Rasistisk fornektelse

Foto: Kurt Löwenstein Educational Center International Team

Reduserer vi begrepet rasisme til et skjellsord rettet mot utdaterte teorier, blir rasisme vanskeligere å identifisere. Hva er så rasisme?

Alberto Valiente Thoresen
Om Alberto Valiente Thoresen (8 artikler)
Alberto Valiente Thoresen har en mastergrad i freds- og konflikttransformasjon fra Universitetet i Tromsø. Siden 2004 har han bidratt regelmessig i avisa El Faro i San Salvador.

Rasisme har aldri vært et statisk begrep.  Historien viser oss at forståelsen av ordet endrer seg. Det er heller ikke enighet blant språkforskere om hvor den moderne bruken av ordet rase stammer fra. De mest sannsynlige opphavene er ordene razza, på italiensk, eller raza, på spansk og raça på portugisisk. Disse romanske ordene er antakelig relatert til det latinske ordet radĭus, som betyr linje. Det finnes flere mindre aksepterte teorier. En av disse er at ordet rase er relatert til de latinske ordene radix, som betyr rot, og ratio, som kan bety årsak, eller forklaring. Uansett har ordet blitt brukt for å gruppere elementer.

Definisjonen rasisme
Derfor ble ordet rase brukt rundt 1500-tallet for å referere til mengder som stammer fra en felles rot eller årsak. Eksempelvis viner med en bestemt smak, som er laget med samme type druer, metode, eller i samme område; mennesker med samme yrke; eller personer fra samme generasjon.

Etter hvert ble ordet rase også tatt i bruk for å definere en nasjon. Ordet nasjon stammer i og for seg fra det latinske ordet natio, som betyr ”å være født fra”. Senere førte utviklingene innenfor genetikk, taksonomi og biologi til troen på at det var vesentlige forskjeller mellom grupper av mennesker, slik at det var mulig å gruppere mennesker basert på fenotyper (fysiske egenskaper), og at denne klassifiseringen hadde et direkte forhold til genotyper (genetisk informasjon). Et godt eksempel er Carl von Linnés klassifisering av mennesker, i Systema Naturæ, i 1735. Kategoriene var ”hvite europeere, røde amerikanere, brune asiater og svarte afrikanere”. Senere utgaver av boka inkluderte også en kategori som Carl von Linné kalte ”monstrøse mennesker.

Fra rundt 1800-tallet og fremover ble begrepet rase benyttet til å definere grupper av mennesker avhengig av deres fysiske trekk.  I dag vet vi (eller alle burde vite) at alle mennesker i verden stammer fra samme rot, og at fra et biologisk, taksonomisk, eller essensialistisk perspektiv er det like problematisk å gruppere mennesker etter utformingen av ørene, som det er å gruppere dem etter hudfarge eller andre fysiske trekk.  Forskningen til Richard Lewontin viste allerede i 1972 hvordan det nemlig er større genetisk variasjon mellom individene internt i sosialkonstruerte raser (85 prosent variasjon), enn det er mellom de såkalte rasene (rundt 15 prosent variasjon). Og selv om denne forskningen har blitt problematisert og angrepet, for eksempel i et essay av Anthony Edwards fra 2003, har forskningen til blant annet Joseph Graves og Witherspoon med flere bidratt til å underbygge Lewontins opprinnelige konklusjoner, og forkaste (menneske)raser fra et biologisk perspektiv.

Globalisering av rasisme
Den mest avgjørende samfunnsmessige hendelsen for internasjonaliseringen av rasisme kom i 1492, da europeerne invaderte kontinentet vi i dag kjenner som Amerika.  Et veldig viktig spørsmål for moderne europeiske filosofer, ble hvorvidt mennesker fra andre kontinenter kunne defineres som mennesker. En av de første kjente tenkerne til å ta opp dette folkerettslige spørsmålet var lekbroren Antonio de Montesinos, i 1511. Montesinos snakket mot annerledesgjøring av innbyggerne i Amerika, på grunn av deres nakenhet, utseende, språk, eller tro. Men det var sterke krefter mot Montesinos. Motstanderne hans var opptatt av å bekrefte annerledesheten til innbyggerne av Amerika, slik at det kunne bli lettere å slavebinde disse ”indianerne”.

Det var også slaveri som gjorde hudfarge til et avgjørende kjennetegn for å bestemme en persons rase i Amerika. Det var ikke nødvendigvis omvendt, som mange tror. Det var i hvert fall et samspill, mellom økonomiske interesser, juridiske endringer og fordommer, som bidro til å konstruere den moderne rasismen. Slaver ble i utgangspunktet ikke gjort til slaver kun på grunn av deres hudfarge. Det var heller slik at på et tidspunkt ble det tilfeldigvis flere slaver med samme hudfarge, noe som førte til at deres hudfarge ble identifisert med slaveri, og diskrimineringen som denne institusjonen innebærer. Dette bidro til de fremtredende rasistiske teoriene fra 18- og 1900-tallet.

Slavehandelen som foregikk i Atlanteren (mellom 1500- og 1800-tallet) var definerende for verdens forståelse av begrepet rase i årene som kom.  Det amerikanske kontinentet gjennomgikk flere frigjøringskamper på begynnelsen av 1800-tallet. De fleste latinamerikanske land avskaffet slaveriet like etter at de ble selvstendige, bortsett fra Puerto Rico, Cuba og Brasil, hvor slaveri ble opphevet noen tiår senere. I USA ble det utkjempet en borgerkrig i 1861-65, delvis for å fjerne slaveriet. Men det var ikke før på 1960-tallet at landet begynte å innføre omfattende juridiske endringer, for å anerkjenne borgerrettigheter og oppheve rasisme. Det afrikanske kontinentet skulle noen år senere gjennomgå lignende prosesser. Det er gjort enorme fremskritt innenfor dette området siden da, men det er fortsatt en lang vei å gå før vi kan påstå at det ikke finnes mer rasisme i verden.

Rasisme forveksles med diskriminering
Fokuset på å avskaffe diskriminering, et av de negative utfallene av rasisme, har gjort at rasisme forveksles med denne passive eller aktive handlingen. Denne forenklingen av rasisme gjelder i dag, i store deler av verden. Jens Stoltenberg har nylig definert rasisme på denne måten.

I Norge, selv om rasisme ikke nevnes eksplisitt i straffeloven, har vi paragraf §135a, som mange kaller ”Rasismeparagrafen”. Denne paragrafen straffer ”den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring” på grunn av noens: ”a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse; b) religion eller livssyn; c) homofile legning, leveform eller orientering; eller d) nedsatte funksjonsevne.” Diskriminering og hatefulle ytringer er det mange, herunder Jens Stoltenberg, er enige om å assosiere med rasisme i Norge.

Det er kanskje gode juridiske argumenter for å formulere paragrafen på denne måten. Men denne juridiske pragmatismen må ikke gå på bekostning av vår forståelse av et mer omfattende fenomen. Når rasisme blir til et skjellsord, og det reduseres til en ekstrem handling relatert til utdaterte teorier fra 1800-tallet, blir det vanskelig å identifisere det i vårt samfunn.

Rasisme: jakten på det essensielle og uforanderlige
Rasisme kan ha mange former, og ikke alle disse handler direkte om diskriminering eller hatefulle ytringer. Det er minst to fremtredende typer rasisme som er felles for alle moderne samfunn. Den første er den politiske rasismen, som stammer fra nasjonalstatssystemet. Den andre er klasserasismen, som stammer fra økonomiske og sosiale forhold. Disse kategoriene av rasisme kan ha noe med diskriminering og/eller hudfarge å gjøre, men ikke nødvendigvis. Diskriminering etter hudfarge utgjør bare en viss type rasisme.

Den politiske rasismen er nødvendig for å opprettholde nasjonalstatssystemet, en av de mest grunnleggende pilarene av moderne samfunn. Mennesker må kategoriseres i stater, og statene defineres av nasjonen, natio, eller der folk er født fra. Klasserasismen er nødvendig for å opprettholde sosiale og økonomiske forskjeller, ikke så ulikt måten rasisme basert på hudfarge rettferdiggjorde slaveri på i Amerika. Det kan hende at klasseforskjellene i dag ikke er like store som forskjellene mellom eier og slave, men mekanismen er essensielt den samme. Mennesker må klassifiseres etter sosiale og økonomiske kriterier, og disse kriteriene bestemmes av de vesentlige og uforanderlige forskjellene mellom menneskegrupper.

Den rasistiske ideologien har ikke nødvendigvis noe med hudfarge, diskriminering eller hatefulle ytringer å gjøre. Det er nok med at folk sorteres avhengig av et felles opphav. Denne kilden oppfattes som den vesentlige og uforanderlige grensen, eller det som er nødvendig for å plassere mennesker i en bestemt gruppe. Dette kan for eksempel ha formen av hvor (eller hva) folk har studert, fødested, statsborgerskap, osv. Rasisme handler om å ettersøke de evige linjene (radĭus), som skiller menneskegrupper fra hverandre.

Vi lever i en rasistisk verden
Individer kan derfor være rasistiske av ulike årsaker, når de er opptatt av å definere grupper av mennesker etter det de mener er essensielt. Her er det viktig å understreke at fra dette perspektivet handler ikke rasisme bare om hudfarge, diskriminering og/eller hatefulle ytringer. Disse er bare mulige utfall av rasisme. Rasisme er mer omfattende. Det er å tro at det er viktig og nødvendig å gruppere mennesker, etter det som er ansett til å være vesentlige og uforanderlige trekk. Rasisme kan faktisk føre til både negativ og positiv diskriminering av andre mennesker.

Derfor er alle moderne samfunn til en viss grad rasistiske, og det finnes forskjellige grader av rasisme. Men individene i disse samfunnene kan velge å være mer eller mindre rasistiske, og til og med gjøre ting for å avskaffe rasismen. Det følger også at i tråd med dette perspektivet, er det fullt mulig å være rasistisk i Norge, uten at dette innebærer noen form for straffeansvar etter norsk lov. Tvert i mot kan rasisme være så hverdagslig at vi glemmer at den finnes, og vi begrenser rasistiske kategoriseringer til sjeldne ekstreme handlinger.

På kort sikt fungerer denne fornektelsen som en forsvarsmekanisme, som gjør det lettere å leve med rasismen. I hvert fall for dem som ikke opplever de negative konsekvensene av rasismen umiddelbart. I denne konteksten, blir de som peker på rasismen latterliggjort. De har angivelig ikke skjønt hvordan verden er og hvordan ting fungerer.  Men er det virkelig sånn verden er, eller velger vi bare å oppfatte den på denne måten?v

Mer om rasisme her:

Edwards, Anthony, 2003, Human genetic diversity: Lewontin’s fallacy , Bioessays, Aug; 25(8): 798-801:

Frontline Club London, 2013, Investigating White Slavery, Interview with Don Jordan and Mike Walsh:

Graves, Joseph, 2006, Can Race Be Reduced to a Matter of Genes?, National Public Radio:

Harper, Douglas, 2001, Online Etymology Dictionary.

Hillyer, Reiko, 2004, Origins of Slavery and of Race. Time period: 1600s-1700s, Point-Counterpoint, Columbia American History Online, Columbia University:

Hor Chung-Lau, Joyce, 2008, Master and Servant, Sunday Book Review. The New York Times

Justis- og beredskapsdepartementet, 2014, Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven),

Lewontin, Richard, 2008, The Concept of Race with Richard Lewontin, University of California Television.

Schmidt-Nowara, Christopher, 2011, Abolition, Oxford Bibliographies:

Steen, Thea, 2013, Jens Stoltenberg forsvarer FrP i rasismekrangel, Dagbladet.

Congress of the United States of America, 1964, The Civil Rights Act of 1964

Von Linné, Carl, 1748, Systema Naturæ, Stockholm.

–1772, Systema Naturæ, Ex edicione duodecima, Göttingen. Trykket for enken Vandenhoeck.

Wells, Spencer, 2007, A Family Tree for Humanity.

Witherspoon, D.J. et al., 2007, Genetic Similarities Within and Between Human Populations, Genetics, May; 176(1): 351–359.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Barfotes

    I denne artikkelen så heller du dessverre rasismen ut med badevannet. Begrepet mister sin mening fullstendig. Grønlendere, zuluer eller samer for den saks skyld er ikke rasistiske fordi de ønsker å bevare sin kultur på gruppenivå og særtrekk eventuelt i en nasjon, Det motsatte synet å betrakte mennesker som identitetløse tall uten opphav og historie, noe du er farlig nær å gjøre i din artikkel, representerer en type år null tankegang som historisk har har påført menneskeheten ufattelig lidelse.

    • Alberto Valiente Thoresen

      Hei! Jeg tror at du har misforstått meg. Det var ikke mening å kaste bort noe «badevann» fra definisjonen av rasisme. Jeg bare mente å si at i stedet for å fokusere på «badevannet» (f.eks. diskriminering) er det viktig at vi også ser badekaret og det som er oppi (troen på at mennesker må klassifiseres etter vesentlige og uforanderlige forskjeller mellom menneskegrupper). Det er en av de mange grunnene til at vi har «badevann» (diskriminering) i det hele tatt.

      Jeg vil også understreke at det ikke er et problem i seg selv at mennesker har identiteter. Vi har ofte flere identiteter samtidig, og det er viktig at folk får lov til å definere seg selv som de ønsker, og at dette styrkes og respekteres. Problemet er hvordan identiteter forstås og oppfattes. Hvis nasjonale identiteter blir definert som noe vesentlig og uforanderlig (det jeg har assosiert med rasisme), kan dette føre til andre samfunnsproblemer. Men (nasjonale) identiteter er nyanserte, dynamiske og foranderlige sosiale konstruksjoner. De er også kontingente, i en filosofisk forstand. Det vil si at en bestemt (f.eks. nasjonal) identitet ikke er en nødvendighet for å definere en person som et menneske. Eller sagt på en annen måte, et menneske slutter ikke å være et menneske, bare fordi hun/han ikke har en bestemt identitet (for eksempel det som du eller jeg definerer). Mennesker er åpne vesener. Det er derfor at jeg sier at det kan være problematisk å definere en nasjonal identitet som noe vesentlig og uforanderlig. Det betyr ikke at nasjonale identiteter ikke kan være viktige i noen kontekster, spesielt i den verden vi lever i dag. Men det er et helt annet spørsmål hvordan dette forholder seg til definisjonen av rasisme.

      • Barfotes

        Nå har jeg vel ikke sagt noen steder at kulturer og identiter er uforanderlige, allikevel ser vi som oftest at mennesker som migrerer regenerer seg sosialt i grupper som kinesere, italienere latinoer etc i USA feks. Det kan umulig ligge rasisme bak dette, men det tyder på at det er en høyst menneskelig egenskap: Vi knytter oss enklest og best til de som ligner oss selv.

        Selvsagt kan alle og enhver definere seg selv eller andre som et hvitt ark. Men hvor fruktbar vil en slik definering av identitet være? Er det ikke mest en intellektuell øvelse?

        Å behandle og definere opphav og identitet som kun sosiale konstruksjoner blir for overfladisk og lite troverdig. Du må lodde dypere enn det.

        • Alberto Valiente Thoresen

          Hei igjen! Jeg skrev ikke noe om det du har sagt. Jeg bare prøvde å forklare bedre det jeg skrev selv. Fordi det virket som du hadde misforstått meg.
          Det virker også som du tolker på en annen måte det jeg mener om opphav, identiteter og sosiale konstruksjoner. Men jeg trenger ikke å skrive alt på nytt her. Hvis du ikke synes det jeg skriver er troverdig (eller forståelig), kan du lese noen av forskningsartiklene jeg har delt (over). Det er også lenker til et par foredrag der. De forklarer bedre hvorfor jeg mener at det gir lite mening å gruppere mennesker etter overfladiske forskjeller. Disse forskjellene kan være konstruksjoner eller ikke. Biologisk forskning viser at de ulike menneskegruppene (f.eks. delt etter det du kaller «identiteter») vil mest sannsynlig inkludere like mye genetisk mangfold uansett, selv om gruppene synes å være veldig annerledes på overflaten. Det samme kan sies om «identiteter». Disse er ikke ensidige doktriner, selv om det virker sånn på overflaten. Det finnes også mye variasjon innenfor «identiteter». Kanskje fordi alle individer er forskjellige, og de befinner seg i ulike situasjoner. Et fint begrep i denne sammenhengen er det lingvister kaller «flerstemthet» («heteroglossia»). Det vil si, sameksistens av flere stemmer (varianter) innenfor det samme språket (kulturelle systemet). Det finnes også mye forskning om dette. Derfor gir det lite mening å fokusere så mye på overfladiske forskjeller mellom «identiteter», når vi vet at dypt inni er alle identiteter likere enn de ser ut til å være. Det betyr ikke at overfladiske (biologiske, språklige, kulturelle, osv.) forskjeller mellom menneskegrupper ikke finnes. De er bare ikke så viktige som de ser ut til å være, når vi graver dypere. Hvor mye vekt vi legger i dem er noe vi velger, bevisst eller ubevisst. Overfladiske forskjeller er noen ganger ikke konstruksjoner, men hvor mye vi henger oss opp i dem er noe vi konstruerer.

  • Bjørn Rasmussen

    Denne artikkelen er sentret om raismen sett fra et postkolonialt stådsted. Den kunne imidlertid også vært betraktet fra Japan, Kina, Korea, India og Arabia. Japan er et av det mest kulturelt monopolistiske land i verden. Kinas herskede klasser forakt for andre folkeslag har funnet sted i årtusen. Arabernes behandling av afrikanske folkeslag er heller ikke noe å rope hurra for. Hinduens nasjonalisme i India har også klare trekke av at de vurdere seg som bedre enn andre. Innenfor den sosialkonstruksjonistiske diskurs har mindre etniske grupper blitt fritatt fra å bli beskylt for å dyrke sin identiet. Hvis vi ser rundt i verden og ser hvordan etnisk og religiøs indentitet brukes, missbrukes og flammer opp når makt og ressurser skal fordeles, er det mitt spørsmål om all identitets sementering er problematisk. Det sosialkonstruksjonistiske paradigmet hvor identitetspulvierisering er majoritetssamfunnets er legitimt, mens det ikke stilles noen sprøsmål minoriteters identitetsdyrkning, har ikke vært noen suksess i en postloloniale verden. Slik rasisme begrepet blir brukt i dag fra venstresidne, blir det i hovedsak et moralistisk og ideologisk begrep uten prinsipiell forankring. I de skandinaviske velferdsstatene brukes rasismebegrepet for å identifisere og isolere fiender av klassekampen, på samme måte som begrepene, facist, imperialist, klassefiende ble brukt på etter krigen fram til 1990 tallet. I dag er det mange av de svakeste gruppe som føler seg sviktet av vestesiden fordi deres verdier blir sett ned på som «nisselue», «blendahvit», «nasjonalsjovenisme», mens andre gruppers kultrurutrykk blir løftet fram og idyllisert. Når raismebegrepet blir bukt for vidt vil det miste sin verdi, det samme er begreper som strukturell rasisme. Problemet med det siste begrepet er at det er sirkulsert. Oppelver man en person at han blir diskriminert uten at han finner en konkret «rasist» og henge «bjella på», så kan begrpet bruks, En «hvit» gutt på 20 år ikke får leilighet eller blir innklat til intervju for de han har adresse Furuset kan han ikke dra raisme kortet, selv om det kan være de samme strukturelle årsakene bak.

  • Dr Selim Y Gool

    Nå – er dette «rasisme»?

    fra: http://www.information.dk/486218

    Skulle han have censureret sig selv?

    Er en forfatter ansvarlig for, hvordan hans værk bliver læst og brugt? En svensk anmeldelse af Yahya Hassans digtsamling har startet en hidsig dansk debat om forfatteres ansvar for deres bøgers offentlige liv

    29. januar 2014

    Yahya Hassan spiller argumenter i hænderne på en indvandrerkritisk dansk højrefløj, når han lader sit generationsopgør udgive til en overvejende hvid offentlighed, hvor udsagnene let kan komme til at fremstå racistiske.

    Sådan skrev den svensk-iranske forfatter Athena Farrokhzad i en anmeldelse af YAHYA HASSAN i den svenske avis Aftenposten i sidste uge, hvor hun gjorde opmærksom på, at hun af samme grund selv har holdt igen med egne erfaringer om patriarkalsk vold i intimsfæren. I en direkte henvendelse til Yahya Hassan spurgte hun: »Puster du ikke til den ild, der risikerer at fortære os?«

    »Det er et voldsomt standpunkt, Athena Farrokhzad indtager,« siger forfatter og kritiker på Weekendavisen Lars Bukdahl til Information.

    Hans Facebook-profil har den seneste uge været omdannet til centrum for en ophedet debat om validiteten i Farrokhzads argumentation.

    Ifølge Lars Bukdahl er det ikke okay at lade sig intimidere og censurere, fordi man skriver ind i en offentlighed, der kan have egne dagsordener. Snarere tværtimod.

    »Det er meget besværligt, hvis litteraturen hele tiden skal tænke på den kontekst, den skriver sig ind i. Skulle Sappho (lesbisk digter fra det gamle Grækenland, red.) så også have undladt at skrive sine homoerotiske digte, fordi hun risikerer at blive læst kønsstereoptypisk?« siger Lars Bukdahl til Information.

    Eller som forfatteren Thomas Boberg formulerer det i debatten på Facebook:

    »Hvilken digtning vil vi så få, hvis vi skal til at tænke på den måde, i forhold til en eller anden (hypotetisk) reception? Hvid eller brun? Jeg tror, det er en blindgyde. Jeg tror stadig på, at den digteriske frihed er det stærkeste kort i den samtale eller konflikt.«

    Kunstneriske hensyn

    Dermed har debatten om Yahya Hassans digtsamling flyttet sig fra at være en ytringsfrihedsdebat til også at være en fejde om, hvad litteraturen må og skal. Desværre har det ikke været muligt at få fat på Athena Farrokhzad, men på Facebook svarer hun på kritikken.

    »For mig er det ikke klart, at Hassan og andre udelukkende skulle tage kunstneriske hensyn i deres tekster. Dels tror jeg overhovedet ikke, sådan noget er muligt, og dels betragter jeg ikke litteraturen som noget, der er adskilt fra livet. Den er underkastet samme etiske rammeværk som alt andet i verden.«

    Athena Farrokhzad omtaler endvidere sin egen praksis for selvcensur.

    »Ja, jeg udøver selvcensur. Det er en af de priser, livet i et racistisk Norden tvinger mig til at betale. Hvis det hvide kulturetablissement har et problem med det, foreslår jeg, at man angriber årsagerne snarere end værkerne.«

    Umuligt ideal

    Forfatteren kan aldrig være ansvarlig for, hvordan han eller hendes tekst modtages, men derfor kan man alligevel ikke ignorere den kontekst, som en tekst bliver skrevet ind i. Det mener forfatteren Julie Sten-Knudsen, der har skrevet speciale om ’hvide læsninger’ af litteratur.

    »Det bedste ville da være, hvis alle kunne skrive lige, hvad der faldt dem ind uden at bekymre sig om modtagelsen. Men jeg kan godt forstå, at man fravælger at skrive bestemte ting for at beskytte sig selv mod at blive misbrugt i debatten. Eller for simpelthen at bevare fokus på det, man synes er vigtigst.«

    Det er forfatteren Mette Moestrup, der også har deltaget i debatten, enig i.

    »Litteraturen finder sted i verden, og den vedrører mennesker. Det er ikke nogen kæk sprogleg for sproglegens skyld, hverken for Athena Farrokhzad eller for Yahya Hassan. Det er naivt at tro, at litteratur intet har med etiske spørgsmål at gøre. Det er netop noget af det, der sker i litteratur – en nyskabende undersøgelse af, hvad der er etisk og uetisk,« siger hun til Information.

    Når receptionen af Yahya Hassans bog nærmest kun handler om Yahya Hassans opgør med sin muslimske baggrund og samtidig forpasser den systemkritik, der også leveres, giver det god mening, at for eksempel Athena Farrokhzad føler, hun bliver nødt til at censurere sig selv, forklarer Julie Sten-Knudsen.

    »I stedet for at angribe forfatteres eventuelle selvcensur kunne vi jo også prøve at ændre det vilkår ved at insistere på en mere nuanceret debat og også give plads til de stemmer, der kritiserer majoritetens normer.«

    Mette Moestrup deler Athena Farrokhzads bekymring for det, Farrokhzad kalder »et racistisk Norden«, og mener samtidig, at Farrokhzad misforstås i Danmark:

    »Hun prioriterer kampen mod fremmedhadet over opgøret med ’patriarkal vold i intimsfæren’, og hun oplever racismen som så altoverskyggende, at hun mener, den tvinger hende til denne prioritering. Hun er splittet, fordi hun nok beundrer Yahya Hassan for hans mod og hans sprog, men samtidig er kritisk over for hans forklaringsmodeller. Det er en vigtig debat – mellem to af Nordens vigtigste unge digtere.«

    Stirrer sig blind på hudfarven

    Men Athena Farrokhzad og andre har stirret sig blinde på hudfarven som den ultimative forskelsmarkør, mener Lars Bukdahl.

    »Jeg forstår ikke, at man fremhæver racen eller identiteten frem for alle mulige andre forskelsskabende begreber. Det er en identitetsfundamentalisme, som er stik modsat den praksis, som Yahya Hassan selv praktiserer. Han leger hele tiden med identiteter og vrænger af det også i en slags identitetskarnevalisme.«

    Lars Bukdahl mener i stedet, at der er alt mulig grund til at tro på, at kunsten kan hjælpe os med at overkomme forskellige former for distance.

    »At frasige sig kunstens kraft i forhold til at videreformidle erfaringer giver ingen mening. Kunst og fiktioner er jo empatiteknologier, der kan skildre fremmede oplevelser og bevidstheder. En af de skønne ting ved kunsten er netop muligheden for at blive anbragt et fremmed sted og kunne mærke det fremmede sted.«

    Han ærgrer sig over, at Athena Farrokhzad ser Yahya Hassans bog som et tilbageslag.

    »Det er verdens mest triste og misantropiske læsning. Det kan da kun være fedt, nærmest en humanisering, at Dansk Folkeparti og alle mulige andre har fået smidt de her erfaringer op i hovedet. Man skal sætte det sted, man taler fra, i spil frem for at passe på det. Ikke stå der og jokke nervøst og misforstået diplomatisk i det. Den her bog er så ekstremt godt et eksempel på, hvor meget rigere vi bliver af, at folk med talent ikke holder kæft.«

    På Facebook kommenterer Julie Sten-Knudsen, at Lars Bukdahl med sine synspunkter kommer til at performe en klassisk hvid mand.

    »Jeg kan huske, at da vi snakkede om postkolonialisme på litteraturvidenskab, var der tale om figuren ’hvide mænd redder brune kvinder fra brune mænd’. Her må det så være ’hvid mand redder brun mand fra brun kvinde’. Den var alligevel ny.«

  • Bjørn Rasmussen

    Hvem grupper hvem? Hvem definerer hvem? Hvofor er det viktig å ta vare på og markere pakistansk egenart, men ikke norsk norsk egenart.? Hvorfor er det ok med klans og stamme kultur, men ikke ok å være stolt av å være norsk? Hvofor er det ok å kalle noen kafir? I Groruddalen kaller de som har røtter i andre land seg selv for utledninger, og de som har røtter i Norge for nordmenn. Det er ikke de norske ungdommen som kaller de med andre røtter for utledning, det er de selv som gjør. Hvem er opptatt av om noen er Sunni eller Shia? Hvorfor er en far som ikke kan tenke seg at datteren gifter seg med en fra pakistan rasist, mens en pakistans far som nekter sine sønner og døttere å gife seg med en kristen, ikke det? Hvordan ser arberer på afrikanere?

    Innlegget over har rett i at variasjonen innefor en etnisk gruppe er større en mellom etniske grupper. Men det er noen forskjeller som skiller etniske grupper fra hverandre, som pigment, mattoleranser, kropshår osv. Men disse forskjellene er uinteressante i forhold til likheten på det mentale plan. Men ytre kjenne tegn utvikler seg etter vært til å bli det som kalles gruppespesifikke integrasjons symboler. Mennesket historie er en lang antropologisk historie om hvordan mennekser har gruppert seg, kjempet om ressuster og forsvart ressurser. Les boka Verden fram til i går. Mennesket riter og tabuer er selvsagt sosiale konstruksjoner, men riter og tauber har vært helt sentralt i mennekser fortåelse av seg selv, gruppedannelser og overlevingsstrategier. Nasjonalstaten har vært med på å flytte denne selvforståelsen var smågruppe nivå som klan,stamme, familie, laug, til en felles identitet. Allternativet til en nasjonalstat med en nasjonal selvforståelse, er en fragmentereringav befolkningen i etniske og religiøse grupper, slik vi har sett det på Balkan, Sovjetunioen, Afrika. Denne fragmenterignen har skapt et grunnlag for ekstrimisme og fanatisme. Globale verdier slik de er utformet i mennekserettighets erklæringne er diffuse og uten fellesskaps dannende riter. Det er riter og tabuer som binder mennesker sammen, som ramadan og kampen mot Muhammed tegningene. Begrper som demokrati, frihet, ytringsfrihet uten felles forståelse og rituelle rutiner er ikke samlende, skaper ikke det Habermas borgerlige offentlig. Derfor snakker vi ikke om det samme i Egypt eller Norge, når vi snakker om demokrati, og om hvilken politikse konskevenser et demokratisk valg mål ha. Som respekten for minoriteter, hensyn til mindretallet i konstitusjonen osv.

    Forfatter over har erstattet klassebegrepet med rasismebegrepet. Det klasseløse samfunn er erstattet et idealsamfunn som er mulitkulturell frageblindhet (For den fargeblinde blir verden fort sort hvit). En slik teoretisk ideal konstruksjone vil ikke løse de utfordringer menneskets genetiske disposisjonene skaper. Vår nedarvede tendens til å grupper oss ved hjelp av gruppespesifikke integrasjons symboler. I de store multikulturelle byene i verden, ser vi konturen av de nye stammesafunn, nå er de ikke lengre eksotiske stammer i Amazonas eller på Ny Guinea, men gjenger, sekter, menigheter, etniske minoriteter osv. Det engelske begrepet diversity er mer dekke for de utfordringer vi står over en det norske begrepet mangfold. Spørsmålet er hvordan kan vi leve med forskjellighet? Og hva slags felleskap er hellt nødvendig for å skape samhold? Hva slags felles riter er vi avhengig av? Amerikans sosialpsykologi fra 1950-, 60- og 70-taller viser at det bare er konkrete felleskap som arbeider mot felles mål som kan bryte ned fordommer og steortypier. Og Hambermas sin borgelige offentlighet er bare mulig hvis vi snakker samme språk, og deller et felles ordskifte i en felles mediavirkelighet.