Afghanistankrigen har vært en del av nyhetsbildet helt sia jeg gikk på barneskolen. Med årene har det blitt klarere og klarere at den virkelige krigen ikke på langt nær var så edel og sannferdig som krigen som møtte meg i dataspill og film. President Georg W. Bush’ krig mot Afghanistan var en forbrytelse mot internasjonal rett, og dermed også verdenssamfunnet som helhet. Det er på tide å ta et oppgjør med min generasjons «Vietnam».
Den 7. oktober er det 15 år sia USA og deres «koalisjon av villige» invaderte det fattige sentralasiatiske landet, Afghanistan. Begrunnelsen var at det sittende islamistiske Taliban-regimet huset terrorister fra Al-Qaida, som det ble hevda sto bak terrorangrepet mot USA den 11. september samme år. De uttalte målene var i begynnelsen å fange gjerningsmennene bak terrorangrepene. Da det viste seg vanskelig å fange bin Laden, ble disse etter hvert endret til mer diffuse visjoner om utbygging av demokrati og kvinners rettigheter – hva som enn egnet seg i propagandaøyemed.
Krigen ble i all hovedsak gjennomført som en regelrett bombekrig fra koalisjonens side. De allierte krigsherrene i den såkalte «Nordalliansen» fungerte som bakkestyrker. USAs motvilje mot å risikere egne soldaters liv og helse, har hengt igjen helt siden Vietnamkrigen. Det tok ikke mange uker før Taliban var nedkjempet, og man kunne få innsatt et mer velvillig marionettregime.
Dette ble innledningen til 15 år med utenlandsk okkupasjon av det lutfattige landet. Som den nylig utkomne Afghanistanrapporten slår fast, har de norske bidraga til denne kun oppnådd ett av de opprinnelige hovedmåla – nemlig å utvise støtte til våre allierte i Washington. All debatt om denne krigens gang, berettigelse og konsekvenser er av avgjørende betydning.
I denne teksten vil jeg heller søke å ta for meg det amerikanske Bush-regimets begrunnelse for å gå til krig. Jeg vil argumentere mot at dette ikke var i samsvar med gjeldende folkerett, herunder FN-pakten og de resolusjoner som på gjeldende tidspunkt var vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Jeg vil påstå at Bush’ krig mot terror tvert imot har bidratt til en uthuling av folkeretten, både når det kommer til lover som gjelder for å gå til krig, og reglene som gjelder når man er i krig. Jeg håper jeg med dette kan bidra til den spede debatten som går omkring folkerettens rolle for utformingen av framtidig norsk utenrikspolitikk.
LES OGSÅ: Ny rapport med nådeløs kritikk av norsk Afghanistan-bidrag — en gave til fredsbevegelsen
11. september og terroren
Den 11. september ble fire fly kapra i USA. To av dem dundra inn i skyskraperne i World Trade Center i New York, mens et tredje traff Forsvarsdepartementets hovedkvarter, Pentagon i Washington D.C. Det fjerde gikk i bakken i Pennsylvania. Målet var trolig presidentboligen i Det hvite hus. Nærmere 3000 mennesker døde i angrepene. Det dødeligste utenlandske angrepet på amerikansk jord var et faktum.
Den nyvalgte fundamentalistiske president Georg W. Bush erklærte umiddelbart at dette var en krigshandling mot USA. I en tale til kongressen den 20. september kom han med de berømte ordene: «en hver nasjon har et valg å ta. Enten er dere med oss, eller så er dere mot oss». Han påkalte også høyere makter: «Det har alltid vært krig mellom frihet og frykt, rettferdighet og grusomhet, og vi vet at Gud ikke stiller seg nøytral mellom dem».
Tilsvarende ord kunne sikkert blitt ytret av terroristene selv. Dette utgangspunktet lovet forståelig nok ikke godt for noen fredelig eller rettskaffen løsning på problemene man sto overfor. Bush utstedte en rekke ultimatum til Taliban – blant annet at de måtte utlevere bin Laden og hans Al-Qaida-nettverk umiddelbart. Om de ikke føyde seg ville de «dele terroristenes skjebne».
LES OGSÅ: Norsk regjering brukte kvinnekamp for å legitimere krigen i Afghanistan
FN-pakten og bruk av vold
Fundamentet for moderne internasjonal rett for hva som rettferdiggjøres som legitim begrunnelse for krig, såkalt «casus belli», er FN-pakten av 1945. Denne slår blant annet fast at alle medlemmer skal «bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.», i tillegg til å «avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål».
Unntaket til dette forbudet mot bruk av væpna makt er å finne i paktens artikkel 51, som sier at «Intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner, inntil Sikkerhetsrådet har truffet de tiltak som er nødvendige for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.» Det nødvendige spørsmålet vi dermed må stille oss er altså om Bush-regimets reaksjon på terrorangrepene kan kategoriseres som «selvforsvar».
LES OGSÅ: Obama innrømmer amerikansk imperialisme
Sjølforsvar til besvær
Det viktigste argumentet mot at invasjonen kan betegnes som sjølforsvar, var den enkle grunn at angrepene var over. Terrorangrepet var gjennomført – ikke med direkte støtte av Afghanistan, men muligens av ei terrorgruppe som holdt til der. Jeg skriver «muligens», fordi man på det aktuelle tidspunktet ikke hadde greid å framskaffe entydige bevis på at Osama bin Ladens nettverk sto bak. Dette har man framskaffet seinere.
La oss for enkelhets skyld legge til grunn at Osama bin Ladens nettverk sto bak angrepet. Er det dermed sagt at USAs invasjon var berettiget sjølforsvar?
Jeg mener bestemt nei. Førsteamanuensis i filosofi, Truls Wyller, uttalte klart at retten til sjølforsvar dreier seg om å slå tilbake overgrep. Har man derimot avverga trusselen, er det ikke hjemmel for en stat å oppspore og straffe forbryteren eller organisasjonen som står bak. (Gunnar Garbo, Også krig er terror, 3. utg. 2014: 24). I et standardverk om FN-pakten hevder Bruno Simma og medarbeiderne hans at «lovlig selvforsvar er begrenset til å slå tilbake et væpnet angrep og må ikke innebære gjengjeldelses- eller straffeaksjoner». (ibid: 25)
Dette synet deles også av professor Geir Ulstein ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Han mener NATO-rådet gikk langt utover sine egne grenser da de vedtok at reglene for kollektivt sjølforsvar i NATO-paktens artikkel 5 (et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle) ville iverksettes om angrepet var styrt utenfra. Mot dette synet hevder Ulstein at dette ikke holder mål så fremt det ikke var en fremmed stat som sto bak angrepene. Det holder altså ikke at gjerningsmennene oppholdt seg i Afghanistan (ibid). Såleis kan vi slå fast at USAs insistering på at krigen ble utført i nødverge i beste fall er folkerettslig betenksomt.
LES OGSÅ Ivar Espås Vangens tekst: NATO og norsk sikkerhetspolitikk — må vi tenke nytt?
Prøvde man på annet enn krig?
Krigsmotstandere blir ofte møtt med spørsmål om vi «bare skal sitte og se på» at ugjerninger finner sted. Det har vi blitt i nær sagt hver eneste krig. Høyres Jan Petersen kunne etter terrorangrepet stå fram i Dagbladet med utsagn om at «[det] er en illusjon å tro at hvis vi lukker øynene og håper på det beste, så kommer bin Laden til å pensjonere seg».
Dette skal jeg gi ham rett i – men utsagnet forutsetter at alternativet til fullskala bombekrig mot Afghanistan var «å lukke øynene». Det var vitterlig ikke bare bin Laden og Bush som så verden i svart/hvitt i 2001.
Det er ofte hevdet at det var nødvendig å gå til krig fordi Taliban på ingen måte var villige til å forhandle. Det er rart, tatt i betraktning at det var akkurat det deres ambassadør til Pakistan forsøkte på den 5. oktober – to dager før bombekrigen startet. Han uttalte at regimet var villige til å forhandle om å stille bin Laden for retten, forutsatt at USA la fram bevis for at han sto bak terrorangrepene.
Ti dager ut i bombingen forsøkte de på nytt. Taliban ba om stans i bombingen og erklærte seg villige til å utlevere bin Laden til et tredje land, med sikte på å stille ham for retten. Bush-regimet avslo kontant. Bush la seg også på en, til ham å være, svært diplomatisk side:
«All they’ve got to do is turn him over, and his colleagues, and the thugs he hides. […]And not only turn him over, turn the Al Qaeda organization over, destroy all the terrorist camps — actually, we’re doing a pretty good job of that right now — and release the hostages they hold. That’s all they’ve got to do. But there is no negotiation, period.»
Vi kan lure på hva som hadde skjedd om for eksempel Cuba, Haiti og Venezuela, som alle har blitt utsatt for terrorangrep av terrorister med asyl i USA, hadde inntatt samme holdning. Det er godt mulig forslaget ikke var alvorlig ment fra Talibans side. Poenget er at vi heller aldri vil få vite det. Som vi så overfor, er en av grunnpilarene i folkeretten at alle muligheter for fredelig konfliktløsning skal være forsøkt før det kan bli legitimt å ty til vold. Her bør det være åpenbart at Bush-regimet kom til kort.
Hva med FN?
I motsetning til det som vanligvis hevdes, forelå det intet mandat fra noen internasjonale organer, som ga USA retten til maktbruk. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1368 anerkjenner rett nok USAs rett til sjølforsvar, uten at det dermed tilsier at de har lov å invadere et av FNs suverene medlemsland. Oppfordringen om å ta «alle nødvendige skritt» for å svare på terrorangrepene var en rett rådet selv erklærte seg rede til. Som Garbo sier ble aldri noen fullmakt overlevert til USA og NATO (Garbo: 37). Videre understrekes det også at disse «skrittene» skal tas i «samsvar med forpliktelsene under FN-pakten» – altså, ikke å bruke vold i et gjengjeldelsangrep, slik USA gjorde.
Vi ser altså med all tydelighet at USA ikke hadde tilstrekkelig hjemmel i folkeretten til å handle som de gjorde da de invaderte Afghanistan. At FNs sikkerhetsråd godkjente invasjonen i ettertid må tilskrives flere faktorer – blant annet USAs enorme innflytelse, at skaden allerede var skjedd, og at man ville være tjent med at FN fikk bidra til å bygge opp landet igjen. I tillegg har du det åpenbare faktum at krigsherrene USA satte inn etter invasjonen sjølsagt aldri protesterte mot okkupasjonen. De var tross alt avhengig av denne for egen overlevelse.
LES OGSÅ av Espås Vangen: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempels trussel
Reaksjonene fra «verdenssamfunnet»
Afghanistankrigen har ofte blitt omtalt som en rettferdig krig. Mange kjøpte den offisielle historien om den stakkars supermakten som handlet i god tro og til alles beste. Den kjente skribenten Christopher Hitchens beskreiv kritikerne av krigen som «de samme folka som dersom de oppdager en giftig slange i senga til barnet deres, ville ringt etter «People for ethical treatment of animals».
Det er også blitt hevda at «verdenssamfunnet» har sluttet opp om denne krigen. Det er viktig å merke seg at «verdenssamfunnet» i doktrinærspråket fra Washington stort sett betyr «USA – og de som er enige med dem». I en internasjonal Gallup-poll like etter terrorangrepene blei innbyggere over hele verden spurt om de ville foretrekke at USA gikk til krig, eller at de skulle søke å få terroristene stilt for en domstol. Som så mange ganger tidligere var folk flest mer imot krig enn deres ledere. I Europa var støtten til krig mellom 8 % i Hellas og 29 % i Frankrike. I Latin-Amerika, som har mer førstehåndserfaring med USAs voldsbruk enn de fleste andre, var oppslutninga om krig enda lavere. Sjøl i land som India og Israel hvor folk støtta krig, tok de sterke forbehold når det kom til angrep på sivile mål (Noam Chomsky, Hegemony and survival – America’s quest for global dominance, 2003: 200). Forståelig nok ble disse funnene fortia i USA og vesten for øvrig, men bredt referert til i Latin-Amerika.
Hva med støtten blant Afghanere? Her er det vanskeligere å være sikker. Seint i oktober 2001, altså et par uker etter at bombekrigen var i gang, møttes et tusentalls afghanske ledere i Peshawar, Pakistan. Til felles hadde de at de var motstandere av det voldelige Talibanregimet. Disse var uenige om mye, men entes gjennom deres oppfordring til USA om å stoppe bomberaidene, og angrepene på sivile (Chomsky 2003: 201). Den kjente opposisjonslederen Abdul Haq, som i lengre tid hadde kjempet politisk mot Taliban innenfra mente USAs bombing var et enormt tilbakeskritt for denne strategien. Han hevdet USA bare var ute etter å «vise muskler, innkassere en seier og skremme alle i verden. De bryr seg ikke om afghanernes lidelser, eller hvor mange vi mister».
LES OGSÅ: Stiller krav til åpnere og mer kritisk debatt rundt norske styrkebidrag
Bruddene på krigens folkerett
Gjeldende internasjonal rett omhandler som sagt ikke bare regler for når det er lov å gå til krig. Det er også regler for hvordan krigen skal føres. En del av disse reglene dreier seg om å ikke angripe sivile mennesker, samt å avstå fra bruk av tortur. Dette er regler som går langt tilbake. USA og deres invasjon gikk langt i å bryte begge hovedreglene.
Den britiske forsvarsministeren Geoffrey Hoon uttalte blant annet at bruken av klasebomber i Afghanistan var berettiget fordi det «mot visse mål er det beste og mest effektive våpen vi har» (John Pilger, Verdens nye herskere, 2002: 101). Klasevåpen er våpentyper som splittes i flere mindre eksplosiver og er dermed potensielt livsfarlige for sivile mennesker. En høy andel av disse detoneres ikke og blir liggende som landminer i terrenget. Disse våpentypene ble av et hundretalls land forbudt i 2008, nettopp på grunn av disse virkningene.
Samme dag Hoon uttalte dette, ble nettopp slike våpen benyttet over den fattige landsbyen Gardez i Afghanistan. Tallet på sårede er ikke kjent, men vi vet at i alle fall sju mennesker i en flyktningfamilie ble drept, og tre alvorlig skadet (ibid: 103).
Tilsvarende brutalitet så man i beleiringen av byen Kunduz. Her bisto USAs koalisjon med luftstøtte for den brutale krigsherren Rashid Dostum, en av våre allierte, som var kjent blant annet for å lenke fanger til beltene på stridsvogner. Mennene inne i fortet i byen var Taliban-fanger. Disse ble først klasebombet, og de overlevende ble overhelt med olje og satt fyr på, eller ganske enkelt skutt med hendene på ryggen (ibid). Dostum ble senere utnevnt til viseforsvarsminister i den USA-støttede marionettregjeringen.
Også i landsbyen Chowkar-Karez har vi eksempler på krigsforbrytelser, denne gangen direkte begått av amerikanerne. Mellom 25 og 35 sivile mennesker ble drept i et amerikansk bombeangrep. Da den amerikanske forsvarsministeren ble konfrontert med drapene, repliserte han kort at «I can’t deal with that particular village».
Sjefen for den britiske forsvarsstaben, admiral Michael Boyce, kom med det kanskje mest direkte forsvaret for bombekampanjen. Han slo fast at bombinga ville fortsette «helt til folket i landet sjøl forstår at dette vil fortsette helt til de bytter ut lederskapet sitt». Som forfatteren William Blum er inne på, samsvarer dette godt med FBIs egen definisjon av terrorisme, definert som all voldsbruk for å «skremme eller overtale en regjering, sivilbefolkninga, eller segmenter av denne, for å gå med på politiske eller sosiale målsettinger» (William Blum, Reflections on September 11 2001 and Afghanistan, «Freeing the world to death, 2005: 106). Man skulle altså fortsette å bombe landet fram til befolkninga adlød USAs ordre.
Tortur som akseptabelt verktøy
Tortur har lenge vært forbudt i henhold til internasjonal rett. Både Genèvekonvensjonene og FNs torturkonvensjon, begge deler signert og ratifisert av USA, slår ettertrykkelig fast at tortur er et illegalt virkemiddel, uansett krigssituasjon. Fram til 11. september hadde USA nøyd seg med å støtte opplæring i tortur blant allierte stater, deriblant i Latin-Amerika. Med Bush-regimets terrorkrig skulle torturen for alvor gjenoppstå, også med amerikanske statsborgere som torturister.
Mange har hørt om torturen som har foregått på USAs ulovlige base i Guantanamo på Cuba. Mindre kjent er torturen som ble utført på kidnappede fanger uten lov og dom på USAs baser i Afghanistan, før de ble videresendt til Cuba. Den norske journalisten Erling Borgen kommer i boka «Fredsnasjonens hemmeligheter» med en rekke grufulle beretninger om hva som har gått for seg i disse tortursentrene:
«Det finnes mange vitnesbyrd og beskrivelser av mishandlingen som foregikk på Kandahar-basen. En fange har fortalt at soldatene likte å dra fanger ut til avhør midt på natten. Da brukte de gjerne hunder som bet fangene. Flere personer som ble tatt til fange etter et amerikansk raid i januar 2002, har fortalt om hvordan de ble sparket og slått av de amerikanske soldatene. Disse fangene var uskyldige antitaliban-soldater, 27 i tallet, som ble tatt til fange ved en feiltakelse.» (Borgen 2009: 78)
Det kan være verdt å nevne at noe av det første norske spesialsoldater i Afghanistan gjorde, var å fjerne miner for å tilrettelegge for virksomheten på Kandahar-basen. Siden ble de forflytta til Bagram-basen øst i landet for tilsvarende arbeid der.
Bagram-basen er muligens enda mer kjent. Også her kan løslatte fanger fortelle om seksuelle overfall, ydmykelse, bruk av hunder, elektriske støt, slag og spark – alt sammen forhåndsgodkjent av den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld (ibid: 86).
Den mest kjente historien er like fullt den fra den afghanske drosjesjåføren Dilawar. Den 5. september ble han, 22 år gammel, stoppet og arrestert uten grunn av amerikanske soldater. Framme på Bagrambasen ble han lenka fast på golvet, med hette over hodet. Etter å ha fått ei flaske vann under det første intervjuet skal han visstnok enten ha spytta på avhørseksperten, eller bare somla med flaskekorka – kildene er usikre. Det som dermed skjedde var at soldaten sparker til Dilawar i beinet. Dette fører til at Dilawar skriker «Allah! Allah! Allah!» i smerte. Dette syntes de andre soldatene var svært festlig, og begynner å sparke på samme vis. Den 10. desember var han død, og obduksjonen slo fast at dødsårsaken var at han var blitt sparka i hjel (ibid: 87).
En kriminell krig
Det kan være vanskelig å forstå at mennesker i 2016 kan sitte og forsvare denne krigen. Ikke bare ble den igangsatt på tvilsomt grunnlag. Den har ført til umenneskelige lidelser for befolkningen. Titusenvis har blitt drept, og landet er gjennomkorrupt, ustabilt, voldelig, og stadig verdens verste land å være kvinne i, og Taliban står sterkere enn noen gang sia 2001. Kort sagt – om målet med krigen slik det ble hevdet, var å bringe demokrati til landet, bekjempe terrorisme, og å frigjøre kvinner – må krigen med rette kunne omtales som en gedigen fiasko.
Det har nesten vært noe krampaktig over glorifiseringen av denne krigen i mediene våre. Helt fra Bush-regimets omfattende sensur av Afghanistankrigen, via de skjønnmalte skildringene av krigen i dataspill-serien Call of Duty, til de utallige rapportene om våre soldaters «humanitære innsats» med minerydding og bygging av skoler, har krigen blitt skjønnmalt til det ugjenkjennelige. Det er ikke rart at folk i Norge synes det er underlig at afghanere fortsatt strømmer til Taliban. Skal man tro bildet man har fått presentert i 15 år burde samtlige i landet nærmest gå rundt med NATO-buttons og amerikanske flagg.
Det er dermed noe befriende over realitetsorienteringen som har kommet den siste tida. Afghanistanrapporten har vist at det eneste Norge oppnådde i denne krigen var å vise oss som en troverdig alliert av USA. De andre målene ble, som rapporten på lakonisk vis medgir, «ikke nådd». Endelig begynner det å bli mulig å stille seg kritisk til krigen uten nærmest å bli beskyldt for å stå i ledtog med Afghanistan.
Én ting er det å vedkjenne at krigen har gått galt, og at man ikke har nådd målene en satte seg. Det er også viktig å få fram at krigen var prega av ulovlighet allerede fra første stund. Man valgte vold framfor forhandlinger. Man valgte krig framfor sivile metoder. Man valgte amerikansk alenegang framfor FN, og man valgte tortur og drap på sivile framfor fred og forsoning. Dette var ingen «snill krig» med gode intensjoner, som ble «dårlig gjennomført». Dette var en forbrytersk krig fra første øyeblikk, akkurat slik tidligere kriger for global dominans og hegemoni. Det er slik krigen bør, og antakeligvis vil, bli husket. La oss håpe.
