Fløtt deg, ellers DREPER jeg deg!

Foto: Anderson Mancini

Når ga vi opp tanken om samhold og omsorg og likhet og brorskap? Har det alltid vært hver mann for seg selv her i verden?

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (34 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

«Vi går rett frem samma hva vi møter på», sang vi på barneskolen. Nå 30 år senere kan det virke som om hele samfunnet vi bor i synger med og det som tilnærma fulltidssyssel. De synger den når de er på butikken og personen foran dem ikke er rask nok. De synger den mens de ruser med bilmotoren fordi gamle damer bruker for lang tid på å krysse gaten og de synger den spesielt høyt når de deltar i hverdagens «survival of the fittest» episode; – kampen om sitteplass i kollektivtrafikken.

Å kjøre over et penal
Når en liten skolejente har et uhell med den nye skolesekken og penalet faller ut når hun krysser et gangfelt, har de hverken tid til å synge den eller vente til jenta får plukket opp sakene sine. Grønt er grønt, samma hva man kjører over. Det får da være måte på pyse-grine-unge. Skolesaker finnes det da plenty av på butikken. Er da bare å kjøpe nye. Om man ikke er fattig da? Taper-fattig? NAV-taper-fattig kanskje? Det er bare NAV-fattige unger som griner over et tapt penal i våre dager. Kanskje vi burde ha kjørt over ungen også, bare for å være på den sikre siden? Hun kan jo være flyktning? Muslim kanskje? Og landet vårt flommer jo tross alt over av NAV-tapere med utenlandsk bakgrunn som tapper oss for oljefondet VÅRRES og voldtar barna våre. Å kjøre over et penal, bare sånn i tilfelle ungen er en av dem, er så å si en samfunnsplikt. Og er det grønt lys, så er det grønt lys. Dem får lære seg regla VÅRRES dem også. Grønt er faktisk grønt. 6 år eller ikke 6 år.

LES OGSÅ: Dylann Roof ville starte rasekrig inspirert av propaganda på nett

Tour de jobb-syklistene
Og når de ikke går rett frem så sykler de «tour de jobb» iført sykkelhjelm, grønn tricot og et rødskutt blikk klar til å drepe. Racet utføres med slik en stil og slik en fart at unger og eldre som ikke er oppmerksomme nok eller beveger seg raskt nok fyker veggimellom. Mens Kaggestad kommenterer i deres eget bakhode og den gule trøya synes å være innen rekkevidde, sniker de seg, med død i blikket, inn på gående trafikanter. Det har gått med mang en ungdom med ørepropper og litt vinglete gange en tidlig morgentime. Litt svinn må man regne med når vi gjenopplever ungdommens vitalitet i nedoverbakkeracerfart med ekstra bonuskilo på uoversiktlig gangvei. De burde takke dem. Pulstrening er bra for helsen og ingenting øker vel pulsen mer enn de gjentagende opplevelsene av å sveve mellom liv og død som en middels gåtur på delte gang og sykkelveier i vårt moderne land gir. Når «Tour de jobberne» har fri finnes de ofte i marka. Jeg har selv måtte kaste meg ut av veien mang en gang for å slippe dem frem. De er menn, de er 40, de har blodsmak i munnen, dyr terrengsykkel, ny sykkelhjelm og de kjører rett frem. Samma hvem de treffer på. Og alle som noen sinne har møtt en av dem vet… at før eller siden så ryker det en 2-åring på marihønejakt.

Fredspris-snilleste nordmenn
Og når vi kommer hjem, logger vi oss på Facebook og klager høylytt over alle som flykter fra krig bare for å få fingra i skattepenga våre. Diskusjonen går høylytt, særlig nå i valgtider. Skal flyktninger druknes, skytes eller brennes? Og når vi ikke er opptatte med flyktninger så konspirerer vi over hva som er den beste måten å ta livet av bedende muslimske turister på. Klagesangen er kun avbrutt av dager da våre idrettshelter gir oss grunn til å slå oss selv på brystet og fastslå at det er typisk norsk å være god og de få minuttene hvert år før fredsprisen deles ut og vi retter oss litt opp i ryggen, for verdenspressens skyld, og gjentar for oss selv og alle som vil høre at vi ikke bare er verdens rikeste og beste land å bo i, vi er de snilleste også. I HELE verden. Fredspris-snillest til og med. Vi sier ikke noe om at vi både deltar i og tjener penger på krig. Vi kaster bare noen millioner til bistandsprosjekter, slik at våre bedrifter kan få litt internasjonal erfaring (og en og anna lokal dude kan posere med ny og fin spade), smører litt oljemarinert rensemiddel på glorien for å få den til å skinne slik den behørlig skal og bør og så er vi klare. Vi supergode typiske norske nordmenn.

Et oppussings-helvete
Og mens desperate flyktninger drukner på vei over Middelhavet så setter vi nok en gang ny rekord i oppussing. Bare her i min egen leilighet lider jeg nå under oppussingshelvetet for 3. gang i år. Jeg tar gladelig 100 000 Syriske flyktninger i bytte mot å slippe ett eneste opp-pigget nabo-baderom til. I år er det tydeligvis nabolagene i Groruddalen samt hyttebadene som står for tur. Lenge leve innleide øst-europeiske baderomseksperter med mastergrad i matematikk. Stakkars oss, å dusje i en dusj fra 90 tallet er en lidelse på høyde med det meste. Mismatchede håndklær likeså. Vi lever tross alt i 2015. I verdens rikeste land. Og fordi vi fortjener det pusser vi nå opp der det virkelig trengs mest mens vi samstemte hyler opp mot eiendomsskatt. Det enkleste er tross alt det beste, og det enkleste for meg er å ikke betale eiendomsskatt. Sånn er det med den saken.

LES OGSÅ: Romfolk og muslimer mest diskriminert i Europa

Drapstrussel mot småbarnsmor
Fløtt deg, ellers DREPER jeg deg, ropte en etnisk norsk 50 åring til en somalsk kvinne her om dagen. Hennes ugjerning var at hun stoppet opp et øyeblikk på gangveien og forsøkte å organisere en egenrådig småunge, handleposer og barnevogn og derfor sprerret mannens umiddelbare gangbane. Jeg stirret sjokkert inn i hans lyseblå øyne. Han stirret like sjokkert tilbake. Var jeg virkelig ikke på hans side? Hatet lyste ut av ham. Endelig hadde han fått fatt i en av dem. Disse innvandrermuslinga som gjorde tilværelsen ulevelig for oss etniske nordmenn. Disse som respektløst våget å stille seg i veien for etniske nordmenn på vei til puben og som tydeligvis hadde penger til både unger og mat. Han hadde ikke tenkt å la henne gå med det første. Jeg flytta meg raskt foran ham mens jeg smilte mot det sinte barnet og pekte på bamsen hun hadde i armene. Så kul bamse du har sa jeg, er det han som ikke vil gå? Barnet så betuttet på meg slik bare 2-3 åringer kan. Var jeg dum? Det voksne barnet bak meg spyttet og hostet og harket, før det brummet noe som umiskjennelig betydde at han ikke en gang undret seg over om jeg var dum eller ikke. Han var temmelig sikker i sin sak. Moren smilte takknemlig til meg, før hun fikk pakket sammen pikkpakk og unge og kommet seg av sted dit hun skulle. Opptrinnet var over knapt før det var begynt. Det er ofte det. Tilbake stod jeg med et brennende spørsmål på tungen. Hva er det vi er så sinte over? Hvorfor roper vi ut en drapstrussel bare fordi vi må gå rundt en småbarnsmor på en gangvei.

Omsorg, likhet og brorskap
Når begynte alt dette? Når begynte voksne karer å skubbe gamle damer ut av veien så gebissene skrangler slik at de kan skaffe seg selv en sitteplass på bussen? Har det alltid vært sånn? Har vi alltid kjørt over små jenters mistede penal, dannet mobber og satt 2-åringer i akutt livsfare fordi voksne menn skal på trimtur på sykkel? Eller er det noe nymotens? Noe som kom da oppussingens og egoismens tidsalder begynte? Da vi omfavnet kapitalismens brutale regime og fant ut at det var hver mann for seg selv her i verden? Når ga vi opp tanken om samhold og omsorg og likhet og brorskap? Når skjedde alt dette?

«Jeg må visst ha landet på feil klode. Her er så underligt…» Obstfelder 1893

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.