansk rike med seg selv i spissen. Vi har sett hva han er villig til å gjøre for å oppnå dette. Selv har jeg bevitnet folkemordet med mine egne øyne.

Den tyrkiske konflikten er kompleks og vanskelig å få fatt på. Det er imidlertid viktig å vite om noen store grupperinger i landet og hva de kjemper for. Man kan i grove trekk snakke om islamistene, fascistene, kemalistene og kurderne. Atatürk, mannen som grunnla det moderne Tyrkia, førte landet inn i en sterk nasjonalistisk og sekulær retning. Sekulær som i å skille statlige myndigheter fra de religiøse og utfase visse sosiale normer. Mottoet var «Ett språk, ett flagg én nasjon». Kurderne ble ikke anerkjent og kaltes fjelltyrkere. Han grunnla også tradisjonen vi har sett gjennom hele den tyrkiske historien: blodbad, militærkupp, fengsling av opposisjonen, folkemord og annen sekterisk og elitistisk brutalitet. Man kan ikke snakke om Tyrkia uten å nevne den kemalistiske arven.

Men landet har også store høyrekonservative og religiøst fundamentalistiske grupperinger, blant annet den Erdogan tilhører, og ultranasjonalistiske fascister. De prinsipielle likhetene mellom fascistene i MHP og Erdogans AKP er mange. MHP stiller seg bak bombinga av de kurdiske motstandsstyrkene PKK i det sørøstlige Tyrkia og Nord-Irak, men de er mot EU. Da AKP og Erdogan kom til makta, kjente en stor del av befolkningen lettelse over at de enklere kunne få leve ut sin religiøsitet. En tredje stor gruppe er kurderne og deres sympatisører. Herunder kommer kurdere som kjemper for sin overlevelse i Sørøst-Tyrkia, deriblant PKK og HDP. I norsk media beskrives HDP klønete som et kurdisk parti, noe som ikke er sant. Det ble dannet av flere forbudte venstrepartier og er prokurdisk. Jeg, som kurder, queer, sosialist og feminist, kjemper uten tvil  med den sistnevnte grupperingen. Alt annet ville gjort meg til en kurder med et internalisert selvhat, hvilket jeg med dyp smerte må si at det dessverre finnes en del av.

LES OGSÅ: Utvist fra Tyrkia på livstid for kurdisk aktivisme i Norge og Irak

Diktaturstøtte er ikke balansert
Hele det tyrkiske statsprosjektet bygger på en militær ukultur og vold. Dette kan man se i folkemord, fengsling av opposisjonsgrupper, sensur av media og tidligere militærkupp. Det er bra at militærkuppet fikk stor medieoppmerksomhet, men å gå med på en diktators propaganda om et falskt demokrati er et hån mot demokratiet og alt som har med menneskerettigheter å gjøre. Jeg har sett alt for mange debattanter, norske som utenlandske, snakke om viktigheten av å støtte demokratiet i Tyrkia. Har disse fått med seg at Erdogan manipulerte valget? At han har brent folkevalgte politikere levende? At han har drept kurdere og ødelagt deres byer? At det er hundretusenvis av internflyktninger i landet? At han forbyr demokratisk valgte partier og fratar folkevalgte sin immunitet? At politi og militære ikke kan tiltales for sine krigshandlinger? Eller at det finnes tusenvis av politiske fanger?

Etter kuppet har vi fått nyhetene om at akademikere nektes å forlate Tyrkia, at 21.000 lærere mister lisensen for å drive yrket sitt, 257 fra Erdogans eget kontor har fått sparken, 1500 universitetsforelesere har blitt bedt om å si opp, 2.700 dommere har mistet jobben sammen med 8.800 politifolk.

Demokrati betyr folkestyre og Erdogan har utført folkemord. Jeg ber dere gjenta det til det sitter i ryggraden. Dehumaniseringen av kurdere har pågått 100 år for lenge og det er på tide at også mitt folk blir sett på som «folket» i vestliges øyne. Det er verken balansert eller politisk korrekt å si «Ja, Erdogans vold mot kurdere er ikke greit, men man må respektere demokratiet». Jeg er lei av denne «balanserte» sentrumspolitikken hvor «vi ikke tar side».

LES OGSÅ: Lo av Erdogan-satire, blir stevnet for tysk rett

Krig mot kurderne
Det bør understrekes at jeg ikke tror på militærkupp, men det kom som sagt ikke uventet. Tyrkia er et fascistisk land i borgerkrig og har vært det lenge. Vi snakker om borgerkrig og folkemord i et land med NATOs nest største hær, kun slått av USA. Tyrkia skyter og banker syriske flyktninger ved grensa, skal innføre dødsstraff og har vært jihadistenes frie vei inn til Syria. Det er et land EU forhandler med og sponser. Som Norge selger våpen til. Det internasjonale samfunnet har reagert opprørt over militærkuppet, men hvor har oppstanden mot folkemordet vært?

Jeg klarer ikke lenger hykleriet og uttaler meg fra en posisjon av dyp smerte og sorg. Jeg har besøkt Kurdistan tre ganger de siste tolv månedene. Jeg har snakket med yezidier, feminister, LHBT-aktivister, kurdere av alle slag, religiøse minoriteter og har selv blitt sittende fast i Erdogans portforbud. Det er vanskelig å male et bilde av krig til noen som kun har teoretisk kjennskap til det, men jeg har sett krigen fra innsiden. Jeg kan ikke tenke på det uten å felle tårer. Mitt hotell ble bombet mens jeg var i det, min venn ble brent levende i en kjeller sammen med mange kamerater. Under portforbudet telte jeg bombeangrepene i fem minutter. 42 stykker… Portforbudet i Sur har pågått i flere måneder. You do the math.

Ta menneskerettighetene på alvor
Det er på tide at vi tar demokratiet og menneskerettighetene på dypeste alvor. Det er rettigheter alle medborgere fortjener. Erdogan kommer til å nekte folk dette og krigen vil bli mye verre om vi ikke stopper den. Norge er med i NATO og har et stort ansvar. Folket i Tyrkia behøver oss umiddelbart og det er noen spørsmål vi må presse fram hardt og kompromissløst: Vi må kjempe for HDPs rett til å eksistere og føre politikk. Vi må ta opp fredsprosessen med PKK samt fjerne dem fra terrorlistene til blant andre EU og NATO. For å få til dette må vi frigjøre alle 10.000 politiske fanger, inkludert Abdullah Öcalan. Han er en ekstremt viktig ideolog for kurdere og progressive krefter i Tyrkia og omverdenen. Han har gjort slik at jeg som skeiv kurder har en selvskrevet plass i Midtøsten. Vi må også lytte til alle LHBT-personer og samarbeide med de feministiske organisasjonene.

Et demokratisk samfunn er dessuten umulig uten presse, organisasjonsliv og akademia som alle er frie. Alle Norges fredsaktivister har slumret altfor lenge og jeg klarer ikke bære på smerten av at folkemordet på mitt folk tillates uten reaksjoner fra omverdenen. Vi har en organisasjon som kjemper disse kampene som jeg selv sitter i styret til. I UngKurd har vi vært veldig aktive og arrangert demonstrasjon etter demonstrasjon, arrangement etter arrangement, alt for å sette fokus på situasjonen i Tyrkia. Men det har vært veldig ensomt. Vi kommer fra alt det brutale jeg har fortalt om og det føles som om ingen i Norge vet hvilken smerte vi bærer.

Hadde folk tatt demokrati og menneskerettigheter seriøst ville disse tingene skapt mer folkelig indignasjon enn når en diktators «demokrati» blir forsøkt kuppet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned