Når loven ikke er rett

«Injustice anywhere is a threat to justice everywhere», skrev Martin Luther King Jr i et brev fra et fengsel i Birmingham i 1963, og som vanlig hadde han rett. Han hadde blitt møtt med protester på hans protest mot uretten som ble begått i denne byen i Alabama der den beryktede segregasjonisten George Wallace («segregation now, segregation tomorrow, segregation forever») var guvernør. King mente at han ikke kunne sitte stille i Atlanta mens hans brødre og søstre i Birmingham ble diskriminert på den måten som de ble. Det som berører noen direkte, skrev han, ville berøre alle indirekte.

Budskapet til King har overføringsverdi til andre områder, noe som kanskje er spesielt tydelig når det kommer til miljø og klima, men det gjelder også mer generelt. På en og samme fredag i desember kom det tre nyheter jeg følte sammen ga Kings ord en særskilt samtidig relevans.

LES OGSÅ: Beklagelse av tariffknusing holder ikke, Støre. Du må gjøre noe!

Tariff bryter loven, smøring gjør det ikke
Den ene var at havnearbeidernes kamp for anstendige arbeidsvilkår var blitt belønnet i Høyesterett med et presedensskapende avslag, som også var en delegitimering av det mange av oss vil anse som en rettferdig og nødvendig kamp. Begrunnelsen var at kampen for bedre vilkår for arbeiderne var i strid med EØS-retten fordi den var «etableringsbegrensende».

Denne nyheten ble fulgt av nyheten om at de involverte partene i den beryktede cruiseskip-saken i Bergen ble fullstendig frifunnet for korrupsjonsanklager, dette til tross for at man med et utgangspunkt i vanlig sunn fornuft vil se et klart tilfelle av smøring i denne saken. Ordfører Drevland ble påspandert cruise, samt privatfly-tur med påfølgende opphold på luksushotell i Venezia av reder Torstein Hagen, hvorpå han brukte 17. mai i Bergen som en arena for en slags privat fest og en dåp for sitt cruise-skip Viking Star. Mange av oss reagerte allerede på dette, fordi det var så lett å se en privatisering av allmenningen i selve denne festen, men det som viste seg senere skulle gjøre det hele så mye verre.

Etter turen til Venezia vekslet Drevland e-poster med sin venninne, næringsminister Monica Mæland, med et eksplisitt ønske om en «raus og velvillig vurdering» av en henvendelse som opprinnelig kom fra reder Hagen med et ønske om å endre regelverket i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Det som senere fant sted var en endring i regelverket til NIS gjennom utviding. Det kan selvsagt godt hende at en slik utviding ville funnet sted uansett, og det vil være feil å angripe Drevlands karakter, men saksgangen slik den har vært, og den tydelige sammenhengen her mellom posisjon og materielle fordeler, gjør det rart at det ikke skal falle noen dom om korrupsjon definert som å: «gi/tilby eller kreve/motta/akseptere en utilbørlig fordel for å påvirke en annen persons utføring av stilling, verv eller oppdrag» (straffeloven §389).

Ulovlig naturvern
Den tredje nyheten denne kvelden var dommen mot aksjonistene fra Natur og Ungdom som hadde lenket seg fast på Engebøfjellet for å protestere mot, og aller helst hindre, dumping av gruveavfall i Førdefjorden. De anser dumpingen som miljøkriminalitet, noe som er forståelig spesielt med tanke på grunnlovens §112, som sier at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Loven oppfordrer faktisk også til aksjonisme av den typen Natur og Ungdom ble dømt for fordi «borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd». Gjennom å protestere på den måten de har gjort, mot et skadelig miljøinngrep som ifølge Direktoratet for naturforvaltning vil ha «betydelige konsekvenser for flere truede arter og viktige naturtyper», viser disse ungdommene ikke bare at de vil ta vare på miljøet, men også at de tar norsk lov og rett på alvor.

Grunnloven er, slik navnet tilsier, et grunnleggende dokument og skal ha forrang fremfor annen lov. Det er en gammel sannhet at utøvere av sivil ulydighet må være beredt på å ta følgene av sitt engasjement, men det samlede bildet av urettferdighet, hvor dette går inn som et betydelig moment, er likevel eklatant.

Hvem er loven skrevet for?
Vi ser altså tre saker med maritimt tema, men hvor det viktigste er at det er de mektigste som tjener på lovverket. Hvis ungdommer, med grunnloven på sin side, og arbeidere som kan påberope seg både norsk arbeidsrett og ILO-konvensjon 137, lider nederlag i møte med domstolene, mens en gruppe personer som kan ha bidratt til lovendring som følge av smøring går fri, blir det fristende å spørre seg hvem loven er skrevet for.

I alle disse sakene er det en betydelig asymmetri når det gjelder formell og økonomisk makt. En kritikk av loven som maktredskap ble formulert i Walter Benjamins klassiske Kritikk av volden. Benjamin poengterer det ganske innlysende forholdet at loven er en formalisert regulering som omfatter både midler og mål som individer uten denne ville søkt mot dersom denne loven ikke var der. Det er viktig å understreke at han med «vold» mener noe mer omfattende enn den direkte volden som, for eksempel, et slag i ansiktet representerer. Blant annet vil hans voldsbegrep også innbefatte den mer figurative betydningen av et slikt slag. Slik vil også retten til streik (og Benjamin nevner spesifikt denne) være en form for sanksjonert vold fordi den representerer et brudd, om enn midlertidig, med en relasjon. Dette bruddet vil da stå i opposisjon til den volden staten representerer ved opprettholdelsen av den samfunnsregulerende loven. Siden denne loven ikke alltid er like manifestert, men alltid allerede ligger forut for interaksjon mellom mennesker innenfor en gitt samfunnsorden kan den, som potensialitet, oppleves mer truende enn den mer transitoriske eksplisitte volden.

Vold og kapital
Her har vi en potensiell konflikt mellom volden som brudd (Benjamins lovskapende vold) og volden som opprettholdelse (Benjamins lovbevarende vold), som kan bringe tankene til begrepet «kapital», som igjen må oppfattes som et videre begrep enn den vanlige hentydningen til mynter og sedler. Vi kan eksempelvis også snakke om politisk kapital, sosial kapital eller (med Bourdieu) symbolsk kapital. Disse formene for kapital, i likhet med økonomisk kapital, vil som hovedregel være ulikt fordelt. Aktørene vil vanligvis søke å beholde eller tilstrebe seg disse formene for kapital, hvor vi igjen finner fellesnevnere i ulike former for konflikt.

Kapitalen er slik sett både en forutsetning og et middel for begge de typene vold som Benjamin beskriver. Problemet med ujevnheter i kapitalbasert makt kan lett føre til spenninger, samt politisk urettferdighet. Det siste har vi sett ganske tydelig helt nylig idet den norske regjeringen har gitt klarsignal for dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Denne saken ligner på saken med Førdefjorden, men går også direkte utover samiske rettigheter som reindrift og fiske. At en H/Frp-regjering har gått inn for dette kommer ikke som noe sjokk, og vi kan trolig vente oss mer av dette nå som vi har fått en samefiendtlig justisminister, men at LO skulle følge den samme linjen er mer overraskende. Sametinget og Samerådet har hatt en konflikt med LO på dette punktet, som i tid har sammenfalt med at LO-leder Gerd Kristiansen har anbefalt å kaste Sametingsrådet.

Minoritetenes rettigheter
Dette er trist siden samenes rettsstatus i Norge blant annet henger sammen med ILO-konvensjon 169, som Norge var første land til å ratifisere, og siden samenes og arbeidernes kamp i Norge til en viss grad har sammenfalt, både i tid og tematikk. Både en gryende arbeiderbevegelse, med Marcus Thrane i spissen, og samene i Norge, gikk aktivistisk til verks for å kreve sine rettigheter rundt 1850, og begge ble slått ned av norske myndigheter i 1852. I begge sakene dreier det seg også om en minoritet som krever sine rettigheter overfor en majoritet. Dette dreier seg ikke om størrelsen på gruppene, men er ment i en deleuzisk betydning, hvor majoriteten er den som definerer den normative modellen for samfunnet som til enhver tid er arena for konflikt. Det er et maktspørsmål, som man igjen (med Marx) kan si er et klassespørsmål. De herskende tanker er de herskende klassers tanker, blant annet derfor er det viktig å stadig insistere på minoritetenes rettigheter, selv om de av enkelte kan oppfattes som «særrettigheter». Og på grunnlag av dette er det altså mer overraskende, men derfor også mer interessant, at LO har gått mot samene i denne saken enn at regjeringen har det.

Begge regjeringspartiene representerer, per se, først og fremst den deleuziske majoriteten i Norge (selv om hederlige folk fra Høyre har vært viktige støttespillere for samiske rettigheter, Just Qvigstad er kanskje det mest fremtredende eksempelet), og Frp var i sin tid det eneste partiet som stemte imot opprettelsen av sametinget. LO er derimot, i likhet med Ap, en i utgangspunktet kjempende bevegelse for minoriteter som gjennom en tilkjempet majoritetsstatus til tider ser ut til å ha glemt sitt representative utgangspunkt. Det er imidlertid grupper med utgangspunkt i den kjempende arbeiderklassen, og derfor er dette også grupper som skiller seg vesentlig fra de borgerlige, og ikke bør forveksles med dem. Dette viser seg også i at radikalt progressive personer både støtter og er medlem av Ap. Det viser også en vanskelig utfordring for et parti som, samtidig som det må kjempe for å oppnå makt, stadig må opprettholde sin historiske raison d’être for å ivareta sin opprinnelige relevans.

Et brudd med status quo
Kanskje den mest fremtredende manifestasjonen av dette forholdet er holdningene til EØS, der ledelsen stort sett er tilhengere mens flere medlemmer, både (selvsagt) i LO og (mer interessant) i Ap er mer skeptiske. EØS, og i forlengelsen EU, er en organisasjon med utgangspunkt i pengemakten. Det er en union som begynte som et handelssamband, som senere er blitt mer direkte politisk. Som sådan er det en organisasjon som påvirker en stor del av maktforholdene i Europa, samtidig som den i sitt vesen, etter all sannsynlighet, vil fungere reaksjonært. Her kan det være nyttig å huske Will Clayton, som var en viktig forkjemper for etableringen av EU, og en mann som ønsket å bruke finanspolitikk som verktøy for en ekspansjonistisk utenrikspolitikk.

Dette misforholdet mellom forsøket på å representere store deler av befolkningen og forsøket på å oppnå hegemonisk makt kan også muligens bidra til å forklare den aporien det parlamentariske demokratiet i USA har kommet opp i, og som nå har resultert i valget av en protestkandidat som både er vulgær og grenseoverskridende. Hvis dette stemmer kan Trumps mange overtramp ha fungert som en avløsningsmekanisme for spenninger som har ligget latent i en politisk korrekthet tilhørende en politikk som føles fremmedgjørende for veldig mange mennesker. I likhet med Berlusconi er Trump den nifse klovnen som vinner velgere nettopp fordi han ikke følger de fastlagte spillereglene. Et postmoderne politisk monster for en sen postmoderne periode. Clinton var den arketypiske status quo-kandidaten. Hun var ivaretakeren av et system mange har følt som et svik.

Slik sett vil det dummeste sentrum-venstre kan gjøre være å konkurrere mot Trump og Farage på lettbeint populisme. Det Sanders og Corbyn har vunnet frem på er å oppriktig dele interessene og målsetningene til dem de er ment å representere. Blair, på tross av all sin teft, forstod aldri dette. Kanskje han ikke ville forstå det. Det er behov for en radikal progressivisme på venstresiden som kan bryte med et fastlåst status quo, som mange ikke føler seg tjent med. Igjen med Deleuze kan vi kanskje snakke om en «krigsmaskin», i overført betydning.

En fiende som ødelegger solidariteten
Et annet felt der Corbyn skiller lag med Blair er utenrikspolitikken. Der har Corbyn vist definitiv motvilje mot både NATO og atomvåpen. Dette er utenrikspolitiske redskaper som passer inn i en hegemonisk lovbevarende voldslogikk og er avhengige av en ekstern Fiende for å ha noen mening. Fiendskap og hat er kanskje de eneste kreftene som mer effektivt enn overdreven individualisme klarer å ødelegge solidaritet og konstruktiv samhandling. Den gamle hovedfienden fra den kalde krigen, Russland, har her gått inn i et symbioseforhold med Vesten på den måten at begge partene til en viss grad legitimerer sin egen makt ved å presentere Den andre som en fiende som bare makthaverne kan beskytte folket mot. Med henblikk til Orwells fremstilling i romanen 1984 er det således makabert passende at hoff-filosofen i Kreml, Aleksandr Dugin, snakker så mye om «Eurasia».

I Russland har dette fiendebildet fungert bedre som følge av sanksjonene, og de kan derfor virke kontraproduktivt. De skader først og fremst det russiske folk, og sannsynligvis Øst-Finnmark, uten at det (forhåpentligvis) er hensikten med dem. Snarere enn å dyrke slike fiendebilder i en selvopprettholdende ond sirkel har Corbyn tatt til orde for det eneste som virker: nemlig å kritisere menneskerettighetsbruddene i Russland, samt president Putins autoritære lederstil, og samtidig dempe både konfliktnivået og den opplevde trusselen fra vest. Konstruktive forhold må innebære begge disse elementene, og de må være gjensidige. Derfor skal vi, for eksempel, være glade for at russiske Bellona kritiserer norske myndigheter for deres håndtering av aktivistene for Førdefjorden. Opprettholdelsen av fiendebildet gir derimot mening dersom vi legger til grunn Benjamins lovbevarende vold.

Rent eksplisitt har kanskje det mest tydelige uttrykket for denne systemiske volden vært Putins vektlegging av det han har kalt «lovens diktatur», som i praksis har betydd kleptokrati og angrep på dissenterende stemmer, men det er også tydelig i angrepene på protesterende amerikanske urfolk fra stammen Standing Rock i Nord-Dakota. Her har representanter for politisk og økonomisk kapital gått sammen om å slå ned den ikke-voldelige motstanden mot ødeleggelsen av, for Standing Rock, hellig land. En bare så altfor tydelig manifestasjon av volden begått mot disse er politiets direkte vold mot urinnvånerne. Disse er representanter for statens voldsmakt, og slik sett utøvere av lovbevarende vold, i dette tilfellet mot protestanter for en åpenbart rettferdig sak. Dette er også et eksempel på lovbevarende vold fordi den er ment å opprettholde eksisterende maktforhold. Slik ser vi forøvrig at trusselen mot minoriteters (i dette tilfellet urfolks) rettigheter og levesett sammenfaller med trusselen mot lokalt miljø på samme måte som i Norge. Norske samer har også vært tydelige i sin fordømmelse av denne volden, som DnB, som investor, har bidratt til.

Opplyst egeninteresse
At et urfolk her hjemme har tatt et så tydelig standpunkt er interessant fordi vi her ser sammenfallet av moralsk handling med ivaretakelsen av egne interesser. Handling skaper presedens, og når urfolks rettigheter trues ett sted kan det få konsekvenser for slike rettigheter andre steder. («Injustice anywhere is a threat to justice everywhere.») Dette fører, tror jeg, til en respekt som utgjør en vesentlig forskjell mellom veldedighet og solidaritet. Veldedigheten innebærer en «ovenfra og ned»-holdning som i seg selv kan fungere som en form for lovbevarende vold fordi den kan vedlikeholde status quo gjennom en moralsk formildning av systemisk urettferdighet. Veldedigheten er også i overkant individualistisk, og slik sett uegnet til å løse grunnleggende politiske problemer. Solidariteten vi ser i tilfellet Standing Rock (og som vi alle, som beboere av den blå planeten, burde kunne slutte opp om) er mer horisontal. Det er i vår opplyste egeninteresse å bidra til kampen for miljø og mot urettferdige maktforhold.

Det samme ser vi i den globale kampen for arbeideres rettigheter, som berører oss direkte i Norge gjennom, blant annet, EØS sin overkjøring av ILOs konvensjon 137 og den overkjøringen av ILOs konvensjon 169 som ignoreringen av samenes tradisjonelle rettigheter faktisk utgjør. Som mange har påpekt er kapitalen global, og som Gayatri Spivak har påpekt, i sitt essay Can the Subaltern speak?, vil undergravingen av arbeideres rettigheter i fattigere land være en trussel mot arbeideres kår i rikere land. Arbeidet i lokale, endog nasjonale, fagforeninger er svært viktig, men vil ikke være nok i vår globaliserte verden, særlig ettersom reglene for global handel i altfor stor grad defineres av formuesforvaltere. Arbeidere i alle land, foren dere!

Tvers gjennom lov til frihet
Endelig må kampen mot urettferdig vold være ikkevoldelig. Begrepet «ikkevold» kan her virke forvirrende fordi denne typen motstand jo er, i Benjamins terminologi, en form for lovskapende vold. Derfor kan det være bedre å ty til Mohandas K. Gandhis uttrykk satyagraha (som løst kan oversettes til «sannhetsmakt»). Vektleggingen av satyagraha er ofte ikke først og fremst ment som et moralsk poeng, men et praktisk budskap, og den praktiske dimensjonen er hele tiden avgjørende.

Både King og Nelson Mandela visste at det er de mektigste som har de største våpnene, så kampen måtte tas med andre midler. Satyagraha som metode er ikke passiv, men tvert imot et sterkt middel mot undertrykkelse. Derfor kan begrepet «pasifisme» være litt misvisende. Som Gandhi poengterte er det også slik at midlene bidrar til å definere målet og resultatet. En politisk orden grunnlagt på vold og tvang vil dermed være antitetisk mot frihet, nærmest per definisjon. Da King sa at: «hate cannot drive out hate; only love can do that», var det mer enn et moralsk budskap. Det var et praktisk råd. I Russland var ikke den klareste konsesjonen til et mer demokratisk system tilkjempet med våpenmakt i 1917, men innrømmet, gjennom opprettelsen av Dumaen, etter en aksjon i satyagrahas ånd i 1905. Som det senere skulle vise seg var det imidlertid ikke nok med en enkeltaksjon. Friheten må hele tiden opprettholdes og gjenvinnes gjennom en dynamisk prosess (tenk Hegels Aufhebung), noe som forøvrig også viser at friheten som fravær av vilkårlig makt er en mer fruktbar definisjon enn frihet som mangel på innblanding.

Det er altså, som Jens Bjørneboe sa, ingen som gir deg friheten, du må ta den selv. Men hvordan du tar den er avgjørende for hvordan den utarter seg, og for hvor robust den vil være. Kloke hoder har skrevet om satyagraha som metode, den mest relevante i samtiden er sannsynligvis amerikaneren Gene Sharp, blant annet gjennom boken Waging Nonviolent Struggle. Samtidig er ens egen frihet avhengig av andres frihet, dette gjelder både materiell trygghet og personlig utvikling. Det beste uttrykket for denne sannheten ser man i det sørafrikanske uttrykket ubuntu. Veien til en bedre verden må funderes på solidaritet og en insisterende avvisning av hat og fiendskap, tvers gjennom lov til frihet.

PS!! Hvis du ønsker å støtte aktivistene fra Natur og Ungdom, følg lenken og gjør som det står på bildet. De kjemper en rettferdig kamp og fortjener all den støtten de kan få:

https://nu.no/saker/gruver/2016/12/aksjonistene-fra-fordefjorden-domt/