I 20 år har USA forsøkt å velte Venezuelas regjeringer – nå prøver de igjen

Det har ingenting med demokrati, frihet eller menneskerettigheter å gjøre. Det er den store hegemonen som tvinger gjennom sin vilje for å styrke sin økonomiske, politiske og militære makt. Det har et navn og det er imperialisme.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (133 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Tenk deg at en mann du ikke vet hvem er erklærer seg som president i landet ditt. Hvem er denne fyren? spør du folk som heller ikke har den ringeste anelse. Du prøver å finne ut mer, men før du har kommet deg noen vei viser det seg at Donald Trump støtter ham i sitt forsøk på å bli landets leder. Trump forteller også at kanskje vil landet ditt invaderes om ikke personen du ikke visste hvem var faktisk blir president.

En meningsmåling viser at 81 prosent av venezuelanerne ikke visste hvem Juan Guaidó var like før han proklamerte seg som landets øverste leder onsdag for ei uke sia. Dagen før kom faktisk visepresidenten i USA, Mike Pence, ham i forkjøpet da han dagen i forveien oppfordra folk til å støtte det kommende kuppforsøket.

I samme spørreundersøkelse viser det seg at både han og de andre i opposisjonen har lite støtte hos folk. 11 prosents oppslutning kan mannen som nå kaller seg president skilte med, 25 prosent har den mest populære av dem.

President Nicolás Maduro er ikke noen folkets mann han heller da under 20 prosent av innbyggerne mener han gjør en god jobb. Det er ikke så rart med den vedvarende økonomiske krisa han virker ute av stand til å ta landet ut av, men hvorfor klarer ikke opposisjonen å fremme en kandidat som folk faktisk liker?

Massakren som bana vei for Chávez
Året er 1989 og Carlos Andrés Pérez er blitt ny president i Venezuela. Han har presentert seg sjøl som en slags venstrekandidat i et av de landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik. Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før de som hadde minst blei skuffa. På tross av hard retorikk mot utlåneren i valgkampen gikk Perez til Det internasjonale pengefondet (IMF) for å låne penger straks han var innsatt. Men kreditten kommer ikke uten vilkår og en heftig økning i prisene på bensin og dermed også kollektivtransport pekes på som hovedårsaken til store protester rundtom i landet, og det før han hadde sittet en måned. Prisene på vann og kloakk, elektrisitet, gass, sammen med mat skulle også øke.

Da demonstrasjonene vedvarte syntes ikke myndighetene det var nok med det notorisk brutale politiet for å stagge sinte fattigfolk. Da militæret blei satt inn var konsekvensene deretter. De offisielle tallene sier at 276 mennesker blei drept, men det er det ingen som setter sin lit til. 3.000 sier andre, mer enn ti ganger så mange. Caracazo kalles protestene med påfølgende massakre.

I etterkant har hendelsene blitt kalt for opptakten til Hugo Chávez et knapt tiår før han blei valgt til president. Det var etter et mislykka militærkupp i 1992 han sto i spissen for, som skulle være et oppgjør med korrupsjon og elitestyre.

Chavismen
I 14 år, fra 1999 til sin død i 2014, var Chávez president. Han fikk ikke et øyeblikk fred. Det tror jeg heller ikke han hadde forventa. Fattigdommen blei mer enn halvert. Den ekstreme fattigdommen blei mer enn halvert. Analfabetismen blei utrydda. Millioner av mennesker fikk besøk av lege for første gang, fikk gratis utdanning, forbedra boligkvaliteten og fikk vaksiner gjennom statlige programmer satt i gang av presidenten som har fått en ikonisk status. Reformene blei satt i gang ved hjelp av redistribuering av ressurser bort fra en overklasse som hadde grafsa til seg alt for lenge og høye oljeinntekter.

IMF blei kasta på dør og suvereniteten skulle gjenvinnes. Det skapte bølger over hele verden at ikke bare Venezuela, men også andre land i regionen begynte å følge sine egne interesser i internasjonale relasjoner, og ikke bare fulgte servilt etter USA. Ikke bare fikk millioner av mennesker langt bedre livskvalitet, det blei akkompagnert av en stolthet som følge av sjølstendighet i egen politikk.

Chávez vant flere valg enn hva han fikk år i presidentstolen. Om det var parlamentsvalg, presidentvalg, grunnlovsvalg, lokalvalg eller valg for å bekrefte mandatet. De ordinære presidentvalgene vant han med en margin som aldri var mindre enn 10 prosent, vanligvis over 20. Allerede før han fikk regjere fikk man tallrike advarsler om at hans politikk betydde landets undergang, noe som blei en gjennomgangmelodi resten av hans liv. De fikk aldri rett.

Kuppet
I 2002 fikk høyresida i Venezuela nok. De hadde tapt to presidentvalg og nasjonalforsamlinga. Hvis ikke stemmeseddelen kunne bringe dem inn i presidentpalasset i Miraflores måtte de ta i bruk andre midler. En nasjonal krise blei skapt ved hjelp av en streik og lockout i oljebransjen. Økonomiske problemer skulle slå gnister i befolkninga som skulle kreve eller i alle fall akseptere El Comandantes avgang. Slik gikk det ikke. Militærkuppet blei gjennomført og feira da sjefen for det venezuelanske NHO blei utnevnt til Chávez’ arvtaker. Konservative ordførere som rådde over egne politistyrker tok disse i bruk for å bidra. Privateide media fikk en spesiell takk av kuppmakerne for sin deltakende rolle. Det tok imidlertid under 48 timer før Chávez var tilbake. Millioner av venezuelanere strømmet ut i gatene til støtte for ham og allierte av Chávez i militæret fikk bragt ham tilbake. Nærmere 20 mennesker måtte bøte med livet under kuppet.

Deltakere i kuppet var folk som skulle fortsette å dominere fra opposisjon i tiåret som kom. Den venezuelanske høyresida hadde vist en gang for alle at valg kun var et middel for å få makt. Når det ikke fungerer så finnes det andre metoder. Demokratiske prosesser blei forsøkt manipulert ved at høyresida og kapitalister skapte midlertidig varemangel for ting som sukker og dopapir opp mot valgdagen, men til ingen nytte. Opposisjonen har dominert media fram til i dag og der blei chavistas jevnlig kalt for apekatter, programmer diskuterte og spekulerte i hvilke psykiske sykdommer presidenten led under og oppfordringer til kupp var rutine.

Chávez dør og opposisjonen ser sitt snitt
Sjøl om Chávez går inn i historien som en stor statsleder er det naturlig nok mye å utsette på hans virke. Hans motstandere vil alltid påstå at han bare kan takke olja for det han fikk til, men hvorfor var det ingen andre oljeland som gjennomførte lignende framskritt? Venezuela var avhengig av oljeeksporten, men sikra produksjonen for dårlig ved mangel på investeringer og manko på ekspertise som følge av at store deler av det statlige PDVSA ga mengder av ansatte sparken etter streiken og lockouten i 2002. I likhet med alle regjeringer før diversifiserte man ikke økonomien, som gjorde at når oljenedturen kom kjente man det ekstra hardt. Korrupsjon og voldelig kriminalitet var noe arbeiderklassen i landet fremdeles måtte kjenne på tross store sosiale framskritt.

Med Chávez’ død og fall i oljeprisene fikk opposisjonen ei vitamininnsprøytning. Maduro vant presidentvalget i 2013 knapt mot Henrique Capriles, en av dem som hadde en mindre rolle i kuppet i 2002. Det skulle ikke ta langt tid før protestene blei svært voldelige. Såkalte guarimbas blei et slags varemerke — bevæpna gatetropper som sperra av veier i hovedstaden og herpa offentlige bygg, satte fyr på kjøretøyer og angreip politi og sivile. Leopoldo López — mannen som av Civita og Oslo Freedom Forum blei kalt en «menneskerettighetshelt» — ga seg ikke med sin deltakelse i kuppet i 2002, men fortsatte som organisator av guarimbas drøyt ti år seinere. Blant de titalls personene som blei drept i disse opptøyene var motorsyklister som fikk hodet kutta av når stålvaiere blei spent over veibanen og andre tilfeller av chavistas som blei tent fyr på og brent i hjel. Blant deltakerne fant man Juan Guaidó — han har sjøl lagt ut video — som også var partifelle av López før han blei dømt for å ha egget folk til å bruke vold. Maduro har også blitt utsatt for tidligere kuppforsøk og drapsforsøk.

USAs støtte til kaos og vold
USA støtta kuppet i 2002. USA har støtta ei voldelig høyreside i Venezuela gjennom snart 20 år. Juan Guaidó er en av mange latinamerikanere som er opplært på skoler for regimeendring i USA. Wall Street Journal mener å vite at den sjølutnevnte presidenten har planlagt kuppet med Mike Pence. Det skal ha blitt sett på som en fordel at Guaidó er et relativt ubeskrevet blad, da han på den måten ikke har så mye som hefter ved ham fra den politikken som høyreopposisjonen han er en del av har stått for gjennom 20 år.

Det økonomiske uføre Venezuela står i er helt klart noe Maduros regjering må ta sin del av skylda for, og faktisk også Chávez. En kommer likevel ikke unna at USA kjører en rein sabotasjekampanje i form av sanksjoner. I 2015 starta Barack Obama med disse under påskudd at Venezuela utgjorde en trussel mot nasjonens sikkerhet og at denne på uforklarlig vis skulle bli mindre av at man ødela økonomien deres. Det er de som bevisst overser sanksjonene eller nekter for de har noen effekt. Dette må være fordi de tror at USA ikke vet hva de driver med når de innfører økonomiske straffetiltak. Nylig nekta Bank of England Venezuela å få de 1,2 milliarder dollarene i gull som landet har satt inn, etter press fra USA ifølge Bloomberg.

Den Maduro-kritiske økonomen Francisco Rodríguez mener USAs utestengelse av Venezuela fra kredittmarkedene har fordypa oljekrisa og skapt varemangel da landet sliter med å få importert varer. Han estimerer at det har ført til et tap på seks milliarder dollar bare i tapte oljeinntekter på 12 måneder, eller 7 prosent av økonomien, 133 ganger så mye som FNs høykommisær for flyktninger har bedt om for å hjelpe de drøyt to millioner venezuelanerne som har forlatt landet. Dette er på toppen av hvordan Venezuela allerede er ramma med gjennom den latinamerikanske historiens verste økonomiske depresjon med et fall i BNP på om lag 50 % på fem år. Rodríguez mener man kan få en tilbakegang på ytterligere 26 prosent i år. Dekkfabrikanten Goodyear er blant dem som har trukket seg ut av landet som følge av sanksjonene. I gårsdagens Klassekampen fortelles det om hvordan USA nå fryser aktiva for syv milliarder dollar og ytterligere eksportinntekter på elleve milliarder dollar. Det har allerede ført til mangel av både matvarer og medisiner. Og det er det dette er, en rein utsultingskampanje for å presse ut en kandidat de ikke liker og få inn noen andre. Å høre på Marsteinstredet eller andre USA-klakkører som påstår å ha det venezuelanske folkets beste i tankene samtidig som de ikke finner det verdt å nevne den økonomiske seigpininga som nå skjer gjør at de mister enhver troverdighet.

— Dette vil rett og slett ødelegge det som er igjen av økonomien, uttaler økonom Mark Weisbrot.

— Embargoen har allerede drept mange venezuelanere fordi dette er kilden til dollar for den venezuelanske økonomien og dette er hva som brukes til å importere medisiner… Dette [tiltaket] vil med sikkerhet drepe mange mennesker hvis de faktisk gjennomfører det.

Folk i Venezuela dør på grunn av denne politikken. Å tro at Donald Trump skulle bry seg noe mer om venezuelanere enn latinamerikanske småbarn som han har stua inn i fengsler er å tro på julenissen.

USA har drevet med økonomisk sabotasjevirksomhet i flere tiår mot Cuba, man gjorde det mot Irak fram mot invasjonen av landet, mot Syria i dag, mot Russland, mot Nord-Korea og mot Iran. Det er delvis reine straffesanksjoner for ulydighet mot den store hegemonen, til avskrekking for alle andre som skulle våge å trosse storebror i nord. Det er også en metode for å skape misnøye i landet så opposisjonen skal stå sterkere. Til sist er det en forberedelse til krig.

USA eier ikke Latin-Amerika
— Det er gledelig at Trump er villig til å støtte demokrati i USAs bakgård, uttalte den sterkt høyrevridde statsviteren Leiv Marsteinstredet til Dagbladet.

Sammen med USA var Saudi-Arabia en av landene som umiddelbart støtta opp om Guaidó. Mulig tror førsteamanuensisen at også Mohammed bin Salman erklærer sin sympati basert på kjærlighet for demokrati, eller at USA nære forhold til det fundamentalistiske diktaturet er en slags hyllest til menneskerettighetene, men når han kaller Venezuela (og Latin-Amerika) for USAs bakgård avslører han hvordan han ser på USAs rett til å ta seg rett. Din egen bakgård er nemlig din. Du eier den. Du skalter og valter med den slik du sjøl vil. Det er alt annet enn demokratisk og er det noe man kan lære av latinamerikansk historie så er det nettopp det.

Sjøl det amerikanske nyhetsbyrået Associated Press mente det var anledning til å fortelle ei forkorta historie av USAs militærkupp, invasjoner og støtte av grufulle diktatorer i regionen. Man har hjulpet dødsskvadroner, militærdiktatorer og kuppmakere til å begå folkemord, voldta, massakrere, undertrykke og stjele land fra fattigfolk gjennom generasjoner. Man har invadert når regjeringer har lent seg for langt til venstre.

Jeg skal ikke gå gjennom USAs morderiske latinamerikanske historie, men vi kan ta et noen nylige tilfeller som viser at imperiets forkjærlighet for demokrati er reint oppspinn. I 2009 blei Honduras’ president Manuel Zelaya utsatt for et statskupp med USAs støtte. Fernando Lugo i blei uten grunnlag i lov og dom fratatt sitt presidentembede i Paraguay i 2012, noe som aldri blei oppfatta som problematisk fra Washington, snarere tvert imot. I 2016 blei Dilma Rousseff fjerna fra sitt verv som Brasils president, i strid med loven. I 2018 blei den klart mest populære kandidaten, Lula da Silva, nekta å stille til valg, blant annet etter at en general hadde trua dommere med å opprettholde en korrupsjonsdom for å ha mottat ei leilighet dommen sjøl vedgår at han aldri har eid. Til felles har ofrene for kuppene og den særdeles udemokratiske framferden at de står til venstre og blei erstatta av noen til høyre for dem. I skrivende stund blokkerer Guatemalas president, Jimmy Morales, sitt eget rettssystem for å forhindre dem i å gå videre med korrupsjonssaker hvor både han, hans allierte og de rike donorene hans fra overklassen vil måtte stå ansvarlige. Der ser man ingen protester fra USA, ingen sanksjoner og heller ingen ny «president» som de anerkjenner.

20 års bidrag til 
Apropos demokrati. USAs egen politikk mot Venezuela har forsvinnende liten støtte blant i landets befolkning. En spørreundersøkelse fra 2017 viser at 81 prosent er mot sanksjonene. 86 prosent er mot en eventuell militær intervensjon — en mulighet Donald Trump ikke vil avvise.

Da Nicolás Maduros parti tapte valget til nasjonalforsamling så det sang blei de fratatt makta og den blei overgitt til en parallell enhet kalt grunnlovsforsamlingen som opposisjonen boikotta valget til. Dette er utvilsomt et overgrep mot folkestyret. Som har skjedd med jevne mellomrom sia Chávez blei valgt i 1998, boikotta store deler av opposisjonen presidentvalget da Maduro blei gjenvalgt i 2018, nå med bedre grunn enn tidligere, men denne gangen la USA press på FN for ikke å sende observatører da de mente det kunne legitimere valget. Sia 2013 har det skjedd flere innhogg i medias frihet og kandidaters mulighet til å stille til valg, noe også bevegelser til venstre for regjeringa har fått merke. Dette gir imidlertid ikke USA eller andre noen som helst grunn til å intervenere eller å bidra til et statskupp som kan sende landet ut i borgerkrig.

For det er nettopp det som kan skje i Venezuela nå. Fra inn og utland hagler det med oppfordringer til at militæret skal vende våpnene mot sin egen president for å gjennomføre kuppet.

I Juan Guaidó har USA en kandidat som ser ut til å ville privatisere oljenæringa og ta landet tilbake til nyliberalismen ved å kaste seg inn i IMFs klamme favn. Det er naturligvis en drøm for rikfolket i Venezuela og for amerikanske kapital som kan suge ut verdiene fra landet.

Det venezuelanske borgerskapet har hatt sine egne interesser i å styrte Chávez og Maduro, men den uforsonlige delinga har USA bidratt sterkt til gjennom å kurse høyresida i regimeendring, støtte voldelige fraksjoner og kupp og sjøl drevet økonomisk krigføring mot landet. Det har bidratt til at politiske kompromisser har vært et fremmedord og at prisen for å tape eller gi fra seg makt er enorm.

Ikke bare olje
«Det handler om oljen igjen», twitrer den demokratiske politikeren Tulsi Gabbard. «[Trumps sikkerhetsrådgiver John] Bolton avslørte akkurat det virkelige motivet for intervensjon i Venezuela: «Vi er i samtaler med store amerikanske selskaper nå… Det vvil gjøre en forskjell om vi kan få amerikanske selskaper til å produsere oljen i Venezuela. Det står mye på spill her.»»

Det er nok ikke så enkelt at det bare handler om olje, men det er klart at det er veldig viktig i et land med de største reservene i verden. 2000-tallet vært et veldig kort opphold hvor USA har tillatt venstreregjeringer ved roret i Latin-Amerika. Med noen få unntak har de ved tidligere anledninger blitt kuppet, invadert og knust, én etter én. Dette har skjedd i land med eller uten olje. Det har blitt kalt det gode eksempels trussel hvor ethvert land som utfordrer markedsimperativet, og særlig i Latin-Amerika, må kuppes.

Som det kommer godt fram i boka The Pinochet File av Peter Kornbluh var det minimalt med direkte amerikanske interesser i Chile som gjorde at CIA hjalp til med å få fjerna den demokratisk valgte marxisten Salvador Allende og innsatt militærdiktaturet til Augusto Pinochet, men det var frykten for at andre land i regionen skulle se til Chile og hente inspirasjon fra landets reformer. For Noam Chomsky er erkeeksempelet på dette USAs invasjon av Grenada. Øynasjonen med 91.000 innbyggere og uten et reelt militære utgjorde visstnok en trussel mot USAs sikkerhet, skulle man tro president Ronald Reagan.

Det kan fremdeles bli krig i Venezuela om enten USA velger å invadere eller om deler av militæret tar oppfordringa om å sette i gang et kupp. USA, denne gangen representert ved Donald Trump ser ut til å ha bestemt seg, for at et styre de ikke liker skal fjernes, om det skjer gjennom at befolkningen sultes ut, gjennom militære operasjoner eller at de bidrar til et kupp.

Det har ingenting med demokrati å gjøre. Det har ingenting med frihet å gjøre. Det har ingenting med menneskerettigheter å gjøre. Det er den store hegemonen som tvinger gjennom sin vilje for å styrke sin økonomiske, politiske og militære makt. Det har et navn og det er imperialisme.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Mjolne

    Venezuela har vært vanstyrt i mange år, og «mannen som nå kaller seg president» vil ha nyvalg, og det får vi jo bare håpe det blir.
    Som så mange andre steder i verden så viser det seg at kommunismen er et blindspor også for det oljerike landet Venezuela.

  • Oeyvind Kverneng

    Hvilke sanksjoner er det egentlig Venesuela er utsatt for? Finner det ikke beskrevet noe sted. (opplysningene hos «regjeringen.no» er ikke til å bli klokere av.)

    • Du kan lett finne ut mye om dette på BBC. Ett sitat :
      e US treasury department has imposed financial sanctions on Venezuela’s First Lady, Cilia Flores.
      Fra Wiki :
      th rising oil prices and Venezuela’s oil exports accounting for the bulk of trade, bilateral trade between the US and Venezuela surged, with US companies and the Venezuelan government benefiting.
      Passende søkeord er sanctions Venezuela.
      new sanctions on the nation’s state-owned oil company PDVSA

      Ellers mener jeg at Venezuela som stat var alt for avhengig av oljemarkedet i USA lenge.
      For stor avhengighet av ett produkt og en råvare og av olje er noe folket her i landet bør tenke på når folket ikke gapskratter foran et TV eller spiller pc-spill eller er på ferie i syden eller på pub.

    • soriella
  • I demokratiske stater er det normalt med skifte i makt-elitene og med maktoverføringer til andre og til en opposisjon.
    Dette blir problematisk i noen stater med mye makt til en president og til offiserer og militære styrker.
    I Venezuela er situasjonen uoversiktlig og komplisert og vanskelig.
    Kunder i USA ønsker billig olje fra Venezuela. Det er ikke bare slik at USA vil knuse Venezuela.
    Situasjonen er komplisert med mange interesser og med motstridende interesser.
    Og alle bør huske på at dagens situasjon er en politisk situasjon inne i Venezuela og med konflikter der mellom folket og borgerne inne i Venezuela.
    Hvem som har skylden for akkurat hva der mener jeg er usikkert og vanskelig å se og å dømme og å vite.
    Jeg mener at jeg ser et splittet folk i Venezuela.
    Og jeg mener at det var stor splittelse der i flere år.
    I en slik situasjon med et splittet folk er det vanskelig å få til en god og fungerende økonomisk politikk og nødvendige reformer.
    Partene blir så opptatt av kampen mot de andre.
    Polariseringen virker lammende i lengden.
    Folk er opptatt av hat og sinne og følelser og protester slik at samarbeid i folket og mellom folk blir veldig vanskelig.
    Da er det ikke lett for noen regjering å føre en politikk som gir gode resultater for flertallet.
    Og det blir ekstra vanskelig når mange borgere reiser til andre land og ut av sitt eget land.
    Jeg håper at alle parter i Venezuela vil hindre åpen borgerkrig der.

  • tror ikke på dommedag..

    Det handler selvsagt om olje. Venezuela har verdens største påviste oljereserver. Det har verken Cuba eller noen av de andre sør- og mellomamerikanske landene du refererer til i artikkelen over.

    Følg pengene(oljen). Bra skrevet Møllersen.

  • Mjolne

    Dagens president og hans regime skaper først hungersnød ved sin dogmatiske politikk, og så nekter han folket nødhjelp.
    https://www.tv2.no/nyheter/10397691/