Fløtt deg, ellers DREPER jeg deg!

Foto: Anderson Mancini

Når ga vi opp tanken om samhold og omsorg og likhet og brorskap? Har det alltid vært hver mann for seg selv her i verden?

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (32 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

«Vi går rett frem samma hva vi møter på», sang vi på barneskolen. Nå 30 år senere kan det virke som om hele samfunnet vi bor i synger med og det som tilnærma fulltidssyssel. De synger den når de er på butikken og personen foran dem ikke er rask nok. De synger den mens de ruser med bilmotoren fordi gamle damer bruker for lang tid på å krysse gaten og de synger den spesielt høyt når de deltar i hverdagens «survival of the fittest» episode; – kampen om sitteplass i kollektivtrafikken.

Å kjøre over et penal
Når en liten skolejente har et uhell med den nye skolesekken og penalet faller ut når hun krysser et gangfelt, har de hverken tid til å synge den eller vente til jenta får plukket opp sakene sine. Grønt er grønt, samma hva man kjører over. Det får da være måte på pyse-grine-unge. Skolesaker finnes det da plenty av på butikken. Er da bare å kjøpe nye. Om man ikke er fattig da? Taper-fattig? NAV-taper-fattig kanskje? Det er bare NAV-fattige unger som griner over et tapt penal i våre dager. Kanskje vi burde ha kjørt over ungen også, bare for å være på den sikre siden? Hun kan jo være flyktning? Muslim kanskje? Og landet vårt flommer jo tross alt over av NAV-tapere med utenlandsk bakgrunn som tapper oss for oljefondet VÅRRES og voldtar barna våre. Å kjøre over et penal, bare sånn i tilfelle ungen er en av dem, er så å si en samfunnsplikt. Og er det grønt lys, så er det grønt lys. Dem får lære seg regla VÅRRES dem også. Grønt er faktisk grønt. 6 år eller ikke 6 år.

LES OGSÅ: Dylann Roof ville starte rasekrig inspirert av propaganda på nett

Tour de jobb-syklistene
Og når de ikke går rett frem så sykler de «tour de jobb» iført sykkelhjelm, grønn tricot og et rødskutt blikk klar til å drepe. Racet utføres med slik en stil og slik en fart at unger og eldre som ikke er oppmerksomme nok eller beveger seg raskt nok fyker veggimellom. Mens Kaggestad kommenterer i deres eget bakhode og den gule trøya synes å være innen rekkevidde, sniker de seg, med død i blikket, inn på gående trafikanter. Det har gått med mang en ungdom med ørepropper og litt vinglete gange en tidlig morgentime. Litt svinn må man regne med når vi gjenopplever ungdommens vitalitet i nedoverbakkeracerfart med ekstra bonuskilo på uoversiktlig gangvei. De burde takke dem. Pulstrening er bra for helsen og ingenting øker vel pulsen mer enn de gjentagende opplevelsene av å sveve mellom liv og død som en middels gåtur på delte gang og sykkelveier i vårt moderne land gir. Når «Tour de jobberne» har fri finnes de ofte i marka. Jeg har selv måtte kaste meg ut av veien mang en gang for å slippe dem frem. De er menn, de er 40, de har blodsmak i munnen, dyr terrengsykkel, ny sykkelhjelm og de kjører rett frem. Samma hvem de treffer på. Og alle som noen sinne har møtt en av dem vet… at før eller siden så ryker det en 2-åring på marihønejakt.

Fredspris-snilleste nordmenn
Og når vi kommer hjem, logger vi oss på Facebook og klager høylytt over alle som flykter fra krig bare for å få fingra i skattepenga våre. Diskusjonen går høylytt, særlig nå i valgtider. Skal flyktninger druknes, skytes eller brennes? Og når vi ikke er opptatte med flyktninger så konspirerer vi over hva som er den beste måten å ta livet av bedende muslimske turister på. Klagesangen er kun avbrutt av dager da våre idrettshelter gir oss grunn til å slå oss selv på brystet og fastslå at det er typisk norsk å være god og de få minuttene hvert år før fredsprisen deles ut og vi retter oss litt opp i ryggen, for verdenspressens skyld, og gjentar for oss selv og alle som vil høre at vi ikke bare er verdens rikeste og beste land å bo i, vi er de snilleste også. I HELE verden. Fredspris-snillest til og med. Vi sier ikke noe om at vi både deltar i og tjener penger på krig. Vi kaster bare noen millioner til bistandsprosjekter, slik at våre bedrifter kan få litt internasjonal erfaring (og en og anna lokal dude kan posere med ny og fin spade), smører litt oljemarinert rensemiddel på glorien for å få den til å skinne slik den behørlig skal og bør og så er vi klare. Vi supergode typiske norske nordmenn.

Et oppussings-helvete
Og mens desperate flyktninger drukner på vei over Middelhavet så setter vi nok en gang ny rekord i oppussing. Bare her i min egen leilighet lider jeg nå under oppussingshelvetet for 3. gang i år. Jeg tar gladelig 100 000 Syriske flyktninger i bytte mot å slippe ett eneste opp-pigget nabo-baderom til. I år er det tydeligvis nabolagene i Groruddalen samt hyttebadene som står for tur. Lenge leve innleide øst-europeiske baderomseksperter med mastergrad i matematikk. Stakkars oss, å dusje i en dusj fra 90 tallet er en lidelse på høyde med det meste. Mismatchede håndklær likeså. Vi lever tross alt i 2015. I verdens rikeste land. Og fordi vi fortjener det pusser vi nå opp der det virkelig trengs mest mens vi samstemte hyler opp mot eiendomsskatt. Det enkleste er tross alt det beste, og det enkleste for meg er å ikke betale eiendomsskatt. Sånn er det med den saken.

LES OGSÅ: Romfolk og muslimer mest diskriminert i Europa

Drapstrussel mot småbarnsmor
Fløtt deg, ellers DREPER jeg deg, ropte en etnisk norsk 50 åring til en somalsk kvinne her om dagen. Hennes ugjerning var at hun stoppet opp et øyeblikk på gangveien og forsøkte å organisere en egenrådig småunge, handleposer og barnevogn og derfor sprerret mannens umiddelbare gangbane. Jeg stirret sjokkert inn i hans lyseblå øyne. Han stirret like sjokkert tilbake. Var jeg virkelig ikke på hans side? Hatet lyste ut av ham. Endelig hadde han fått fatt i en av dem. Disse innvandrermuslinga som gjorde tilværelsen ulevelig for oss etniske nordmenn. Disse som respektløst våget å stille seg i veien for etniske nordmenn på vei til puben og som tydeligvis hadde penger til både unger og mat. Han hadde ikke tenkt å la henne gå med det første. Jeg flytta meg raskt foran ham mens jeg smilte mot det sinte barnet og pekte på bamsen hun hadde i armene. Så kul bamse du har sa jeg, er det han som ikke vil gå? Barnet så betuttet på meg slik bare 2-3 åringer kan. Var jeg dum? Det voksne barnet bak meg spyttet og hostet og harket, før det brummet noe som umiskjennelig betydde at han ikke en gang undret seg over om jeg var dum eller ikke. Han var temmelig sikker i sin sak. Moren smilte takknemlig til meg, før hun fikk pakket sammen pikkpakk og unge og kommet seg av sted dit hun skulle. Opptrinnet var over knapt før det var begynt. Det er ofte det. Tilbake stod jeg med et brennende spørsmål på tungen. Hva er det vi er så sinte over? Hvorfor roper vi ut en drapstrussel bare fordi vi må gå rundt en småbarnsmor på en gangvei.

Omsorg, likhet og brorskap
Når begynte alt dette? Når begynte voksne karer å skubbe gamle damer ut av veien så gebissene skrangler slik at de kan skaffe seg selv en sitteplass på bussen? Har det alltid vært sånn? Har vi alltid kjørt over små jenters mistede penal, dannet mobber og satt 2-åringer i akutt livsfare fordi voksne menn skal på trimtur på sykkel? Eller er det noe nymotens? Noe som kom da oppussingens og egoismens tidsalder begynte? Da vi omfavnet kapitalismens brutale regime og fant ut at det var hver mann for seg selv her i verden? Når ga vi opp tanken om samhold og omsorg og likhet og brorskap? Når skjedde alt dette?

«Jeg må visst ha landet på feil klode. Her er så underligt…» Obstfelder 1893

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Esther Temperli Risan

    Jeg tror at de som så innbitt kjemper for å bevare våre Norske Verdier glemmer de viktigste norske verdiene. De som hjalp oss gjennom vanskelige tider.
    Hvor er det blitt av den norske dugnadsånden og gamle sjømannslover som sier at man plikter å hjelpe de som er i nød?

    • lars randby

      Det du da glemmer er at de verdiene var noe som var rotfestet i mennesker som ikke lenger lever. Det er nok stort sett glemte verdier i dag for de ble ikke overført til neste generasjon og generasjonen etter dem igjen. Så norske verdier er de verdiene en til enhver tid levende befolkning målbærer, ikke hva tidligere generasjoner stod for.

      • Esther Temperli Risan

        Helt borte er de ikke. Jeg er oppdratt til at «kan man hjelpe, så gjør man det», og jeg oppdrar mine barn i samme ånd. Jeg opplever sjelden at folk blir forundret over enn sånn holdning. Tvert imot, blant folk jeg kjenner er det ganske vanlig. Derfor blir jeg så forundret når jeg leser diskusjoner på nettet der «folk flest» tenker helt motsatt og bare på seg selv. Hvem er disse menneskene, og hvorfor møter jeg dem aldri i hverdagen?

        • Tom Olsen

          Jeg tror også dette er et selvforsterkende fenomen. Dersom man ikke møter vennlighet i samfunnet, og det er mange stereotyper som folk har fordommer mot, så er det kanskje lett å bli som den stereotypen man dømmes som? Hvor lenge ska en person forsøke å prøve før han gir opp? I dagens samfunn ser mange på deg med skepsis om du prøver å være vennlig, og lurer på hva du er ute etter. Det virker som at jo lengre inn i en bykjerne man kommer, jo verre er det.

  • Det er først etter at denne individualist-kapitalismen («neo-liberalismen») fikk fotfeste at vi virkelig er sluttet å bry oss om andre. En gammel nabo av meg fortalte meg at på 80-tallet var det slik at hvis en person lå hjemme, syk, så kom det alltids en nabo og banket på. «Hei, god dag, jeg så gardinene deres fortsatt var trukket for, åh, er De syk? Er det noe De trenger? Skal jeg dra på butikken for Dem? Trenger De noe fra apoteket?». I dag er den slags utenkelig, det blir ikke sett på som omtanke, å bry seg om noen annen, det blir i stedet sett på som å bry seg, å legge seg i andres liv og saker. Og banker en på hos noen slik så får en virkelig høre det…

    Individualist-kapitalismen handler ikke bare som filosofi om at folk skal få kjøpe og selge som de vil, det handler også om at en skal være egoist, egoisme er noe positivt, eller for å sitere Gordon Gecco, «in lack of a better word, greed is good». Vi lærer oss faktisk å være egoister. For er vi ikke egoister er det noen annen som tar fortjenesten. En selger lærer seg at ved å lyve for kundene, få kundene til å kjøpe dyrere varer enn kundene trenger, så får selgeren større fortjeneste i form av provisjon.

    Det er denne ukulturen som har sneket seg inn og ødelagt den norske kulturen, ikke muslimene, ikke innvandrerne, men denne Ayn Randismen. Skal vi bli kvitt denne måten å tenke på, denne filosofien om at egoisme er bra, så må vi også skape et annet økonomisk system å leve etter. Et system der en lærer seg å se på andre som verdifulle. Der personen som sitter i kassen er en del av det økonomiske systemet og sees på som verdifull i stedet for å bli sett på som «en taper som tydeligvis ikke klarte å fullføre videregående siden vedkommende sitter i en så dårlig betalt jobb som det». Fortsetter vi å tjene Mammon vil vi for alltid være Mammons tjenere.

    • Joakim Moellersen

      På toppen av det kommer den forsterkende effekten fra Facebook, Instagram, reality-TV og lignende som har ført oss inn i narsisismens tidsalder.

      • Tom Olsen

        Jeg tror dette er noe av en overdrivelse, da dette er et fenomen som først og fremst gjelder unge, skjønt noen godt voksne også lider av det.

        • digi_owl

          Vel det må jo være en grunn til at linja «fjortis er en tilstand, ikke en alder» ble formulert.

  • digi_owl

    Har merket meg tilsvarende skarp ordbruk rundt alt mulig av tema dem siste årene. Om en snakker film, musikk, spill eller noe annet hvor meninger kan sprike så skal en enten elske eller hate. En kan ikke like eller mislike, langt mindre være uberørt. Er som om alle nyanser har gått ut av språket. Og prøver du å være nyansert så får du slengt etter deg at du er unnvikende, feig, tøffel, eller en knyttneve om personen har noe innabords…

    • Tom Olsen

      Livet kommer i gråfasetter, de som eksisterer i absolutthet er kanskje ikke de smarteste knivene i skuffen?

  • Courtplace

    Jeg legger meg sikkert lagelig til for hugg, men føler det er en merkelig røre av begreper og beskyldninger både i artikkelen og enkelte av kommentarene her. Først og fremst, beskyldningen om at «Ayn Randismen» er skyld i at vi har mistet vår empatiske bakkekontakt. La meg vinkle spørsmålene mine mot hva dere mener er alternativet:
    – Hvordan mener dere at vi skal få tilbake de «gamle verdier»? Må det lover og reguleringer til? Må vi «tvinges» tilbake på «rett» spor?
    – Er det sant at vi under større opplevd frihet, vil bruke denne til å dytte alle andre ned, bare fordi vi kan? Vil ikke dette da peke mot vår biologi, heller enn vår samfunnsstruktur?
    – Hvorfor søker vi til «ukulturen» gjennom TV og andre media? Er det kanskje fordi vi tar alle nivåene i Maslowpyramiden som en selvfølge? Hva hvis den ikke var det, selv om landet vårt er rikt? Hva hvis bøndene ikke ble sikret gjennom subsidier? Ville ikke vi forbrukere «frivillig» – eller rettere sagt: av nødvendighet – ønsket å betale dem mer for maten? Hvis vi alle ble nødt til å reflektere over hvordan det hele henger sammen – hvordan den syke naboen er et helt aktuelt ledd i ens egen overlevelse – ville ikke det oppmuntret oss tilstrekkelig til å bry oss mer?

    Selv ser jeg på egoisme (ikke egosentrisme, som dere i stor grad omtaler) som et selvregulerende kognitivt system. Den forteller oss hvorvidt vi har noe igjen for å dele – den setter innsats og investering opp mot avkastning, ikke bare økonomisk, men også sosialt, og gjerne også samfunnsmessig. Her mener jeg å være inne på noe, i forhold til hvordan dagens samfunn blir omtalt her. Vi har skapt et samfunn med så mange sikkerhetsnett, at fallhøyden for å gjøre feil – eller for å bare brøyte seg fram – ikke lenger er så stor. Så spør jeg igjen dere: Hvordan skal et system som er det omvendte av et fritt og liberalt samfunn – et sosialistisk samfunn preget av omfattende økonomisk regulering og fordeling – kunne skape nok incentiver for oss mennesker til å bry oss mer? For det er kanskje også derfor mange går forbi barnet som mister pennalet, eller den syke naboen, fordi «Jaja, systemet tar jo hånd om disse, jeg trenger ikke løfte en finger. For han/hun er ikke en del av MIN verdikjede.»

    Så, kort sagt, er jeg redd det gjennomregulerte, fintfordelende sosialistiske systemet kan være en vel så sterk kandidat å rette pekefingeren mot.

    • Kjersti Opstad

      Det korte svaret her er vel, men ble ikke velferdsstaten til nettopp som en reaksjon på at det fantes en stor sosial nød… fordi de som hadde mye slettes ikke ivaretok de som ikke hadde? Var det ikke derfor barn i Norge sultet i hel? Voksne også for den del. Nettopp fordi man ikke hadde et felles sikkerhetsnett?

      Og velferdsstaten, tenkningen vi hadde rundt den, tanken om å ivareta, utjevne og bygge opp stod vel mye sterkere for et par ti år tilbake enn hva den gjør nå, uten at jeg kan huske at vi var mer hensynsløse mot hverandre da enn nå. Heller omvendt. Kan det være at hensyn og omsorg avler nettopp hensyn og omsorg? Og at det er gode verdier å ha i et samfunn?

    • PeeWeeMadman

      Hadde folk vært så grusomt omtenksomme før velferdsstaten hadde velferdsstaten aldri oppstått. Det man vel heller ser er vel at holdningene overfor fattige heller er langt mer negative i de landene som ikke har noe særlig med offentlig velferd? Det er jo for eksempel mye vanligere at ungdommer banker opp uteliggere i Japan enn det er i den vestlige verden.

  • Cartmenez

    Kapitalismen har gitt oss mye som jeg tror de fleste av oss ikke vil gi slipp paa. I det ekstreme vil jo et totalt anti-kapitalistisk samfunn foere til langt mindre velferd enn det den gjevne nordmann er vant med i dag. Vi ville hverken vaert det rikeste eller beste landet aa bo i om vi skulle fordele godene vi har med alle som lider i verden i dag. Det interessante ville jo vaert aa forstaa hvor din grense gaar? hva for deg er en balanse mellom kapitalisme og solidaritet?

  • Hvor mye av Norge forventer Radikal portal at nordmenn skal være villig til å oppgi til fremmede?

    Etter mitt syn så vil det være mer naturlig at Syria-innvandrerne innvandrer til et naboland. Israel peker seg ut som en naturlig kandidat, da landets befolkning er kjent for å være ivrige multikulturalister.

  • lars randby

    Intet varer evig sies det jo og det gjelder muligens også vårt eget samfunn slik vi har kjent det. For egen del kan jeg vel bare si at ja jeg har latt meg radikalisere. Min interesse for medmennesker minsker år for år. Jeg har ikke noe tro på fellesskap lenger for jeg mener å se at det er alt for få som hegner om det. Fylles så landet opp med innvandrere så spiller et absolutt ingen rolle for meg de er neppe dårligere eller bedre enn naboen, meg selv eller andre her i Norge.

    Hadde Norge vært fylt av mennesker som meg ville jeg vel sagt at alt håp var ute men med min begrensede omgangskrets kan jeg rett og slett ikke si hvor mange som er som meg. Skulle jeg brydd meg ville jeg vel håpet at det ikke var mange men det krever som sagt at jeg bryr meg om det.

    • Tom Olsen

      Jeg tror det er mange som deg. Håper du ikke mister gløden og nysgjerrigheten for livet, men jeg tror det er mange som opplever det samme som deg etterhvert som de lærer hvordan ting egentlig er i samfunnet. Vi blir mer kyniske og bryr oss mindre om andre.

      Men jeg tror også dette handler noe om hvem man omgås og hva man selv aktivt gjør med livet sitt.

  • Tom Olsen

    Artig skrevet. Dessverre er det du beskriver her bare gjeldende for stresseliten, dvs. de som gjør tour de finance, studerer markeder og flytter penger, og andre lignende individer. De som sitter over disse igjen er verre, mye mye verre. Men du har rett i at egoismen er fremtredende, og det har nok en del med rikdom å gjøre, vi sitter på hver vår tue og fekter rundt oss, istedetfor å bruke tiden på jorden positivt til å skape endring.

    Jeg tror ingen blir lykkelig av alt dette masset om prestisje, penger og makt. Men dessverre er det de mest kyniske av oss som sluses opp i toppstillingene. Noen drives av motivasjon om penger og makt. De som har bena plantet godt på bakken har ikke denne samme drivkraften i seg, og får ergo også mindre påvirkning i samfunnet vårt.

    Mye av det du beskrives skyldes nok også dumskap og uvitenhet, mange har rett og slett ikke innsikt noe til å evne å sette seg i andres sko, dvs. mangel på empati. Det virkelig skremmende er at noen mennesker, også kalt psykopater, mangler empati fullstendig, og har ikke respekt for menneskeliv.

    Ofte vil normalfungerende mennesker endre oppfatning om de får oppleve noe nært på kroppen. De som har opplevet kriser, sykdom og andre problemer har ofte en dypere empati enn de som bare racer gjennom livet uten virkelig motgang.

  • janar

    Du sier det så godt at det er vel ikke noen grunn til å gi annen kommentar enn. 100% enig. 🙂

  • Jallaman

    Du burde bli forfatter. Du kunne sikkert skrevet en spennende fortelling med god innlevelse.

    I den grad dette skal være en beskrivelse av virkeligheten er jeg mer usikker på om du treffer.
    Jeg kjenner meg ihvertfall ikke igjen i det du beskriver. Jeg opplever at de fleste nordmenn er vennlige og hjelpsomme og har empati.